Lørdag morgen

Båten gynger lett og jeg hører lyden av en wire som slår mot masten, vannet, det azurblå vannet som slår mot skutesiden, knirkelyder, måker, en stor båt som tuter langt borte et sted, og jeg sitter i sengen og kjenner på søvnen som langsomt og motvillig forlater åstedet.

Jentene sover enda, etter å ha vært sent oppe igår; vi var ikke tilbake fra middag på en strandrestaurant før ved elleve tiden, og etter det ble jentene liggende å lese og jeg måtte inn to ganger før de var villige til å slutte lesningen.

Jeg har nå snakket med A to dager på rad uten antydning til gråt. Hun har hatt to gode dager på Cato Senteret og er overbevist om at hun kommer til å få orden på synet sitt. "Sålenge jeg får synet mitt og dere tilbake, skal jeg være fornøyd," sa hun. Det var deilig å høre optimismen i stemmen hennes.

Klokken er to på ettermiddagen, og vi har akkurat satt oss ned ved en liten fortauskafe i den gamle bydelen i Las Palmas etter å ha sett på katedralen hvor S og jeg dro helt opp i tårnet og så utover byen. Vi har kjøpt masker til kveldens Halloween party som skal skje i en av nabobåtene hvor vi blir 20 voksne og barn. Akkurat nå er fokuset på mat. Stedet tilbyr masse småretter, og vi bestiller chorizo, ost, skinker, limonade, lett øl med sitron. Jentene begynner å bli hissige, småkrangler, vel vitende om at maten kommer til å legge seg på humøret som olje på vannet.

Etterpå skal vi igjen ringe A for å høre hvordan hun har det idag, hva hun har gjort, hvor langt hun har gått, hvordan hun føler seg.

Fredag i Las Palmas

Jeg sitter i skyggen på båten til L og H, en 43 fots katamaran hvor de bor fast sammen med sin 2 årige datter..  Utenfor vinduet ser jeg et hav av master og bak mastene en strand og husene i Las Palmas.  Under dekk ligger jentene i sin egen kahytt (med egen dusj!) og sover -- tiltross for at klokken er over ti norsk tid. 

Vi har fått vårt eget skrog, og hvert vårt rom.  I går hentet L oss på flyet etter en 5.5 timers tur fra Oslo.  Da vi ankom båten etter en kort kjøretur, hev vi oss rett i vannet som holdt 26 grader. 

En 12 årig jente, R, fra en av nabobåtene kom bort, og badet med oss.  "Hun er født på båten og seiler med sine to eldre brødre og foreldre," kunne L fortelle.  "Hun har -- i likhet med sine søsken -- aldri gått på skole.  Det er et helt samfunn av folk som lever på seilbåter og reiser fra havn til havn mens de selv gir barna undervisning.  Hun har allerede skrevet en bok som er publisert i England.  Hennes to brødre har begge nå passert opptaksprøver for å komme inn på universitet i England." 

R snakket et perfekt britisk engelsk, omtrent som Lyra i Det Gylne Kompass.  Etter et perfekt stup klatret hun opp en line som en apekatt med tær som tok gripetak med største selvfølgelighet i linen.  S, som nettopp har sett Darwinutstillingen på Zoologisk museum i Oslo, bemerket, "det kunne ikke jeg ha gjort.  Det er vel lokal tilpasning; hun trenger å kunne klatre i leidere."  H forsøkte å gjøre det samme, men det var vanskeligere enn det så ut å få et godt fotfeste ved å gripe leideren med tærene; hvis man ikke er vant til det. 

Vi svømte bort til en nabobåt, en enda større katamaran, og ble invitert ombord av Mathias, en tysker på 50 med hvitt hår, en ganske stor solbrun mave, ikledd en short, som fortalte han hadde seilt seks ganger over Atlanterhavet de siste tre årene.  Han ble med oss å bade, og vi fikk hoppe/stupe fra hans 4 metere høye tak over uteområdet bak på båten. 

Etterpå dro L og jeg inn for å handle.  På brygga traff vi en annen kompis av L, en hollender, brun, muskuløs, faste øyne, som holdt på å pusse på sin katamaran.  Jeg ble introdusert, tok ham i hånden, og han fortalte at de hadde ti barn ombord.  "De er fra fem til nitten," fortalte han.  "To av dem er født ombord, og vi driver en egen skole -- home schooling slik de fleste foreldre gjør ombord på båtene sine." 

L fortalte at han hadde treningsstudioer i Florida, Sidney og New York, og at når de skulle handle f.eks. svømmeføtter og ekspeditøren spurte, "hvilken størrelse," ville han svare, "alle."  "Tenk deg det, en kjapp lunch -- 12 pizza, 12 cola, 12 iskrem." 

Snakket også med A på telefonen igår.  Hun fortalte at hun med svømmebriller i vann hadde klart å se helt klart.  "Nå vet jeg at det er mulig å bli helt fin igjen, sa hun med en glad stemme igår.  "Jeg er så glad for at dere hygger dere.  Jeg har fått vite at jeg kan komme tilbake til Cato Senteret i desember, og det føles riktig.  Da får jeg tre-fire uker hjemme, og så kan jeg komme tilbake hit å trene mer.  Jeg går mye stødigere nå, og merker at jeg er optimistisk.  Jeg traff en gammel veninne idag som jeg ikke har sett på kanskje tyve år, men hun hadde lest bloggen, så hun var fullt oppdatert.  Jeg tror det har vært ok å være så åpne som vi har vært.  Kanskje litt rart for folk å lese at jeg gråter lett, men ved å sette ord på disse tingene så blir det kanskje ikke så vanskelig for andre å snakke om disse tingene heller?  Nå har jeg jo ikke lest hva du har skrevet, men som jeg sier til mine venner, dette er jo ikke min blogg, det er jo Cs blogg.  Det som står der får han stå for, og jeg får leve med det.  Det er kanskje ikke alt jeg ville ha skrevet, men vi er to forskjellige personer, og virkeligheten ser alltid annerledes ut av hengig av hvor man er og hva man ser."

Samtalen mellom oss foregikk mens jeg småløp etter L igjennom en smal gate med biler og folk overalt.  Da jeg la på tenkte jeg igjen på at det er As evne til å fullt ut akseptere meg og mine reaksjoner som det de er -- mine, ikke hennes -- som gjør at vi fungerer så godt sammen.  Det gjør også at jeg, når hun vil eller gjør noe jeg ikke er helt enig i, tenker at det er hennes valg og det er hennes rett å kunne ta sine egne valg.  Hun gir meg den friheten, hun stoler på meg nok til å kunne gi meg denne friheten, og jeg forsøker så godt jeg kan å gjøre det sammen. 

Planen for uken er å loffe rundt.  Vi skal seile litt rundt øya, bade, spise, treffe folk, og om kvelden, spille gitar, lese høyt for jentene og la humla suse. 

På vei til Spania

Det står tett i tett med folk i kø ved gaten til Las Palmas. Jentene og jeg sitter rolig å venter. "Slapp av," sier jeg. "Flyet kan ikke ta av uten oss sålenge vi har sjekket bagasje."
Det var tilløp til reisefeber til langt på natt og vi har nå klart å pakke oss ned i tre små bagger med hjul. Planen er å ikke sjekke bagasje på vei tilbake.
"Hvis vi bare hadde hatt med A hadde dette vært perfekt," sa jeg på vei opp til flyplassen. "Ja, hvis hun hadde vært frisk så," sa S. "Det er ikke like greit å ha henne med når hun er syk."
Vi snakket om hvor frisk vi tror hun blir. "Jeg tror hun blir helt frisk," sa jeg, "men det kommer til å ta tid."
"Det tror jeg også," sa S. "Helst før sommeren."
Nå gleder vi oss til å ta igjen litt av den sommerferien vi ikke fikk i år. En uke på seilbåt blir deilig.
Deilig også å vite at huset blir vasket og skoene pusset idag før A kommer hjem neste tirsdag. Da skal vi også få noen til å sette frem friske blomster til henne. Nå må vi gå. Gaten lukker seg. Mer senere.

Onsdag morgen

Jentene er sendt avgårde for sin forhåpentligvis siste dag på skolen før vi drar til Kanariøyene i morgen tidlig. A har seks dager igjen på Cato Senteret og flytter hjem tirsdag 3.11. Tiden renner i vår retning, vi flyter med tidens elv og dagene passerer, ukene, månedene. "Tiden går så fort pappa, snart er jeg en gammel dame," sa S forleden, en tiårings betraktninger om tid. "Hva er gammelt, S," spurte jeg. "Snart er jeg en gammel dame på 20," sa hun, ristet på hodet over den forferdelige tanken og minnet meg igjen at i likhet til smerte eller glede som vi kun kan relatere til oss selv, så finnes det også en rekke begreper som er relative til vår egen referanse. Jeg føler meg ikke gammel, selv om jeg er over femti!
Snakket med A i går kveld før jeg la meg. Hun er veldig sliten av å være borte, og gir i økende grad uttrykk for at hun er veldig lei seg over tapet av egne funksjoner. "Jeg ser jo ingenting, jeg bare sitter her, kan ikke gjøre noen ting, er ikke til nytte," sier hun på telefonen når vi oppsummerer dagen, når jeg forteller om hva som har skjedd her hjemme. Frustrasjonen over å ikke være en del av vår elv -- å ikke flyte i tiden sammen med oss -- tærer på henne i større grad enn det tærer på oss som lever i full aktivitet.
Det er ikke lett å se sin egen kone i en slik situasjon -- hjelpesløs og ganske fortvilet. A som alltid har hatt kontroll. Som har hatt full orden i sysakene når jeg har vinglet rundt. Plutselig er det jeg som må ha orden i sysakene. Plutselig er det hun som ikke har styringen. Som er sliten. Som må legge seg ned. Som er lei seg, og mest fokusert på sin egen sykdom.

Jeg merker at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere. Hva sier jeg når hun gråter? Hvordan trøster jeg henne? Hvordan kan jeg gi henne mest støtte? Hvordan kan jeg sørge for at hun føler seg trygg på at vi er her til hun kommer tilbake? Ofte velger jeg å ikke si så mye. Det er så lett å ty til floskler. "Du må bare holde ut," eller "Det blir jo bedre," betyr ingenting. Da en veslevoksen veninne i Ss sjette klassen lett bebreidende belærte S om at det ikke var "snilt" gjort av S å gråte når A skulle dra tilbake til Son, sa S bare, "lett for deg å si. Du har aldri hatt en mor med slag."
I går snakket jeg med fastlegen vår. Jeg innbilte meg at han forøkte å trøste meg da han sa, "dette hadde hun ikke fortjent." Etterpå tenkte jeg på om jeg kjenner noen som har fortjent å bli syk. Spørsmålet impliserte på en måte at sykdom er noe man enten fortjener eller ikke fortjener. Eller betød det at legen verdensbilde bestod av pasienter som i større eller mindre grad hadde fortjent sin sykdom?
Jeg finner liten trøst i tanken om at sykdom eller noe særlig annet er fortjent eller ufortjent. Ideen er ubrukelig fordi verden og livet utfolder seg fullstendig blottet for ideen om rettferdighet og fortjeneste.
Men, igjen, hva sier man? Hvordan trøster man? Som en annen legevenn sa, "det siste man trenger når man er i trøbbel er en lege som sitter å griner." Fastlegen har funnet frem til sine floskler som kanskje fungerer i mange tilfeller og som kanskje kan oppfattes som empati. Min lette nesten umerkelige irritasjon over hans kommentarer og min egen leten etter lindrende ord til A er to sider av samme sak; både fastlegen og jeg leter etter det samme og vi kommer kanskje begge til kort?
Nei, det er handlingen som teller. Hva vi sier KAN være viktig, men hva vi gjør teller mest! A sier det om bloggen, "skriv hva du vil. For meg er det hva du gjør som betyr noe."
Det er ikke intensjonen men resultatet som teller, og jeg tenker at den beste trøsten jeg kan gi A er å ta meg godt av jentene, og å sørge for at huset ser spikkandspan ut når hun kommer hjem om seks dager. At det er rent sengetøy, at det står mat i kjøleskapet, at skoene hennes er pusset, at hun får en følelse av luksus når hun kommer hjem, og at vi i hverdagene som venter på oss etter ferien, gjør de tingene som skal til for at hun føler seg som det kritiske navet hun har vært og kommer til å bli igjen i vår del av tidens elv.
Nå gjelder det å ikke få svineinfluensa mens vi venter på vaksinen og gleder oss til vi hiver våre solhungrige kropper ut i det blå havet ved Kanariøyene.

Tirsdag morgen

Jeg kan høre lyden av bildekk langt borte. Ved siden av meg i dobbeltsengen ligger S, vår tiårige datter. Hun sover hos meg annenhver natt, og da presser hun den lille varme kroppen sin mot meg, presser de små tærene sine inntil mine, og med jevne mellomrom må jeg dytte henne tilbake på hennes side av sengen.
Utenfor kan jeg se stjerner på en klar mørk himmel og hodet klarner sakte. Jeg drømte at vi var på en båt, og at gigantiske hvithaier forsøkte å bite oss, forsøkte å komme opp i den lille båten langt ute på et stort hav. Jeg følte en type sårbarhet mot naturkreftene, en påminnelse om hvor små og ubetydelige vi var. Jeg på båten sammen med jentene, men uten A. Kanskje er det den forerstående båtturen på Kanariøene som trigget drømmen?
Klokken er seks, jeg setter meg opp i sengen, skrur på mobiltastaturet, og tenker på A, det første jeg tenker på hver morgen, tenker på om hun er våken, hvordan hun føler seg, lurer på hvordan ansiktet hennes ser ut idag, hva hun skal gjøre idag, kjenner på hvordan jeg har det i forhold til alt det som skjer, og kjenner fremdeles en nummenhet.
Rakk såvidt å snakke med A i går før hun løp inn på et foredrag på Cato Senteret. Fikk vite at hun hadde trent, at hun synes det går sakte -- jeg føler at vi gjentar oss, vi sier de samme tingene, skriver de samme tingene, tenker de samme tankene, føler at jeg gjentar meg i mine gjenfortellinger, men kanskje er disse gjenfortellingene viktige for å komme videre. Kanskje er det ikke sirkler men spiraler vi beveger oss i, kanskje ser vi litt mer, forstår litt mer, kanskje øker vår innsikt for hver omdreining, for hver gjentagelse?
Om to dager drar jentene og jeg til Kanariøyene. Der skal vi bo i båten til en gammel kompis og hans kone og datter. Vi skal seile rundt i litt over en uke som en slags kompensasjon for den sommerferien vi aldri fikk sammen i år.
Det er mye som skal gjøres før vi drar. Huset skal ryddes idag før vaskehjelp kommer. To større tilbud skal sendes ut. Vi skal pakke til oss tre. Jentene har allerede reisefeber og snakker om hva de må ha med seg. Vi diskuterer hvilke lydbøker vi bør ha med. "Lydbøker er bra," sier S, "men det er enda bedre når du leser, pappa."
Jeg krysser fingrene for at ingen av oss får svineinfluensa før vi drar. Jeg forsøkte å få oss vaksinert foreleden dag, men det lot seg ikke gjøre. Jeg håper i det lengste at vi klarer å svinge unna svineriet.
Om en uke kommer A hjem. "Jeg gleder meg så jeg er helt syk," sa hun på telefonen fra Son. "Fire måneder med rehabilitering er nok. Jeg merker at jeg må hjem. Merker at det føles rart å være hjemme, og da har jeg vært borte lenge nok. Nå gleder jeg meg til å være sammen med dere, gleder meg til å trene. Fikk du forresten med deg at bydelen kommer på befaring hos oss den 9. november?"
Det skal bli fint å få A hjem. Men rart også. Vi har blitt så vante til å være uten henne nå. Hver morgen lager H omelett. S spretter opp, kler på seg selv. Koker te. Det ryddes ut av oppvaskmaskiner. Jeg synes jentene har vokst på denne opplevelsen, og jeg har kommet nærmere mine egne barn. Nå handler det bare om å få alle sammen igjen.
Men nå er det på tide å stå opp. På tide å lage frokost, smøre matpakker, lage mat, lese aviser, lage lister over ting som må gjøres, få jentene ut døren, se dagslyset som siver inn, kjenne den deilige forventningsfulle følelsen som jeg alltid har på begynnelsen av en ny, herlig ubrukt dag.

Søndagsobservasjon av A fra en venn

En god venn var innom søndag og skrev dette idag:

Det var uansett som alltid hyggelig hos dere og fint å se at A blir bedre fysisk, men også at hun er mer tilstede følelsesmessig. At hun gir utrykk for å være lei seg for at dette skjedde henne er utrykk for at hun har mer mentalt overskudd enn slik hun var når jeg traff henne rett etter hjemkomsten. Syns det er fine ting hun sa om at hun ikke må se på seg selv som 30% av det hun var, men forsøke å finne ut hvem hun er 100% nå. Det er både sannere og dermed mer givende.

Søndag kveld

Hvordan vi har det:  A går fremdeles med dårlig balanse, men gikk 2xSognsvann i helgen.  Bøygen er øynene som fremdeles plager henne.  Hun er fremdeles lam i høyre side av ansiktet og nummen med nedsatt førlighet i venstre side av kroppen.  Ting går sakte.  Hun har problemer med å orientere seg hvis det skjer for mange ting på en gang.  Men hun er ved godt mot og gleder seg til å flytte hjem 3. november.  Vi andre gleder oss til å ha henne hjemme, men det var noen triste barn her idag da hun dro tilbake til Son. 

Akkurat nå:  A dro for et par timer siden, mens S og H så på Simpsons.   Rett før hun skulle dra gråt S som et pisket skinn og H kom til meg og sa, "pst, vi kjøper et tv-show så avleder vi henne mens mamma drar." 

Det har vært en hektisk men hyggelig helg.  Gjester fredag kveld.  Etter at de gikk så vi en god film.  I seng halv to.  Ble vekket av bikkja, Dix lørdag morgen kvart over syv, gikk tur mens S umiddelbar spratt inn i min varme seng ved siden av A.  Leste og sov videre frem til ti.  Deretter serverte jeg frokost, før A gikk tur med en kjær kollega og jeg løp rundt i skogen.  Lagde middag til jentene, deretter i bryllup til As fetter, 100 mennesker, taler, mat, optimisme, kjærlighet, noen som nettopp har sagt ja til noe de ikke vet hva er, noen som har lovet at de skal holde sammen i både gode og onde dager.  Ikke alle klarer de onde dagene. 

Vi kom sent -- akkurat i tid til middagen ("noen ting kan du tillate deg som slagpasient," sa jeg tidligere på lørdagen da det var snakk om å også gå i vielsen) og gikk tidlig.  I seng før midnatt, jentene var alene hjemme -- det er en annen tid nå, med barn som ikke trenger barnevakt, som kan klare seg selv, som kan legge seg selv, som forstår at vi eksisterer selv om vi ikke tasser rundt i første etasje.  Før vi sovnet, samtale om slaget.  Nesten uansett hva vi snakker om, kan A plutselig stoppe og si, "kjenn på armen min, føles den kald?"  Denne samtalen hadde vi i går kveld etter at vi hadde kommet hjem fra bryllupet, etter at vi hadde lagt oss, etter at finklærene var hengt pent tilbake i skapet, den nystrøkne skjorten hengt tilbake i skapet for neste store anledning. 

"Nei, den føles helt normal." sa jeg. 
"Er den ikke kald?  Den føles kald.  Venstre hånd og arm føles nummen.  Øyet føles vondt, jeg ser enda dobbelt."
"Nei, jeg kjenner ingen ting."
"Kan du dryppe meg i øyet?"  Jeg dryppet henne.  Tapet igjen høyre øye slik jeg fremdeles gjør hver gang vi er sammen, slik hun gjør hver kveld før hun legger seg. 
"Jeg håper at du ikke synes jeg er usentimental bare fordi jeg ikke trøster deg hver gang du gråter."
"Det har da gitt seg litt nå.  Jeg er ikke så gråte-labil."
"Nei, du har ikke det.  Men du merker kanskje at jeg ikke reagerer så mye på det heller."
"Nei, det forstår jeg."  Hun begynte å gråte, slik hun gjør hver gang vi snakker om å gråte, og jeg måtte minne meg selv på at jeg ikke skulle minne henne på det.  "Men det er så forferdelig å få slag.  Det er en helt forferdelig sykdom.  Det går så sakte.  Jeg er så lei av å ha slag.  Mange av de som har fått slag blir skilt.  Jeg er sammen med flere som skal skille seg.  Det er ofte den som får slaget som går sin vei."
"Fordi partneren ikke stiller opp nok?"
"Ja, fordi de ikke forstår hvor alvorlig det er eller de ikke tar ansvar, ikke tilpasser seg, kke forstår at rollene endres, at styrkeforholdet endres, at maktforholdet endres."
"Jeg føler at vi klarer oss bra," sa jeg.
"Ja, det føler jeg også.  Jeg synes du ordner opp hele tiden.  Det er fantastisk at dere skal på tur til Spania.  Det gjør meg så glad å vite at dere har det så hyggelig sammen -- selv når jeg ikke er her.  Og jeg gleder meg vanvittig til å komme hjem.  Jeg ser at jeg må tilbake til Cato Senteret senere, men nå gleder jeg meg bare til å komme hjem.  Og jeg tror den kiropraktoren du har fått tak i på Tåsen er flink.  Min akupunktør kjenner henne og sier hun er flink."

Vi snakket om viktigheten av å stole på hverandre. 
"Jeg bekymrer meg overhodet ikke," sa A.  "Det har jeg aldri gjort med deg."
"Aldri jeg med deg heller," sa jeg. 
"Og det gjør det mye lettere for meg å være borte.  Jeg vet at du ordner opp.  Vet at jeg ikke trenger å tenke på noen ting.  Annet enn å klippe plenen."
"Ja, for det gidder jeg ikke."
"Nei.  Også trøster du meg akkurat passe.  Og ler av meg når jeg trenger det.  Det er deilig."

Idag søndag ble jeg vekket av bikkja kl. 0700.  Gikk en kjapp tur og la meg i sengen til H og hun og jeg sov til ti mens S og A fikk breie seg i vår seng.  Deretter frokost, påfulgt av As tur rundt Sognsvann mens S og jeg så Darwinutstillingen på Zoologisk museum sammen med min far.  Drakk kaffe på Munchmuseets kafe.  S hadde med seg sin hvite stokk, sin markeringsstokk, hvis eneste formål er å formidle til omgivelsene at hun ser dårlig.  Vi kaller den bare "køsnikerstokken" fordi den får oss forbi lange flyplasskøer når vi skal ut å reise. 

Jentene gleder seg til torsdag, teller ned for hver dag som går selv om de gruer seg til maten på Norwegians fly.  "Jeg gleder meg til vi skal til Spanien," sa S da vi satt på kafeen.  "Hvorfor sier du Spanien, og ikke Spania," spurte jeg.
"Oldemor T sa Spanien.  Italien.  Egypten.  Det er jo slik man sa det før pappa," sa den smarte lille tiåringen.  "Asien, ikke Asia."
"Hun sa sikkert Røen også, istedet for Røa," svarte jeg.  "Jeg gleder meg pappa.  Tror du jeg trenger å ta med meg genser?  Må vi spise på flyet?  Jeg kan ikke utstå maten på Norwegian.  På Continental fikk vi ordentlig bestikk.  Det har man vel ikke på Norwegian.  Jeg skulle ønske mamma kunne være med.  Men det blir hyggelig med bare deg også da pappa."

Nå er snart 2. akt over.  Første akt var slaget i USA.  Andre akt var rehabiliteringen.  Tredje akt er hjemkomsten.  Jeg håper at det er slik. At vi ikke får flere overraskelser.  At A blir bra.  At hun ikke får flere slag.  At vi lever lenge sammen.  At vi får tilbake hverdagen. 

En doven lørdag

A kom hjem etter akupunktur igår, kjørt av G som vanlig.  S og jeg dro for å hente sushi, vaske bilen, etpar ærender i byen og en kjapp kaffe og kakao på Bølgen & Moi før vi dro hjemover.  Hadde besøk av L med sønnen J, og vi var seks til sushi.  Deretter film - Monsters vs Aliens - kjøpt via Apple TV på vårt amerikanske kredittkort.  Jentene ser nå utelukkende på filmer uten norsk oversettelse, og det har hatt en fantastisk effekt på engelsken; de forstår det meste, og H har sågar begynt å lese e-bøker på engelsk! 

A var glad for å være hjemme selvfølgelig.  Men hun hadde hatt en frustrerende uke på Cato Senteret.  "Jeg er møkk lei av å være på institusjon.  De vil gjerne at jeg skal være der lengre, men jeg klarer ikke mer.  Fire måneder hjemmefra er nok.  Jeg vet at jeg må trene.  Det er det som gjelder nå.  Men tanken på å være der enda lenger er ikke til å holde ut."

Hun oppdager stadig ting hun ikke kan.  Torsdag hadde hun prøvd seg på bordtennis.  "Jeg klarte ikke å ta en eneste ball på høyre side.  Uansett hvor hyggelig treneren var.  Uansett hvor lette ballene var så bommet jeg.  Jeg ble så rasende at jeg kastet racketen i bakken.  Jeg skrek.  ´Det fordømte slaget!´ropte jeg.  Jeg ble altså så sint.  Å ikke klare de enkleste tingene.  Du vet ikke hvor frustrerende det er.  Og det går så sakte." 

Denne uken er den største forskjellen i at armene hennes blir stadig mer muskuløse.  Øyet er fremdeles dårlig, hun klager fremdeles over smerter, klager over vertikalt dobbeltsyn, sliter fremdeles med balansen.  Idag hadde vi besøk av en tidligere kollega av A.  "Du ser jo ut som en restituert alkoholiker," sa jeg spøkefullt, og vi lo av det fordi det er sant på en måte.  Sløv i skøytene, som hun sier selv.  Får ikke med seg alt som blir sagt.  Ser dårlig.  Flatere i stemmen.  Men stadig mer kraftfull.  Stadig mer lik seg selv. 

"Du ser ut som du har tatt en visdomstann," sa J som ikke hadde sett A siden før sommeren.  Han og A gikk rundt Sognsvann mens jeg løp 45 min. i skogen.  Vi møttes her til vafler og kaffe etter turen, og nå er det tid for å ta seg en lur. 

Onsdag - ukene flyr mens jeg tenker på hvor heldige vi er

Klokken over to, onsdag, uken nesten over føles det som, og jeg sitter i byen etter et møte. I morgen er det en uke til vi drar til Kanariøyene, vi teller ned og gleder oss veldig. Det er viktig å ha noe å glede seg til.
NÅ er jentene er på vei hjem fra skolen, A er på Cato Senteret, bedre dag for dag, stadig mer oppesen i stemmen når vi snakkes på telefonen, mindre gråtelabil, stødigere til bens, med dobbeltsynet som en slags gledesdreper, men med sin egen personlighet inntakt og en voldsom forventning til å komme hjem til seg selv for godt. Hva er viktigere enn det?
Jeg har vært i kontakt med Ullevål Sykehus, og vi har nå et opplegg klart for videre utredning og oppfølging fra Post for Hjerneslag. As pasientansvarlige lege imponerer og svarer kjapt på anonymiserte eposter med klare meldinger, navn, hva som skjer når hun skrives ut fra CS osv. Det er veldig betryggende. Samtidig er NAV et lite problem -- det er nå fire måneder siden A ble syk. Alle regler er fulgt, alle skjemaer fylt ut, signert osv, men hun har fremdeles ikke mottatt et øre i sykepenger. Dette er ikke et problem foreløpig fordi vi låner på huset. Men hva om vi ikke kunne gjøre det? Kunne vi lånt av skattepengene vi innbetaler? Det føles provoserende når kemneren ilegger 54,25 i strafferente ved en dags forsen innbetaling av skatt samtidig som NAV synes det er ok å drøye utbetalingene i tre måneder. Riktignok er det fantastisk at vi har krav på sykepenger når det kniper. Vi har faktisk aldri vært sykemeldt før (bortsette fra da jentene lå på respirator). Men nok om det. Vi klarer å vente på NAV. Men jeg tenker på de som ikke har et hus de kan belåne når det røyner på. Hvordan klarer de en slik treghet i systemet?
Hjemme er vi inne i en god groove nå. Jentene har blitt flinkere til å rydde, tar mer ansvar for lekser, og tonen hjemme er god. Hver morgen går de glade til skolen, gir de meg en klem på vei ut døren, S avslutter med et strategisk plassert "jeg er så glad i deg pappa," før hun løper avgårde. Når de kommer hjem er de også glade, selv om humøret blir enda bedre etter en matbit.
Jeg er heldig som er hjemme når de kommer fra skolen, som jobber hjemme, som kan være der, som kan ta en break når de kommer, lage litt varm ravioli, tomatsuppe, og som kan gjøre lekser med dem, hjelpe dem å finne frem gymtøy osv. Jeg har t.o.m. funnet frem et forkle som jeg kan ta på meg for å minne dem om at jeg er en omsorgsperson -- riktignok en slags nybegynner -- men en ganske stolt pappa også som føler at han har fått en ny sjanse til å bli kjent med sine egne døtre.
I helgene er vi sammen med A som overrasker hele tiden med nye ferdigheter, men som også blir sliten; det er lett å overvurdere hennes krefter, samtidig som hun snerrer mot meg hvis jeg gjør det motsatte. "Du lar meg ikke få gjøre noen ting," kan hun si. "Du må ikke undervurdere meg, ikke behandle meg som et barn."
Det er ikke alltid like lett å vite hvor balansen går.
Før var hun et petimeter, ryddig til fingerspissene. Nå, ute av stand til å se så mye, roter hun nesten mer enn jentene pleide å gjøre. Og når hun er hjemme glir også jentene tilbake til gamle synder; da slippes klær fra seg, saksen blir liggende i vasken, tekoppen på badet, strømpebuksen på sofaen, leksebøker på spisebordet, boblejakker på gulvet, plastposer med gymtøy slengt i en krok, alt sluppet i intellektuelle fravær -- uten å tenke på at jeg går bak og forsøker å holde forfallet på avstand, noe som iblandt føles som å stoppe en flodbølge.
Men, jeg klager ikke! Jeg nyter denne normaliteten, disse trivielle spørsmålene som den gradvis avtagende krisen tillater. Hva spiller det for rolle om det flyter litt? Løft blikket litt og det spiller ingen rolle. Det som er viktig er at vi er sammen. At vi kan gjøre helt dagligdagse ting. For øyeblikket gjør ingenting meg gladere enn når A sier, "det er så deilig å være hjemme. Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme." Da tenker jeg at vi er heldige som har hjemmet vårt sammen. At vi er heldige som vil være sammen også etter denne krisen. Vi er heldige som har kommet igjennom krisen uten at A har endret personlighet eller uten at hun føler at jeg har sviktet henne.
Jeg snakket om personlighetssendringer og hjernetrøbbel igår med noen psykiatervenner. Mor, S, døde av hjerneblødning da hun var 43 år gammel, noe jeg tenkte mye på i sommer da A -- også 43 år gammel -- fikk slaget. I motsetning til As hjerneblødning, skyltes Ss hjerneblødning en stor svulst som fikk utvikle seg uforstyrret over lang tid. Hvor lang tid vet vi ikke, men det som er klart nå -- når jeg ser tilbake på årene før hun døde -- er at hennes personlighet forandret seg gradvis men over tid ganske dramatisk. Resultatet var at hun antagelig støtte fra seg en rekke mennesker, kom i klammeri med mange av de nærmeste, fikk ødelagt ekteskapet sitt, og selv meg, sin eneste sønn, fikk hun et anstrengt forhold til mot slutten.
På den tiden følte jeg kanskje at det var min feil og i lang tid følte jeg skam over hele denne perioden. Da det pågikk tenkte jeg at hun var krakilsk fordi ekteskapet sprakk. At depresjonene, de voldsomme svingningne i humør skyltes at hun var blitt skilt. At de voldsomme uinnfridde forventningene til ekteskapet var det som gjorde at hun var så forandret. Jeg vet at hun gikk til psykiater på denne tiden, og at hun fikk valium. Men det ble ikke gjort noen medisinske prøver, ikke tatt blodtrykk, ingenting. Bortsett fra at hun gikk til en naturmedisiner som ikke oppdaget noe som helst.
I samtalen igår med mine venner spurte jeg dem om en hjernesvulst kan føre til personlighetsendringer.
"Det er veldig vanlig," sa E, min venn som er psykiater. "Det er ofte noe av det første som skjer."
"Kan det skje flere år før svulsten oppdages?" ville jeg vite. "Er det tenkelig at en svulst fører til personlighetsendringer så mye som fem år før den fører til en hjerneblødning?"
"Ja, det er høyst sannsynlig. Jeg hadde en pasient som kom til meg i forrige uke og som var psykotisk. Vi sendte ham på MR undersøkelse, og det viste seg at han hadde en hjernesvulst. Tidligere var det ikke uvanlig for psykiatere å ikke oppdage slike svulster. Man trodde så intenst på fortiden som den viktigste faktoren i folks psyke og derfor begynte man å grave i folks fortid fremfor å utforske mulighen for fysisk sykdom. ´Hvordan er EGENTLIG ditt forhold til din kone?´ spurte man kanskje istedet for å ta en MR. Når pasienten svarte at ekteskapet hadde vært helt stabilt i 40 år, ble de ofte ikke trodd. Men det vi ser nå er at slike tilstander ofte ikke har noe med fortid å gjøre, men istedet er et symptom på noe fundamentalt galt med det fysiske. Det er jo en myte at man kan dele sykdommer inn i psykisk og fysiske lidelser. Begge deler er jo del av et større bilde."
Det var etter at A hadde sine hallusinasjoner i sommer at jeg begynte å tenke på dette. Hva skjer hvis den du elsker forandrer personlighet? Hva skjer hvis hun innbiller seg at du har vært tilstede og ikke gitt deg tilkjenne når du i virkeligheten har vært et helt annet sted? Hva skjer når hun ikke tror deg -- når hun tror mer på sine egne hallusinasjoner enn på din versjon av virkeligheten? Kunne dette ha skjedd med min mor? Var det havarerte ekteskapet et resultat av hennes personlighetsforandring, med andre ord var det svulsten som førte til at hun skjøv alle fra seg? Bidro svulsten til at hun ikke bare fikk destruert sin egen fysikk, sitt eget hode, men også sitt eget liv, sitt forhold, sine relasjoner til venner, famile og kolleger?Var det rett og slette svulsten som gjorde at hun ble oppfattet som ganske "gal" i tiden før hun døde?
Forleden fant jeg et gammelt brev hun hadde skrevet. Det var ikke datert, men hun beskrev symtomene. "Noe er galt," skrev hun. "Jeg klarer ikke å huske ord. Jeg har problemer med å skrive. Jeg husker ikke hva folk heter, husker ikke hva ting heter, jeg er nummen i venstre side, den føles fremmed." Noen av ordene i brevet var skrevet og strøket ut flere ganger. Noen av ordene var skrevet speilvendt.
Slike ting tenker jeg på om dagen. At min mor kanskje rett og slett var syk i de siste fem årene av sitt liv. At prisen vi betaler for sykdommer som ikke oppdages kan forklare ting på en måte vi aldri ville ha tenkt. Og at det er nesten umulig å oppdage sykdommer som utvikler seg så sakte. Det blir som "the boiling frog theory:" en frosk dør hvis den slippes i kaldt vann som så sakte kokes opp. Frosken kan klare seg hvis den slippes i varmt vann fordi den da umiddelbart vil hoppe ut av vannet. Mors sykdom var som vann som umerkelig ble kokt opp til det til slutt drepte henne.
Men hva hvis vi hadde visst? Ville det spilt noen rolle? Kan man fortsette å elske noen som forandrer seg så radikalt? Kan man fortsette å elske noen som ikke lenger tror på ens egen versjon av virkeligheten? Som oppfatter ting som ingen ander oppfatter? Hva gjør egentlig dette med relasjonene til andre mennesker? Og hvordan påvirker en slik sosial isolasjon, et slikt vakum ens egen fysiske sykdom. Blir det stigma en utsettes for en påkjenning i seg selv som bidrar til en at sykdommen utvikler seg enda raskere? Som pårørende -- på hvilket tidspunkt klarer man det ikke lenger?
Min mors svulst og hva det gjorde med hennes forhold til oss rundt henne gir meg både en ny forklaringsmodell for mors siste år og den sier også noe om hvor heldige vi har vært -- hvor fantastisk det er at A faktisk er seg selv; svak, dobbeltseende, men seg selv.

Innsikt fra en tidligere slagrammet venn - de store musklene blir fortest friske

Nyttig melding fra en god venn:

Fint å lese (i bloggen) at det går bedre med A – men jeg skjønner godt at hun (og sikkert du også) synes det er frustrerende langt frem. Ved store ulykker og slag er vel sikkert ganske vanlig at det er de "store" musklene og nervene som kommer igjen først. Jeg fikk jo selv et (hardt) slag (i hodet) for mange år siden og var lam i hele den ene siden i flere måneder. Var på Sunaas og trente og trente, og ting kom (sakte) tilbake: store bevegelser og krefter først, små bevegelser og koordinasjon senere. Det var liksom som om kroppen hadde for mye å gjøre med å trene på de store tingene til at den hadde overskudd til fin-motorikk. Alt i alt tok det over et år for å komme tilbake til "normalen"

Søndag ettermiddag. Hvis du kjenner en god fysioterapeut - gi lyd!

Oppsummert:  A trenger en lokal fysioterapeut fra 3. november.  Hvis du kjenner en god en så send oss en mail på forsinket at gmail.com.  Du kan også lese om dagens tur og om NAV som bruker vesentlig lenger tid på å betale ut penger enn likningskontoret bruker på å purre på små bedrifter.  Dessuten om en samtale om kjærlighet.

	091018 Tur rundt Sognsvann Video Length 2:18 Click here to watch

Kl. 16, hjemme.  Stemningen er doven idag.  A ligger på sofaen etter hyggelig besøk av K, barndomsvenninne og lege som var med oss rundt Sognsvann og etterpå ble med hjem på medbragte boller og kaffe.  As fremgang var merkbar.  Hun gikk den første halvdelen rundt Sognsvann på ca. 15 minutter -- for det meste uten å holde seg i noen.  "Jeg har fått beskjed om at jeg må svinge med armene," sa hun, med ovale solbriller ala Sunnøve Aurdal, med glinsende kule bukser, Prada støvler, en anorakk og et skeivt flir.  "Gode fysioterapeuter er nådeløse; de driver deg fremover, synes ikke synd på deg, pusher deg så du blir skikkelig sliten.  Du skal se oss på Cato Senteret.  Aerobics.  Haha.  Vi detter overende og ler så vi griner.  Ingen andre kan le av oss, men vi kan le av hverandre.  Folk uten armer og bein.  Yngre damer enn meg som er MYE mer rammet av slag enn jeg er.  Som er inkontinente, ikke kan gå i trapper.  Når vi går sammen er det hysterisk morsomt.  Jeg klarer ikke å bremse i nedoverbakker, M klarer ikke å gå i motbakker. Da tar det tid." 

Da vi var halvveis, tok vi en pause, satt på en benk, så på alle som gikk forbi.  "Jeg er glad for at vi ikke lenger er småbarnsforeldre," sa jeg mens bistre unge menn med barnevogn og poser under øynene gikk foran mødre som dro tre-påringer etter armene rundt vannet i høstsolen.  "Ja, det skulle vært noe," sa A. 

Siste etappe gikk litt treigere.  A måtte holde meg i albuen, ble merkbart mer sliten mot slutten, men holdt ut.  Tilbake i bilen, reflekterte vi over fremgangen. 

"Forrige uke måtte jeg holde meg i deg hele veien.  Nå klarte jeg jo faktisk å gå uten å holde meg i noen.  Og jeg tror jeg gikk raskere enn i forrige uke.  Og to dager på rad.  Det er jeg faktisk ganske fornøyd med." 

"Jeg er enig."  Jeg startet opp bilen og kjørte ut fra den fulle parkeringsplassen.  "Du gikk mye bedre idag enn forrige uke.  Støere.  Og du er ikke så skeiv i ansiktet som du var."

Vel tilbake drakk vi kaffe.  Jentene var hos en venninne av S.  Vi snakket om NAV.  "Det er ganske utrolig," sa jeg.  "Vår fastlege fylte ut alle skjemaer og sendte inn i begynnelsen av juli.  Deretter fikk vi skjemaene i retur fordi de manglet kontonummer.  Deretter i retur fordi de manglet signatur.  Alt dette ble ordnet for snart to måneder siden.  Fremdeles har ikke en krone manifistert seg på kontoen.  At det tar tid kan man forstå.  Men, dette er den samme organisasjonen som også krever inn skatter -- staten.  Og når pengestrømmen går andre veien, er det ikke en millimeter i slingrinsmonn.  I forrige uke fikk jeg en purring på 56 kroner i renter fordi momsinnbetalingen vår var en dag forsinket.  Denne dobbeltmoralen er provoserende.  Når staten skal ha penger har de ingen toleranse for forsinkelser.  Men når de skal utbetale penger til en slagrammet kvinne, da er det ok at det er forsinkelser.  I vår situasjon har vi ikke engang krefter til å krangle.  Jeg har ikke orket å kontakte NAV fordi vi hittil har klart utgiftene ved å låne på huset.  Men hva om vi ikke hadde den muligheten."

"Jeg hadde en pasient som måtte amputere et ben," sa K.  "Da ringte de fra NAV fordi vi hadde glemt å krysse av for ´varig´og ´vesentlig.´  Hvor vanskelig er det å skjønne at hvis noen har kappet av et ben så er det både varig og vesentlig?"  Vi lo av dette, ristet oppgitt på hodet over forsinkelsene.  Jeg skjenket mer kaffe, tenkte at det ikke er vits å bruke tid på ting man ikke kan gjøre noe med, kjente avmaktsfølelsen i kroppen, og skiftet tema.

Vi har også begynt å sondere fysioterapeuter i nærheten av der vi bor.  Når A kommer hjem 3. november, trenger vi en streng, tøff, dyktig og sympatisk fysioterapeut med slagpasienterfaring og kommunal avtale.  Hvis noen lesere av denne bloggen kjenner til noen, hører vi gjerne fra dere.   Nå gjelder det å sørge for at A kan komme fortest mulig i gang med trening i nærheten, slik at hun holder liv i motivasjonen og fremgang. 

Idag spiste A og jeg frokost alene.  Vi snakket igjen om hvem vi er.  Hvem er vi når kroppen vår ikke fungerer? 

"Hva er det å være glad i når evnen til å rydde, evnen til å jobbe, evnen til å være en del av fellesskapet er borte," spurte A. 
"Jeg har også lurt på det," sa jeg.  "Kanskje er det samtalene våre.  Bare det at du er her sammen med oss.  Kanskje er det det jeg er så glad i.  Men jeg stiller meg selv det spørsmålet når jeg ser på deg og du er så forandret.  Når jeg ikke kjenner igjen ansiktet ditt.  Når du ikke klarer å uttale ordene.  Når du ikke får lest aviser.  Hva er det som gjør at jeg fremdeles er like glad i deg som jeg har vært?  Det har jeg ikke noe godt svar på, men det er helt klart at din reduserte funksjonsevne, det at du har lagt på deg, det at du går som en gammel dame, det har ikke forandret min kjærlighet til deg.  Men iblant lurer jeg også på om du fremdeles elsker meg.  Om vi har klart å bevare kjærligheten igjennom denne krisen eller om du føler at jeg har sviktet på noe punkt." 
"Nei, jeg elsker deg enda mer enn før." sa A uten å nøle.
"Selv om du er mer avhengig av meg enn før?" spurte jeg. 
"Ja, selv om du har mer inntjeningspotensiale, selv om jeg er svakere, selv om du kanskje er sterkere, så elsker jeg deg fremdeles like høyt.  Men jeg forstår ikke alltid at du elsker meg like høyt.  Jeg er jo en skygge av meg selv."
"Jeg tenker ikke så mye på det.  Du blir jo stadig bedre.  Jeg opplever ikke dette som en permanent situasjon.  Dessuten merker jeg fra uke til uke en forbedring i våre samtaler.  Du blir mer og mer deg selv igjen i forhold til din vurderingsevne.  Du ser ikke så godt hva som foregår, men du senser det, og du forstår ting like godt som før." 

Klokken er fem.  Jentene hjemme.  Jeg har tint kjøtt fra fryser, og snart skal middagen lages.  Jeg merker at jeg er trøtt, og tror jeg skal ta meg kjapp lur.  Utenfor er himmelen blå uten en sky.

Søndag morgen

Igår var A og jeg i stort selskap - 100 personer hadde møtt frem for å hedre 70-års jubilanten, min "fillefar," JE, og A hadde kledd seg i en rød lang kjøle, hun hadde en ola-jakke på seg, lapp for høyre øye og sølvfargede joggesko; høyhælte sko blir det nok en stund til hun kan klare å balansere på.  Vi ankom det stilige lokalet ved 19 tiden og ble møtt av jubilanten og hans kone. 

Det tok litt tid å komme seg avgårde til festen.  Hun skulle ha med seg lepsyl og øyedråper og lappen for øyet som vi ikke fant, og lommetørkle og jeg måtte skrive ferdig en tale, noe jeg alltid blir sittende med til siste sekund.  "Deadline er deadline," sa A kontant til meg da jeg forsøkte å skrive om en siste setning og klokken var 1840.  "Nå MÅ vi gå."

I bilen på vei til festen instruerte hun meg om hvordan jeg skulle være ledsager.  "Ikke gå fra meg.  Jeg gruer meg til small-talket i begynnelsen.  Det er slitsomt med så mange mennesker.  Det er vanskelig for meg å se hvem folk er.  Derfor viktig at du sier hvem de er. Jeg merker at jeg er litt sliten allerede, og jeg kommer sikkert til å begynne å grine når jeg ser folk vi kjenner."  Hun begynte å gråte.  "Jeg bare sipper litt og så går det over."  Jeg lot meg ikke merke med gråtingen, den kommer og går, men i mindre grad enn tidligere.  Noen har kommentert at at det virker som vi går igjennom en tøff fase, kanskje fordi jeg har skrevet om A sin gråt.  Men det er ikke noen opplagt sammenheng mellom hennes gråt og hvordan vi har det; gråtelabilitet er en helt vanlig del av etterdønningene etter slag. 

Det er mye å tenke på.  Før vi dro hadde jeg glemt å tenkte på at hun burde hvile seg.  Jeg hadde vært for opptatt av å skrive tale, og A hadde laget mat til jentene og bakt en kake basert på Marys kakeoppskrift (den ble rågod!).  "Jeg er sliten," sa A i bilen på vei til festen.
DET burde jeg ha tenkt på.  Tidligere på lørdagen hadde hun gått rundt Sognsvann (raskere enn uken før) med en venninne H, deretter hadde hun laget vafler sammen med S.  Sittet ved kjøkkenbordet med en tekopp og pratet med naboen R som var innom, og hun hadde bare tatt seg tid til en liten dupp på sofaen på ettermiddagen.  "Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme," sa hun da hun lå på sofaen i stuen med et pledd. 

Vel fremme på festen var hun som en dronning.  Høy og flott, sminket, og det var ikke bare hun som fikk tårer i øynene da vi traff flere gode venner som hadde fulgt med på bloggen og som så A for første gang etter at hun fikk slaget.  E og J var der, og E tok A i armen, ga henne en klem.   "Du ser bedre ut enn jeg hadde trodd," sa hun, og jeg tenkte at det er det igrunnen mange som har sagt.  Har jeg vært for svartmalende? tenkte jeg.  Har jeg overdrevet?  Men samtidig, da jeg så på A tenkte jeg at dette er ingen spøk, det kommer til å gå bra, men det kommer til å ta tid.  Masse tid. 

Vi ble stående sammen med søsteren til en god venn av meg, I, som jeg ikke hadde sett på mange år.  Hun er selv en myndig og flott dame, rundt 50, og med en rekke helseproblemer.  Hun hadde fulgt bloggen, var godt informert og også hun syntes A så godt ut.  Men, man kan aldri helt stole på hva folk sier, tenkte jeg.  "Jeg synes du ser uforskammet godt ut.  Det er jo tross alt bare fire måneder siden slaget," sa  I.  "Jeg føler at jeg kjenner deg så mye bedre enn du kjenner meg," sa hun med referanse til bloggen.  "Ja, men det er veldig deilig for meg," sa A.    "Vår venn R som nettopp har hatt kreft, fortalte at hun hadde vært i et 50-årslag i går.  Der hadde alle spurt henne ´hvordan går det med deg.´ R var helt indignert.  ´Nå er det over seks måneder siden jeg ble ferdig med kreften.  Nå er de bare nysgjerrige,´ sa hun.  Det er faktisk veldig deilig å vite at folk vet.  Det gjør at vi slipper å snakke om alt som har skjedd.  Folk slapper mer av.  Det er faktisk veldig deilig."

Da vi forlot selskapet kjørte vi I og hennes mann O hjem.  Da vi slapp dem av, sa I, en dame med en herlig selvironisk humor, "skriv om oss i bloggen da," og det lo vi godt av før vi tok farvel med dem. 

Gårsdagen og fredag kveld minnet meg om hvordan det er å være fulltallig igjen.  A hadde tatt med Dix, hunden vår fra gården, og det første den gjorde var å løpe ut å rulle seg i våt sand som den så dro utover huset.  Nå er det meg som løper rundt og er hysterisk og som må vaske bikkja.  Dette skjedde fredag kveld og det skjedde igjen etter turen rundt Sogsnvann.  Da jeg kom hjem etter en samtidig løpetur lå dyret i stuen full av sand og stinket.  Jeg ble sint.  "S, du har nå fortalt meg hvordan du skal ta ansvar bare du får Dix hjem.  Vel, nå er hun hjemme og du har ikke tatt ansvar."  Var jeg for streng?  "Unnskyld, pappa," sa hun.  "Det var min feil," sa A.  "Jeg kommanderte henne til å lage kaffe til H og meg."  Jeg hentet støvsugeren, og mens jeg var i kjelleren tenkte jeg at jeg var for streng.  At jeg hadde lenget etter denne normaliteten i hele sommer.  Nå så jeg snurten av den og så var jeg sint på S.  Det var ikke fair.  Da jeg kom opp igjen ba jeg henne om unnskyldning. 

Men, nå er det vakker morgen.  Jeg hadde sovet fem timer da jeg ble vekket av Dix som ville ut.  Jentene har overnattet hos en veninne, og nå er huset stille, A fremdeles sovende, slik jeg også skal om få minutter. 

Idag har vi ingen planer.  A blir hentet av G i kveldingen.  Hun skal være på rehab i to uker til.  Når vi kommer tilbake fra Spania er hun hjemme. 

"Jeg merker at ting går fremover," sa hun til meg igår.  Det er nye toner.  "Jeg går bedre, sikrere, har mer utholdenhet og merker at jeg er mindre redd for å falle."  Vi gleder oss til å få henne hjem. 



tur rund Sognsvann

vafler

mat til jentene

Endelig fredag

Igår gikk A i trapper uten å holde seg fast. Små seire tikker inn på daglig basis, levert via mobil og sms. Jeg sender små meldinger om dagligdagse ting. Om barn som tasser fornøyde til skolen. Om lekser som er gjort. Om solen som treffer kjøkkenbordet og følelsen av lykke som kan dukke opp på de merkligste tidspunkt. Om kveldene snakker vi på telefonen, forteller hverandre hva som har skjedd i løpet av dagen. Om pene ting noen har sagt om barna våre, om mennesker vi har møtt, tanker og samtaler vi har hatt. Om hvor mye vi gleder oss til å få A hjem, om sydenturen, om Ss fødselsdag, om de vakre høstdagene, og om hvor fint vi har hatt det sammen i de 14 årene vi har vært sammen.
I dag regner det, og jeg sitter i sengen mens jeg hører den tunge pusten til S ved siden av meg. Utenfor ligger bekmørket om grenda vår som et ullteppe, mørkere for hver dag som går. Her inne sover og sover vi. Kanskje er det en måte å reagere på? Igår la vi oss kl. ni, og jeg sov som en sten helt frem til seks. Ni timer. Det er tre timer mer enn normalt.

Det telles ned til sydenturen. Nå er det bare tretten dager igjen pappa. Hva skal vi ha med oss? Kommer vi til å bo i like stor luksus som da vi var i Karibibien? Er det gullbadekar der pappa? Nei, vi skal bo i en båt. Det blir neppe den slags luksus. Det blir rolige dager. Dovne bad. Seiling. Handling i lokale butikker. Solkrem. Lukten av hav. Gled dere. Kanskje sjøsyke. Lesing av bøker i skyggen.
Nå kommer H inn til oss også. Det blir trangt i sengen. Hun har begynt å våkne kl. seks for å lese før hun går på skolen. Leser Twilight 4 på engelsk. Skal lese den på norsk etterpå. Hun glefser i seg tunge bøker med en rovdyrsk appetitt.

Det skjer en utvikling med oss denne høsten. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er. Vi lever uten A, hun kommer hjem i helgene og ettersom vi har vennet oss til situasjonen, ettersom vi har tilpasset oss, så går livet videre uten henne, men med vissheten om at hun kommer hjem snart. Om kveldene ser jeg på bilder av henne -- ser på bilder av henne før slaget, sitter å ser på det vakre ansiktet hennes, ser på smilet hennes, suger inn den livsgleden hun alltid har hatt, kjenner på den sorgen som jeg føler i hennes fravær, tar den forsiktig inn i ørsmå doser, i stjålne øyeblikk før jeg returnerer til hverdagen, før jeg trekkes tilbake til her og nå av alle de små forstyrrelsene, avbrytelsene, av alle gjøremålene som venter, ørsmå filleting som tilsammen blir til lappetepper av hendelser som utgjør våre dager.

Det er umulig for meg å forstå hva hun føler om sin egen tilstand. Jeg kan tenke på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som fikk slag, men jeg tror det er umulig å forstå før man er der selv. Det er ikke vi som har fått slag, det er ikke jeg som har mistet førligheten, som har blitt fratt det livet jeg elsket, men jeg vet at jeg ville ha blitt fullstendig pulvirisert av en slik opplevelse. Jeg beundrer A hennes pågangsmot og vilje til å trene seg opp igjen. Det er snart fire måneder med rehabilitering siden hun fikk slaget. Fremdeles er det en lang vei å gå for henne. I motsetning til A har jentene og jeg har kun opplevet et midlertidig tap som riktignok iblandt oppleves som permanent.
Er det en del av vår overlevelsesevne, en del av vår tilpasningsevne -- dette at vi intuitivt har en tendens til å se på enhver tillstand som permanent? At vi hele tiden innstiller oss på at den situasjonen vi er i vil vedvare? Eller er det slik at vi holder ut nettopp fordi vi vet at tillstanden er midlertidig?
Idag blir A kjørt til byen av sin mor. Akupunktur ved to-tiden. Deretter henter jeg henne, og kjører henne hjem. Deretter middag og samvær, og ikveld skal jeg på en konsert. I morgen -- en blank dag. A og jeg skal bort om kvelden, har ikke helt funnet ut hvor jentene skal være enda, men det finner vi ut av. Søndag -- ingen planer.

Jeg sender varme tanker til hjelpen vår som var her igår og vasket alle skuffer og skap. Det lukter rent, og renheten føles som en fantastsisk luksus som jeg neppe ville ha prioritert, men som nå i ettertid føles helt uunværlig.

Nei, klokken er ti på syv. På tide å sette igang jentene og meg selv.

Torsdag morgen

Det er bekmørkt ute, klokken er litt over halv syv, og H har stått opp. Jeg kan høre lyden av henne der hun henter tøy på rommet sitt, vegg i vegg med vårt rom. A er fremdeles i Son, i morgen kommer hun hjem på helgebesøk. Da jeg snakket med henne i går kveld var hun ved godt mot, hadde hatt to hyggelige besøk i går, men følte at effekten av akupunkturen hadde avtatt. "Jeg er mer hoven i ansiktet igjen," sa hun. "det er akkurat som om effekten ikke varer en hel uke."
Vi er inne i en stim nå. Dagene siger forbi. Jentene spretter opp om morgenen. De blir stadig mer selvhjulpne for hver dag som går. De er blidere om morgenen. Ingen sutring. H lager ommelett til oss med skinke og ost. Rydder ut av oppvaskmaskinen. Om kvelden legger de seg tidlig. Jeg leser for S. H leser selv -- og etter at hun fikk en Kindle, har hun lest mer og mer på engelsk.
Jeg gleder meg til A kommer hjem. Men hvordan blir det å ha henne i huset? "Jeg er jo ikke så frisk som jeg hadde håpet jeg skulle bli før hjemreise," sa hun forleden. "Du må regne med at jeg må få lov til å gjøre endel ting selv om jeg egentlig ikke mestrer dem så godt," la hun til, og jeg ser det -- ser at jeg må la henne slippe til selv om det betyr mer rydding, mer jobb for oss.
"Noe av problemet er at jeg ikke ser skikkelig. Det er øyet som er mest plagsomt. Fordi jeg ikke ser skikkelig, ser jeg ikke hva jeg har gjort, jeg klarer ikke å bedømme avstand, og det igjen gjør at jeg søler, at jeg bommer, at jeg blir unøyaktig når jeg bruker hendene."

Men det som gradvis preger stemningen her hjemme er den forestående turen til Grand Canari. Nå telles det ned daglig, pakkelister skrives med forventningsfulle pikehender, det lages lister over ting som skal med - Nintendo, iPod, Kindle, bikini, solkrem, fyllepenn, dagbok. "Hva trenger vi egentlig?" spør S. "Minst mulig," sier jeg. "Vi skal bare være på en båt. Seile rundt. 26 grader er det i vannet." "Pappa, hvorfor kan vi ikke være der lenger?" vil H vite. "Nei, vi må ha litt tilgode også. Vi kan ikke ta ut alt på en gang," sier jeg. "Nei, vi kan vel ikke det," sier hun.
Men nå må jeg stå opp. Vekke S som sover i sin egen seng inatt. Utenfor hører jeg lyder av naboer som våkner. En bil som startes. En elektrisk tannbørste. En vekkerklokke. Jeg kan se lys som tennes i de små husene i grenda vi bor i. Det lysner over tretoppene. Snart kommer sneen. Snart blir det kanskje skiføre. Snart byttes ihverdige staute menn og kvinner på rulleski ut med skiløpere. Snart dempes lydene av liv mot asfalt ut med liv mot sne og sørpe. Snart er det full vinter, mens vi fremdeles venter på A, gleder oss til A skal komme, lurer på hvordan det blir å få henne hjem. Lurer på hvordan slaget har endret dynamikken her hjemme, hvordan det blir å finne et nytt balansepunkt i hverdagen.
"Det er frost ute," sier H. "Vi får dårlig tid hvis du ikke står opp nå, pappa." "Ja, jeg kommer," sier jeg, og avslutter bloggingen. Dagen ligger foran meg som et uskrevet blad.

Onsdag - hva er lykke?

Dn rolig dag, før nytt oppdrag i morgen.  S, vår datter på 10,  hadde skrevet et vakkert dikt igår om Lykke:

Lykke

Hva er lykke?  Lykke er å komme
inn fra skogen.
Med søle på
bena og få varm sjokolade av sin mor

Å være frisk

Og få rørte bringebør til frokost
og så gå og bade hele dagen lang.
Det er lykke

Tirsdag morgen

Dagene bare flyr avgårde. I går løp jeg i kveldingen, løp og tenkte på A og hva som skjer når hun kommer hjem og hvor adskilte vi er når hun nå, på 4. måned er borte fra familien.

I 2002-2003 var jeg borte fra familien i 18 måneder. Pendlet hjem fra USA en gang i måneden. Da opplevet A min sporadiske tilstedeværelse som en større belastning enn mitt fravær. Jeg visste ikke hvor noen ting var, gikk i veien, klusset til systemet de hadde i hverdagen.

Nå er ting snudd om. Nå er det jeg som vet hvor alt er. Det er jeg som har koll på antall egg i kjøleskapet, hvor mange underbukser S har i skapet sitt, når sengetøyet ble vasket og om vi har betalt for klatrekurset til H. Det er jeg som har sjekk på betaling av regninger, konfirmasjonsforberedelser, matpakker, fødselsdager, handling, betaling for vasking av hus osv osv.

Vi lever -- som de aller fleste -- et liv preget av midlertidig ubalanse. Vi har "alt" samtidig som vi mangler det viktigste, A. Vi lever på vent, men samtidig er det ikke noe dårlig liv. Misforstå meg rett -- A er dypt savnet -- men bortett fra det har vi det fint, og atter en gang imponeres jeg over spesielt jentenes evne til tilpasning. Hverdagene fungerer, vi har tid til å være sammen, og det er A som ikke har det bra. Det er hun som er syk. Vi andre er i ferd med å vende tilbake til et slags nytt ekvilibrium -- et nytt balansepunkt -- et midlertidig sådant, i påvente av As hjemkomst om tre uker, etter vår tur til Kanariøyene, men alikevel, et slags ekvilibrium.

Jeg har skrevet mye om gråt i det siste, men det betyr ikke at vi ikke har det bra. Det er ingen motsetning mellom trivsel og gråt. Selv om vi gråter, betyr ikke det at vi er triste hele tiden. Nei, det er heller slik at vi gråter og så ler vi, det er heller et uttrykk for at vi kan tillate oss å være litt mer åpne med våre egne stemninger enn vi ellers ville ha vært.

Kanskje er det fordi vi har vært i kriser før? Forrige gang gråt vi også mye uten at det betød noe annet enn at det var noe som skulle ut. Men det ga seg etterhvert, og det eneste vi satt igjen med var en større toleranse for at det å grine litt ikke er så farlig, selv om det fremdeles er en privat handling, noe ihvertfall jeg synes det er vanskelig å gjøre sammen med andre enn mine nærmeste.

I det siste har jeg fått flere mailer fra venner som synes vi er så åpenhjertige, og som kanskje nettopp derfor lurer på hvordan vi EGENTLIG har det. Svaret er at vi egentlig har det veldig bra. Vi er i balanse. A er på track. Jentene er på track. H stråler mer enn på lenge og har blitt mer selvstendig. Idag laget hun for først gang en omelett, spiste godt til frokost, ryddet ut av oppvaskmaskinen uten at jeg ba henne om det, ryddet rommet sitt uoppfordret og syklet glad og fornøyd til skolen (det tar 40 minutter) klokken kvart på åtte. Det er ikke dårlig for en jente på 14. Jeg er stolt av henne!

Det vi har lært tidligere i kriser er at det er viktig å nyte hvert sekund av nuet og samtidig ha ting å se frem til. Bruk enhver unnskyldning til å feire!

Akkurat nå gleder vi oss til å dra til syden. Vi gleder oss til A skal flytte hjem. Vi gleder oss til vi skal feire 11-årsdagen til S i november. Vi gleder oss til jul. Forleden forsøkte jeg å fortelle S at det beste i livet er alle de ansiktsløse dagene som kommer og går år ut og år inn -- alle hverdagene hvor vi er sammen og drikker te og prater og gjør lekser og lever våre liv.
"Det er ikke de store høytidene, det er ikke alle de tingene vi gleder oss til, det er ikke de vi ser tilbake på i nevneverdig grad. Nei, det er hverdagene. Måltidene med hverdagskost. Kveldene midt i uken hvor Ranhild kommer innom og får en kopp te. Høytlesingen vi bedriver hver kveld. Fotbukten jeg lager i sengen til deg de kveldene du ikke ligger inne hos meg. Det er kaffen og avisen om morgenen, alle de anonyme dagene som som bare tikker avgårde, men som tilsammen vever et stoff som vi lever i. Et stoff som holder oss oppe mens vi beveger oss fremover, mens vi legger planer og drømmer om alt vi skal gjøre. Det er lett å glemme at det eneste vi er helt sikre på er her og nå! Det er her og nå som gjelder. Enten A er her eller ikke, det er her og nå som gjelder. Alt annet er en forlengelse av det."

Dette blir en fin dag. Snakket med A i går. Hun var optimistisk på telefonen, hadde hatt gode treningsøkter, og gleder seg til hjemreise. Det gjør vi også.

Mandag morgen igjen!

Oppsummert: A kommer hjem 3. november! Nå venter vi, ser henne bli bedre, og jeg lurer på hva kjærlighet egentlig er for noe.

Om bare tre uker -- den 3. november, kommer A hjem. Vi snakker om tre uker. Det er to søndager igjen hvor vi skal ta farvel og grine i døråpningen mens hun transporteres tilbake til Cato Senteret. To helger til hvor vi bare såvidt har fått smake på hennes nærvær før hun igjen er borte.

Denne helgen var omtrent slik vi ville at den skulle være. Vi klarte å skape en vag følelse av normalitet der vi satt på sofaen, så på film, spiste, plukket opp rot på gulv, bord, baderom, der vi småkjeftet og snakket og leste aviser og hørte på radio og lurte på hva vi skulle ha til middag. Men hver gang A reise seg, hver gang vi så på hverandre, hver gang vi beveget oss fra et rom til et annet, hver gang vi var blandt ute blandt folk og fikk disse flakkende blikkene, ble vi minnet på at, jo, ting er visst ikke så normalt.

A beveger seg forsiktig, tentativt, med bøyde knær, med armene klare i tilfelle hun faller, som en gammel skrøpelig dame, ja, en olding på vei tilbake til livet, som historien til Scott Fitzgerald om han som fødes gammel og dør som et spedbarn, som om vi kjører tiden baklengs, slik føles det der hun kommer hver helg, litt piggere til bens, og med litt velvilje - litt mer seg selv i ansiktet.

Men det føles fremdeles som en annen person er her. Hun er ikke seg selv, og som AG sa, "tenk så trist hvis du blir ditt gamle jeg." Det tror jeg ikke det er noen fare for. Hun kommer til å være en annen, en enda litt klokere person, noe som allerede er vanskelig å forestille seg.

Kanskje en annen i ansiktet også, det får tiden vise, det er ikke det viktigste, men at hun får tilbake synet, at hun ikke ser dobbelt, at hun ikke har vondt i øynene, at hun kan gå, at hun kan lese, skrive, kjøre bil -- alle de tingene hun enda er langt unna ER viktig.

Vi kan snakke så mye vi vil om fremgang, men det er ingen grunn til å legge skjul på at det er langt frem. Det føles ihvertfall slik nå.
Igår, rett før hun skulle dra tilbake til Cato Senteret, holdt jeg rundt henne. Vi stod på soveværelset hvor hun var i ferd med å pakke sakene sine.

"Jeg er så lei av å ha slag," sa hun med gråt i stemmen. "Det er så fryktelig å ha denne sykdommen. Jeg vil så gjerne være meg selv. Og det går så sakte. Jeg føler ikke at det er noen fremgang. Jeg trener og trener. Men det skjer jo ingenting."
"Jeg vet det," sa jeg. "Jeg vet at du føler det slik. Men jeg vet også at du gjør store fremskritt. Sist gang du var her klarte du knapt å gå rundt kvartalet vårt. Nå går du rundt Sognsvann. Om en måned går du til Ullevålsseter. Det går fremover. Ikke så mye med ansiktet. Men det går fremover."

Jeg følte at jeg gjentok meg selv, men at det var viktig å legge vekt på det positive også. "Og vi er her," la jeg til. "Vi er her og har god tid. Vi venter på deg."

Mine følelser holder jeg nok mest for meg selv. Hva er det egentlig ved A som gjør at jeg er så trofast? Rent bortsett fra at vi er gift og har barn sammen? Og hva skjer hvis hun ikke blir seg "selv" igjen? Hva er det jeg elsker ved A? Er det lukten, de lange bena, den rappe replikken, evnen til matlaging, håndlaget med barn, omsorgen eller er det hennes intellekt, hennes evne til å overgå meg i diskusjoner? Hva er det egentlig jeg elsker? Er det hennes beundring jeg elsker eller min egen beundring for henne? Og hva skjer hvis noe av dette forsvinner?

Jeg tenker disse tankene i smug og skremmes. Hva er det egentlig jeg er glad i? Hvor mye av min kjærlighet handler om mine egne behov? Om ønsket om å skaffe mine barn en god mor? Hvor mye av min kjærlighet handler om behovet for at noen andre skal vise meg omsorg? Og hvor mye av mine behov handler om å få vise omsorg tilbake?

A sa ofte at en god partner får deg til å være en god utgave av deg selv. Kanskje er det dette jeg har elsket ved A -- at hun har fått meg til å bli en versjon av meg selv som jeg liker og vice versa? At jeg -- i partnerskap med henne -- har fått til alt? At hun har gitt meg en energi, at vi sammen har vært et team strittende av energi og selvtillit -- selv i de tøffeste motbakkene?

Vil jeg fortsette å elske henne uansett? Vil jeg fortsette å elske henne hvis hun ikke kan gå, hvis hun ikke kan kjøre bil, hvis hun ikke kan lese? Hva hvis hun ikke kan rydde? Hva hvis hun ikke kan lage mat? Hvis hun ikke kan gjøre noenting annet enn å være hjemme hos oss? Hvis hun kun blir en belastning? Hvor går grensen? Hvor mange blylodd tåler vi rundt magen der vi løper gjennom livet? Når stopper det opp?

En klok lege på Ullevål sa til meg at ensidig omsorg over lang tid tærer på kjærligheten. "Ingen kjærlighet tåler det," sa hun, og jeg kan se hvordan det kan bli en belastning. Mine tanker er der uansett, og det er tilstedeværelsen av disse tankene som uroer meg. Ikke fordi jeg har tenkt å slutte å elske A men fordi jeg aldri har hatt slike tanker før, og de uroer meg, som om en fremmed plutselig skulle dukke opp i et intimt selskap med nære venner. Disse tankene føles som et fremmedelement; og værre -- deres tilstedeværelse i mitt hode gir meg en dårlig samvittighet.

Samtidig innser jeg at det beste jeg kan gjøre med mine egne tanker -- selv om jeg ikke liker dem eller er komfortable med dem -- er å sette ord på dem. Hvis jeg kan ha en dialog med disse tankene så blir de kanskje ikke så farlige, så truende? Men det føles som om de rokker ved min lojalitet. Selv om jeg jo intellektuelt vet at de ikke gjør det, så føles det alikevel slik. Skulle jeg elske A noe mindre fordi hun ikke kan brette tøy? Fordi hun ikke kan lage mat? Fordi jeg må rydde litt mer? Fordi hun ikke kan kjøre bil, ikke kan bevege seg like grasiøst, ikke orker særlig mye, ikke har et ansikt som ser like perfekt symmetrisk ut som før? At hun ikke kan smile et like perfekt smil? At hun ikke er like sterk? Kan jeg elske henne selv om hun er svak? Selv om hun er sårbar? Ikke sårbar på en feminim måte, men sårbar i egenskap av sin egen sykdom? Kjenner jeg henne fremdeles? Og ikke minst, elsker hun meg eller er hun for opptatt med sin egen sykdom? Er jeg selvopptatt som forventer at hun også skal tenke på meg, bry seg om meg midt i sin egen kamp mot slaget?

Jeg har alle disse spørsmålene men ingen svar. Det eneste jeg vet er at jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til mange av disse spørsmålene -- ihvertfall på kort sikt. Og foreløpig velger jeg å skyve alt foran meg, velger å utsette alle handlinger som kan ha konsekvenser utover å få A bedre. Nå handler det om å få henne i hus, finne en ny rytme, dette er en transportetappe, dette er som de siste timene før man lander på Gardemoen etter en lang tur fra USA, dette er de timene du vet du må bli ferdig med. Timene før du kan komme tilbake til din egen seng. Timene før du kan ta deg en dusj. Timene før du vet at du er i trygghet. De siste timene. Bare litt til. Bare noen få timer, noen få meter, etpar år til, hold ut litt til nå, så blir det bedre. Så finner vi roen. Så vet vi at vi kan finne tilbake til der var. Med et annet ståsted, ja, men alikevel, tilbake dit vi var, litt forsinket, med litt flere arr, med litt færre timer til rådighet for dill og dall, med et enda større fokus på at livet er kort, og med en enda større visshet om det gjelder å gjøre det vi drømmer om mens vi enda er istand til å drømme. Mimringen får vente.

Søndag med høst og regn

Kortversjonen:  Det er søndag idag og vi er hjemme.  Igår gikk A rundt Sogsnvann og selv om hun har blitt mye bedre til å gå har ikke synet blitt noe særlig bedre.  Dobbeltsynet gir henne problemer med balansen.  Høyre side av ansiktet er fremdeles hovent.  Vi er usikre på om det er smart å fortsette å gå på blodfortynnende men vet ikke helt hvem vi skal spørre til råds om dette.  Både H og S vil gjerne ha med venninner hjem fra skolen, og det er veldig hyggelig hvis noen vil være med dem hjem.  Besøkende er IKKE til bry!

---

"Jeg er så lei av å ha slag," sa A til meg i går kveld, lørdag natt til søndag, liggende på min arm..  Klokken var litt over midnatt, vi lå i sengen etter å ha sett en film, en filmatisering av Phil Roths bok, "the Dying Animal", etter å ha spist en bedre middag med jentene -- Salmalaks med thaisaus, ris og brokkolistuing -- og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si.  "Jeg kan ikke gjøre noen ting.  Alle sier jeg gjør så store fremskritt, men jeg ser det ikke selv," sa hun. 

"Du gikk rundt Sognsvann idag," sa jeg.  "For en uke siden var det utenkelig.  Da klarte du såvidt å gå rundt kvartalet.  For en måned siden klarte du såvidt å gå til postkassen."

"Ja, men jeg føler at jeg er til bryderi hele tiden.  Jeg klarer jo ikke å gjøre noen ting selv. Jeg kan ikke kjøre bil.  Jeg klarer bare såvidt å bevege meg rundt i huset.  Ansiktet mitt er hovent, øyet mitt er vondt og jeg ser dobbelt.  Det er liksom ikke noe igjen av meg.  Og jeg tenker at det ikke er noe ok for deg å være sammen med meg når jeg er slik."

"Ikke tenk på meg," sa jeg.  "Vi har ikke dårlig tid.  Om dette tar et år eller to.  Det er vi jo på en måte inneforstått med.  Ikke glem hva X sa.  ´Fraværet av fremgang er helt normalt,´ sa hun.  ´Dere må belage dere på at det kan gå perioder hvor det ikke føles som det skjer noen ting.´ Du må ikke regne med at du kommer til å ha fremgang hele tiden.  Det er selvfølgelig lett for meg få være tolmodig, men jeg føler virkelig at vi ikke har noe dårlig tid.  Dette er også livet -- dager med motbakker.   Det hører med at ting ikke går som planlagt.  Men det skal vi klare."  Jeg kunne høre at hun gråt. 

"Jeg vet ikke hvorfor jeg synes så jævla synd på meg selv," sa hun.

"Jeg merker at jeg blir irritert hvis andre synes synd på oss," sa jeg.  "Men jeg forstår godt at du synes synd på deg selv.  Jeg vet at det sitter langt inne hos deg å engang erkjenne det.  Jeg kjenner ingen med mindre toleranse for syting enn deg, ingen som syter mindre enn deg.  Men at det å få slag kvalifiserer til å synes litt synd på seg selv, det mener jeg vi får regne med."

Hun gråt enda mer nå.  Jeg holdt henne inntil meg, syntes det var bra at hun fikk ut litt guffe.  Jeg tenkte på hvor mange mennesker som gråter hver dag.  Hvor mange voksne mennesker som sitter alene å gråter fordi det er noe de synes det er vanskelig å vise til andre.  Fordi de har smerter eller knuste drømmer eller mangler de ikke kan gjøre noe med.  Hvorfor er vi så redde for å vise noe som er så naturlig?  Hvorfor er det så vanskelig å vise at vi er lei oss? 

"Jeg har jo tross alt vært heldig," sa A etter en stund.  "Når jeg ser hva de andre på CS har å bakse med.  Herregud, dette er jo ingenting."

"Nei, men samtidig er din smerte like stor selv om andre har det værre," sa jeg.  "Det er viktig at du ikke bruker andres elendighet til å undertrykke hva du føler om dette, selv om det kan føles som om du syter.  Det gjør du ihvertfall ikke.  Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha taklet den situasjonen du er i.  Jeg synes du er fantastisk."

"Jeg føler at at alt har stoppet opp.  Jeg skulle jo ha vært med jentene.  Ha jobbet med deg.  Fått skrevet ferdig boken min.  Nå får jeg jo ikke til noenting!"

"Det er riktig at du har mistet endel ferdigheter. Men du har jo all kunnskap inntakt.  Det går riktignok litt saktere.  Men du har jo ikke glemt noe.  Du kan jo de samme tingene fremdeles. Du vet det du vet.  Dette tar den tiden det tar.  Og deretter fortsetter vi.  Vi har så mye å glede oss til."

"Ja, men hvordan kan jeg glemme mobiltelefonen og pengene mine?  Jeg gjør jo aldri slike ting. Det får meg til å lure på om det har skjedd noe med hodet mitt også.  Det føles som jeg er så treig.  Jeg blir livredd når jeg oppdager at jeg har slike ´hull´ Da tenker jeg ´hva er det som har skjedd med meg?´"

"Jeg synes du skal tøre å være lei deg.  Ikke være redd for å synes synd på deg selv."

Bare tanken på dette fikk henne tli å gråte.  Jeg kunne kjenne de varme tårene hennes som sildret nedover skulderen min og tiltross for at vi nesten ikke gjorde noenting på lørdag, følte jeg meg sliten. 

Lørdag - tur rundst Sognsvann
Lørdag våknet vi nærmere ni.  H hadde en venninne på overnatting, og kvelden før, altså fredag, hadde vi hatt vårt fredags-rituale: sushi, is med varm sjokolade, og samling foran den store flatskjermen hvor vi leiet en film direkte via nettet. 

Vi lå og snakket i sengen til klokken nærmet seg ti.  Vi brukte nesten to timer på frokost med tre sorter brød som jeg hadde kjøpt dagen før.  Ved tolv tiden kjørte vi til Sognsvann, A, S og jeg.  Det var en fantastisk høstdag; gnistrende sol, ca. 5-6 varmegrader i solen, horder med mennesker i alle aldre (med unntak av tenåringer på Hs alder), barnvogner, barnesykler, eldre par med staver, eldre menn i alvorlig samtale, joggere med mobiltelefon, yngre par uten barn, unge par med barnevogner, fedre slik jeg var for femten år siden, struttende av energi og pågangsmot slik jeg egentlig føler meg enda, men uten like mye trøkk men samtidig med mer erfaring. 

A går bedre, tenkte jeg der jeg gikk å holdt henne i den venstre hånden.  S gikk på motsatt side og snakket på inn og utpust slik hun alltid gjør når vi går tur.  

"Hvor bør jeg gå på gymnas," mamma, sa hun, og fortsatte uten å vente på svar.  "Er jeg ambisiøs?  Hva vil det si å være ambisiøs.  Hvilken farge er det på bokhyllene hjemme hos L&J?  Jeg liker deres stil.  Sånn kunne jeg tenke meg å ha det også.  Kan jeg flytte inn på Hs rom når hun flytter på hybel.  Hun har så bred seng.  Jeg har lyst til å studere på Atlantic College.  Men jeg vil jo helst bo hjemme da.  Skal vi på cruice til sommeren pappa?  Jeg har så lyst til å ta Queen Mary.  Du sier alltid at vi får se.  Men jeg har så lyst pappa.  Det var god gåselever igår forresten.  Har aldri prøvd det som sushi før.  Det var godt."

"Du går mye bedre," sa jeg til A i forsøk på å forflytte fokuset mot A.  "Hvordan ser egentlig treningsdagen ut på CS?"

"Jeg spiser frokost slik at jeg er klar til svømming fra åtte til kvart på ni.  Da må jeg forte meg i dusj fordi jeg har mattetrening kl. ni."

"Hva??? Trener dere mattematikk på Cato Senteret?" ville S vite. 

"Nei, altså, vi trener på matter," forklarte A.  "Det varer i ca. tre kvarter.  Klokken ti har jeg fysioterapi.  D som trenger meg er beinhard. Og det trenger jeg.  Jeg gjør alt jeg kan for å slunte unna.  Jeg må ha noen som gjennomskuer meg og det gjør D.  I går fikk han meg til å gå på tredemølle mens jeg vekselvis snudde hodet til høyre og venstre.  Det er kjempevanskelig!  Men han presser meg og det liker jeg."

"Deretter har jeg ergoterapi hvor jeg trener på ting man må kunne gjøre i arbeidslivet, koordinasjon og slikt.  Deretter logoterapi hvor vi jobber med ansiktet mitt.  Nå har også min akupunktør i Oslo -- hun er vissnok en nestor i miljøet har jeg forstått -- skrevet et brev til akupunktøren på CS slik at de koordinerer behandlingene sine.  Det er bra. Deretter er det egentrening hvor jeg trener med vekter og ulike apparater på egenhånd frem til fire tiden.  Da er det middag, etterfulgt av besøk som vi jo har kuttet til tre dager i uken.  Det er i grunnen helt passe. Jeg merker fremdeles at jeg blir fort sliten."

Etter turen rundt Sognsvann laget vi vafler.  Jentene ryddet opp mens vi drakk kaffe.  "Du har virkelig gjort en god jobb med jentene," sa A.  "Det er en påtagelig forskjell, de har blitt mye flinkere til å rydde opp,  til å ta initiativ.  Der har du gjort en god jobb."

"Vi har det veldig hyggelig også når du ikke er her," sa jeg.  "Jeg synes de har tatt det hele på en fin måte.  Og jeg merker at jeg har mer koll på dette nå; nå er det ok for dem å ta med veninner hjem fra skolen."

"Det virker som veninnene fra min klasse er redde for å være med meg hjem," sa S.  "Det virker som de tror at de er til bry eller noe slikt hvis de er med hjem.  Men jeg vil jo gjerne ha dem med hjem."

"Ja, og nå synes jeg faktisk det er bare hyggelig om du har med veninner hjem," sa jeg.  "Jeg melde fra om at det er hyggelig for oss alle om du har med veninner hjem.  Det gjelder selvfølgelig deg også H.  Det er ikke noe problem å lage middag til etpar til."

"Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme.  Jeg er så lei av å bo i en bag.  Nå har jeg bodd borte siden slutten av juni.  Det føles som et helt liv.  Jeg vil bare ha tilbake livet mitt.  Men det er deilig å vite at du tar deg så godt av tingene.  At du har det så hyggelig med jentene.  Det hadde vært helt uutholdelig hvis jeg attpåtil skulle ha bekymret meg over vårt forhold."

"Det trenger du ikke bekymre deg over," sa jeg.  "Jeg er her og det kommer jeg til å fortette med.  Du må ta den tiden du trenger.  Og tross alt, det er mye å glede seg til.  Det har jo vært en skikkelig upgrade å komme til Cato Senteret.  Slik jeg har oppfattet deg var det som å flytte fra et bra fengsel til et middels hotell selv om Sunnaas jo var en oppgradering fra Ullevål."

"Jeg tror jeg vil lage en powerpoint til klassen," sa S.  "Så de kan forstå hva et slag er for noe.  Og da blir de kanskje ikke så redde for å bli med meg hjem."

"Det er jo en strålende ide, S.  Da kan du fortelle om hvordan mamma fikk slag, og beskrive hendelsesforløpet."

"Hva betyr hendelsesforløp pappa," ville S vite. 

"Du beskriver hva som har skjedd i den rekkefølgen det skjedde," sa jeg.  "Og da har du en sjanse til å være konkret.  Da kan du skrive, ´mamma fikk slag på en reise i NJ.  Slag er en alvorlig sykdom.  Den rammer over 15000 nordmenn hvert år og den er den 3. største dødsårsaken etter kreft og hjerte/karsykdommer.  Hver tredje slagpasient dør i løpet av seks uker.  Slag er den ledende årsaken til at mennesker ikke kan jobb, at de blir det vi kaller árbeidsuføre.´ Videre kan du f.eks. fortelle at mammas slag traff lillehjernen og at hun har vært heldig.  Der kan du ha et bilde av lillehjernen, kanskje med piler som viser hvor lillehjernen sitter og hvilke funksjoner den dekker -- ansikts-koordinasjon, balanse osv.  Dette gir deg en sjanse til å snakke om hvordan slag rammer ulikt -- hvordan noen mister taleevnen eller hukommelsen, mens det for andre kun medfører nedsatte fysiske funksjoner.  Deretter kan du fortelle om at vi hadde forsikring og at det reddet oss fra å bli sittende igjen med en enorm regning i USA.  Du kan skrive om det å fly når man er syk, at det finnes egne flymedisinere som bare forsker på hva som skjer med kroppen når man flyr.  Deretter kan du beskrive all treningen man må igjennom.  Det snakket vi jo om da vi gikk rundt Sognsvann.  Og deretter kan du fortelle om Sunnaas og om hvordan noen slagpasienter kommer seg mens andre aldri blir helt seg selv igjen."

"Blir mamma seg selv igjen?"

"Ja, det gjør jeg nok," sa A.

"Alle som kan noe om dette tror at A blir helt fin igjen," sa jeg.  "Men det tar tid.  Det kan ta flere år å trene seg opp igjen etter et slag. Men noen spurte meg forleden hva det kommer av at det skrives så mye mer om kreft enn om slag."
"Det kan jo komme av at slag oppfattes som en gammelmannssykdom, noe som kun treffer eldre mennesker.  Og vi er jo ikke så opptatt av gamle som vi er av yngre dødsfall.  Men det er jo ikke helt rikitg.  Slag rammer i økende grad unge friske mennesker."

Nå er det søndag.  Klokken er ni, jeg skal lese litt før jeg står opp og lager frokost til jentene.  Planen er at jeg skal på sykkeltur i marka idag, men når jeg ser ut av vinduet må jeg innrømme at det er mer fristende å sitte inne med en god eller dårlig bok.  Jeg løp heldigvis igår så fysikken er ikke helt på bærtur for mitt vedkommende. 

Ellers synes jeg det går bra med jentene.  Jeg skulle kanskje ønske at H ble litt mer invitert med hjem i sin klasse.  Det var tilløp til dette i begynnelsen av skoleåret.  Da var det tre-fire jenter som inviterte henne med hjem.  Men så har det ikke skjedd noe mere.  Hun blir fremdeles veldig glad når noen av jentene i klassen inviterer henne med seg hjem. 

Endelig fredag

Egentlig er bloggens stillhet et godt tegn. Jeg skriver mindre når ting går bra. Når solen skinner, A er på skinner, jentene hygger seg og huset er nyvasket er det mindre å skrive om.

Akkurat nå sitter jeg på kafe med en halvfull espresso, et ferdigskrevet tilbud til en statlig potensiell kunde, en nettopp avsluttet samtale med Hs lærer, og dagen er deilig. Om en time er A igang med en ny runde akupunktur, kjørt inn til byen av G, min svigermor. Jeg skal hente H kl. 13, deretter S, og deretter A ved 15-tiden.
Hadde en hyggelig samtale med A i går kveld ved ni-tiden, slik vi stort sett har hver kveld. Hun hadde hatt besøk i går, og var oppglødd over hyggelig samtale med de besøkende. For første gang hørte jeg at hun har begynt å snakke om jobben igjen, at hun har begynt å få ideer til ting hun kan drive med, og det gleder meg virkelig. Det viser at energien er i ferd med å komme tilbake.

"Men nå må jeg stikke," sa hun, fremdeles med en liten twang på talen som et resultat av lammelsen i ansiktet. "Vi skal nemlig ha basseng trening fra 2115-22. Tidligere idag har jeg gått på tredemølle, og trent med fysioterapeut. Jeg er faktisk i ganske god form. Det er balansen som er den største utfordringen. Ikke bare at øynene er ukoordinerte men også at slaget har truffet balansenerven."

Men det får gå. Jeg er optimistisk, og som S sa idag morges, "pappa, jeg har så mye å se frem til."

I samtalen med Hs lærer idag, kommenterte hun at jeg "så mye bedre ut" enn sist vi snakket sammen for en måned siden. Det er rart hvordan ens flat-som-en-pannekake-utseende først kommenteres i ettertid. Det er ikke mange som sier, "nå virker du sliten." Nei, folk sier alltid, "jøss, nå ser du mye piggere ut enn sist vi var sammen." Og da erMan skal vel kjenne folk ganske godt før man sier hva man EGENTLIG tenker.
---
I går hadde vi besøk av verdens mest effektive hjelp. Klær ble vasket, strøket, brettet, kåken ble støvsugd med en presisjon som gikk utenfor mitt kjente univers, og rotet forsvant inn i forseggjorte stabler som fikk ethvert kaos til å se ut som det var planlagt. Selv barnas rom ble ryddet og saumfart. Når ting først skal være krise, så ga denne plutselige ordenen i heimen en uventet følelse av mestring og en masse energi. Tusen takk M!

Nå må jeg avslutte. Barn skal hentes, sykler skal fraktes, sushi skal kjøpes og fortæres og ikveld blir det nok samling i sofaen foran en eller annen film for barn. Repitisjon gir en følelse av normalitet og trygghet som vi jo er litt understimulert på akkurat nå.

Men - jeg må innrømme at vi er i et godt sig. Jentene er fornøyde, unntakstillstanden er i ferd med å få et mer rutinemessig preg, og som jeg skrev til en venn som forsøkte å trøste ved å si, stakkars dere, egentlig er en krise som denne lett å takle. Man har ikke noe valg, vi må bare, og hva er egentlig mer meningsfullt enn å ta seg av de man elsker?

Onsdag morgen

Hadde tenkt å skrive i går kveld, men falt i seng kl. ni og sov i ti timer. Nå er matpakker laget (pizzarester fra mandagens take-out), tånegler klippet, omelett servert (ost og skinke), avisen lest, S kjørt til skolen etter at ledsager hadde forsovet seg og dagen ligger enda en gang foran meg som en lang hvit vidde som skal nytes på godt føre.

Helgen var travel med forberedelse til oppdrag mandag og tirsdag. Jentene og jeg kjørte A til Cato Senteret søndag kveld, og etterhvert har vi lært oss til at søndag kveld ikke er ukens høydepunkt. A er ganske lei av å være hele uken uten oss. "Jeg savner livet mitt og dere" skrev hun i en tekst melding som jeg fikk før jeg la meg søndag kveld.

Mandag kveld drakk jeg te med S før hun la seg. "Jeg synes vi klarer oss veldig bra pappa. Jeg liker det når det bare er oss tre." Hun tenkte seg om og tok en sluk av teen. "Og egentlig aller best når det bare er oss to. Da får jeg jo aller mest oppmerksomhet."

Mandag fikk A igjen akupunktur -- denne gang på Cato Senteret, og hennes besøk mandag kommenterte at ansiktet var blitt bedre. Tirsdag red hun, og traff en barndomsvenn på ridesenteret. Tirsdag ettermiddag ringte jeg henne. Jeg fortalte henne om hva S hadde sagt om at vi klarte oss så bra vi tre. Da jeg fortalte det begynte hun å gråte, og etter at vi hadde lagt på følte jeg meg slem. Men, samtidig tenkte jeg at det også var bra for henne å vite at jentene har det bra. Det er tross alt noe av det som er viktigst for oss begge. Senere på kvelden i går snakket vi sammen igjen. "Jeg kan ikke gjøre noen ting av de tingene jeg kunne gjøre før. Hver gang jeg gjør noe nytt blir jeg minnet om mine egne begrensninger. Da vi red i dag...jeg klarer jo såvidt å sitte på en hest! Kanskje er jeg bare utolmodig. Jeg snakker jo med folk her som har det mye værre. Jeg blir i det minste bedre. Det finnes jo de som bare blir værre. Som VET at det bare går en vei. Men samtidig, som vi har snakket om før. Smerte, sorg, eller glede for den saks skyld, er absolutt og bare relativ i forhold til deg selv. Min funksjonshemming reduseres ikke ved påminnelse om andres elendighet. Men jeg savner dere så fryktelig. Jeg savner livet mitt. Jeg savner å gjøre de tingene jeg tok som en selvfølge. Jeg vet jeg gjentar meg selv, jeg vet vi har snakket om dette mange ganger, men det er vanskelig å tenke på noe annet."

Tirsdag etter oppdrag, var jeg var hjemme hos en barndomsvenn, Z, på en kopp te. Z er en klok person, med en kronisk syk ektefelle. "Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre," sa Z. "Iblandt kan en sykdom gjøre den det gjelder så fokusert på sykdommen, at en ikke ser noe annet. Iblandt kan jeg gjøre ting som ikke sees eller blir satt pris på. Iblandt kan jeg trenge at han holder rundt meg eller oppmuntrer meg, men han ser det ikke fordi han er for fokusert på sin egen sykdom. Vi har så mye sorg, og iblandt også sinne. Spesielt barna kan bli sinte uten helt å vite hva det er de er sinte på."

"Det er mange som spør meg hvordan jeg har det," sa jeg. "Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Det er som om jeg har satt mitt eget liv litt på pause. Men samtidig har jeg det jo bra. Jeg har morsomme jobber, jeg tjener godt, mine barn er lykkelige, og vi tror jo alle at A kommerer hjem snart. Vi venter jo på det, og selv om hun blir fort sliten, selv om ansiktet hennes fremdeles ser skeivt og rart ut, snakker litt rart, går sjanglete og med dårlig balanse, selv om jeg må dryppe øynene hennes og hun ser dobbelt, så forholder vi oss til henne som om hun bare var borte på en reise. Jeg har på en måte utsatt sørgingen til jeg vet mer om det er noen grunn til å sørge på egne vegne. Jeg synes det er forferdelig å tenke på hva som har skjedd med henne, men det har jo ikke skjedd med meg. Jeg er for øyeblikket uten kone, jeg har et eneforsørger ansvar, men det er det jo mange som har. Nettverket vårt gir oss fantastisk hjelp, faktisk bedre hjelp tror jeg enn hvis jeg var en kvinne med en slagrammet mann. En god venn har gitt oss en halv dag i uken med hjelp i hjemmet. Stryking av skjorter, skift av sengetøy, bretting av tøy. Forleden hang det hjemmebakt brød på døren da vi kom hjem. Venner vi ikke visste vi hadde har stilt opp med små og store ting. Ofte er tilbudene om hjelp vanskelig å takke ja til, men har satt stor pris på de som har gjort noe og selvfølgelig alle hilsene, alle telefonene."

"Jeg leste nylig om en kvinne som var i en tilsvarende situasjon som min. Hvordan hadde hun det? Hun sa, ´Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Min mann er seg selv, men på en annen måte enn før. Jeg vet ikke helt om jeg er snill mot ham. Er jeg snill hvis jeg forteller ham at jeg ikke føler noe? Er jeg snill hvis jeg unnlater å fortelle ham om min egen redsel av redsel for å belaste ham med unødige bekymringer? Hva vil det egentlig si å være snill?´ Hun fikk meg til å spørre meg selv om det samme. Er jeg snill når jeg forteller A at S, vår datter på ti, synes vi klarer oss strålende uten mor? Er jeg snill når jeg forteller henne hvor bra vi tross alt har det? Hvorfor forteller jeg det til A? Jeg tenker at jeg gjør det for at hun skal vite at barna har det bra. At vi har det bra. Men samtidig kan det jo oppfattes som om jeg sier at hun ikke er nødvendig. Samtidig minner jeg jo henne på hvor lett vi alle kan erstattes, hvor lett hun kan erstattes. "

"Uten A er vi naturligvis ikke like flinke til å gjøre de tingene hun gjør som hagearbeide, rydding, alle disse tingene som er gjort med kjærlighet og perfeksjon, men vi fungerer, vi har det fint, vi ler og drikker te og fortellerr hverandre hvor glade vi er i hverandre selv om vi alle savner A forferdelig. Det er også noe bra tror jeg i at barna får se at det finnes flere måter å gjøre ting på. Og for meg har dett vært viktig å se mulighetene som ligger i denne katastrofen som har rammet vår familie."

"Jeg snakket med en lege idag, en mann med mye erfaring med barn i krig. Han sa, ´det er utrolig hvordan barn tilpasser seg. Hvordan de justerer seg til en situasjon og fortsetter sine liv. De er som små leirklumper som former seg etter omgivelsene.´ Jeg tror det er slik med våre barn også, mens jeg lurer på hva det vil si å være snill. Er jeg snill mot A når jeg forteller henne hvor godt vi hjelper oss selv? Og selvfølgelig, jeg tenker på hvilke traumer denne opplevelsen -- hvis noen i det hele tatt -- kan komme til å skape hos våre barn. Denne legen sa noe annet også. ´Hos oss kaller vi ikke de nærmeste for pårørende,´ sa han. ´Vi kaller dem rett og slett for familie.´ På vårt sykehus trekker vi dem rett inn i arbeidet med pasienten, og det gir både god terapi og følelse av at man kan gjøre en forskjell´"

"Du har mange ting å tenke på," sa min kloke venn Z. "Men jeg tror du gjør det riktige. Du fokuserer på barna, forsøker å sørge for at de har det bra. Jeg snakket med A forleden. Det er en voldsom beroligelse i vissheten om at du tar deg så godt av hjemmet. At alt er på skinner. At du sørger så godt for jentene og for henne. Det gjør at hun kan konsentrere seg om sin egen rehabilitering. Hun trenger ikke bekymre seg for dere. Og jeg må jo si, da jeg første gang hørte om dette så tenkte jeg jo på det økonomiske. Men det at dere begge er fast ansatte i eget AS har jo vært redningen. Tenk om dere var selvstendige næringsdrivende slik veldig mange frilansere er. Da hadde hun ikke fått fem øre i sykepenger. Nå får hun i praksis den samme lønnen som hun fikk før hun ble syk. Det er jo utrolig bra."

Hun skjenket mer te. "Jeg tror også det at du har vært så åpen om det som skjer har vært viktig for mange. Det du skriver får mange til å tenke over sine egene liv. En god veninne av meg mistet mannen sin for noen år siden. Hun har vært veldig alene om sørgprosessen og jeg vet at det du har skrevet har gitt henne mye. Du må huske på at det er mange som gjerne vil gjøre noe, si noe, ta kontakt, men som er redde for at de skal ´være til bryderi.´ Kanskje føler de at de ikke står dere nært nok, eller de føler at de burde ha tatt kontakt for lenge siden, og at nå er det liksom forsent."

"Det er ikke forsent. De er ikke til bry. Senest igår ringte en gammel venn, B, som jeg ikke har hørt fra på ti år. ´Nå ringer du,´ sa jeg spøkefullt og så lo vi. I slike situasjoner føler jeg et ansvar for at den som ringer ikke skal føle seg beklemt. Jeg vil bli brydd. Jeg blir glad når folk tar kontakt selv om de ikke har gjort det tidligere. Hvis du visste hvor mange mennesker jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke kontaktet da de var i en krise. Først nå har jeg kanskje forstått at jeg selv burde ha tatt kontakt med andre i krise -- situasjoner hvor de kanskje opplevet at jeg sviktet fordi jeg ikke var på banen. Men nei, jeg blir bare glad for at noen tenker på oss, at noen skriver til oss, at noen i det hele tatt har overskudd til å bry seg om oss. Men jeg vet også at det er vanskelig for mange. Man skal jo bli godt opp i 50 årene før man er komfortabel med å si ´kondolerer´. Vi er rett og slett ikke vant til å snakke med folk i kriser, men faktum er jo at de er akkurat som ellers. Akkurat like tilsnakkendes, de blir akkurat like glade for oppmerksomheten som ellers, men jeg forstår denne redselen for å være til bryderi. Jeg fikk et usedvanlig hyggelig brev fra en kusine av min mor for bare noen dager siden som jeg ble veldig glad for. Jeg har ikke snakket med henne på flere år. Men dett at hun skrev, vissheten om at hun tenker på oss, gjorde meg veldig glad."

Igår kveld snakket jeg med A igjen. Hun var lei seg, lei av å være alene uten oss, lei av å være på en institusjon på fjerde måneden. "Selv du sier jo at jeg ikke er den samme lenger," sa hun da jeg protesterte på hennes eget utsagn om at hun var så annerledes.. "Det jeg har sagt er at du er en redusert utgave av deg selv. Med unntak av muskellammelse i ansiktet, med unntak av de rent fysiske manifestasjonene på at du har hatt et slag så er du jo helt på plass rent mentalt. Du kan snakke, du tenker, du har den samme humoren som før. Men du blir sliten, du får ikke med deg så mye av det som skjer rundt deg, du mister konsentrasjonen lettere, du kan assosiere raskere fra ett tema til et annet. Men du er jo deg selv. Du vil jo komme tilbake til deg selv, men med en ny innsikt -- kanskje -- om hvem du er og hva du skal her i livet."

"Det tenker jeg endel på," sa hun. "Hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake. Jeg føler ikke at jeg kan noen ting lenger. Hva kan jeg? Hvem er jeg? Er dere glad i meg lengre når jeg ikke er den jeg var?"

Etter at vi hadde snakket ferdig, fikk hun snakke med jentene. De snakket om fødselsdagen til S. Om trommetimene til H. Om veninner, om hvem som skal være med hvem hjem. S fortalte at hun trenger nye strømpebukser og gymtøy. Om at det bare er 21 dager til vi drar til syden. H fortalte om skolen. Om den nye boken hun skal skrive om som kommer snart og som hun gleder seg til. Klokken ni sovnet vi, H tett inntil meg i vår seng, og nå er en ny dag allerede godt igang. Om tre dager kommer A hjem for helgen. Ukene går fort.