Tirsdag morgen

Jeg kan høre lyden av bildekk langt borte. Ved siden av meg i dobbeltsengen ligger S, vår tiårige datter. Hun sover hos meg annenhver natt, og da presser hun den lille varme kroppen sin mot meg, presser de små tærene sine inntil mine, og med jevne mellomrom må jeg dytte henne tilbake på hennes side av sengen.
Utenfor kan jeg se stjerner på en klar mørk himmel og hodet klarner sakte. Jeg drømte at vi var på en båt, og at gigantiske hvithaier forsøkte å bite oss, forsøkte å komme opp i den lille båten langt ute på et stort hav. Jeg følte en type sårbarhet mot naturkreftene, en påminnelse om hvor små og ubetydelige vi var. Jeg på båten sammen med jentene, men uten A. Kanskje er det den forerstående båtturen på Kanariøene som trigget drømmen?
Klokken er seks, jeg setter meg opp i sengen, skrur på mobiltastaturet, og tenker på A, det første jeg tenker på hver morgen, tenker på om hun er våken, hvordan hun føler seg, lurer på hvordan ansiktet hennes ser ut idag, hva hun skal gjøre idag, kjenner på hvordan jeg har det i forhold til alt det som skjer, og kjenner fremdeles en nummenhet.
Rakk såvidt å snakke med A i går før hun løp inn på et foredrag på Cato Senteret. Fikk vite at hun hadde trent, at hun synes det går sakte -- jeg føler at vi gjentar oss, vi sier de samme tingene, skriver de samme tingene, tenker de samme tankene, føler at jeg gjentar meg i mine gjenfortellinger, men kanskje er disse gjenfortellingene viktige for å komme videre. Kanskje er det ikke sirkler men spiraler vi beveger oss i, kanskje ser vi litt mer, forstår litt mer, kanskje øker vår innsikt for hver omdreining, for hver gjentagelse?
Om to dager drar jentene og jeg til Kanariøyene. Der skal vi bo i båten til en gammel kompis og hans kone og datter. Vi skal seile rundt i litt over en uke som en slags kompensasjon for den sommerferien vi aldri fikk sammen i år.
Det er mye som skal gjøres før vi drar. Huset skal ryddes idag før vaskehjelp kommer. To større tilbud skal sendes ut. Vi skal pakke til oss tre. Jentene har allerede reisefeber og snakker om hva de må ha med seg. Vi diskuterer hvilke lydbøker vi bør ha med. "Lydbøker er bra," sier S, "men det er enda bedre når du leser, pappa."
Jeg krysser fingrene for at ingen av oss får svineinfluensa før vi drar. Jeg forsøkte å få oss vaksinert foreleden dag, men det lot seg ikke gjøre. Jeg håper i det lengste at vi klarer å svinge unna svineriet.
Om en uke kommer A hjem. "Jeg gleder meg så jeg er helt syk," sa hun på telefonen fra Son. "Fire måneder med rehabilitering er nok. Jeg merker at jeg må hjem. Merker at det føles rart å være hjemme, og da har jeg vært borte lenge nok. Nå gleder jeg meg til å være sammen med dere, gleder meg til å trene. Fikk du forresten med deg at bydelen kommer på befaring hos oss den 9. november?"
Det skal bli fint å få A hjem. Men rart også. Vi har blitt så vante til å være uten henne nå. Hver morgen lager H omelett. S spretter opp, kler på seg selv. Koker te. Det ryddes ut av oppvaskmaskiner. Jeg synes jentene har vokst på denne opplevelsen, og jeg har kommet nærmere mine egne barn. Nå handler det bare om å få alle sammen igjen.
Men nå er det på tide å stå opp. På tide å lage frokost, smøre matpakker, lage mat, lese aviser, lage lister over ting som må gjøres, få jentene ut døren, se dagslyset som siver inn, kjenne den deilige forventningsfulle følelsen som jeg alltid har på begynnelsen av en ny, herlig ubrukt dag.