2010

For nøyaktig ett år siden kom A hjem fra Catosenteret etter seks måneders rehabilitering. 2010 var for oss "langt som et vondt år." As rekovalesens har gått med museskritt og selv om hun har blitt mye bedre, er det enda langt frem.
As ansikt har blitt bedre. Hun er i ferd med å få kontakt med høyre side selv om det fremdeles er en vesentlig mangel på symmetri. Hun snakker bedre selv om det fremdeles er vanskelig for henne å få med høyre side av munnen. Hun ser bedre -- senest for en uke siden så hun neglene sine for første gang siden slaget -- men har fremdeles et stykke igjen før hun får igjen førerkortet. Hun har fått mer kontroll med venstre arm og ben, men skjelver fremdeles på høyre side og har balansen har ikke blitt bedre. Hun er mindre gråtelabil men gråter fremdeles en skvett, men nå handler det mer om å forstå og erkjenne omfanget av den skaden som har skjedd.
Det viktigste tror jeg er at hun har begynt å skrive igjen på bloggen "Slag. Ferdig. Gå?" (www.slagferdig.blogspot.com), og hun skriver fantastisk -- ikke uventet etter 20 år med daglig skriving i avis. Håpet er at bloggingen fører henne tilbake til et profesjonelt liv som skribent.
Selv om skrivingen ikke har vært avgjørende, tror jeg alikevel at den har bidratt til at hun har en positiv holdning til sin egen sykdom som gjør det lettere å bli frisk. Hun har også mer energi; ifjor var hun ikke i stand til å bidra i julestria. I år har hun gjort noe nesten hele tiden.
"Klubben har blitt mye hyggeligere etter at alle har fått seg en på trynet," sa en barndomsvenninne av meg forleden med referanse til kreft, skilsmisser og annen styggedom i veninnegjengen.
Slik er det kanskje også med meg. Kanskje har As sykdom gjort meg til en litt hyggeligere person. Kanskje har jeg forstått litt mer om hva det vil si å være et omsorgsmenneske. Kanskje har jeg lært litt om hva som er viktig og hva som kan kastes.
Tja. Hva har jeg egentlig lært? At livet er her og nå? At livet er ganske bra selv om ting går på tverke? At jeg er heldig som har funnet en kvinne jeg passer sammen med? At mye av øvelsen handler om å tilpasse seg livet selv om det ikke blir slik man har planlagt at det skal bli.
Nå sitter jeg på gården til As foreldre. Det nærmer seg middag og huset lukter av pinnekjøtt og hjemmelaget konfekt.
Sender en varm tanke til alle våre venner som vi ikke har rukket å sende julekort til i år heller. Uansett håper jeg du har en fin kveld i kveld, og at du fortsetter å følge med oss i 2011.
Beste hilsen fra C

Torsdag: A blogger og ingenting gjør meg gladere

Sitter på et hotellrom i Bergen. Klokken er halv syv. Skal undervise her i dag og er tidlig på beina.
Jeg våknet til blogginnlegget til A på hennes nye blogg "Slag Ferdig Gå?" (www.slagferdig.blogspot.com). .Jeg er så glad for at hun er i gang med å skrive igjen. At hun er i ferd med å finne tilbake selvtilliten igjen! Selv om hun fremdeles sjangler. Selv om det er mange ting som er forandret, mange ting som kanskje aldri bli slik det var. Uansett så er hennes skriving et signal om at hun skal tilbake, at slaget ikke har påvirket hennes evne til å tenke.
For en fantastisk måte å begynne dagen på!

Tiden flyr

Vi sitter på kjøkkenet. Jentene sover. Det er sne ute, kaldt. Vi diskuterer julepresanger. Vi ønsker oss bare at A skal bli frisk. Jentene og jeg skal til et varmt sted i februar. Det er snart jul. Hva mer kan vi ønske oss? Skiføre kanskje. Jeg drøyer skigåingen til løypene preppes. Latskap.
Det gledelige er A er igang med sin egen blogg (se tidligere post). Det gir henne masse energi, minner henne om at hun kan noe, minner henne om hvor hun skal, hvor den godt skjulte stien tilbake befinner seg. Det gir henne en fremdrift, en optimisme og en kraft som jeg elsker og som jeg merker at jeg har savnet. Selvfølgelig har jeg savnet det.
Det er mye å savne og mye å glede seg over. Mye å sørge over også for den saks skyld. Men hvor leder det? Livet presser seg på, dagene sakker ikke av, tiden tar ingen pause, den har en jobb å gjøre, en stein å sakte mose til sand, den har all verdens tid, men alikevel - dagene går, vi våkner, løper rundt, lager mat, snakker sammen, drikker te, legger oss, hele tiden nye runder mens været, føret, årstidene endrer seg utenfor vinduet vårt.
Livet er fullt av undring, sorg og glede.