Søndag kveld

Hvordan vi har det:  A går fremdeles med dårlig balanse, men gikk 2xSognsvann i helgen.  Bøygen er øynene som fremdeles plager henne.  Hun er fremdeles lam i høyre side av ansiktet og nummen med nedsatt førlighet i venstre side av kroppen.  Ting går sakte.  Hun har problemer med å orientere seg hvis det skjer for mange ting på en gang.  Men hun er ved godt mot og gleder seg til å flytte hjem 3. november.  Vi andre gleder oss til å ha henne hjemme, men det var noen triste barn her idag da hun dro tilbake til Son. 

Akkurat nå:  A dro for et par timer siden, mens S og H så på Simpsons.   Rett før hun skulle dra gråt S som et pisket skinn og H kom til meg og sa, "pst, vi kjøper et tv-show så avleder vi henne mens mamma drar." 

Det har vært en hektisk men hyggelig helg.  Gjester fredag kveld.  Etter at de gikk så vi en god film.  I seng halv to.  Ble vekket av bikkja, Dix lørdag morgen kvart over syv, gikk tur mens S umiddelbar spratt inn i min varme seng ved siden av A.  Leste og sov videre frem til ti.  Deretter serverte jeg frokost, før A gikk tur med en kjær kollega og jeg løp rundt i skogen.  Lagde middag til jentene, deretter i bryllup til As fetter, 100 mennesker, taler, mat, optimisme, kjærlighet, noen som nettopp har sagt ja til noe de ikke vet hva er, noen som har lovet at de skal holde sammen i både gode og onde dager.  Ikke alle klarer de onde dagene. 

Vi kom sent -- akkurat i tid til middagen ("noen ting kan du tillate deg som slagpasient," sa jeg tidligere på lørdagen da det var snakk om å også gå i vielsen) og gikk tidlig.  I seng før midnatt, jentene var alene hjemme -- det er en annen tid nå, med barn som ikke trenger barnevakt, som kan klare seg selv, som kan legge seg selv, som forstår at vi eksisterer selv om vi ikke tasser rundt i første etasje.  Før vi sovnet, samtale om slaget.  Nesten uansett hva vi snakker om, kan A plutselig stoppe og si, "kjenn på armen min, føles den kald?"  Denne samtalen hadde vi i går kveld etter at vi hadde kommet hjem fra bryllupet, etter at vi hadde lagt oss, etter at finklærene var hengt pent tilbake i skapet, den nystrøkne skjorten hengt tilbake i skapet for neste store anledning. 

"Nei, den føles helt normal." sa jeg. 
"Er den ikke kald?  Den føles kald.  Venstre hånd og arm føles nummen.  Øyet føles vondt, jeg ser enda dobbelt."
"Nei, jeg kjenner ingen ting."
"Kan du dryppe meg i øyet?"  Jeg dryppet henne.  Tapet igjen høyre øye slik jeg fremdeles gjør hver gang vi er sammen, slik hun gjør hver kveld før hun legger seg. 
"Jeg håper at du ikke synes jeg er usentimental bare fordi jeg ikke trøster deg hver gang du gråter."
"Det har da gitt seg litt nå.  Jeg er ikke så gråte-labil."
"Nei, du har ikke det.  Men du merker kanskje at jeg ikke reagerer så mye på det heller."
"Nei, det forstår jeg."  Hun begynte å gråte, slik hun gjør hver gang vi snakker om å gråte, og jeg måtte minne meg selv på at jeg ikke skulle minne henne på det.  "Men det er så forferdelig å få slag.  Det er en helt forferdelig sykdom.  Det går så sakte.  Jeg er så lei av å ha slag.  Mange av de som har fått slag blir skilt.  Jeg er sammen med flere som skal skille seg.  Det er ofte den som får slaget som går sin vei."
"Fordi partneren ikke stiller opp nok?"
"Ja, fordi de ikke forstår hvor alvorlig det er eller de ikke tar ansvar, ikke tilpasser seg, kke forstår at rollene endres, at styrkeforholdet endres, at maktforholdet endres."
"Jeg føler at vi klarer oss bra," sa jeg.
"Ja, det føler jeg også.  Jeg synes du ordner opp hele tiden.  Det er fantastisk at dere skal på tur til Spania.  Det gjør meg så glad å vite at dere har det så hyggelig sammen -- selv når jeg ikke er her.  Og jeg gleder meg vanvittig til å komme hjem.  Jeg ser at jeg må tilbake til Cato Senteret senere, men nå gleder jeg meg bare til å komme hjem.  Og jeg tror den kiropraktoren du har fått tak i på Tåsen er flink.  Min akupunktør kjenner henne og sier hun er flink."

Vi snakket om viktigheten av å stole på hverandre. 
"Jeg bekymrer meg overhodet ikke," sa A.  "Det har jeg aldri gjort med deg."
"Aldri jeg med deg heller," sa jeg. 
"Og det gjør det mye lettere for meg å være borte.  Jeg vet at du ordner opp.  Vet at jeg ikke trenger å tenke på noen ting.  Annet enn å klippe plenen."
"Ja, for det gidder jeg ikke."
"Nei.  Også trøster du meg akkurat passe.  Og ler av meg når jeg trenger det.  Det er deilig."

Idag søndag ble jeg vekket av bikkja kl. 0700.  Gikk en kjapp tur og la meg i sengen til H og hun og jeg sov til ti mens S og A fikk breie seg i vår seng.  Deretter frokost, påfulgt av As tur rundt Sognsvann mens S og jeg så Darwinutstillingen på Zoologisk museum sammen med min far.  Drakk kaffe på Munchmuseets kafe.  S hadde med seg sin hvite stokk, sin markeringsstokk, hvis eneste formål er å formidle til omgivelsene at hun ser dårlig.  Vi kaller den bare "køsnikerstokken" fordi den får oss forbi lange flyplasskøer når vi skal ut å reise. 

Jentene gleder seg til torsdag, teller ned for hver dag som går selv om de gruer seg til maten på Norwegians fly.  "Jeg gleder meg til vi skal til Spanien," sa S da vi satt på kafeen.  "Hvorfor sier du Spanien, og ikke Spania," spurte jeg.
"Oldemor T sa Spanien.  Italien.  Egypten.  Det er jo slik man sa det før pappa," sa den smarte lille tiåringen.  "Asien, ikke Asia."
"Hun sa sikkert Røen også, istedet for Røa," svarte jeg.  "Jeg gleder meg pappa.  Tror du jeg trenger å ta med meg genser?  Må vi spise på flyet?  Jeg kan ikke utstå maten på Norwegian.  På Continental fikk vi ordentlig bestikk.  Det har man vel ikke på Norwegian.  Jeg skulle ønske mamma kunne være med.  Men det blir hyggelig med bare deg også da pappa."

Nå er snart 2. akt over.  Første akt var slaget i USA.  Andre akt var rehabiliteringen.  Tredje akt er hjemkomsten.  Jeg håper at det er slik. At vi ikke får flere overraskelser.  At A blir bra.  At hun ikke får flere slag.  At vi lever lenge sammen.  At vi får tilbake hverdagen.