Tirsdag morgen

Dagene bare flyr avgårde. I går løp jeg i kveldingen, løp og tenkte på A og hva som skjer når hun kommer hjem og hvor adskilte vi er når hun nå, på 4. måned er borte fra familien.

I 2002-2003 var jeg borte fra familien i 18 måneder. Pendlet hjem fra USA en gang i måneden. Da opplevet A min sporadiske tilstedeværelse som en større belastning enn mitt fravær. Jeg visste ikke hvor noen ting var, gikk i veien, klusset til systemet de hadde i hverdagen.

Nå er ting snudd om. Nå er det jeg som vet hvor alt er. Det er jeg som har koll på antall egg i kjøleskapet, hvor mange underbukser S har i skapet sitt, når sengetøyet ble vasket og om vi har betalt for klatrekurset til H. Det er jeg som har sjekk på betaling av regninger, konfirmasjonsforberedelser, matpakker, fødselsdager, handling, betaling for vasking av hus osv osv.

Vi lever -- som de aller fleste -- et liv preget av midlertidig ubalanse. Vi har "alt" samtidig som vi mangler det viktigste, A. Vi lever på vent, men samtidig er det ikke noe dårlig liv. Misforstå meg rett -- A er dypt savnet -- men bortett fra det har vi det fint, og atter en gang imponeres jeg over spesielt jentenes evne til tilpasning. Hverdagene fungerer, vi har tid til å være sammen, og det er A som ikke har det bra. Det er hun som er syk. Vi andre er i ferd med å vende tilbake til et slags nytt ekvilibrium -- et nytt balansepunkt -- et midlertidig sådant, i påvente av As hjemkomst om tre uker, etter vår tur til Kanariøyene, men alikevel, et slags ekvilibrium.

Jeg har skrevet mye om gråt i det siste, men det betyr ikke at vi ikke har det bra. Det er ingen motsetning mellom trivsel og gråt. Selv om vi gråter, betyr ikke det at vi er triste hele tiden. Nei, det er heller slik at vi gråter og så ler vi, det er heller et uttrykk for at vi kan tillate oss å være litt mer åpne med våre egne stemninger enn vi ellers ville ha vært.

Kanskje er det fordi vi har vært i kriser før? Forrige gang gråt vi også mye uten at det betød noe annet enn at det var noe som skulle ut. Men det ga seg etterhvert, og det eneste vi satt igjen med var en større toleranse for at det å grine litt ikke er så farlig, selv om det fremdeles er en privat handling, noe ihvertfall jeg synes det er vanskelig å gjøre sammen med andre enn mine nærmeste.

I det siste har jeg fått flere mailer fra venner som synes vi er så åpenhjertige, og som kanskje nettopp derfor lurer på hvordan vi EGENTLIG har det. Svaret er at vi egentlig har det veldig bra. Vi er i balanse. A er på track. Jentene er på track. H stråler mer enn på lenge og har blitt mer selvstendig. Idag laget hun for først gang en omelett, spiste godt til frokost, ryddet ut av oppvaskmaskinen uten at jeg ba henne om det, ryddet rommet sitt uoppfordret og syklet glad og fornøyd til skolen (det tar 40 minutter) klokken kvart på åtte. Det er ikke dårlig for en jente på 14. Jeg er stolt av henne!

Det vi har lært tidligere i kriser er at det er viktig å nyte hvert sekund av nuet og samtidig ha ting å se frem til. Bruk enhver unnskyldning til å feire!

Akkurat nå gleder vi oss til å dra til syden. Vi gleder oss til A skal flytte hjem. Vi gleder oss til vi skal feire 11-årsdagen til S i november. Vi gleder oss til jul. Forleden forsøkte jeg å fortelle S at det beste i livet er alle de ansiktsløse dagene som kommer og går år ut og år inn -- alle hverdagene hvor vi er sammen og drikker te og prater og gjør lekser og lever våre liv.
"Det er ikke de store høytidene, det er ikke alle de tingene vi gleder oss til, det er ikke de vi ser tilbake på i nevneverdig grad. Nei, det er hverdagene. Måltidene med hverdagskost. Kveldene midt i uken hvor Ranhild kommer innom og får en kopp te. Høytlesingen vi bedriver hver kveld. Fotbukten jeg lager i sengen til deg de kveldene du ikke ligger inne hos meg. Det er kaffen og avisen om morgenen, alle de anonyme dagene som som bare tikker avgårde, men som tilsammen vever et stoff som vi lever i. Et stoff som holder oss oppe mens vi beveger oss fremover, mens vi legger planer og drømmer om alt vi skal gjøre. Det er lett å glemme at det eneste vi er helt sikre på er her og nå! Det er her og nå som gjelder. Enten A er her eller ikke, det er her og nå som gjelder. Alt annet er en forlengelse av det."

Dette blir en fin dag. Snakket med A i går. Hun var optimistisk på telefonen, hadde hatt gode treningsøkter, og gleder seg til hjemreise. Det gjør vi også.