Nå har jeg besøkt A. Hun ser bedre ut.

Kortversjon:  A er fin og stabil, sovende rolig på respirator på medisinsk intensiv 2 på Rikshospitalet.  Ultralyd kl. 1445 viser at skjønten fungerer med god passasje etter at de i natt fikk fjernet nye blodpropper.  A får blodfortynnende og en god del oksygen (ca. 70%, ikke noe sensasjon).  Det viktigste: blodomløpet funker som det skal slik at presset reduseres.  For hver time som går øker sjansene for at skjønten gjør jobben sin uten behov for flere inngrep.  Det er ikke aktuelt å ta i mot besøk på en god stund.  

English: A, on respirator at the ICU at Rikshospitalet, Norway´s leading university hospital, is in stable condition following her second surgery in 24 hours.  The latest ultrasound shows that the flow of blood is satisfactory (sorry doctor friends for my lack of medical lingo:-).  She is getting a bit of O2 in the respirator and blood-thinner to reduce the risks of additional clotting.  

Etter en rolig fredagsmorgen som begynte med at jeg ringte sykehuset (alt var rolig), oppdaterte bloggen, trente, laget frokost til jentene, vasket tøy og harvet over avisene, syklet jeg ned til Rikshospitalet kl. 1230.  Da hadde allerede S stukket til byen for å jobbe med særemnet og H hadde gått tur med Pondus, naboens hund som er en hyggelig kamerat for tiden.  

På intensiven i 4. etasje traff jeg igjen Kjerstin, den vennlige svenske intensivsykepleieren som tok så godt hånd om A og meg i går før operasjonen.  Kjerstin tok meg inn på samtalerom og ga meg en liten oppdatering:  A får endel oksygen, hun holdes sovende, men en lett søvn der hun iblandt åpner øynene.  Deretter gikk vi inn på rommet der A lå bak et forheng, sovende med fine verdier.  Kjerstin hadde satt frem en stol til meg,  og jeg satte meg og holdt A i hånden, myk og passe varm.  "Hun blir beroliget av din stemme og din måte å ta i henne på."  Kjerstin snakket med en rolig stemme, sittende på den andre siden av sengen med ansiktet mot en stor skjerm.  

Bare minutter senere kom det inn to personer med en hudfarget ultralydmaskin.  De trakk forsiktig vekk teppet over As mage og jeg så hvor fint hun var lappet sammen etter operasjonen.  De tok seg god tid og jeg satt i stillhet og betraktet dem mens jeg holdt A i hånden.  Etter en stund reiste jeg meg og fotograferte henne.  Jeg tar bilder fordi jeg synes hun er vakker, fordi jeg tenker hun vil like å se bilder av seg selv (kanskje), og fordi det å fotografere, som å skrive, er en måte å flytte fokus på, en måte å distrahere meg selv på som motvirker stress.  I den private dagboken jeg skriver parallelt med bloggen, dokumenterer jeg med bilder av A.  Det gjør det også mulig å se utviklingen over tid.  I dag så hun bedre ut enn hun har gjort på flere dager.  

Jeg har ikke egentlig hatt kontakt med A siden sist lørdag.  I går, før narkosen, mens vi ventet på at hun skulle opereres, åpnet hun øynene, sløret i blikket.  "Blunk hvis du hører meg," sa jeg, og hun blunket.  Da tenkte jeg at det kanskje var siste jeg så henne. Jeg fortalte henne at det var vår bryllupsdag og hvor heldig jeg følte meg som har fått være sammen med henne.  Jeg fortalte at jentene hadde det bra, at de gledet seg til å få henne hjem.  Jeg snakket om å hvor mye jeg gledet meg til morgenkaffen på trammen på hytta, jeg mimret om bryllupsdagen vår,  da vår eldste datter H, lå på intensiven på Aker sykehus, veiet 1300 gram og måtte ha ekstra oksygen). Det siste jeg sa til henne før hun ble rullet inn på operasjonsavdelingen var, "Vi gleder oss til å få deg hjem."  

A ser mye bedre ut etter operasjonen men faren er ikke over

Den nesten fire timer lange operasjonen av ser ut til å ha vært vellykket og vi senker trusselnivået fra rødt til oransje.  A mistet ganske lite blod, de tok ikke ut milten slik vi forventet og vi tror den underliggende årsaken til blødningene i spiserøret er nøytralisert.

Slik vår legevenn K forklarer meg dette, har legene tatt en vene fra bekkenet og lagt den fra veneområdet rundet lever og milt til den store hulvenen.  På denne måten har de snudd blodstrømmen slik at det høye trykket rundt leveren har normalisert seg.  I tillegg har de stoppet blodstrømmen i noen av utposningene i nedre del av spiserøret og øvre del av maven.  

Nå håper vi at den forflyttede venen forblir åpen slik at trykket til de blødende venene forsvinner.  Utsiktene til det er ganske gode.

Vi, K, jentene og jeg, var inne hos A ganske umiddelbart etter at hun var tilbake på intensiven.  Da sov hun fremdeles, og både K og jeg var enige om at hun så mye bedre ut enn før operasjonen.  En vennlig intensivpleier informerte oss om at hun kommer til å bli holdt sovende til i morgen.  

Etter visitten hos A dro min svigermor hjem til gården mens jentene og jeg hentet sushi som vi har spist hjemme hos K.  Nå drar vi hjem, og hvis noen vil sende oss en melding er det veldig hyggelig.  Nå kan det til og med hende at jeg svarer!  

Takk for "radio-silence!"   Det var veldig deilig å ha en fullstendig uforstyrret ventetid.  Jeg brukte tiden til å skrive dagbok, drikke tynn sykehuskaffe og se på gamle bilder av A.  

Maken til bryllupsdag skal man lete lenge etter.  #griseheldig.

English  Thursday 5pm: A is back from surgery and is sleeping in the ICU at Rikshospitalet in Oslo.  The surgery has been characterized as successful, and when I saw her after the operation, she looked much better than she did pre-surgery.  Today was our 21st wedding anniversary.  It started out lousy but ended up better than I could have hoped for.  

Operasjonen ser ut til å ha gått bra

Fikk akkurat en telefon fra vår legevenn K som har hatt kontinuerlig kontakt med operasjonsrommet.  A syes igjen mens jeg skriver dette, og alt tyder på at operasjonen har vært vellykket.  De første meldingene tyder på at hun har mistet lite blod og at milten er inntakt.  Vi slipper pusten sakte ut...

English:  A has been a long surgery which looks like it has been successful.  She is being stiched up now, and I am on my way to get a debrief by the surgeons.  More later.  

Mens vi venter

Kortversjon: A blir operert og legene er optimistiske. De tar ikke milten.  Regner med jeg vet mer i løpet av dagen.  

Jeg sitter i kafeen på Rikshospitalet.  Kaffen er kald, salaten fortært, og helt tilfeldig traff jeg TS, nyfødtlegen som hadde både H og S i deres mest kritiske fase.  Han satte seg ned og slo av en prat, og det var deilig å snakke om noe annet.  Vi oppdaterte hverandre på livet og jeg satte ham inn i situasjonen.  Det var deilig å tenke på noe annet.  

Mens vi småpratet ringte K, As legevenn.  Hun hadde snakket med en av legene på teamet som opererer A og de er optimistiske på at dette går bra.  De har bestemt seg for å ikke ta milten, og det gjør jo ting enklere.  Nå konsentrerer deg seg om å få ryddet opp i blodsystemet slik at det ikke bygger seg opp blodtrykk som forårsaker fremtidige blødninger slik tilfellet var med blødningen i spiserøret.  

Ute skinner solen, på min indre skjerm er jeg tilbake til den vakre høstdagen da vi giftet oss, og jeg redigerer bilder og skriver dagbok, en fin måte å koble av på.  

A venter på operasjon - blir hentet 12:05

Jeg sitter ved As seng på Rikshospitalet og snakker til henne selv om jeg ikke vet om hun hører meg.  Hun sover, på respirator, etter en natt uten blødninger.  Hun er "fin og stabil" forteller den svenske pleieren meg og gir meg et tørk mens jeg slipper ut litt steam og tenker på bryllupsdagen for 21 år siden.  Den dagen ble H tatt av respirator for første gang, etter 14 ukers kamp for å overleve.  Jeg husker bryllupsmiddagen på gården og hvor vanskelig det var å konsentrere seg om det som skjedde. Akkurat den samme følelsen har jeg nå.  Men, jeg er også lykkelig over å være her sammen med A. 

Jeg venter nå på å snakke med en anestesilege som vil forklare mer om hva de planlegger.  Jeg regner med at det vil ta noen timer før jeg vet mer.  Jeg planlegger å være standby på sykehuset slik at jeg er der når hun våkner.  Vi er heldige som er her. Vi er i landets mest erfarne hendene, og det gir meg en fin ro.  

En liten bønn om å ikke tekste meg akkurat nå.  Det er fantastisk at så mange heier på oss, men i de neste timene er det fint om tenker på oss men ikke tekster.  Jeg trenger litt stillhet, og jeg må ha telefonen på når legene ringer.  Jeg VET at du er der.  

A ble sendt til Rikshospitalet kl. 2315.

Ble akkurat oppringt av pleier på Ullevål.  A er på vei til Rikshospitalet.  Jentene og jeg har hatt besøk av en nabo, har sett på en hjernedød såpeopera på Netflix og spist sjokolade.  Jeg har vasket tøy som nå ligger i tørketromlen.  Nå skal jeg rydde kjøkkenet og deretter sove litt.  Det føles nesten som en vanlig dag, selv om det ikke er det.  I morgen, 29.9 har A og jeg vært lykkelig gift i 21 år, de hittil beste årene i mitt liv.   

Plan b: A flyttes til Rikshospitalet og blir antagelig operert i kveld

Kortversjon: A er stabil på respirator men flyttes til Rikshospitalet og blir antagelig operert i kveld etter at de vanlige virkemidlene for å stoppe blødning ikke har gitt resultater. Dette er en eskalering av en allerede alvorlig situasjon.

I ettermiddag mislyktes legene i å fjerne blodproppen i venstre nyrevenen.  Jeg var inne hos A, gråt litt og ga henne en klem før jeg tørket tårene og dro hjem og laget en god middag til jentene og mine svigerforeldre.  Svigerfar hadde kjøpt frossenpizza, men jeg har ett prinsipp (lært av A):  når det krise er det skikkelig mat som gjelder.  

I det jeg skulle sette meg til bords, rett før kl. 18, ringte telefonen og en alvorlig lege spurte hvor fort jeg kunne komme meg ned til en ny samtale. 

Jeg ringte K, As legeveninne, inhalerte middagen og 20 minutter stod både K og jeg på intensivavdelingen der vi ble møtt av to alvorlige leger (en indremedisiner og en karkirurg) og en smilende intensivpleier.  Vi gikk inn i et rom og jeg ba om og fikk lov til å ta opp samtalen på min mobiltelefon.  

De gikk rett på sak.  Det vanlige løpet med å forsøke å tette blødningene ikke hadde fungert. Det ville ikke nytte å fortsette med dette.  Jeg ventet på at de skulle komme til plan B som viste seg å være kirurgisk inngrep.  Ta bort milten.  Rydde opp i en spaghetti av tette vener og finne nye baner for blodet slik at trykket lettes og årsakene til blødningene fjernes.   

"Ville du anbefalt dette inngrepet hvis det var din kone?" spurte jeg.  Begge legene nikket umiddelbart.

Etter samtalen gikk jeg inn til en A som sov mens respiratoren gjorde jobben sin.  Tenk hvor heldig jeg har vært som er sammen med deg, sa jeg lavt til henne (tror ikke hun kunne høre meg), satt en stund, men hadde ikke ro, ga henne en klem før jeg gikk ut.  Vel ute av avdelingen lastet jeg lydopptaket av legesamtale og sendte det til to erfarne legevenner.  På vei hjem snakket jeg med med en av dem, T, og ringte tilslutt hundeopdretteren R som vi var hos sist søndag for å finne ut om det er mulig å forsinke leveransen av Hs valp.  

Nå er vi standby og venter på telefon fra sykehuset.  As mor overnatter.  K og jeg har forklart jentene og svigermor hvor alvorlig det er, og vi er alle preget av stundens alvor.  

C har det bra. Nyter stillheten og vissheten om at så mange vil oss vel.

Hvordan går det med C oppe i det hele?  Trenger jeg en hånd å holde i?  

Svaret er at jeg nyter stillheten og fraværet av kontinuerlig kontakt som denne bloggen muliggjør.  Jeg holder A i hånden selv om hun ikke er bevisst.  Den eneste jeg egentlig vil snakke med nå er A.  Derfor venter jeg tolmodig på at hun skal våkne. 

Når det stormer slik det gjør nå vet jeg at fokus og energi krever stillhet (når det er mulig) og vissheten om at mange bryr seg. I kriser minimerer jeg telefoner, unngår å svare på hvordan jeg har det, ikke fordi jeg ikke vil snakke om det eller fordi jeg har det spesielt ille, men fordi det å hele tiden flytte fokus, det å hele tiden fortelle den samme historien tapper meg for energi.  Unntaket er når behovet for distraksjon og trøst melder seg.  I dag lot jeg meg distrahere med en hyggelig lunch og en tur i en lokal elektronikkbutikk.  I bilen ringte jeg en venn jeg ikke har sett på alt for lenge.  I går kjøpte jeg nesten en robotstøvsuger.  When the going gets tough, the tough goes shopping.

En bekjent og jeg diskuterte livet forleden og han sa at han hadde vært heldig som hadde gått igjennom livet uten noen spesielle kriser.  Jeg tror ikke kriser og lykke utelukker hverandre, jeg tror de forsterker hverandre og at lykken er noe vi til en viss grad kan velge.  A sier alltid, jeg var heldig som overlevet slaget. 

A og jeg har ofte snakket om hvor heldige vi er, og selv om vonde ting skjer føler jeg meg heldig.  Heldig som er sammen med A, heldig som har de barna jeg har, heldig som har det livet jeg har, og heldig som har lært så mye av våre efaringer.  Lykke krever ikke så mye, for oss har det vært å nyte kaffekoppen på trappen foran hytta om morgenen, samværet med flokken, et samvær som ikke alltid innebærer kontinuerlig samtale, men som handler om vissheten om at de andre er der selv om vi ikke sier så mye.  

Årene etter at A fikk slag har vært noen av våre beste år, like gode som årene før slaget og slik skal det forstsette.  Våre kriser har minnet oss hvor viktig det er å være sammen, spise måltider sammen, være på hytta sammen, ta tid til gode samtaler.  A har hele tiden sagt, livet forandrer seg hele tiden.  Vi har ikke kontroll.  Det gjelder å nyte hvert sekund.  

Hvordan har jeg det akkurat nå?  Jeg føler meg heldig.  Jeg har mange mennesker jeg bryr meg om.  Og jeg vet at vi alle vil hverandre vel.  

Anes tilstand: dårligere

På sykehuset nå og snakket nettopp med en lege. A er fremdeles på respirator. Det ser ut som blødningen har gitt seg noe etter at de satte inn stent i natt. Men resultatet av gårsdagens CT viste at hun også har fått en blodpropp. Vanligvis ville de ha gitt blodfortynnende, men fordi hun har blødninger er det for farlig. De skal forsøke å suge ut denne proppen i løpet av dagen og derfor forblir hun på respirator. Jeg er på sykehuset, men spiser lunch fra 12:15-14:00, så tilbake.

Samtale på morgenkvisten

Snakket med pleier kl. 0700 onsdag.  A er fremdeles intubert.  I løpet av natten har hun hatt en ny gastroskopi og fordi stenten som ble satt inn i går for å stoppe blødningen hadde forskjøvet seg, ble det satt inn en ny stent i løpet av natten.  Hun har fått tilført mer blod,og akkurat nå er situasjonen stabil.  Jeg fikk beskjed om å ringe igjen om etpar timer.  

Situasjonen er fremdeles ikke under kontroll

A blør fremdeles litt og blir derfor liggene på respirator "til i morgen."
Da jentene og jeg troppet opp på Ullevål kl. 17 i håp om å være der når A våknet, var hun fremdeles ikke tilbake fra CT undersøkelse.  Vi benket oss på pårørenderommet med nesen i hver vår skjerm.  S med nesen i Morgenbladet (før hun gikk over til iPad).  H på sin iPhone.  Jeg gjorde tegneøvelser på min iPad.  
Nærmere 18 kom en intensivsykepleier og fortalte at A kom til å være på respirator over natten for at hun skulle få "hvile".   Respirator var også nyttig for å unngå at evt. oppkast skulle finne veien til lungene.
Hun sa til jentene at det kan være tøft å se noen på respirator for første gang.  Jeg sa meg enig, men sa at de fikk bestemme selv.  De bestemte seg for å vente mens jeg ble med inn til A.
Da fikk jeg vite at hun fremdeles blør litt uten at legene var helt sikre på hvor blødningen sitter.  A lå helt stille, men åpnet øynene litt da jeg kom inn, og jeg holdt henne i hånden og snakket rolig til henne en liten stund.  Jeg ble enige med pleier om at en lege ringer meg senere i kveld.
Nå er vi hjemme.  Jeg har laget to quicher (pai) og vi har kjøpt inn et arsenal av sjokolade.  K, As legevenn (som streiker og derfor har mye tid) kommer over til dessert, og planen er å bingewatche Modern Family på Netflix. (As reaksjon da hun så de første episodene var, "det de har til felles er at de alle vil hverandre vel.  Akkurat som oss."  Typisk A.  

A gjøres klar for CT. Vi drar ned ved 17-tiden

Snakket med sykehuset.  A er fremdeles på respirator og gjøres klar for CT nå.  Vi drar ned for å være der når hun våkner etter undersøkelsen, ca. 17.  Regner med at hun da blir tatt av respirator. Ny melding kommer når vi har mer informasjon.

Igjen på respirator

Snakket akkurat med en lege på Ullvål.  A hadde en ny blødning i dag morges.  Hun hatt enda en gastroskopi, og det viste seg at stenten som ble lagt inn i går hadde forskjøvet seg.  Hun ligger nå på respirator og de har valgt å holde henne der til etter CT undersøkelse på ettermiddagen i dag.  De ringer meg slik at jeg kan være hos henne når hun våkner.  

Tirsdag morgen

Snakket med intensivsykepleier nå kl. 0730.  A sover og har hatt en rolig natt.  Fremdeles "sliten" men har ikke hatt flere blødninger.  

Mandag kveld

A er rolig og stabil, men er sliten. Hun har hatt en litt høy temperatur og får bredspektret antibiotika.

H og jeg kom til sykehuset kl. 21.  Da hadde de flyttet A til et enerom fordi de et øyeblikk trodde hun måtte ha enda en gastroskopi.  Vi traff en hyggelig lege i gangen som fortalte at A var fin og stabil.

Da vi fikk komme inn på det nye rommet, var A våken. Vi snakket litt og H fortalte om valpen.  A fortalte at hun hadde fått en tekstmelding men ikke klart å svare på den.  Jeg hilste henne fra alle som hadde tekstet meg.  Det ble hun glad for.  Vi var enige om at det var for tidlig å få besøk og at det var greit hvis tekstmeldinger sendes til meg, ikke til A.

Vi var der en halv time og vi dro da hun lukket øynene og svarte bekreftende på mitt spørsmål om hun ville sove.  Jeg ga henne en klem.  "Jeg gleder meg til du er hjemme igjen," sa jeg før jeg dro, som vanlig med en stor klump i halsen.  Egentlig skulle jeg gjerne vært der hele tiden.

Det er deilig å kunne rapportere på en blogg fremfor å gjenta historien om hvordan "det går" hele tiden.  Det er deilig at ingen ringer og spør.  Ubesvarte tekstmeldinger verdsettes.  Det er godt å vite at så mange bryr seg.  

Det går etter planen

Møtte til legesamtale kl. 1130 i dag sammen med, K, As legeveninne. En vennlig ung lege tok seg god tid og gikk gjennom sykehistorien og hva de gjør.  A har mistet mye blod.  Men, hun er bedre nå enn da han så henne første gang på fredag. Det virker som de har kontroll på blødningen i spiserøret der en stent er lagt inn og tilstanden er stabil.  Hun har litt høy temperatur og får bredspektret antibiotika for å forebygge evt. infeksjoner.  Vi er alle enige om at hun ser bedre ut. Legen påpeker at hun trenger mye hvile, og at det holder med besøk av de aller nærmeste.  Alle andre får vente.
Forutsatt at hun fortsetter å være stabil, flyttes hun til en sengepost på gastro i løpet av noen dager.  Der blir hun sett på av sykehusets beste leverspesialister og hun vil bli fullstendig utredet.
Jeg føler at sykehuset viser seg fra sin beste side.  "Du er i gode hender," sier K., og det er beroligende.
Etterpå tok jeg farvel med K og gikk tilbake til A.  Hun var våken og vi har en hyggelig prat.  Hun er mest opptatt av at jentene har det bra.
"Jeg har vasket tøy i dag," ser jeg.  Hun smiler.  Jeg sitter i en stol ved siden av sengen, leser mail og betaler regninger.  Jeg døser i ti minutter og våkner av at A har satt seg opp i sengen og vil gå på do.  Det er nye takter.  Jeg tilkaller en pleier.  Tar farvel.
Nå sitter jeg i en korridor og skriver.  Det blir litt bedre hver dag.  Akkurat nå holder det bøtter og spann.

PS:  Tusen takk for alle oppmuntrende tekstmeldinger.  Jeg har ikke rukket å svare på alle, men synes det er hyggelig med livstegn.  As telefon er nå viderekoblet til meg, og hun leser foreløpig ikke tekstmeldinger.  Send de til meg, så kan jeg lese høyt når hun er klar for det.  

En rolig natt

A har hatt en rolig natt uten nye blødninger.  Legesamtale kl. 1130 i dag, mandag.  Da vet vi kanskje mer om hva som skal skje og hva som har skjedd.  

Fremdeles uvisshet ... og en valp!

Nå er vi på sykehuset igjen, kl. er 18.  A ligger fremdeles på medisinsk intensivavdeling, er våken og har hatt en travel dag.  De har gjort en 3. gastroskopi og det er lagt inn en stent.  A har hatt besøk av foreldre og søster.  Pulsen og blodtrykk er rolig og fint. Jeg synes hun ser litt piggere ut enn i går, men jeg er lettlurt og kanskje kommer det av at hun ikke har noen ledninger i ansiktet.  
"Jeg er ganske dopa," sier hun med en vanlig stemme.  Jeg ser at hun skjerper seg for å vise seg fra sin beste side. Begge jentene er glade for å være sammen med A.  Den tøffe situasjonen tiltross:  Vi nyter å være sammen, C,A,S og H.
A spør dem om dagen og de forteller ivrig.  "Hva spiste dere idag?"  "Hvordan går det med særoppgaven?" "Hvor store var valpene?"
H viser ivrig frem bilder.  Det har vært en stor dag.  Et første møte med et familiemedlem.  Klar til å hentes om to uker.  Jeg sier vi må se an litt hvordan A føler seg, ta en dag av gangen.  Kanskje kan det drøye litt til.
S vil gå på kino.  "Deilig å tenke på noe annet," sier hun og tekster forskjellige venner for å se om det er noen som har tid.
Jeg holder A i hånden.  "Det er i hvertfall ikke mangel på spenning," sier hun og smiler til meg.  "Det gjelder å nyte hvert sekund."
"Jeg begynner å savne deg hjemme," sier jeg.  "Det hoper seg opp med skittentøy.  Det minner meg om hvor bortskjemt du har gjort meg."
"Det fikser du fint," sier hun med et lite smil.
Vår humor.  Røff, men kjærlig.  
Jeg avtaler med sykepleieren om at jeg skal ringe i morgen tidlig for å avtale legesamtale.  Vår legevenn K skal være med.  Det er nyttig å ha med en fagperson.  Selv om legene har blitt mye bedre til å oversette sin egen lingo til vanlig norsk, er det fremdeles vanskelig å forstå fordi jeg, som de fleste pårørende i en slik situasjon, har en nedsatt evne til å ta inn informasjon.
Ane er fremdeles ikke mottagelig for besøk.  Leser ikke tekstmeldinger.

Her er et bilde av A som ser på valpen, en dansk/svensk gårdshund.

Stabilt

Snakket med intensivsykepleier på morgenkvisten og alt er stabilt med A.  Hun har fått fire poser blod i løpet av natten, men har sovet stort sett hele tiden.  No news is good news.  Jentene og jeg skal til Elverum i dag for å se på en valp til H.  Det har vi gledet oss til lenge.  As mor, G, besøker A på formiddagen.  Jeg stikker innom så snart vi er tilbake.
Det er for tidlig å besøke A.  Jeg gir beskjed når den tid kommer.  

Alt rolig

Ikke mye å melde.  Vi, H, S og jeg ankom Ullevål ved seks-tiden etter at S og jeg hadde gått en tur i skogen.  I mellomtiden hadde A har blitt flyttet til medisinsk intensiv i en eldre bygning der hun ligger på et rolig tomannsrom.  Hun halvsover.  I blandt våkner hun og snakker med H.

Vi har enda ikke hatt noen legesamtale i dag.  Satser på at det skjer i løpet av kvelden eller i morgen.  Pleier sier at det ikke alltid er så enkelt å få til når det er helg.

Alt er rolig og stabilt

Jeg hører ambulanseheliokopteret utenfor og høstsolen sender lange skygger over hustakene utenfor intensivavdelingen der A puster rolig med lukkede øyne.  Hun sover, våkner innimellom, og alt er nå stabilt og fint.
Det er vaktskifte her nå, og jeg stikker hjemom for å gå en tur med S.  Deretter drar vi tilbake hit etter vaktskifte.  

Lørdag kl. 13:15 A puster selv

Alt er rolig.  A puster selv.  Det føles udramatisk.
Jeg kom til Ullevål sykehus intensivavdeling kl. 1215.  Da var A i ferd med å våkne opp, men hun var fremdeles på respirator.  Hun hadde øynene delvis åpne, og når jeg spurte om hun registrerte at jeg var der, klemte hun hånden min.  Utenfor skinte høstsolen, og jeg tenkte på hvor heldige vi er som har det hyggelig sammen, selv når ikke alt er perfekt.  
Bare minutter senere kom det en lege.  Han ba henne klemme først høyre og så venstre hånd.  Fikk henne til å løfte hodet fra puten.
Med assistanse fra to intensivpleiere tok han deretter ut respiratortuben og en av pleierne satte på henne en oksygenmaske.  Alle vitale datapunkter så fine ut (puls, trykk, O2, temp) og legen var fornøyd.  "Hyggelig at du er her når hun våkner opp," sa han før han gikk videre.
Nå sitter jeg ved siden av As seng.  Hun snakker med pleierne, to intensivpleiere er her inne nå, og de skryter av A.  "Det er ikke alle som tar ting så rolig som deg, det skal du ha skryt for."  Den ene gir A en liten svamp på pinne som hun har dyppet i vann.  "Luksus," sier A, tydelig tørst, men med utydelig stemme.  "Det gjelder å nyte hvert sekund," la hun til.  

Jeg våknet tidlig i dag morges, ringte sykehuset, trente, skrev dagbok, sendte noen meldinger, snakket med As foreldre, bakte rundstykker til jentene, laget smoothie, te, kaffe og ryddet ut av oppvaskmaskinen.  Jentene sov sent, og jeg er imponert over og stolt av dem.  De tar situasjonen med fatning, som sin mor. Da jeg dro til sykehuset, ba de meg hilse mamma.

Mange har sendt sms og spurt om de kan hjelpe til med noe.  Foreløpig har vi god kontroll.   Men: tusen takk!  Hvis vi trenger hjelp skal vi nok gi lyd.

Jeg har tatt bilder av A.  Hun er fotogen selv med oksygenmaske.

Natt til lørdag: A hadde en ny blødning i spiserøret

Snakket med intensivsykepleier nå på morgenkvisten.  A sover og er i stabil tilstand på respirator etter at hun i natt hadde en ny blødning i spiserøret som gjorde at de måtte inn i spiserøret for å stoppe blødning.  Grunnen til at hun igjen er lagt på respirator er for å unngå at blod kan komme ned i lungene, noe som lett kan hende hvis man kaster opp blod.  Det er altså ikke fordi hun har problemer med å puste.
Jeg skal ned kl. 12 i dag lørdag for å ha en ny legesamtale. Tror ikke det vits for andre å besøke henne foreløpig.
I går, fredag:  Jentene og jeg var der i går ved 17-tiden, og da var A tatt av respirator og var ved godt mot.  Vi var der en liten time før vi dro hjem fordi A var sliten.
Hjemme fikk vi besøk av H og H som hadde med sushi.  H (som er lege) forklarte meg litt mer om hva det betyr å ha blødende spiserør og hvordan det behandles.  Den gode nyheten er at det er tilstand de vet hvordan de skal behandle.  
Før vi la oss, fikk jeg en optimistisk god-nattmelding fra A.  

Status kl. 14:15. A fremdeles på respirator, vekkes muligens i ettermiddag og er i stabil tillstand

Hadde akkurat samtale med lege.  As blødning i spiserøret skyldes økt trykk som følge av en gammel blodpropp som har bidratt til åreknuter i spiserøret.  Det er nå lagt inn såkalt strikkligatur i spiserøret, men av redsel for at det skulle komme blod inn i lungene, la de henne på respirator.  Den gode nyheten er at hun ligger på en intensiv avdeling (kirurgisk fordi det ikke var plass på medisinsk) der hun har kontinuerlig oppsyn av en intensivpleier.  Bedre blir det ikke.  Hun har mistet (og fått tilført) en del blod.  Foreløpig for tidlig å si noe om hva som skjer.  Kommer muligens hjem til uken med 23mindre de bestemmer seg for å utrede videre.  Jeg drar hjem nå og avdelingen ringer meg når hun vekkes slik at jentene og jeg kan være der når det skjer.
Jeg har også utsatt et større oppdrag til uken slik at jeg kan konsentrere meg fullt og helt om det som skjer.  Jeg er veldig glad for at jeg har vært mye på sykehus som pårørende.  Det stresser meg ikke, gjør meg bare veldig konsentrert og effektiv (føles det som).
Flere har allerede spurt om de kan gjøre noe.  Svaret er foreløpig ingenting.  Nå handler det, som vanlig, mest om å spare på kreftene slik at vi kan stå løpet ut.  

På intensiven ... igjen

Sitter ved sengen til A på Ullevål der hun ligger sovende på respirator (hun skal av respirator i ettermiddag).  Hun hadde en gastroskopi i dag morges og har blødning i spiserøret.   Vet ikke så mye mer nå annet enn at blødningen er foreløpig stanset og de har fått fjernet blod i buken.  Skal snakke med en lege om litt og da får jeg vite mer.  Jentene er hjemme, og foreløpig tar vi dette med fatning.
En bønn:  Ikke tekst eller ring A.  Ta heller kontakt med C, eller aller best, bare følg med på vår kriseblogg.  Det er enklest, og da har alle den samme informasjonen.  

Magetrøbbel. A er på Ullevål

"Jeg er litt kvalm" sa A, midt i møte i går.  Hun kom seg til en vask før hun spydde litt blod.  Jeg tenkte umiddelbart at det var snakk om et nytt slag, men det trodde hun ikke.  Hun har hatt en forstørret milt, og vi tenkte begge at dette hadde noe med milten å gjøre. Jeg hjalp A ned på en sofa og jeg fikk umiddelbart kontakt med en hyggelig dame på 113 som fikk sendt en ambulanse.  Jeg ga henne As sykehistorie.  Slag.  Har ikke balanse.  Lam i halve ansiktet.  Ekstremt høy smerteterskel.  Ikke la dere lure!, sa jeg.  Hun fremstår som mye friskere enn hun muligens er.  Jeg kjenner typen, sa damen på 113.
Etter ti minutter ble hun hentet av en ambulanse, og på det tidspunktet var hun piggere.
Før hun ble rullet ut, ble vi enige om at jentene og jeg skulle fortsette møtet, og ta kontakt senere.  "Det blir bare mye venting," sa hun før hun ble rullet ut av to unge ambulansepersonell.

Det at vi fortsatte vårt møte, forbløffet vår samtalepartner som syntes det var litt uvirkelig at vi ville fortsette møtet.  "Vi har vært ute en vinterdag før," sa H (21) tørt.  S (17), nikket.  Senere i møtet sovnet hun.
Etterpå dro vi tre på Peppes og spiste middag, og deretter kjørte jeg jentene hjem.
Vel hjemme, pakket jeg det mest nødvendige til A:  Tannbørste, mobillader, et lesebrett (Kindle), ipad, rent undertøy, et varmt sjal, øyedråper og etpar rene sokker.  Hodetelefoner til lydbok.  Jeg snakket med henne på telefonen fra Ullevål.  "Jeg har det som plommen i egget," sa hun beroligende.
I bilen, på vei ned til Ullevål, snakket jeg med min svigermor og min far og fortalte dem hva som foregikk.  Ikke noe alvorlig.  En forstørret milt.  Litt blod i magen.  Det ordner seg.

Da jeg kom ned, var A ved godt mot.  Hun hadde fått en seng nærmest døren på et tremannsrom, og så uforskammet frisk ut.  Jeg hjalp henne med å laste ned en lydbok, og hun kjøpte A Shepherd´s Life som hun har villet lese.  Jeg hjalp henne med å avlyse noen avtaler fredag.  La merke til at hun allerede hadde avlyst noen selv også.  "Må avlyse.  Er på Ullevål.  Spyr blod.  Kos dere.  Klem, A."
Plutselig ble hun kvalm og jeg rakk såvidt å få tak i en pose før hun begynte å kaste opp.  Denne gangen var det ganske betydelige mengder blod som kom opp, og jeg hadde min fulle hyre med å etterfylle med poser.  Jeg fikk ringt på pleiere, og i løpet av kort tid var det to stykker som skiftet på sengen og tilkalte en lege.
Etter en stund fikk vi beskjed om at de hadde snakket med legen som ikke kom men som ga henne intravenøs væske og satte på en henne elektroder så de kunne overvåke hennes tilstand.  Hun fortalte at hun følte seg pigg igjen.  Jeg dro ved 22-tiden og oppdaterte svigermor på vei hjem.
Vel hjemme drakk jeg te med jentene og oppdaterte dem på situasjonen.  "Jeg håper det ikke er alvorlig," sa H.  "Det er det neppe," sa jeg med min roligste stemme.
Vi sovnet ved 23-tiden etter å ha sette en episode av Modern Family på Netflix.  Det var som en vanlig dag.  Jeg sovnet momentant, og våknet kl. 0700 til en melding fra A om at hun får en full gastroundersøkelse på morgenkvisten.  "Elsker deg og vet at jentene er i de beste hender.  Føler meg bra.  Er i gode hender!  A."
Da jeg kjørte S til trikken kl. 0815, tenkte jeg på alle menneskene på vei til jobb, og at en av de kanskje skulle bidra til å gjøre A bedre.  Det var en fin tanke.
Planen i dag er å holde sms kontakt med A og eller gå på jobb som vanlig.  Det gjelder å holde hodet kaldt.  Jeg oppdaterer her på bloggen hvis det er noe å fortelle.