Lørdag morgen

Båten gynger lett og jeg hører lyden av en wire som slår mot masten, vannet, det azurblå vannet som slår mot skutesiden, knirkelyder, måker, en stor båt som tuter langt borte et sted, og jeg sitter i sengen og kjenner på søvnen som langsomt og motvillig forlater åstedet.

Jentene sover enda, etter å ha vært sent oppe igår; vi var ikke tilbake fra middag på en strandrestaurant før ved elleve tiden, og etter det ble jentene liggende å lese og jeg måtte inn to ganger før de var villige til å slutte lesningen.

Jeg har nå snakket med A to dager på rad uten antydning til gråt. Hun har hatt to gode dager på Cato Senteret og er overbevist om at hun kommer til å få orden på synet sitt. "Sålenge jeg får synet mitt og dere tilbake, skal jeg være fornøyd," sa hun. Det var deilig å høre optimismen i stemmen hennes.

Klokken er to på ettermiddagen, og vi har akkurat satt oss ned ved en liten fortauskafe i den gamle bydelen i Las Palmas etter å ha sett på katedralen hvor S og jeg dro helt opp i tårnet og så utover byen. Vi har kjøpt masker til kveldens Halloween party som skal skje i en av nabobåtene hvor vi blir 20 voksne og barn. Akkurat nå er fokuset på mat. Stedet tilbyr masse småretter, og vi bestiller chorizo, ost, skinker, limonade, lett øl med sitron. Jentene begynner å bli hissige, småkrangler, vel vitende om at maten kommer til å legge seg på humøret som olje på vannet.

Etterpå skal vi igjen ringe A for å høre hvordan hun har det idag, hva hun har gjort, hvor langt hun har gått, hvordan hun føler seg.