Det er nå fire år og syv måneder siden A fikk slag. Tiden ligger bak oss som vissent løv. Vi lever i en mer stabil verden nå, en verden med andre samtaler, på en måte en mindre verden, men samtidig også en verden med en dypere erkjennelse om at vi er heldige som er i live.
A er fremdeles ikke i jobb. Ikke at det er noe mål å være i jobb. Det er mer et mål å være i aktivitet og det er hun i aller høyeste grd med yoga to ganger i uken, logoped hver torsdag, synspedagog, akupunktur, kiropraktor, balansetrening. Hun har en personlig assistent en gang i uken som gjør at hun får gjort ærend, at hun kan bidra som om hun ikke hadde blitt rammet av slaget.
Men vi vet fremdeles ikke så mye om hva som forårsaket slaget. Vi vet ikke om hun blir helt restituert igjen. Hun blir stadig bedre, selv om fremskrittene kanskje skjer mest på det mentale planet. Hun er glad, fornøyd over livet.
Jeg er også glad og ganske fornøyd over livet. Jeg har ikke kommet like langt som henne i erkjennelsen, jeg har ikke akseptert at livet er annerledes. Jeg kan fremdeles i et svakt øyeblikk ønske meg at vi skal kunne ta en tur til Barcelona eller gå en skitur sammen. Jeg savner å gjøre ting sammen med henne. Det er så mange ting jeg gjør alene. Jeg er ganske lei av å alltid være den sterke.
Men samtidig har det gjort noe med meg og mitt selvbilde. Jeg har vært en slags helt. Jeg har ikke sviktet. Jeg har klart å holde fortet når vi hadde minst mulig kontroll. Det er jeg stolt av. Jeg har klart å fortsette å elske A selv om hun har forandret seg, selv om hun er en annen utgave av seg selv, selv om hennes skjønnhet kommer fra et annet sted nå enn før.
Men konklusjonen -- den er at vi har det etter forholdene bra. Vi har blitt klokere, litt mer ydmyke, mer klar over vår egen flaks og vår egen sårbarhet.
