Onsdag morgen

Hadde tenkt å skrive i går kveld, men falt i seng kl. ni og sov i ti timer. Nå er matpakker laget (pizzarester fra mandagens take-out), tånegler klippet, omelett servert (ost og skinke), avisen lest, S kjørt til skolen etter at ledsager hadde forsovet seg og dagen ligger enda en gang foran meg som en lang hvit vidde som skal nytes på godt føre.

Helgen var travel med forberedelse til oppdrag mandag og tirsdag. Jentene og jeg kjørte A til Cato Senteret søndag kveld, og etterhvert har vi lært oss til at søndag kveld ikke er ukens høydepunkt. A er ganske lei av å være hele uken uten oss. "Jeg savner livet mitt og dere" skrev hun i en tekst melding som jeg fikk før jeg la meg søndag kveld.

Mandag kveld drakk jeg te med S før hun la seg. "Jeg synes vi klarer oss veldig bra pappa. Jeg liker det når det bare er oss tre." Hun tenkte seg om og tok en sluk av teen. "Og egentlig aller best når det bare er oss to. Da får jeg jo aller mest oppmerksomhet."

Mandag fikk A igjen akupunktur -- denne gang på Cato Senteret, og hennes besøk mandag kommenterte at ansiktet var blitt bedre. Tirsdag red hun, og traff en barndomsvenn på ridesenteret. Tirsdag ettermiddag ringte jeg henne. Jeg fortalte henne om hva S hadde sagt om at vi klarte oss så bra vi tre. Da jeg fortalte det begynte hun å gråte, og etter at vi hadde lagt på følte jeg meg slem. Men, samtidig tenkte jeg at det også var bra for henne å vite at jentene har det bra. Det er tross alt noe av det som er viktigst for oss begge. Senere på kvelden i går snakket vi sammen igjen. "Jeg kan ikke gjøre noen ting av de tingene jeg kunne gjøre før. Hver gang jeg gjør noe nytt blir jeg minnet om mine egne begrensninger. Da vi red i dag...jeg klarer jo såvidt å sitte på en hest! Kanskje er jeg bare utolmodig. Jeg snakker jo med folk her som har det mye værre. Jeg blir i det minste bedre. Det finnes jo de som bare blir værre. Som VET at det bare går en vei. Men samtidig, som vi har snakket om før. Smerte, sorg, eller glede for den saks skyld, er absolutt og bare relativ i forhold til deg selv. Min funksjonshemming reduseres ikke ved påminnelse om andres elendighet. Men jeg savner dere så fryktelig. Jeg savner livet mitt. Jeg savner å gjøre de tingene jeg tok som en selvfølge. Jeg vet jeg gjentar meg selv, jeg vet vi har snakket om dette mange ganger, men det er vanskelig å tenke på noe annet."

Tirsdag etter oppdrag, var jeg var hjemme hos en barndomsvenn, Z, på en kopp te. Z er en klok person, med en kronisk syk ektefelle. "Det er ikke alltid så lett å vite hva man skal gjøre," sa Z. "Iblandt kan en sykdom gjøre den det gjelder så fokusert på sykdommen, at en ikke ser noe annet. Iblandt kan jeg gjøre ting som ikke sees eller blir satt pris på. Iblandt kan jeg trenge at han holder rundt meg eller oppmuntrer meg, men han ser det ikke fordi han er for fokusert på sin egen sykdom. Vi har så mye sorg, og iblandt også sinne. Spesielt barna kan bli sinte uten helt å vite hva det er de er sinte på."

"Det er mange som spør meg hvordan jeg har det," sa jeg. "Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Det er som om jeg har satt mitt eget liv litt på pause. Men samtidig har jeg det jo bra. Jeg har morsomme jobber, jeg tjener godt, mine barn er lykkelige, og vi tror jo alle at A kommerer hjem snart. Vi venter jo på det, og selv om hun blir fort sliten, selv om ansiktet hennes fremdeles ser skeivt og rart ut, snakker litt rart, går sjanglete og med dårlig balanse, selv om jeg må dryppe øynene hennes og hun ser dobbelt, så forholder vi oss til henne som om hun bare var borte på en reise. Jeg har på en måte utsatt sørgingen til jeg vet mer om det er noen grunn til å sørge på egne vegne. Jeg synes det er forferdelig å tenke på hva som har skjedd med henne, men det har jo ikke skjedd med meg. Jeg er for øyeblikket uten kone, jeg har et eneforsørger ansvar, men det er det jo mange som har. Nettverket vårt gir oss fantastisk hjelp, faktisk bedre hjelp tror jeg enn hvis jeg var en kvinne med en slagrammet mann. En god venn har gitt oss en halv dag i uken med hjelp i hjemmet. Stryking av skjorter, skift av sengetøy, bretting av tøy. Forleden hang det hjemmebakt brød på døren da vi kom hjem. Venner vi ikke visste vi hadde har stilt opp med små og store ting. Ofte er tilbudene om hjelp vanskelig å takke ja til, men har satt stor pris på de som har gjort noe og selvfølgelig alle hilsene, alle telefonene."

"Jeg leste nylig om en kvinne som var i en tilsvarende situasjon som min. Hvordan hadde hun det? Hun sa, ´Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det. Jeg vet ikke helt hva jeg føler. Min mann er seg selv, men på en annen måte enn før. Jeg vet ikke helt om jeg er snill mot ham. Er jeg snill hvis jeg forteller ham at jeg ikke føler noe? Er jeg snill hvis jeg unnlater å fortelle ham om min egen redsel av redsel for å belaste ham med unødige bekymringer? Hva vil det egentlig si å være snill?´ Hun fikk meg til å spørre meg selv om det samme. Er jeg snill når jeg forteller A at S, vår datter på ti, synes vi klarer oss strålende uten mor? Er jeg snill når jeg forteller henne hvor bra vi tross alt har det? Hvorfor forteller jeg det til A? Jeg tenker at jeg gjør det for at hun skal vite at barna har det bra. At vi har det bra. Men samtidig kan det jo oppfattes som om jeg sier at hun ikke er nødvendig. Samtidig minner jeg jo henne på hvor lett vi alle kan erstattes, hvor lett hun kan erstattes. "

"Uten A er vi naturligvis ikke like flinke til å gjøre de tingene hun gjør som hagearbeide, rydding, alle disse tingene som er gjort med kjærlighet og perfeksjon, men vi fungerer, vi har det fint, vi ler og drikker te og fortellerr hverandre hvor glade vi er i hverandre selv om vi alle savner A forferdelig. Det er også noe bra tror jeg i at barna får se at det finnes flere måter å gjøre ting på. Og for meg har dett vært viktig å se mulighetene som ligger i denne katastrofen som har rammet vår familie."

"Jeg snakket med en lege idag, en mann med mye erfaring med barn i krig. Han sa, ´det er utrolig hvordan barn tilpasser seg. Hvordan de justerer seg til en situasjon og fortsetter sine liv. De er som små leirklumper som former seg etter omgivelsene.´ Jeg tror det er slik med våre barn også, mens jeg lurer på hva det vil si å være snill. Er jeg snill mot A når jeg forteller henne hvor godt vi hjelper oss selv? Og selvfølgelig, jeg tenker på hvilke traumer denne opplevelsen -- hvis noen i det hele tatt -- kan komme til å skape hos våre barn. Denne legen sa noe annet også. ´Hos oss kaller vi ikke de nærmeste for pårørende,´ sa han. ´Vi kaller dem rett og slett for familie.´ På vårt sykehus trekker vi dem rett inn i arbeidet med pasienten, og det gir både god terapi og følelse av at man kan gjøre en forskjell´"

"Du har mange ting å tenke på," sa min kloke venn Z. "Men jeg tror du gjør det riktige. Du fokuserer på barna, forsøker å sørge for at de har det bra. Jeg snakket med A forleden. Det er en voldsom beroligelse i vissheten om at du tar deg så godt av hjemmet. At alt er på skinner. At du sørger så godt for jentene og for henne. Det gjør at hun kan konsentrere seg om sin egen rehabilitering. Hun trenger ikke bekymre seg for dere. Og jeg må jo si, da jeg første gang hørte om dette så tenkte jeg jo på det økonomiske. Men det at dere begge er fast ansatte i eget AS har jo vært redningen. Tenk om dere var selvstendige næringsdrivende slik veldig mange frilansere er. Da hadde hun ikke fått fem øre i sykepenger. Nå får hun i praksis den samme lønnen som hun fikk før hun ble syk. Det er jo utrolig bra."

Hun skjenket mer te. "Jeg tror også det at du har vært så åpen om det som skjer har vært viktig for mange. Det du skriver får mange til å tenke over sine egene liv. En god veninne av meg mistet mannen sin for noen år siden. Hun har vært veldig alene om sørgprosessen og jeg vet at det du har skrevet har gitt henne mye. Du må huske på at det er mange som gjerne vil gjøre noe, si noe, ta kontakt, men som er redde for at de skal ´være til bryderi.´ Kanskje føler de at de ikke står dere nært nok, eller de føler at de burde ha tatt kontakt for lenge siden, og at nå er det liksom forsent."

"Det er ikke forsent. De er ikke til bry. Senest igår ringte en gammel venn, B, som jeg ikke har hørt fra på ti år. ´Nå ringer du,´ sa jeg spøkefullt og så lo vi. I slike situasjoner føler jeg et ansvar for at den som ringer ikke skal føle seg beklemt. Jeg vil bli brydd. Jeg blir glad når folk tar kontakt selv om de ikke har gjort det tidligere. Hvis du visste hvor mange mennesker jeg har hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke kontaktet da de var i en krise. Først nå har jeg kanskje forstått at jeg selv burde ha tatt kontakt med andre i krise -- situasjoner hvor de kanskje opplevet at jeg sviktet fordi jeg ikke var på banen. Men nei, jeg blir bare glad for at noen tenker på oss, at noen skriver til oss, at noen i det hele tatt har overskudd til å bry seg om oss. Men jeg vet også at det er vanskelig for mange. Man skal jo bli godt opp i 50 årene før man er komfortabel med å si ´kondolerer´. Vi er rett og slett ikke vant til å snakke med folk i kriser, men faktum er jo at de er akkurat som ellers. Akkurat like tilsnakkendes, de blir akkurat like glade for oppmerksomheten som ellers, men jeg forstår denne redselen for å være til bryderi. Jeg fikk et usedvanlig hyggelig brev fra en kusine av min mor for bare noen dager siden som jeg ble veldig glad for. Jeg har ikke snakket med henne på flere år. Men dett at hun skrev, vissheten om at hun tenker på oss, gjorde meg veldig glad."

Igår kveld snakket jeg med A igjen. Hun var lei seg, lei av å være alene uten oss, lei av å være på en institusjon på fjerde måneden. "Selv du sier jo at jeg ikke er den samme lenger," sa hun da jeg protesterte på hennes eget utsagn om at hun var så annerledes.. "Det jeg har sagt er at du er en redusert utgave av deg selv. Med unntak av muskellammelse i ansiktet, med unntak av de rent fysiske manifestasjonene på at du har hatt et slag så er du jo helt på plass rent mentalt. Du kan snakke, du tenker, du har den samme humoren som før. Men du blir sliten, du får ikke med deg så mye av det som skjer rundt deg, du mister konsentrasjonen lettere, du kan assosiere raskere fra ett tema til et annet. Men du er jo deg selv. Du vil jo komme tilbake til deg selv, men med en ny innsikt -- kanskje -- om hvem du er og hva du skal her i livet."

"Det tenker jeg endel på," sa hun. "Hva jeg skal gjøre når jeg kommer tilbake. Jeg føler ikke at jeg kan noen ting lenger. Hva kan jeg? Hvem er jeg? Er dere glad i meg lengre når jeg ikke er den jeg var?"

Etter at vi hadde snakket ferdig, fikk hun snakke med jentene. De snakket om fødselsdagen til S. Om trommetimene til H. Om veninner, om hvem som skal være med hvem hjem. S fortalte at hun trenger nye strømpebukser og gymtøy. Om at det bare er 21 dager til vi drar til syden. H fortalte om skolen. Om den nye boken hun skal skrive om som kommer snart og som hun gleder seg til. Klokken ni sovnet vi, H tett inntil meg i vår seng, og nå er en ny dag allerede godt igang. Om tre dager kommer A hjem for helgen. Ukene går fort.