Onsdag morgen

Jentene er sendt avgårde for sin forhåpentligvis siste dag på skolen før vi drar til Kanariøyene i morgen tidlig. A har seks dager igjen på Cato Senteret og flytter hjem tirsdag 3.11. Tiden renner i vår retning, vi flyter med tidens elv og dagene passerer, ukene, månedene. "Tiden går så fort pappa, snart er jeg en gammel dame," sa S forleden, en tiårings betraktninger om tid. "Hva er gammelt, S," spurte jeg. "Snart er jeg en gammel dame på 20," sa hun, ristet på hodet over den forferdelige tanken og minnet meg igjen at i likhet til smerte eller glede som vi kun kan relatere til oss selv, så finnes det også en rekke begreper som er relative til vår egen referanse. Jeg føler meg ikke gammel, selv om jeg er over femti!
Snakket med A i går kveld før jeg la meg. Hun er veldig sliten av å være borte, og gir i økende grad uttrykk for at hun er veldig lei seg over tapet av egne funksjoner. "Jeg ser jo ingenting, jeg bare sitter her, kan ikke gjøre noen ting, er ikke til nytte," sier hun på telefonen når vi oppsummerer dagen, når jeg forteller om hva som har skjedd her hjemme. Frustrasjonen over å ikke være en del av vår elv -- å ikke flyte i tiden sammen med oss -- tærer på henne i større grad enn det tærer på oss som lever i full aktivitet.
Det er ikke lett å se sin egen kone i en slik situasjon -- hjelpesløs og ganske fortvilet. A som alltid har hatt kontroll. Som har hatt full orden i sysakene når jeg har vinglet rundt. Plutselig er det jeg som må ha orden i sysakene. Plutselig er det hun som ikke har styringen. Som er sliten. Som må legge seg ned. Som er lei seg, og mest fokusert på sin egen sykdom.

Jeg merker at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal reagere. Hva sier jeg når hun gråter? Hvordan trøster jeg henne? Hvordan kan jeg gi henne mest støtte? Hvordan kan jeg sørge for at hun føler seg trygg på at vi er her til hun kommer tilbake? Ofte velger jeg å ikke si så mye. Det er så lett å ty til floskler. "Du må bare holde ut," eller "Det blir jo bedre," betyr ingenting. Da en veslevoksen veninne i Ss sjette klassen lett bebreidende belærte S om at det ikke var "snilt" gjort av S å gråte når A skulle dra tilbake til Son, sa S bare, "lett for deg å si. Du har aldri hatt en mor med slag."
I går snakket jeg med fastlegen vår. Jeg innbilte meg at han forøkte å trøste meg da han sa, "dette hadde hun ikke fortjent." Etterpå tenkte jeg på om jeg kjenner noen som har fortjent å bli syk. Spørsmålet impliserte på en måte at sykdom er noe man enten fortjener eller ikke fortjener. Eller betød det at legen verdensbilde bestod av pasienter som i større eller mindre grad hadde fortjent sin sykdom?
Jeg finner liten trøst i tanken om at sykdom eller noe særlig annet er fortjent eller ufortjent. Ideen er ubrukelig fordi verden og livet utfolder seg fullstendig blottet for ideen om rettferdighet og fortjeneste.
Men, igjen, hva sier man? Hvordan trøster man? Som en annen legevenn sa, "det siste man trenger når man er i trøbbel er en lege som sitter å griner." Fastlegen har funnet frem til sine floskler som kanskje fungerer i mange tilfeller og som kanskje kan oppfattes som empati. Min lette nesten umerkelige irritasjon over hans kommentarer og min egen leten etter lindrende ord til A er to sider av samme sak; både fastlegen og jeg leter etter det samme og vi kommer kanskje begge til kort?
Nei, det er handlingen som teller. Hva vi sier KAN være viktig, men hva vi gjør teller mest! A sier det om bloggen, "skriv hva du vil. For meg er det hva du gjør som betyr noe."
Det er ikke intensjonen men resultatet som teller, og jeg tenker at den beste trøsten jeg kan gi A er å ta meg godt av jentene, og å sørge for at huset ser spikkandspan ut når hun kommer hjem om seks dager. At det er rent sengetøy, at det står mat i kjøleskapet, at skoene hennes er pusset, at hun får en følelse av luksus når hun kommer hjem, og at vi i hverdagene som venter på oss etter ferien, gjør de tingene som skal til for at hun føler seg som det kritiske navet hun har vært og kommer til å bli igjen i vår del av tidens elv.
Nå gjelder det å ikke få svineinfluensa mens vi venter på vaksinen og gleder oss til vi hiver våre solhungrige kropper ut i det blå havet ved Kanariøyene.