Søndag - på vei til New York

Hadde en fantastisk skitur i dag morges grytidlig. Er nå på flyplassen på vei til New York for å gjøre en jobb der. A og jentene er på gården og nyter en myk avslutning på vinterferien. Vi har hatt det strålende på hytta, og A har virkelig fått trent i hoftedyp sne.
Det går sakte fremover men det er frustrerende for alle. Mest frustrerende for A selvfølgelig som har fått en så brutal smell.
"Hvis jeg noengang skriver en bok om det å få slag, skal den første setningen være ´Å få slag er en stor sorg,´" sa hun forleden da vi snakket om slaget.
"Det er en stor sorg for alle innvolverte," sa jeg. "Men det tar tid å forstå hvor omfattende og utmattende det er. "
Ja, det er utmattende fordi vi ikke er det teamet vi var. Men forhåpentligvis blir vi det igjen.

Nå boarder vi. Keflavik neste.

Tirsdag kveld på hytta

Det var bikkjekaldt med minus 14 da vi kom hit i går kveld etter middag på gården. Mine svigerforeldre vartet opp med rådyr og sendte med oss egg og brød da vi dro bort til hytta. De er gjestfrie og rause langt utover det man kunne forvente i en tid hvor vi trenger det akkurat litt mer enn vanlig.
Her på hytta var soveværelset varmt etter at jeg var innom for en tid tilbake og satte på en lunk.
I dag kom jentene inn i vår brede seng ved åtte tiden, og jeg leste resten av Tom Sawyer hvor han blir borte med Becky i hulen og finner skatten og igjen blir byens helt. En fantastisk godt skrevet bok. S bemerket at Twain "...skriver mye mer avansert enn mange andre forfattere på den tiden..."
Vi hadde med oss litt mat, og i dag spiste vi egg med bacon utgått på dato 26.9.2009. Det smakte fortreffelig. Etter frokost gikk vi - ikledd varmedresser - ut og hentet ved, testet skiene i puddersneen og A datt rundt i den dype sneen mens hun forsøkte å bære ved fra vedskjulet.
Tidligere på dagen, mens vi enda lå i sengen spurte jeg hva hun ville gjøre i dag.
"Bare være her," svarte hun. "Det er ikke noe for meg å gjøre hos mine foreldre."
"Men må du gjøre noe?" spurte jeg. "Kan du ikke bare være der. Hva er det du ønsker å gjøre?" Hun ristet på hodet. "Jeg vil bare bli frisk. Jeg føler meg så ynkelig." Stemmen hennes var igjen tynn og trist.
Jeg var borte noen timer i dag. Før jeg dro satte jeg en bolledeig, og jentene bakte boller i mitt fravær. Jeg var tilbake her ved sekstiden, med handlekurver og middag. Kjøkkenet, etterlatt ryddig da jeg dro, var rotete igjen, og jeg merket at jeg var irritert. Ikke fordi A hadde rotet, men fordi jentene ikke hadde løftet en finger for å gjøre det hyggelig. Jeg var kanskje litt streng mot jentene, og fikk påpakk av A. "Du oppnår ingenting." Jeg nikket. Hun hadde rett.
Lagde middag, og etterpå sovnet jeg på sofaen mens jentene ryddet etter middagen. Nå er klokken snart elleve, alle har gått opp, og jeg og Dixie er alene igjen her nede. Henns snorking blander seg med lyden av oppvaskmaskinen.
Nå skal jeg også legge meg. Flytte jentene over i sine egne senger, teipe øyet til A, lese litt, kjenne mattheten som brer seg i kroppen, og rolig sovne inn etter en dag hvor vi bare har vært sammen og hvor det egentlig ikke har skjedd noen ting. Det er deilig å være her.

Onsdagstur i dyp snø

Mandag hos svigers

Nesten som å være på fjellet. Skal være etpar dager på hytta.

Mandag - vinterferie

Det er mandag, og jeg sitter på en kaffebar og venter på A som er på yoga. Det er deilig å sitte her og se utover sneen, observere mødre på mammaperm med barnevogner som befolker kaffebarene på formiddagen, se sneen som laver ned utenfor, og vite at A er vel forvart på en yogamatte i nærheten.
Hun har fremdeles ganske vondt etter tannbehandlingen lørdag, men det har definitivt skjedd noe med ansiktet hennes. Hun ser stadig mer normal ut i høyre side selv om det høyre øyet fremdeles ikke kan lukkes helt av seg selv. Hver kveld drypper og taper jeg igjen øyet. I det siste har jeg også lest høyt fra New York Times, Atlantic og Economist helt til jeg har hørt den jevne pusten som forteller meg at hun ikke lenger hører hva jeg leser.
Denne uken er det vinterferie, og As ønske om å "bare være hjemme" skal kombineres med jentenes ønske om å "gjøre noe gøy." Det er mange hensyn å ta og når jeg foreslår en tur på hytta får jeg høre at det kan jeg glemme. "Utedass nå???" sier H og peker på gradestokken som viser -16 grader. Say no more.
Dagene tasser seg avgårde. På lørdag leste vi en artikkel i Aftenposten om et par hvor mor hadde fått slag på en ferietur på Kypros. "Journalisten har jo ikke forstått poenget," sa A. Deilig at hun engasjerer seg tenkte jeg.
"Vedkommende bruker all for mye tid på å fortelle om hva som skjedde de første minuttene. Det er jo ikke det som er spennende. Det er jo alt det som skjer etterpå som er interessant."
Da vi kom hjem fra USA tenkte jeg at det er nå jobben begynner. Nå i ettertid tror jeg det var riktig, men dramatikken ligger ikke i de dramatiske øyeblikkene; den ligger i uvissheten om hva som kommer til å skje.
Nå, i tredje akt, etter hjemkomsten fra rehab, det er nå de lange slettene skal tilbakelegges. Det er nå hver dag er lik og kreftene posjoneres ut uten visshet om hvor lang turen blir. Dag ut og dag inn hvor jeg tenker at dette tar så mye tid! Det tar så mye krefter. På jobben smugtitter jeg på bilder av A, ser på videosnutter av A før hun fikk slaget, bare for å minne meg selv om hva målet er. Bilder av A på tur med jentene, smilende mot kamera, tråkkende rundt i ulendt terreng med verdens største selvfølgelighet, uten visshet om hva som ligger foran. Med et fast blikk i kamera, en fast hånd holdende i S´ lille hånd. A med blikket festet i kamera, symmetrisk, ansiktet inntakt, rett i ryggen, A løpende, A leende, A på vei ut i vannet, stupende, A bak gressklipperen, bøyd over plantene i hagen, A i førersetet på alle måter, sittende med kule solbriller bak rattet, A som snakker med et skjevt smil inn i videokamera, som beveger seg så grasiøst, alt dette sitter jeg å smugtitter på på mitt lille kontor, etser inn målbildet, forsterker dette indre blikket som jeg trenger som en slags påminnelse om hvem hun egentlig er.
Og kanskje er dette urettferdig? Kanskje trenger jeg å forstå at hun er en annen nå. Nei, ikke en annen, bare en annen versjon som også er henne, som er henne nå.
Dette synes jeg er vanskelig. Er det illojalt å ikke bare akseptere henne som den hun er nå? Burde jeg bare glemme det som har vært, akseptere det som er nå og ikke tenke mer på det?
Nei, jeg tror vi begge kjenner målbildet. Vi er begge utolmodige, og vi snakker om dette. Jeg viser henne hele tiden bilder av hvordan hun var før slaget, og vi ser på bilder fra etter slaget. Jeg har tatt bilder hele veien -- nettopp for at jeg skal kunne minne henne på fremgangen. Minne henne om hvor mye dårligere hun var for bare noen uker siden.
Selv om snøen laver ned er det vår i luften. Selv om det er bikkjekaldt, vet vi at våren er på gang. Slik føles det med A også. Hun blir litt bedre hver dag. Og jeg føler at det går fremover. At det er mye å glede seg til.
Når A sier, "jeg er så møkk lei av slag," sier hun det vi alle føler.
Når vi er med venner, sier S, "mamma, nå må du slutte å snakke om slaget. Vi er lei av å høre om slaget. Slag ditt og slag datt."
Nå må jeg stikke.

Lørdag - mer vondt og en løsning

Lørdag våknet jeg av at A klaget over vondt i kjeven.  Kunne det ha noe med slaget å gjøre?  Smerten var kun på høyre side av ansiktet.  Logoped og fysioterapeut hadde bekreftet at det var et tegn på at hun ble bedre. 
"Det er forferdelig vondt."  A har høy smerteterskel.  Når hun klager over smerte er det grunn til bekymring. 
Jeg ringte til lege.  Smertestillende var en løsning, men noen av preparatene er blodfortynnende.  Ikke bra.  A har hatt som prinsipp å unngå smertestillende -- for å vite hva som skjer.  Legen foreslo vi kontaktet tannlegevakten. 
En hyggelig tannlege ba oss komme ned, og kl. 12 kjørte vi ned i en nedfryst bil, hutrende.  Tannlegen, en rørslig kar på rundt 50 i hvit uniform og med hvite tresko, slik badevakter har om vinterne, fra Romania skulle det vise seg, påviste en infeksjon i en jeksel på høyre side. 
"Du har to muligheter," sa han kontant mens han pekte med en mus på røntgenbildene på en dataskjerm hvor vi tydelig kunne se hvor nervene lå.  "Vi kan trekke tannen eller ta ut nervene." 
"Vi beholder tannen," sa A. 
Nesten en time senere betalte vi regningen på over 4000 kr og fikk beskjed om å komme tilbake om ti dager.  Det koster å få vondt på en lørdag! 
Fra tannlegen dro vi til apoteket hvor jeg kjøpte antibiotika og paralgin. 
Meningen var at A og jentene skulle dra på bading etter tannbesøket. 
"Jeg synes du skal avlyse svømmingen og legge deg på sofaen," sa jeg.  "Du er sliten og vi skal bort til middag idag.  Det blir rett og slett for mye for deg."
"Men jeg har lovet jentene at vi skulle bade," sa hun. 
"Det hjelper ikke.  Du må hvile.  Det er din utfordring." 
Senere på dagen takket hun meg.  "Du hadde helt rett; jeg var mye mer sliten enn jeg var klar over." 
I dag morges var hun optimistisk.  "Kanskje hele hevelsen i ansiktet henger sammen med tannverk og ikke med slaget."  Hun var fremdeles hoven i ansiktet, men så bedre ut enn på lenge.  "Det er en lettelse å vite at det ikke hadde noe med slaget å gjøre.  Men det er også irriterende at vår faste tannlege ikke så noen ting da vi var hos ham for bare noen uker siden." 

Fredag med enda mer sne

Klokken er halv elleve fredag morgen. Jeg sitter i skitøy etter en deilig tur i nysne med C, en god venn. A er hos fysioterapeut idag.
Jeg våknet 0615 av A som klaget over vondt i høyre side av ansiktet.
"Det er vel ikke meningen at det skal gjøre så vondt," var det første hun sa. "Jeg lurer på om jeg kan ha en infeksjon i ansiktet."
"Vil du at jeg skal ta deg til legen?"
"Nei, vi kan jo se det litt an. Kanskje fysioteruapeuten vet noe. Ergoteruapeuten hos bydelen kan jeg ikke spørre."
Nei, hun kan ikke spørres. Hun driver litt med healing på si, er overbevist om at A har overnaturlige evner og insisterer på å legge inn litt healing i As timer på voksenopplæringen. Det er mildest talt irriterende.
"Det er kanskje på tide å skifte ergoterapeut?" sa jeg, men tenkte at det var så mange ting å tenke på, hvem orket å finne en ny fagperson?
Bare tanken på å ta A til legen var utmattende. Først skal man da dra til fastlegen. Bli henvist til en spesialist. Vente i fire uker på time. Alternativt, dra på en akuttavdeling og bli sett på av en lege som ikke nødvendigvis kan noe om slag.
Jeg stod opp 0645. Løp ned for å sette på mat til H. Oppdaget at vi ikke hadde mer pølse. Lagde egg og bacon. A sto opp samtidig. Når hun står opp må hun holde seg fast.
"Jeg er så skral om morgenen," sa hun, slik hun sier hver morgen når hun står opp og kommer seg inn på badet -- litt bedre nå enn for bare noen uker siden.
Etter å ha servert H gikk jeg ut og måkte. Min vonde arm fikk være, og etter å ha måkt innkjørselen merket jeg at albuen verket.
Lagde te. Smurte matpakke. Ga H en klem før hun løp ut døren. Serverte S. Tømte søpla. Kastet gamle aviser og et tonn med reklame. Leste igjennom gårsdagens post. Ryddet ut av oppvaskmaskinen (med hjelp). Dryppet A i øyet. Fikk kledd på meg. Hjalp S med pakking av sekk. Har du husket boblebuksen? Ja, hun hadde det. Har du husket ullsokker. Genser? Minnebrikke? Mobiltelefon. Tok bikkja i bånd. Gikk med S til følgegruppen. Hilste på de andre jentene. Gikk bak dem til skolen. Gikk hjem med D. Hjalp A til taxi. Ryddet kjøkkenet. Leste avisen i to minutter før C kom og vi motvillig la ut i de upreparerte løypene. Nå lysner det, jeg skal lage en handleliste, ha et møte, forberede helgen, vinterferien begynner, vi har -- til jentenes skuffelse -- ingen planer annet enn å være hjemme og kanskje ta en tur til gården.
"Vi får ta det igjen til neste år," sier vi, og de sukker oppgitt over oss.

Mandag kveld

Sitter ved kjøkkenbordet. Det er dekket med tekopper, leksebøker, aviser og restene etter aftensmaten. Jeg kan høre S synge mens hun kjør seg klar til å legge seg. A sitter å svarer på en sms. Jeg skal til å lese Tom Sawyer for S før hun sovner. Melkesyren sitter i bena etter en deilig tur til Ullevålseter rett etter middag. Planen var å høre noe musikk i kveld, men nå kl. 21 kan jeg bare tenke på en eneste ting: Å komme meg tidlig i seng, lese en god bok, prate med A og sove sove sove.
God natt!

Mandag morgen

Jeg våknet kl. 0600 av H som hadde bestemt seg for å stå opp tidlig for å dra tidlig på skolen.  Jeg satte meg opp i sengen og skrev dagbok.  Skrev det første som kom inn i hodet mitt. Ord fløt først ut ett og ett.  "Nakken bakover.  Jerngrep. Ikke noe valg.  Øyne som ser i alle retninger.  Tungpustet, snorett, målrettet, ute av stand til å ta noe innover seg,  "Jeg er ensom," sagt uten sikkerhetsbelte.  Sagt uten omtanke eller ettertanke. Bare slynget ut.  Tiurleik i februar.  Elger som stod å så på ham der han satt fast som i en skruestikke."  En kvinnestemme forteller om moren sin som har fått slag. 
Etter en stund blir jeg lei av å skrive om slag.  Lei av å snakke om slag.  Legger meg til å sove igjen.  Vil egentlig sove mer.  Har vekket S som også har lagt seg i vår seng sammen med H som har lagt seg igjen.  Nå ligger vi der hele gjengen, som en sandwhich.  Hører på dagsnytt.  Slår vekkerklokken på mobilen snooze.  Det skjer flere ganger.  Tilslutt står vi opp.  Klokken er ti over syv.  Kjenner lukten av stekt pølse.  Ser at H er fullt påkledt:  jeans, en grønn genser, mørkt halvlangt hår. 
"Du har spist alt?" 
Hun nikker, smiler.  "Jepp. Jeg stod opp tidlig, laget mat og leste avisen.  Det er deilig.  Du burde prøve det engang."  Hun går ned. 
Etter at hun har gått lager jeg omelett til S og meg.  Ost, fløte, bacon, egg.  Hun kommer ned.  "God morgen," sier hun rituelt — slik hun alltid sier det når hun kommer ned uansett om vi har snakket sammen tidligere på morgenen. 
Vi hører på Politisk Kvarter på radio.  Sitter rett overfor hverandre.  Spiser omelett.  Hver vår tekopp.  Siv Jensen snakker om islamifiseringen av det norske samfunnet.  Om ytringsfrihet og hva som er akseptable ytringer. Jonas Støre snakker henne i mot.  S forsøker å si noe.  "Dette vil jeg høre på," sier jeg.  "Pass på at du spiser så du ikke får dårlig tid."
"Unnskyld da," sier hun.  "Det var ikke meningen å forstyrre deg."
Klokken åtte begynner hun å gjøre seg klar. "Vi skal ha ski på skolen i dag," sier hun i det hun begynner å pakke sekken.  Jeg har laget matpakke, varm te, alt er lagt i sekken.  "Det hadde jeg glemt.  Nå får jeg dårlig tid." 
"Nei, dette går fint.  Hva trenger du?  Skibukse?  Ullegenser og ullsokker?  Skistøvler.  Ingen grunn til panikk."  Vi finner skibuksen på rommet hennes.  A er fremdeles opp hvor hun rydder.  Det går langsomt.  Vi ser henne nesten ikke.  Jeg følger S ned til følgegruppa.  Har med meg Dixie.  Forklarer henne hvordan man skal bære etpar ski.  Jeg har tatt en blå rem rundt skiene, velkro, ikke slik med norske farger vi hadde som barn.  De lette skiene hviler på hennes høyre skulder.  Jeg viser henne hvordan hun legger stavene under skiene slik at de støtter og avlaster. 
Etter at jeg har fulgt S til følgegruppa tasser jeg oppover igjen sammen med Dixie.
Når jeg kommer hjem, sitter A ved kjøkkenbordet.  Hun er ferdig med frokostenjeg har satt frem til henne.  Jeg leser det jeg skrev før hun våknet for henne.  Jeg har ikke selv helt oversikt over hva jeg har skrevet, mens jeg leser det innser jeg at det er en dialog hvor en kvinne forteller om hvor traumatisk det var da moren fikk slag.  Ettersom jeg leser forstår jeg at dette er tøff kost for A, og når jeg er ferdig med å lese, gråter hun. 
"Det var ikke meningen å få deg til å gråte," sier jeg.  Hun rister på hodet.  Tenker hun at jeg er hensynsløs?  At jeg leser dette for henne for å gjøre henne trist.  Vi reiser oss for å komme tidsnok til yogaen som begynner ni. 
"Har du husket mobilen din?"  Hun nikker på hodet.  "Øyesalven?"  Nikk.  "Penger?"  Nikk.  Hun stavrer seg frem og står og venter på at jeg skal kjøre frem bilen slik at hun kan sette seg inn.   
"Det er så lang frem.  Hver morgen våkner jeg og orker egentlig ikke å stå opp. Men jeg har ikke noe valg.  Hvis jeg gir meg nå så dør jeg.  Jeg må fortsette, men det er så langt frem.  Alt annet jeg har gjort i mitt liv er ingenting mot dette.  Tre uker her og tre uker der.  Dette bare fortsetter og fortsetter.  Og jeg innser jo at dette er ikke bare tungt for meg, det er tungt for oss alle.  Det du leste fikk meg til å innse hvor langt det er frem.  I blandt tenker jeg at det kanskje hadde vært bedre om jeg bare hadde dødd. Om jeg hadde fått slippe dette, om dere hadde fått slippe dette."
"Hvis du hadde dødd hadde alt blitt mye værre for oss, ikke bedre.  Det hadde vært katastrofalt.  Dette er en belastning for alle, det er tungt for oss alle sammen, men det er først og fremst deg som bærer den største byrden.  Livet har aldri vært mer meningsfylt enn når vi har vært i kriser.  Når vi har blitt minnet på hva vi har å miste.  Når vi blir minnet på hva som er viktig.  Og la oss ikke glemme det som ligger foran oss.  Hver dag føler jeg at du blir litt bedre. Og jo mer du kan gjøre, jo mer energi du får, hver gang du smiler eller kommer deg litt raskere ned trappen eller tar et iniativ,  føles det som en fantastisk gave.  Og for hver dag som går blir det litt lettere, litt enklere å administrere hverdagen, få ting til å henge i hop." 
I det jeg sier det, tenker jeg det kan oppfattes feil.  Hun kan tenke at jeg egentlig sier at hun skaper merarbeide for oss andre.   "Hver dag nå blir lysere, du blir friskere, jentene blir mer selvhjulpne," legger jeg til. 
"For meg er bare det å sette på en vask en kamp," sier hun.  
Jeg tenker at jeg kanskje gir henne for mange ting å gjøre i huset.  "Men du må jo ikke.  Du kan jo be meg gjøre det," sier jeg. 
"Nei, det kan jeg ikke, og det vet du godt at jeg ikke kan," sier hun i det vi kjører inn i en rundkjøring. 
Jeg merker at jeg misliker at hun uttaler seg om hva jeg vet godt.  Jeg vet absolutt ikke dette, og hun får det til å høres ut som jeg presser henne.  "Jeg mener virkelig at du bare kan overlate mer til meg.  Jeg har ikke noe imot å vaske eller rydde eller hva som helst."
"Men, jeg vil ikke dumpe min agenda over på deg.  Du har andre ting du synes er viktige.  Jeg kan ikke presse deg til å gjøre de tingene jeg synes er viktig.  Du må gjøre dine valg." 
"Ja, men jeg ønsker ikke at du skal slite deg ut. Hvis du gjør det blir du ikke frisk, og da motarbeider du både din og min agenda.  Hvis du ikke hviler nok så blir du ikke frisk like fort, og da jobber vi ikke mot det samme målet."
"Ja, men jeg klarer ikke å la være."  Hun gråter, snyter seg.  Snakker med tynn stemme.  "Jeg ER det jeg gjør. Hvis jeg ikke gjør noe er jeg ingen."
"Slik er faren din også," sier jeg.  "Han gjør noe hele tiden."
"Farmor var også slik," sier hun.
Vi er utenfor yogaen.  Kl. er 0856. 
"Du har seks minutter," sier jeg og gjør meg klar til å hjelpe henne over issvullene og inn på det lille yoga lokalet.
"Følger du meg inn?"
"Selvfølgelig," svarer jeg, og idet jeg setter bilen i nøytral, tar av meg setebeltet, ser etter biler i speilet, åpner døren, setter bena på bakken, reiser meg opp fra setet, lukker igjen døren og beveger meg rundt bilen i en flytende bevegelse, tenker jeg at det ikke er noen selvfølge å kunne gjøre ting så lett.  Jeg tenker at jeg er heldig. 
Jeg har en øyekrem i lommen. Tar den ut.  "Vil du ha denne?"  Jeg sier det lett humoristisk, jeg vet jo at hun allerede har en.  Hun smiler,  rister på hodet. 
"Nei, jeg har en," sier hun og tar tak i min hånd.  Jeg følger henne inn i lokalet.
"Er det greit slik," spør jeg. "Klarer du resten nå?"
"Ja, det går greit," sier hun og jeg ser inn i de store vakre øynene og gir henne et kyss, stryker hånden min over kinnet hennes før jeg går ut til Volvoen som står med motoren på tomgang.  Jeg kjører ut fra fortauet og tenker at jeg kanskje burde ha vinket til henne i det jeg kjørte bort.  
Forstår jeg hva hun gjennomgår?  Klarer jeg å leve meg godt nok inn i hva hun gjennomlever?  Er jeg for distansert?  Jeg klarer ikke engang å savne det jeg hadde.  Jeg klarer nesten ikke å erkjenne at det er borte. Før slaget kløp vi hverandre i armen hver kveld. 
"Tenk at vi er så heldige at vi har hverandre," kunne jeg si rett før vi sovnet.  "Tenk hvor fantastisk vi har det sammen." 
Nå er mye av det borte.  Lagt i en stor fryser.  Satt på hold.  Nå er det bare hennes smerte og vårt savn og vi rundt som forsøker å hjelpe, men som ikke alltid klarer å gjøre det.  I blandt kan jeg få så dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å føle hennes smerte.  Jeg føler meg utilstrekkelig, føler meg kald som ikke gråter når hun gråter.  Får dårlig samvittighet for at mitt liv på en måte går videre ved siden av hennes men nå i hver vår båt.  Før var vi alltid sammen. 
I det jeg kjører videre mot jobben, tenker jeg jeg nesten må minne meg på at dette er vanskelig.  Jeg forteller meg at det er vanskelig.  Tenker at jeg må gi meg selv litt slack.  At jeg kan tillate meg å slakke litt på kravene til meg selv.  Til jentene.  At dette tross alt er en unntakstillstand som drøyer.  Og at det kanskje er lurt å ikke bare jage videre som om ingenting var skjedd.  Litt over ni er jeg på jobben, og jeg merker at jeg er sliten. 

Søndag morgen - det soves

Det er morsdag, en Hallmark Day som det kalles i USA -- en dag hvor "alle" kjøper et Hallmark kort og sender til mor. Det er stille i huset. Vel, Dixie er våken og vil luftes og serveres. Klokken er litt over åtte, og A og jeg har sovet i seks timer etter en hyggelig middag med venner av A i går.
As fremgang fortsetter. De som ikke har sett henne på en stund synes hun har blitt mer symetrisk i ansiktet, men hun er fremdeles like dårlig til bens synes jeg. Hun setter fremdeles skjøben, strekker fremdeles armene ut etter ting å holde seg i, krøker fremdeles bena litt når hun går, men hun er ved godt mot. Hun har blitt litt sterkere, hun blir ikke så fort trett, og blir får til flere ting: hun klarer nå å lese litt i avisene, hun klarer å lage enkle retter (om enn med noe søl) og hun er mer "med" i samtaler selv om det fremdeles er langt frem for å komme tilbake til der vi var.
Det har vært en fin helg. Fredag fikk vi besøk av T, nyfødlegen som var "vår" lege både da H og S ble født, og som vi ble godt kjent med i løpet av de tilsammen ni månedene vi tilbrakte på intensivavdeling med jentene. Jeg tror T syntes det var fint å se jentene igjen, og etter middagen, fikk han med seg et bilde av dem hvor de skrev, "takk for hjelpen. Hilsen S og H." Da de skulle skrive, spurte H meg, "hva skal jeg skrive," og jeg sa, "skrive hva du vil, skriv ´takk for at du reddet livet mitt.´ eller ´hyggelig å se deg igjen,´ eller ´takk for besøket.´"
Etter at han dro, la jentene seg, og A og jeg så en fantastisk film, "Hurt Locker," en Oscarnominert film fra Irak krigen. A satt med gjenteipet øye, innkrøpet i min armkrok.
Lørdag fikk jeg meg en skitur mens jentene sov. Fantastisk føre og ikke en sky på himmelen. Jeg bakte rundstykker og faren min kom på egg og bacon. Deretter dro vi og svømte hos en venn med god infrastruktur. A gjorde balanseøvelser hun har fått av sin nye fysioterapeut. "Jeg må lære å gå igjen," hadde hun fortalt T da vi snakket om hennes fremgang. "Jeg har lagt meg til dårlige vaner, og nå må jeg trene på å holde balansen. Jeg er superfornøyd med fysioterapeuten -- endelig en som kan slag! Endelig en som forstår hva jeg må trene på, og som pusher meg litt."
I vannet jobbet hun med balanseforskyvning, både fremover og sidelengs, mens jeg trente H i brystsvømming og S svømte runder. Etterpå, mens vår venn serverte varme boller, forklarte hun hvor redd hun var for å falle, og hvor deilig det er å trene i vann. "Når jeg detter slår jeg meg så fårferdelig," sa hun. "Å trene i vann er fantastisk. Da er jeg ikke redd for å falle, ikke redd for å slå meg. "
Etter bading var det hjem til tomatsuppe og te. Klokken var halv fire lørdag, og jeg kollapset på sofaen og sov i nesten en halvtime - luksus!. Huset så passe kaotisk ut, vi har blitt dårligere til å holde det ryddig, vel, A rydder ikke like iherdig som før slaget, og jeg er i blandt ikke så flink til å rydde fortere enn hele familien roter. Da jeg sovnet, kunne jeg se ut på det som føltes som et hav av votter, luer, gamle aviser, tomflasker, skolesekker, regninger, nøkleknipper, hauger med bøker, yttertøy osv.
Da jeg våknet, ville A se en film til, en lett komedie, som jeg så deler av før jeg laget en pizza til jentene. Ved åtte tiden kom vi oss ut av huset og spiste middag hos en av As venninner. Det er deilig å være sosial igjen! A holdt ut til klokken var over ett, og da vi kom hjem, fikk jeg luftet bikkja og ryddet det grøvste etter jentene før vi la oss. Nå står Dixie igjen og maser på å komme ut, og dagens gjøremål står i kø: lage frokost, på ski med S og deretter kjøre til gården hvor As foreldre venter med fastelavensboller og middag. Ikveld skal vi kjøre hjem igjen, rydde huset, lufte bikkja og gjøre alt klar for en ny uke.

Tirsdag

A er på badet, jeg sitter å skriver. A har vært i eposten sin for første gang på lenge idag.
"Det er så deilig å være på nett uten å bli kvalm," sier hun. Nettet vårt har vært nede i ukesvis, og plutselig virket det igjen idag. "Egentlig tror jeg det har vært bra at vi har vært uten nett. Det er altfor lett å bare bli sittende."
Det siste hun så på før hun ga seg i kveld var bloggen. "Du må lære deg forskjell på å og og. Se her for eksempel har du skrevet feil." Hun ler. "Jeg tror det er bra jeg ikke har lest dette. Dette er din greie. Din opplevelse. Hvis jeg hadde begynt å lese dette hadde jeg bare begynt å korrigere deg. Det hadde ikke gått." Jeg ler, og tenker at det er en av hennes fantastiske sider; hennes evne til å akseptere folk slik som de er uten ønske om å endre eller kontrollere.

Hun blir litt bedre for hver dag. Det eneste jeg ikke opplever beveger seg fremover er balansen hennes. Hun går fremdeles med sjøbein som om huset er en liten båt på åpent hav. Men hun klarte å lage middag i dag, og hun klarer å gjøre enkle ting i huset. Det er uventet deilig å få det lille gratis som litt hjelp fra henne representerer.
I dag var hun hos øyelege på Ullevål, og meldingen var den samme som fra optiker tidligere: Det er ikke noe i veien med synet ditt. Det er bare samsynet som ikke fungerer som det skal og høyre øyelokk. Men det blir bedre for hver dag som går. Folk som ikke har sett A på noen uker bemerker fremgangen og ansiktet som stadig ser litt mer normalt ut. Selv jeg kan se den uten å måtte ty til bilder tatt for seks uker siden. Selv A selv kan se det, og begynner å se lysere på livet.

Nå er A her. "Kan du dryppe meg i øyet?" spør hun. Hver kveld har vi det samme ritualet. Jeg drypper henne i venstre øye, og taper deretter igjen øyelokket. "Ingen taper øyet mitt slik som du," sier hun alltid, og legger til, "du aner ikke hvor deilig det er å sove i sin egen seng, og å få tapet øyet av sin egen mann."
"Det er mulig jeg må sy noen sting i øyet," sier hun i en bisetning før hun sovner. "Så jeg kan gå Ridderennet i April. Hvis jeg kommer med da. Det vet man først 20. februar."
Hun er en tøffing.

Søndag: Skitur

Deilig skitur i dag igjen. A gikk med Y, en veninne og S. Jeg gikk en tur med min far. Gnistrende føre og mange barn. A var tidlig opp i dag, og gikk tur med spark og Dixi mens jeg rullet rundtstykker og laget i stand frokost. Dixi stakk av, og jeg måtte hente henne etter at de ringte fra en matbutikk i nærheten.
Da jeg kom hjem fra ski, satt A, Y og S i solveggen.
"A har blitt mye bedre siden jeg så henne for seks uker siden," sa Y. "Hun er mye støere på ski. Og jeg synes det har vært en stor forandring av ansiktet." Jeg filmet henne mens hun snakket.
"Jeg føler at jeg får litt mer trøkk for hver dag som går," sa A. I dag falt jeg bare en gang i nedoverbakken. Jeg er så fornøyd med min nye fysioterapeut. Han får meg til å forstå hva jeg må gjøre. Det er fantastisk deilig."

I går var det en artikkel i DN om forsikringsselskapene som skrøt av hvor flinke de var til å ´ta´ folk som forsøker å lure dem til å utbetale uføreforsikring. En var blitt tatt fordi de hadde lagt ut bilder på Facebook av seg selv på ski mens de mottok forsikring. Jeg synes det er for mye mistenkeliggjøring av folk som er syke. Det er ikke så enkelt som at alle forsøker å lure seg unna. A vil jo ikke noe annet enn å komme tilbake i jobb. Jeg kjenner knapt noen som sykemelder seg medmindre man er alvorlig syk. "Men de aller av våre kunder har vi ingen problemer med," legger forsikringsdirektøren til. Nei, kanskje er det slik at man -- når man blir syk -- ikke lenger blir sett på som en kunde men som et problem.

Lørdag after ski

Fra kjelleren hører jeg lyden av Janis Joplin som A spiller på full guffe mens hun trener. Tidligere i dag har hun vært på skitur med H mens jeg har gått til Kobberhaugshytta med en kompis, B.
"A ser jo så mye bedre ut!" utbrøt han da vi satt ved et av langbordene på Kobberhaugshytta med hver vår sandwich og skulte ut gjennom vinduer dugget av skigåendes dampende kropper. "Det er jo stor forskjell på de ukene siden jeg så henne sist."
Det er en stor forskjell, men samtidig tenkte jeg i går kveld da jeg gikk kveldsturen med Dixi, jeg er så lei av dette slaget, jeg begynner å innse at jeg faktisk synes dette er forferdelig trist. Det er som om vi har blitt kjørt fastforward med tidsmaskin frem til et punkt i fremtiden hvor vi er gamle, hvor vi stabber oss rundt, en fremtid vi vet kommer hvis vi lever så lenge, men som jeg ikke har vært klar for nå. Enda lever vi med små barn. Enda ser vi på oss selv som unge. Enda er vi liksom i slutten av begynnelsen, ikke i begynnelsen av slutten.
Etter at jeg kom hjem fra skitur bakte vi boller. Jeg forsøkte -- slik jeg alltid gjør når jeg skal lage mat -- å få A til å fjerne seg fra vår trange kjøkkenbenk.
"Baking er mitt domene," sa jeg. "la meg få gjøre det slik jeg vil."
"Ha, ditt domene du. Dette har vært mitt domene i femten år. Det har alltid vært jeg som har bakt her i huset."
"Ja, men nå er det jeg som baker, og da vil jeg bestemme hvor store bollene skal være."
Slik holder vi på, og jeg synes det er deilig at vi kan begynne å småkjekle litt igjen slik vi alltid har gjort tidligere.
På fredag snakket A også om at hun følte at hennes venstre hånd ikke lystret.
"Jeg synes det har blitt værre. Jeg kan ikke gjøre sånn engang." Hun viste meg hvordan hun forsøkte å gjøre en vertikal linje i luften med venstre hånd, og jeg så hvordan hånden gikk i siksakk.
Senere på dagen fortalte hun meg at akupunktøren hadde satt nåler i hånden hennes som gjorde at hun følte at hun hadde fått mer førlighet i hånden. En venninne hadde også fortalt henne at det at hånden hadde blitt værre var et tegn på at det er i ferd med å bli bedre.
Nå sitter vi på kjøkkenet. A har et speil som hun ser i mens hun gjør sine daglige ansiktsøvelser. Hun forsøker å plystre. Holder rundt leppene med den ene hånden. Jeg hører noe som likner på plystrning.
"Jøss," sier hun. "Dette har jeg ikke fått til før. Riktignok en litt påholden leppe, men det funker jo bedre enn før."
Så det går fremover, men vi har et stykke igjen. A går fremdeles rundt i huset slik man går i en båt i høy sjø; man sørger for at man hele tiden holder seg fast i noe, man krøker seg sammen i beina for å stå støere.
"Rett deg opp i beina," kan jeg si.
"Ja, jeg vet at jeg går som en gammel kjerring," sier hun. "Fysioterapeuten min har fått meg til å se hvordan jeg går. Jeg tror det er helt avgjørende at jeg ser hvordan jeg går nå for å få meg til å forstå hvordan jeg må endre ganglaget."
I morgen skal A på ski med Y, en veninne. I dag bemerket hun at hun følte seg sikrere på ski.
"Jeg føler at jeg klarte å sparke fra mere idag. Men samtidig datt jeg på halebeinet, akkurat samme sted som før og det gjorde veldig vondt!"
Nå plystrer hun en disneylåt, "A Dream is Wish Your Heart Makes" mens hun betrakter seg selv i et speil. Det er lørdag kveld, H ligger på sofaen og koser med iPoden sin, A synger i speilet, jeg blogger, og om en halv time skal jeg hente S på swingdans. Deretter skal vi spise aftensmat, drikke te slik vi pleier, og nyte samværet. Det går sakte fremover med andre ord.

Torsdag: "Pell deg ut av løypa!" - Moralpolitiet i marka står ikke tilbake for mørkemennene på Grønland

Ingenting gjør A så forarget som å bli tilsnakket i løypa fordi hun ikke har ski og fordi hun må støtte seg til en sparkstøtting.  To dager på rad har hun fått påpakning av ihuga skiløpere som slenger en kommentar idet de raser forbi om hvor ille det er at hun går til fots i løypa.  De stopper ikke for å ta en dialog.  Kroppspråket forteller at de egentlig ikke synes det er noe å ha en dialog om;  det er jo så opplagt at en ikke bør befinne seg i en skiløype uten ski på beina.  At det kanskje er en grunn til dette er ikke en del av problemstillingen. 
As forargelse er forståelig.  Med hvilken rett forsøker disse selvoppnevnte Skiløypens Voktere å jage henne vekk?  Hva innbiller de seg?  Jeg har selv opplevet skrå blikk og hoderysting når vi går sammen i løypa;  det tar seg dårlig ut at voksne folk går så sakte på ski som det A gjør.  Når dette skjer merker jeg at jeg har kort lunte. 
Koblingen til moralpolitiet på Grønland er nærliggende.  Egentlig er det liten forskjell på gode nordmenn som med velmenende spydige kommentarer forsøker å jage rehabiliterende slagpasienter ut av skiløypene og mørkemenn på østkanten som slenger kommentarer etter lettkledde kvinner.  Den eneste forskjellen er at det er lettere å forstå moralistiske skiløpere fordi man går på ski selv.
Kanskje en journalist og en fotograf burde ta seg en tur til fots i en av markas skiløyper og klokke hvor mange forargede slengbemerkninger de må tåle i løpet av en time.  Det ville være en fin oppfølging til dekningen av moralpolitiet andre steder i byen.
Det som er spesielt ille tenker jeg, er ikke først og fremst at disse menneskene antagelig ikke engang har tenkt muligheten av at noen er slagrammet.  Det som er spesielt ille er at de ikke tør å stoppe opp og snakke med A.  Nei, de raser forbi og slenger av seg en sur kommentar som det for henne ikke er mulig å svare på før de er utenfor rekkevidde.  Feigheten og den manglende empatien står ikke tilbake for andre fundamentalistiske grupper det kanskje ikke føles naturlig å sammenlikne seg med. 

Onsdag - det sner det sner

Vi våknet opp til et skikkelig snevær i dag.  S var forkjølet og vi ble enige om at hun skulle være hjemme fra skolen.  A spratt opp kl. 7 og ville ut å måke (jeg har fått en seneskjedebetennelse og kan ikke bruke venstre arm noe særlig). 
"Er det så lurt å begynne med det nå?" ville jeg vite.  Jeg var allerede nede på kjøkkenet for å lage mat til H som må dra halv åtte. 
"Ja, vi må jo måke, og med naboen bortreist er det ingen vei utenom."
"Jeg tror du blir stressa av det.  Vi må kjøre deg til synspedagog kl. 0830.  Du har egentlig bare tiden og veien til å spise og kle på deg.  Kan vi ikke spise frokost først?"
"Nei, dette må gjøres nå.  Kan du hente varmedressen min?  Jeg kan beholde den på når jeg drar til synspedagogen."

Litt senere stod slagpasienten ute å svaiet i snøføyka.  Det er umulig å motsi henne hvis hun først bestemmer seg for noe.  Jeg kunne se at hun ryddet tomflasker i stedet for å måke.  Jeg åpnet utgangsdøren.
"Nå må du ikke rydde deg helt bort!"
"Ikke bland deg.  Dette ordner jeg." 
Jeg lukket døren og tenkte at det fikk stå til.  Jeg kan ikke ta ansvaret for alt. Det føltes rart å rydde på kjøkkenet mens hun var ute i snøføyka.  Det sier liksom alt.  Den friske rydder ut av oppvaskmaskinen.  Den slagrammede måker sne.  Jaja.

Vi rakk synspedagogen med god margin.  I bilen på veien dit, snakket vi om livets urettferdighet. 
"Hvis bare folk kunne akseptere at livet er urettferdig," sa A.
"Ja, men det er jo bare de som rammes av urettferdigheten som må akseptere det.  Og det er oftest de som ikke rammes som synes at de ´andre´ burde akseptere at livet er urettferdig."
"Vel, jeg har det ikke slik.  Jeg opplever jo også at det å få slag er urettferdig, men jeg må jo akseptere at det er slik.  Egentlig er det ingen rettferdighet.  Hele ideen strider jo mot naturens lover.  Enten så har du flaks eller så har du det ikke." 

Minutter senere stabbet A seg ut av bilen og inn til synspedagogen. 

Nå er jeg på kontoret.  Også her står sneen horisontalt forbi vinduet, mens jeg slurper espresso og jobber i vei.  Livet har begynt å vende tilbake til en slags normal tilstand, eller et nytt ekvilibrium;  ting er ikke slik det var, men vi lever i en annen verden nå.  Jeg får enda en bekreftelse på min hypotese om at livet handler mer om holdning enn noe annet; jeg merker at jeg er ganske glad selv om det er motgang.  I går snakket jeg med en deprimert venn i USA som står uten jobb og uten familie.  Han forsøkte å trøste meg.
"Egentlig er jeg ganske lykkelig," sa jeg.  "Jeg har verdens viktigste jobb akkurat nå -- å få A frisk.  Jeg har en familie som fungerer.  Jeg har en jobb jeg liker.  Jeg bor i et fint hus.  Jeg synes jeg har vært veldig heldig.  Livet er breddfullt av mening." 

I går kom jeg over bloggen til en tidligere klasseveninne fra Boston som nå bor i LA.  Hun har fått ALS og skriver om sin kamp mot sykdommen.  Hun har valgt å bruke humor som et våpen, og det er forfriskende lesning.  Det minner meg om at livet er fantastisk, og at hver dag faktisk er en gave vi ikke skal ta i mot som en selvfølge.  "Livets skole" kaller en god venn det, og det er en fin metafor. 

Tirsdag: Synet er ok

Meldingen fra optiker var gledelig: Synet er som før. Problemet er at musklaturen i høyre øye ikke fungerer godt nok, noe som gjør det vanskelig for det øyet å fokusere.
Nå sitter vi på en restaurant i sentrum, ventende på hver vår burger.
"Dette føles utrolig normalt," sier A. "Før var dette noe vi gjorde hele tiden."

Tirsdag hos optiker

Klokken er knapt elleve, og allerede har A rukket frokost med jentene, fysioterapeut og nå, sjekk hos optiker. Jeg sitter nede i butikken og venter, med bilen vel forvart i garasje i kjelleren.
"Du får satse på noen billige briller," sa jeg da vi så på briller for bare noen minutter siden. "Det er jo snakk om noen midlertidige briller til du får igjen ditt gamle syn."
"Ja, la oss håpe det, " sier A
Etter optiker skal vi spise en bedre lunch i sentrum. Kjøpe noen presanger til folk som har hatt eller har fødselsdag. Deretter tar A en taxi hjem mens jeg drar tilbake til kontoret.

A bruker for mye hviletid på å svare på sms. Bruk tekst til å avtale tid for en prat. Det tar mindre krefter for A å prate i telefonen enn å brukes sms.

Mandag ettermiddag med ild i peisen

A overrasket med ferdig middag - fiskegraten og poteter - idag, og nå sitter vi i stuen og kjenner varmen fra peisen. Jeg har dryppet A i øyet, H har laget popcorn, Sidsel har laget latte, og M, nabojenta, er på besøk.
Brukte dagen i dag på å gå igjennom ti år gamle dagboknotater og det var en rar men fin følelse å se tilbake i tid. Vårt liv sammen har vært fantastisk.
I morgen skal A til optiker, og vi er spente på hva det vil bety for henne å få nye briller.
"Jeg håper jeg kan bruke linser," sier hun. Synet er fremdeles ikke bra, men hun klarer NESTEN å lukke høyre øye. Det blir bedre tror vi.
Også motorikken har vi forventninger til. Da vi satt ved middagsbordet forbannet hun den venstre hånden som slet med å treffe en potet med gaffel. "Hånden min gjør ikke som jeg vil den skal gjøre."