Tirsdag - herlig med ferie

Det synker stadig dypere inn i meg at A ikke er den hun var.  At alt og da mener jeg ALT tar lang tid.   

 

Det er ikke så lett å legge lokk på vår frustrasjon.  Bare det å gå over tunet er en anstrengelse og jeg bekymrer meg for at hun skal falle.  Jeg merker at jeg hele tiden tenker at dette er midlertidig, men stadig oftere kryper spørsmålet inn -- hva om det blir slik?  Hva om dette er vårt nye liv?  Det er en skremmende tanke, men samtidig en tanke jeg føler jeg er nødt til å kjenne på fordi det ikke er noe alternativ.  Dette ER det livet vi lever. 

Vi har sittet på verandaen om morgenen med kaffe -- før jentene våkner. 

"Jeg synes bare jeg blir skeivere og skeivere," sier A. "Jeg klarer ikke å bedømme fremgangen."

"Jeg synes også det er vanskelig å si.  Det er jo manglen på balanse som er det verste.  Det er jo det som hemmer deg mest."

 

Det blir korte blogger fremover inntil jeg får fikset telefonen jeg bruker til formålet.  Den har streiket fullstendig.  Nokia er ikke hva det var. 

A gjør vei i vellinga

Vi kom hit til hytta i Son på lørdag formiddag etter en hyggelig fest i byen fredag.  Her skal vi være til uti august en gang.  I dag har vi ikke gjort noen ting, men A har -- som oss andre -- registrert hvor lite hun kan gjøre og hvor fort hun blir sliten.  Vi har grillet og jeg har konstantert at min nye Nokia telefon suger og krasher når jeg forsøker å sende mailer til bloggen.  Derfor blir det foreløpig med bilder og kjappe twitter-feeds. 

Vi er veldig klare for besøk fra venner.  F ligger ca. 45 minutter fra Oslo, så det er enkelt å komme seg nedover.  

Grill

Mandag i London: Ting går ikke alltid så bra når jeg er borte

I morgen er det ett år siden A fikk slag i NJ.  Jeg har vært på reisefot i over en uke -- først i New York, og nå i London.  Drar hjem i morgen kveld.  

Jeg har snakket med A og jentene daglig på denne turen.  Tonen har vært ok, men A har vært gradvis mer gråtelabil.  Fredag før jeg satte meg på flyet var hun veldig trist i telefonen (og sendte meg en sms "beklager at jeg syter" rett før flyet tok av), og lørdag da jeg ringte henne herfra var hun enda tristere.  Da hadde også H dratt til bestemor og bestefar i Son, og S hadde dratt på sommerleir.  

"Det går ikke så bra når du ikke er her."

Søndag våknet jeg til en lang og feilfri epost fra A -- skrevet klokken to om natten -- etter at hun hadde vært i et selskap hos noen venner, hvor jeg plutselig forstod at hun bekymrer seg mer enn jeg var klar over over at jeg skal gå fra henne fordi hun er syk. 

Hun skrev bl.a., 

"Kjæreste C.  

Det har vært noen rare dager. Jeg kjenner meg både sterkere og svakere enn før...Må med skam innrømme at jeg misunner deg din friskhet.  Føler meg som en klamp om foten.  Og jo mindre jeg blir, jo mer kjenner jeg sjalusi og hjelpesløshet.  Jeg vet ikke om du tåler at jeg er så liten. Jeg tenker destruktive tanker om å bo alene på F.  Også jeg som alltid hever meg over slikt. Også jeg som tar det meste med fatning. Også fortsetter jeg bare å krympe til det ikke er noe igjen å være glad i og som du kan slippe tak i og forakte så lett som bare det.

I selskapet møtte jeg min gamle venn J. Hans far fikk hjerneslag i en alder av 70. I et halvt år hadde han sterke hallusinasjoner. J mente at farens dypeste dal var da han kom hjem til huset som han selv hdde bygget og hagen han selv hadde etablert og begynte å skjønne hvor mye han hadde mistet. Alt han ikke lenger mestret.  Det var da den begynte, veien tilbake - eller videre, om du vil. Det er helt parallelt med meg. Js far gjør fortsatt fremskritt, men sitter fortsatt i rullestol etter 3 år. Trener og trener.  Med innsikten kommer også følelsen av å bevege seg i feil retning, bli dårligere. Det er vanskellig å gå fra resultat til prosess.

Nærmest objektivt kan jeg se forbedring hos meg selv. Samtidig vet jeg at dette vil ta tid; jeg har kommet så kort. Og tårer og frustrasjoner er en del av bildet. Jeg vet ikke om jeg tåler det,men jeg har ikke noe valg. Det har du. Og jeg vet at det kommer til å kreve mye av deg å velge meg, så mye at jeg ikke om jeg kan be deg om det. Nå gleder jeg meg bare til du kommer hjem.  

Jeg elsker deg.  A"

Da jeg hadde lest mailen, begynte jeg umiddelbart å skrive:

Det første jeg tenkte da jeg lese hele mailen fra deg var at du er i ferd med å klare å skrive igjen!  Det er den første lange mailen jeg har fått fra deg siden du ble syk.  Det er bra.

Når det gjelder deg så tåler jeg alt.  Dette handler om hele ditt liv men det handler om hele mitt liv også.  Jeg har valgt deg og med deg har jeg fått verdens flotteste barn og partner.  Jeg har opplevet nok i mitt liv til å vite at det å holde sammen nå er viktigere enn noen gang.  Og med deg er det lett -- selv om du føler deg liten.  Livet er ikke lett akkurat nå -- og spesielt ikke for deg -- men dette føler jeg at vi klarer.  Vi må bare sørge for at vi har nok tid sammen og at jeg ikke jobber for mye.  Å være sammen med deg er noe jeg har valgt -- med glede." 

Da jeg hadde skrevet dette, stoppet jeg å skrive.  Det var bedre å ringe.  

Det var en liten tynn stemme som tok telefonen, glad for å høre fra meg.    

"Nå er det ett år siden jeg fikk slag, og det går ikke noe bedre.  Jeg bare sjangler rundt, får ikke til noen ting, er helt patetisk.  Ser dobbelt.  Det går ikke så bra når du er borte.  Jeg er jo helt på trynet.  Dette kan ta lang tid," sa hun.  

"Jeg er hjemme tirsdag kveld," minnet jeg henne om.  "Jeg kommer ikke til å gå fra deg.  Dette er vårt liv.  Vi er en fantastisk familie, og det kommer vi til å fortsette med.  Det spiller ikke noen rolle om du bruker ett år eller ti år på å bli frisk.  Jeg er gift med deg og det har jeg tenkt å fortsette med.  Men du må slutte å skamme deg over at du er syk.  Det er ingenting å skamme seg over.  Jeg oppfatter at tankene til den friske A forakter den syke A.  Ja, du er syk.  Du må ikke tillate den friske A å psyke deg ut.  Du må ikke glemme at selv om du er syk, så er det den samme fantastiske personen som befinner seg der inne.  Som gjør så godt den kan.  Som bruker alle kreftene på å bli bedre.  Som ikke gir seg.  Og som faktisk fyller store deler av den funksjonen du hadde som mor før du ble syk.  

Jeg forsøker hele tiden å se forbi din sykdom, forsøker hele tiden å huske på hvilken fantastisk person du er, det må du også huske på.  Du må gi deg selv slack.  Ikke glem at du er syk, men husk at du ikke er psyk.  Ikke glem at du blir bedre.  Jeg bryr meg ikke om hvor lang tid det tar.  Jeg elsker deg og har ikke tenkt å gå fra deg.  Du har så mye å kjempe for, og det er mange som heier på deg."

Vi snakket lenge sammen.  Før vi la på, sa hun at det var deilig å høre meg si alt dette.  Hvor mye hun gleder seg til sommeren.  Selv syntes jeg det var deilig å snakke med henne.  Som alltid.  

Nå er klokken snart syv.  Jeg skal svømme før jeg skal begynne jobbing kl. 0800.  I morgen kveld setter jeg meg på flyet hjem.  A er i Son hos sine foreldre.  Jentene har sommerferie.  I morgen er det et år siden A fikk slag.  Hvis noen har lyst til å sende henne blomster (i Son) blir hun sikkert glad for det.  Nå begynner dagen. 

NYC

På skype med A - NYC bak og Norge foran

I dag hadde jeg en lang video-samtale med A fra hotellrommet i NY.  Merkelig med Amsterdam Avenue i bakgrunnen og A fra hjemmekontoret.  En følelse av å være borte og hjemme samtidig.

SIste: Dixie er funnet i god behold.

SMS fra A kom inn nå.  Det var fantastiske nyheter.  

Mandag - Dixie har fremdeles ikke gitt lyd fra seg

Klokken er halv syv her i New York, og jeg har akkurat våknet etter en god natts søvn.  I går var jeg på Dizzie Coca Cola og hørte Joe Lovano med hans nonet.  Det svingte veldig bra.  

A og jentene er i Oslo etter en helg i Son, og jeg savner dem allerede selv om det ikke er noen grunn til å klage.  Det er mulig å både saven dem og samtidig nyte ensomheten på et hotellrom.  Er nå på vei ut for å ta meg en løpetur rundt CP.  

Snakket med A i går, og nå er vi begge klare for sommerferie!  Vi har store forhåpninger til ferien, jeg gleder meg til å trene A, til å få henne enda mer på beina, og til å være sammen med jentene. 

Jeg merker at jeg bearbeider det som har skjedd hele tiden og spesielt når jeg er alene.  I går var jeg på Starbucks, en kaffekjede A var begeistret for da vi bodde her for ti år siden.  Bare tanken på den tiden og på henne svinsende rundt var nok til at jeg fikk klump i halsen og tårer i øynene.  Jeg savner henne slik hun var og merker at det i blandt ikke er helt lett å forsone seg med at livet forandrer seg.  

Forleden hadde vi forøvrig besøk av en journlist og fotograf fra et blad som skriver sak om As slag -- med familievinkling.  Da de skulle snakke med S (11 år), spurte S, "hva er målgruppen for utgivelsen deres?"  Jeg stod i rommet ved siden av, stolt, humrende.

Lørdag på vei til New York

Sitter nå på OSL etter hastig avreise til New York hvor jeg skal være en uke før jeg drar videre til London.  Er tilbake 23.6 og da venter en hel sommerferie på oss.  Da drar vi rett til hytta og blir der.  Vi skal trene, bade, plukke bær, lese bøker, spille sjakk, få besøk av venner og familie og grille god mat.  Jentene sier de gruer seg til å være så lenge på ett sted.  Jeg tror det blir fabelaktig å være mye sammen.  Det er tid sammen det dreier seg om.  

Dixie har enda ikke kommet til rette.  A og jeg kjørte rundt i nesten en time for å finne henne i dag, men uten hell.  Viking Redningstjeneste er informert, og forhåpentligvis dukker hun opp.  Men, for hver time som går svinner håpet.

"Du er ikke noe lei deg du," sa S bebreidende i dag morges da jeg ringte Viking.

"Jo, men det gjelder å holde hodet kaldt," sa jeg.  "Hun kommer jo ikke noe fortere tilbake selv om jeg er lei meg.  Hun kommer ikke fortere tilbake selv om du kjefter på mamma.  Det eneste vi kan gjøre er å informere folk i nabolaget, og å holde utkikk."

"Hva skjer hvis hun ikke kommer tilbake?" ville 11-åringen vite. 

"Da må vi jo vurdere om vi skal få oss en ny hund," sa jeg. 

"Men det blir jo ikke Dixie," sa S med trist stemme.  "Det er mammas feil.  Hun bryr seg ikke.  Hun sier bare ´ja ja´ når noe skjer."

"Det er ikke så lett å følge med hele tiden," sa jeg.  "Og dessuten har hun hatt slag.  Hun er syk.  Ikke glem det."

"Pøh, hun er ikke syk.  Hun bare gjør seg til," sa S og minnet meg på hvor sint hun egentlig er på hele situasjonen.  

"Jeg skjønner at du føler det slik," sa jeg.  Det er tøft å bli minnet om at ting ikke nødvendigvis blir slik de var.  Det er tøft å oppleve så tidlig at hele livet handler om endringer, at alt er i endring hele tiden.  Jeg kan se hvordan tapet av Dixie kan være en trigger for å få ut mye sorg.    

Dixie er borte. Hvis du ser en sort labrador så gi lyd! Nummeret står på halsbåndet.

Dixie har har vært borte i snart 24 timer!  I går ved ett tiden skulle A hente posten.  Dixie tasset etter slik hun pleier, men plutselig var hun forsvunnet.  Siden har vi ikke sett snurten av henne, og det er ulikt Dixie som iblandt stikker av men som vanligvis er tilbake i løpet av en times tid hvis noen ikke finner henne.    

Jeg drar til USA om noen timer og jentene skal til Son.  Alle er ulykkelige og redde, spesielt S.  I går kveld kjørte jeg rundt i nabolaget i nesten en time for å se etter henne.  "Nå forstår jeg hvor glad jeg er i Dixie," sa S med gråtekvalt stemme.  "Hvordan kunne mamma miste henne?"  

"Det er ikke mammas feil," sa jeg.  "Det har jo skjedd for oss alle at Dixie har forsvunnet."

Hvis noen ser en sort lydig vennlig Labrador tispe så ring! 

Torsdag: det går fremover og snart drar jeg til New York igjen.

"Jeg må lære alt om igjen.  Jeg må begynne helt forfra.  Tenk så heldig jeg er," sa A i går kveld etter at vi hadde lagt oss.  "Jeg merker hvordan nummenheten begynner å gi seg i venstre arm.  Nå er jeg bare nummen fra litt over albuen.  Det er utvikling.  Bare jeg kan gå og se sånn nogenlunde skal jeg være fornøyd.  Jeg har dager hvor jeg synes livet er tungt, det svinger."  Hun beveget hånden opp og ned i luftrommet over dynen for å illustrere poenget.  "Men jeg har også dager som i dag hvor jeg merker fremgang.

"Jeg blir selvfølgelig fort sliten.  Jeg legger meg tidlig.  Forstår at du kanskje savner voksentid. Men det går sakte fremover. Jævlig sakte går det.  Men det er utvikling.  Det er håp.  Og det er interessant å se hva slaget gjør med meg.  Hva det gjør med oss.  Det er interessant å se hvordan det skaper splittelse mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, mellom besteforeldre og barnebarn, og hvordan så mange har så behov for å realitetesvurdere oss.  ´Det kommer jo ikke til å bli helt bra,´sier de til meg.  ´Dere venter jo på et mirakel som ikke kommer.´ Hva er det som gjør at mennesker har slikt et behov for å fortelle oss hvordan det kommer til å bli.  Hva er det med dette behovet for å være så realistisk? 

"Slaget har fått meg til å forstå at jeg skal skrive og redigere.  Det er det jeg er god til.  Det er det jeg elsker å gjøre.  Sånn sett har slaget vært bra.  Det har sentrert meg.  Minnet meg på hva som er viktig.  Minnet meg på hva jeg kan og ikke kan.  Og selvfølgelig, alt jeg må lære omigjen.  Ja, jeg har fått meg en trøkk, men jeg føler at vi blir sterkere.  Jeg føler at dette klarer vi.  Vi kommer igjennom dette også.  Det høres rart ut, men jeg tror vi som familie kommer styrket ut av dette.  Slaget har rokket ved mye, men jeg føler meg like sikker som før, like mentalt sterk."

A tenker mye om dagen, vi er i en prosess, en fase hvor vi erkjenner at ting kanskje ikke blir akkurat slid de var.  Men hvor vi også snakker mye om oss, om hvordan dette har påvirket oss, hva vi forventer, hva det vil si å være syk.  Jjeg har også hatt nyttige samtaler med andre om det å se forbi sykdommen.  Om viktigheten av å se personen bak sykdommen.  Jeg konsentrere meg på det nå -- å se A slik hun er, slik hun har vært, og ikke glemme hvilken fantastisk person -- den samme personen -- som gjemmer seg bak en litt sjanglete fremtoning.   Det hjelper meg å tenke slik, og det får meg til å se andre ting.

"Jeg er ikke redd for å falle," sa hun i går etter å ha falt ganske kraftig da hun skulle hente inn posten.  Hun viste meg skrubbsårene på albuen.  "Jeg tror jeg forstuet tommelen, men jeg er ikke redd."

"Det er kanskje viktig at du er forsiktig," sa jeg.  "Hvis du skulle brekke en arm eller ben ville det forsinke treningen din."

A leser bøkene til den avdøde amerikanske forfatteren Susan Sontag som hun har kjøpt via Amazon,  "Regarding the Pain of Others" og "Illness as Methaphor."  Jeg synes det er deilig at hun er i ferd med å distansere seg fra sin egen sykdom.  At hun har begynt å abstrahere sykdommen.  Faktisk er jeg ganske stolt av henne og imponert over hvor positiv og sterk hun er midt oppe i sykdommen.  

Lørdag drar jeg til New York hvor jeg skal jobbe for en stor kunde.  Derfra videre til London påfølgende fredag, og hjemme den 22.6 om kvelden.  Den 23.6 starter ferien -- nøyaktig ett år etter at A segnet om på gulvet hos Cl og Cy.  Da har det gått ett år.  I mitt hode skulle A være helt frisk nå, det var det jeg hadde tenkt da jeg løp rundt i New Jersey i fjor sommer.  Det var den friske A jeg så for meg på ettårsdagen.  

Men, året som har gått, som har gått så fort, har ikke gitt oss A tilbake slik hun var.  Vi lever et annet liv nå, et liv med andre forventninger, men ikke et dårligere liv.  Nå ligger sommeren foran oss, og vi gleder oss til å være sammen, til å trene, til å se gode venner, til å bade, plukke bringebær, gå turer hver dag, og til å bare sammen.  

Lørdag på kanotur

Vi er på klassetur med Hs klasse. Kanotur, telt, harde liggunderlag mot en ruglete natur, hissige mygg og diverse kåte skogsfugler som synger ut sin glede over at sommeren er her.
A og S ble hentet rett etter skoletid i går av As far, og ved femtiden hadde jeg fått svart på de siste mailene, betalt de siste regningene, ryddet vekk de siste kaffekoppene, vasket vekk de siste matrestene fra kjøkkenbenken, og pakket de siste soveposene, teltstengene, badebuksene, vannflaskene, badehåndklærene. Jeg hadde pakket en kjølebag med mat, og smekket sammen en tunfisksalat. Var det noe jeg hadde glemt? Myggolje? Sjekk. Kamera? Sjekk. Kokekar? Nei, det hadde jeg glemt. Løp inn til naboen, friluftsfantasten. Jo, ikke noe problem. Løp tilbake med hans velbrukte stormkjøkken. Så på klokken. Vi hadde 90 minutter til turen som var beregnet til to timer. Forsinket. Jeg så for meg DEN køen, men til min store overraskelse var det ingen kø klokken halv seks. Uten en eneste stopp kjørte vi hele strekningen og møtte de andre ved et vann ved svenskegrensen til avtalt tid. På veien opp satt H og skrev på sin ny iPad som hun hadde fått i konfirmasjonsgave fra venner i USA.
Det var først da vi skulle ha alt i kanoen at jeg forstod hvor mye jeg hadde tatt med. Det grønne skroget lå lavt i vannet da H og jeg padlet oss over den vindstille innsjøen med rolige tak. Jeg tenkte på A og S. Jeg skulle ønske at de var med. Det som om vi gjør alt alene, og jeg vet at A også føler det slik.
"Slag er en ensom sykdom," har hun sagt.
I kanoen tenkte jeg på hvor hyggelig vi fire alltid har det sammen. Tenkte på hvor mye jeg gleder meg til vi kan begynne å gjøre ting sammen igjen. Hvor mye jeg gleder meg til sommerferien. Da skal vi være sammen hele tiden.
Da vi kom frem, kastet H seg i vannet med sine klassevenner mens jeg satte opp teltet. Slet med å få luft i det ene liggeunderlaget og innså at det nok var jeg som måtte ligge på det. Jeg tenkte med lengsel på sengene på luksushotellet i Amsterdam. På de myke sengene med rent sengetøy. Den stille summnigen av luftkondisjoneringen, utsikten over byen fra 15. etasje.
Jeg kan styre meg for telt, tenkte jeg, mens jeg fomlet med de lange teltstengene og møysommelig fikk opp teltet.
Først ved ti tiden laget vi middag. Alle foreldrene satt på rekke og rad og laget mat som fortalte noe om deres standard. De mest ambisiøse hadde med lammekaret, en hadde med wok, en hadde med mais, biff og rødvin, mens mange - inklusive oss - hadde med grillpølser og potetsalat.
Mens vi spiste tok noen frem en gitar, og alle barna, eller ungdommene sang Beatles-sanger mens foreldrene sang med.
Jeg var i seng ved ett-tiden, hutrende alene i teltet på det beinharde underlaget mens jeg kunne høre lyden av klassens sang som sakte ble spakere og spakere i det fjerne. H hadde svoret på at hun skulle døgne, men da jeg våknet ved firetiden og kjente på hvor hard og kald virkeligheten kan være, var det stille i skogen. Nå klokken ti har jeg enda ikke sett snurten av henne og det er stille i leieren.
Det er flere som spør hvordan det går med A. Jeg svarer at det går fint men det går sakte. Sier at hun fremdeles sjangler. At hun fremdeles blir fort sliten. At vi er optimister, men at ting tar tid. At selv enkle ting krever så mye krefter at hun ikke har mye mentalt overskudd. At jeg har blitt god til å lage mat og at jeg har blitt en bedre far. .
Jeg sier ikke at jeg føler meg ensom, fordi jeg ikke alltid gjør det. Men i blandt - som nå på telttur savner jeg A og S.
Og jeg tenker på det IM sa i går - at vi venter på et mirakel som ikke kommer til å skje. Gjør vi det? Og har vi noe valg? Det første jeg tenkte da hun sa det, var at vi MÅ tro på at det er en utvikling. At hun blir bra igjen eller i hvertfall bedre enn hun er nå. Det har vært utgangspunktet vårt hele tiden, og enn så lenge så er det det. Jeg tror også det er viktig for at vi skal holde motivasjonen. Jeg har kanskje alltid vært en drømmer, men jeg har også alltid ment at det å drømme, det å visualisere de tingene man ønsker seg bidrar til at de kan oppnåes. For meg skaper slike drømmer energi, de gir meg pågangsmot, de driver meg fremover der for mye realisme kan virke tappende.
Vel, nå hører jeg lyden av morgenbadende ungdom. Hører lyden av soveposeglidlåser som draes opp. Hører den fjerne lyden av en skogsfugl. Ropene fra gutter i stemmeskiftet. Folk begynner å våkne til liv, og jeg synes det er deilig å vite at A og S antagelig spiser frokost i Son mens vi er her med en herlig dag foran oss. Nå skal jeg steke egg og bacon og spise frokost med de andre.

Fredag igjen

"Når jeg leser bloggen virker det jo som dere venter på et mirakel," sier IM, en venn i bilen.  Hun har vært på lunch besøk og vi snakker om tingenes tillstand.  

"Ja, vi må jo det," sier jeg.  "Alternativet er jo å ikke forvente noen endring.  A og jeg gikk tur forleden og snakket om akkurat dette.  ´Jeg lurer på hvor mye bedre du blir,´ sa jeg. ´Jeg lurer ikke på det, jeg lurer bare på hvor lang tid det tar,´ sa A.  Slik føler jeg det også.  Det kommer til å ta lang tid, men det er ørsmå fremskritt hele tiden.  A blir sterkere, hun holder ut lengre strekk, hun har begynt å snakke om prosjektene sine igjen.  Forleden sa hun, ´jeg er jo snart for frisk til å være syk.  Jeg kjeder meg.´ Det gjorde meg glad selv om hun sjangler og snøvler og gjentar seg selv. Det tåler vi.  

"Men det er klart, det er en belastning, det er tøft," la jeg til.

"Dere er jo på en flytebrygge," sa IM.  "Dere vet jo ikke hvor dere ender opp.  Jeg har jo ikke snakket med A på en stund, og det jeg la merke til idag var at hun repeterer seg selv mindre."

"Hun gjør det, og jeg har egentlig ikke tenkt så mye på det at hun repeterer seg.  Jeg innbiller meg at hun bruker veldig mye mental kapasitet på gjøre ting som for oss andre er helt enkle.  Som å kle på seg, gå bort til vasken, reise seg opp fra sofaen.  Jeg opplever jo at hennes intellekt ikke er svekket.  Men samtidig er mer av hennes intellekt bundet opp i ting som vi andre bare gjør uten å tenke oss om.  Konsekvensen blir at det virker som om hun er litt sløv; hun oppfatter mindre fordi hun er opptatt med andre ting.  Men egentlig er hun seg selv´"

For etpar dager siden traff jeg moren til en god venn.  Jeg var på vei hjem, på sykkel, og plutselig stod G der.  G er en klok dame, og har selv hatt slag.  

"Hun kommer vel aldri til å bli helt seg selv," sa hun.  "Men hun kommer til å bli helt fin selv om det kommer til å ta lang tid."  Hun tenkte seg om.  "Men det er en tøff utfordring for deg også.  Hun er jo ikke den du giftet deg med."

"Jeg tror egentlig vi er ganske heldige," sa jeg.  "Vi har fått våre utfordringer.  Alle får sine utfordringer.  Jeg har fått mine utfordringer i livet.  Dette er noe av det mindre belastende.  Det å leve i dysfunksjonelle forhold, eller å oppleve at de nærmeste svikter en, det har jeg opplevet som en mye større belastning.  Det viktigste for meg er jo å holde oss sammen.  Jeg har valgt A og da er ting ganske lett."  Før jeg syklet videre, ga hun meg et råd om slaget.  "Folk blir lei av å høre om dette.  Ettersom dere finner tilbake en hverdag blir det viktig å komme videre, se fremover."

I ettermiddag skal H og jeg på kanotur med klassen hennes.  Det ser ut til å bli en fin dag.  Jeg må videre -- må handle mat, myggolje, og solfaktor.  A og S er på vei til gården i Son.