Det ligger allerede noen kommentarer der.
19. nov. 2010
A har laget egen blogg: Slagferdig
Det er hyggelig å se at A skriver mer. Nå har hun opprettet sin egen blogg hvor hun har begynt å publisere sine notater:
6. nov. 2010
Lørdag på hytta - og H har artikkel i avisen i dag!
1. nov. 2010
Mandag kveld - med elektroder i ansiktet
Hver kveld avslutter A dagen med å sette på seg små elektroder i ansiktet for å stimulere musklaturen på den lamme siden av ansiktet. Hun påstår at det hjelper, og ser jeg nøye etter, ser jeg at ansiktet har blitt bedre siden bildene jeg tok av henne i sommer.
Humøret svinger avhengig av hvor sliten hun er; etter lange dager sitter tårene løst, men vi er over i en annen fase nå, en fase hvor det fremdeles handler om å bli bedre, men hvor det også handler om å akseptere at dette kommer til å ta tid.
Hver kveld betrakter A rynkene i pannen i et stort speil, og sier, "det er ikke tvil om at rynkene flytter på seg."
Hun har nemlig ikke hatt noen rynker i høyre side av pannen siden slaget, og en av de tingene hun øver seg på er å rynke pannen for å se hvor langt over på høyre side musklene i pannen fungerer.
Fortalte jeg at hun har begynt å se tredimensjonalt igjen? Det er av relativt ny dato, og det forteller oss ihvertfall at ting går fremover. Ikke har hun normalt syn enda, men hun har ihvertfall økende samsyn.
Balansen derimot er det så som så med. Hun påstår at hun har fått bedre balanse, men jeg tror det handler mer om at hun har blitt flinkere til å mestre sin egen mangel på balanse. Hun går fremdeles veldig ustøtt og spesielt når hun blir sliten. Hun har erkjent at hun må bruke staver når hun skal gå alene, og S har vært på henne for at hun skal ønske seg en stokk til jul. Det sitter langt inne.
Jeg har lagt inn et gammelt bilde av oss to på min nye smarttelefon for å hele tiden ha et tydelig målbilde; vi skal tilbake til der vi var før slaget. Kanskje er det ikke realistisk, men vi trenger ikke nødvendigvis realisme. Vi trenger en visjon som man sier i næringslivet; noe å strekke seg etter.
Og som jeg har nevnt før - det er nok av de som gjerne vil "hjelpe" oss til å være realistiske. Som ser det som sin oppgave å ta oss ned. Som gjerne vil fortelle oss hvor lite håp det er for at ting skal bli bedre.
Men hvor er man uten en visjon? Hvor er man uten noe å strekke seg etter, noe å glede seg til, noe å se frem mot? Vis meg en arbeidsplass hvor folk ikke har noe å strekke seg mot og jeg skal vise deg folk som henger med hodet eller som finner seg noe annet å strekke seg etter.
Men vi er gode til å hygge oss. Vi lager god mat. Vi snakker om alle tingene vi skal gjøre. Vi snakker om all flaksen vi har hatt -- om hvordan vi er heldige som har god økonomi, at vi er heldige som bor godt, som har friske barn, at vi har hverandre, at vi har en hytte vi kan dra til. Kort sagt, vi har det egentlig fint.
Men selvfølgelig, vi tenker på det som ikke er der. Vi snakker om det også. Og vi snakker om at vi er i en sorgprosess. Sorg er liksom noe man ikke skal vise. Noe de fleste av oss er redde for. Det har tatt meg litt tid å kunne si at vi er der. Eller rettere sagt, jeg er der. Jeg synes det som har skjedd er leit, og jeg synes det er vanskelig å venne seg til at ting kanskje ikke blir slik jeg trodde de skulle bli.
Men - kanskje er det livskunst? Å kunne ta ting som de kommer, å kunne ta noe man ikke ventet og gjøre det til noe fint, noe nyttig, noe man senere -- når man ser det i bakspeilet -- ikke ville vært foruten.
Steve Jobs snakker om dette i sin fantastiske tale på Stanford til avgangskullet. Han snakker om hvordan man skal stole på sine innstinkter og at mange av de viktigste tingene i livet forstår man først etterpå. Han kaller det å "connect the dots." Et fint bilde.
Vel, nå skal avisen leses før samtalen skal avsluttes, lyset slukkes og dagen legges bak oss. I morgen er det nye muligheter, nye treningstimer og nye måltider som venter. Livet er en gave som drypper ned på meg en dag av gangen.
Humøret svinger avhengig av hvor sliten hun er; etter lange dager sitter tårene løst, men vi er over i en annen fase nå, en fase hvor det fremdeles handler om å bli bedre, men hvor det også handler om å akseptere at dette kommer til å ta tid.
Hver kveld betrakter A rynkene i pannen i et stort speil, og sier, "det er ikke tvil om at rynkene flytter på seg."
Hun har nemlig ikke hatt noen rynker i høyre side av pannen siden slaget, og en av de tingene hun øver seg på er å rynke pannen for å se hvor langt over på høyre side musklene i pannen fungerer.
Fortalte jeg at hun har begynt å se tredimensjonalt igjen? Det er av relativt ny dato, og det forteller oss ihvertfall at ting går fremover. Ikke har hun normalt syn enda, men hun har ihvertfall økende samsyn.
Balansen derimot er det så som så med. Hun påstår at hun har fått bedre balanse, men jeg tror det handler mer om at hun har blitt flinkere til å mestre sin egen mangel på balanse. Hun går fremdeles veldig ustøtt og spesielt når hun blir sliten. Hun har erkjent at hun må bruke staver når hun skal gå alene, og S har vært på henne for at hun skal ønske seg en stokk til jul. Det sitter langt inne.
Jeg har lagt inn et gammelt bilde av oss to på min nye smarttelefon for å hele tiden ha et tydelig målbilde; vi skal tilbake til der vi var før slaget. Kanskje er det ikke realistisk, men vi trenger ikke nødvendigvis realisme. Vi trenger en visjon som man sier i næringslivet; noe å strekke seg etter.
Og som jeg har nevnt før - det er nok av de som gjerne vil "hjelpe" oss til å være realistiske. Som ser det som sin oppgave å ta oss ned. Som gjerne vil fortelle oss hvor lite håp det er for at ting skal bli bedre.
Men hvor er man uten en visjon? Hvor er man uten noe å strekke seg etter, noe å glede seg til, noe å se frem mot? Vis meg en arbeidsplass hvor folk ikke har noe å strekke seg mot og jeg skal vise deg folk som henger med hodet eller som finner seg noe annet å strekke seg etter.
Men vi er gode til å hygge oss. Vi lager god mat. Vi snakker om alle tingene vi skal gjøre. Vi snakker om all flaksen vi har hatt -- om hvordan vi er heldige som har god økonomi, at vi er heldige som bor godt, som har friske barn, at vi har hverandre, at vi har en hytte vi kan dra til. Kort sagt, vi har det egentlig fint.
Men selvfølgelig, vi tenker på det som ikke er der. Vi snakker om det også. Og vi snakker om at vi er i en sorgprosess. Sorg er liksom noe man ikke skal vise. Noe de fleste av oss er redde for. Det har tatt meg litt tid å kunne si at vi er der. Eller rettere sagt, jeg er der. Jeg synes det som har skjedd er leit, og jeg synes det er vanskelig å venne seg til at ting kanskje ikke blir slik jeg trodde de skulle bli.
Men - kanskje er det livskunst? Å kunne ta ting som de kommer, å kunne ta noe man ikke ventet og gjøre det til noe fint, noe nyttig, noe man senere -- når man ser det i bakspeilet -- ikke ville vært foruten.
Steve Jobs snakker om dette i sin fantastiske tale på Stanford til avgangskullet. Han snakker om hvordan man skal stole på sine innstinkter og at mange av de viktigste tingene i livet forstår man først etterpå. Han kaller det å "connect the dots." Et fint bilde.
Vel, nå skal avisen leses før samtalen skal avsluttes, lyset slukkes og dagen legges bak oss. I morgen er det nye muligheter, nye treningstimer og nye måltider som venter. Livet er en gave som drypper ned på meg en dag av gangen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)