A skal opereres i morgen. Ikke noe alvorlig, bare en hånd operasjon i høyre hånd etter et fall på søndag. Jeg så henne fra kjøkkenvinduet: Balanserende på plenen uten bruk av stokk. Plutselig ser jeg at hun mister balansen og faller på bakken. Jeg løper ut. H kommer også løpende til.
Slo hun seg?
Jo, hun gjorde det. Ikke noe alvorlig, sier hun Reiser seg. Jeg ser at tommelen gjør vondt. Vi får lagt en bandasje på. Jeg tror ikke noe er brukket, sier hun kjekt.
Senere på dagen drar vi bort til svigers. Vi spiser middag. Trener på trampoline. Hun har funnet ut at det er noe av det beste for henne. Trampoline hjelper på balansen og humøret og gjør at hun føler hun kan trene uten å være redd for å falle. Men det er vondt i tommelen.
Mandag får hun besøk av K. K kjenner på hånden og stiller rutinerte legespørsmål. Fastslår at A har røket et leddbånd. "Denne må du operere," sier hun, og i løpet av få minutter har hun avtalt en time med en kirurg som gjør henne en vennetjeneste og tar A inn til operasjon allerede i morgen.
"Egentlig er det jo flaks," sier A senere. "Ikke kan jeg gå med bare en stokk, nå MÅ jeg bruke krykker. Og dessuten, jeg må rett og slett ta det litt med ro."
Jeg merker at jeg er irritert over at hun tok sjansen, at hun skal eksperimentere og øve hele tiden, men samtidig vet jeg at jeg hadde vært minst like ivrig hvis det hadde vært meg som hadde fått slag.
Men status er -- vi nærmer oss tre års jubileum for slaget, og at vi har lært oss å leve med en helt annen situasjon, vi lever et helt annet liv, fremdeles preget av sorg, av savn over det som har vært, og med en annen dynamikk oss i mellom. Men vi er her, vi er sammen, vi har en familie og vi ser fremover.
A har skrevet en bok, "Da Jeg Døde" som kommer på Pax forlag i juni. Vi skal bruke sommeren på å lage et eget foredrag om hva vi har lært av slaget og hvordan vi har klart å meste livet og den overgangen vi har vært nødt til å finne oss i.
