Torsdag morgen

Det er bekmørkt ute, klokken er litt over halv syv, og H har stått opp. Jeg kan høre lyden av henne der hun henter tøy på rommet sitt, vegg i vegg med vårt rom. A er fremdeles i Son, i morgen kommer hun hjem på helgebesøk. Da jeg snakket med henne i går kveld var hun ved godt mot, hadde hatt to hyggelige besøk i går, men følte at effekten av akupunkturen hadde avtatt. "Jeg er mer hoven i ansiktet igjen," sa hun. "det er akkurat som om effekten ikke varer en hel uke."
Vi er inne i en stim nå. Dagene siger forbi. Jentene spretter opp om morgenen. De blir stadig mer selvhjulpne for hver dag som går. De er blidere om morgenen. Ingen sutring. H lager ommelett til oss med skinke og ost. Rydder ut av oppvaskmaskinen. Om kvelden legger de seg tidlig. Jeg leser for S. H leser selv -- og etter at hun fikk en Kindle, har hun lest mer og mer på engelsk.
Jeg gleder meg til A kommer hjem. Men hvordan blir det å ha henne i huset? "Jeg er jo ikke så frisk som jeg hadde håpet jeg skulle bli før hjemreise," sa hun forleden. "Du må regne med at jeg må få lov til å gjøre endel ting selv om jeg egentlig ikke mestrer dem så godt," la hun til, og jeg ser det -- ser at jeg må la henne slippe til selv om det betyr mer rydding, mer jobb for oss.
"Noe av problemet er at jeg ikke ser skikkelig. Det er øyet som er mest plagsomt. Fordi jeg ikke ser skikkelig, ser jeg ikke hva jeg har gjort, jeg klarer ikke å bedømme avstand, og det igjen gjør at jeg søler, at jeg bommer, at jeg blir unøyaktig når jeg bruker hendene."

Men det som gradvis preger stemningen her hjemme er den forestående turen til Grand Canari. Nå telles det ned daglig, pakkelister skrives med forventningsfulle pikehender, det lages lister over ting som skal med - Nintendo, iPod, Kindle, bikini, solkrem, fyllepenn, dagbok. "Hva trenger vi egentlig?" spør S. "Minst mulig," sier jeg. "Vi skal bare være på en båt. Seile rundt. 26 grader er det i vannet." "Pappa, hvorfor kan vi ikke være der lenger?" vil H vite. "Nei, vi må ha litt tilgode også. Vi kan ikke ta ut alt på en gang," sier jeg. "Nei, vi kan vel ikke det," sier hun.
Men nå må jeg stå opp. Vekke S som sover i sin egen seng inatt. Utenfor hører jeg lyder av naboer som våkner. En bil som startes. En elektrisk tannbørste. En vekkerklokke. Jeg kan se lys som tennes i de små husene i grenda vi bor i. Det lysner over tretoppene. Snart kommer sneen. Snart blir det kanskje skiføre. Snart byttes ihverdige staute menn og kvinner på rulleski ut med skiløpere. Snart dempes lydene av liv mot asfalt ut med liv mot sne og sørpe. Snart er det full vinter, mens vi fremdeles venter på A, gleder oss til A skal komme, lurer på hvordan det blir å få henne hjem. Lurer på hvordan slaget har endret dynamikken her hjemme, hvordan det blir å finne et nytt balansepunkt i hverdagen.
"Det er frost ute," sier H. "Vi får dårlig tid hvis du ikke står opp nå, pappa." "Ja, jeg kommer," sier jeg, og avslutter bloggingen. Dagen ligger foran meg som et uskrevet blad.