Søndag frokost

Det regner i dag slik det regnet på slutten av dagen i går. Utstyrt med hotellparaplyer har vi gått til det samme frokoststedet vi inntok i går. Lyden av elektroniske duppeditter, klassisk musikk, dempede stemmer, kelnerskritt og trikken utenfor blander seg til en kakafoni som ligger diskret bak egne tanker og samtaler. H skriver, jeg skriver, jeg kjenner lukten av fersk kaffe, av ulike frokostretter, og ved siden av meg ligger guideboken som signaliserer til kelneren at vi trenger engelske menyer.

Vi har bestilt omelett, og planen er egentlig å dra på Riksmuseet, men jeg ser ikke bort fra at vi ender i køen utenfor Anne Fanks Hus i stedet. H bestemmer, jeg er med som lommebok, guide og læremester.

Jeg sov dårlig i natt. Våknet av at det var varmt i rommet - 24 grader - og jeg måtte ringe tre ganger til respesjonen for å få fikset det fordi luftkondisjoneringen ikke virket. I dag må vi muligens skifte rom.
Vi snakket også med A og S i går kveld via Skype. Hørte at de hadde det fint. S ble voldsomt begeistret da hun hørte om hotellrestauranten med to stjerner i Michelin, og jeg trente på et overdådig og tomt helsestudio hvor jeg gikk en time på crosstrainer. I dag morges skrev jeg et langt brev til A som jeg sendte på epost. Det er deilig å skrive noe før man er helt våken.

Frokosten er nå overstått. Vi har spist hver vår omelett, H har bestilt sin andre varme sjokolade, jeg har fått en liten fruktsalat, og nå nyter vi følelsen av å være på ferie, av å ikke ha dårlig tid, av å ikke måtte noen ting, og jeg sitter å beundrer min datter og tenker hvor hyggelig det er å være sammen med henne, men også hvor dårlig jeg kjenner henne, hvor mye tid jeg har brukt på andre ting som jeg kanskje heller burde ha tidbrakt sammen med henne, og hvordan hun likner på meg, holder på med sine egne ting, hvordan hun - som meg - blir fullstendig oppslukt av det hun holder på med, og hvordan hun - som meg - er fullstendig fornøyd hvis hun bare kan sitte oppslukt i sitt eget univers uten å merke at tiden går.
Noterte oss også at det var Melodi GP finale i Norge i går. Det er befriende å ikke ha NRK Fjernsyn i våre liv - ikke bare her i Holland, men også hjemme i Oslo. Det frigjør flere timer hver kveld og gjør at vi slipper å forholde oss til ting som GP. Musikk som sport er en uting; det tar fokuset bort fra musikken.
Hannah er nå ferdig med sin andre varme sjokolade. Jeg tyller ned den doble espessoen, og nå går turen videre.

Lørdag i Amsterdam

H og jeg kom hit i går kveld, og takket være www.priceline.com, bor vi i en suite på Hotel Okura, et fem-stjerners hotell, kjøpt usett på nettet til en brøkdel av offisiell pris. Vi endte opp med roomservice i går kveld selv om hotellets restaurant har to stjerner i Michelin.
"Jeg vil heller ha en hamburger på rommet," sa H da jeg spurte hvor hun ville spise.
Nå sitter vi mette og glade på et lokalt bakeri etter å ha sovet i ti timer. H har drukket varm sjokolade, spist en omelett og avsluttet med en sjokolade croissant som hun har dekket med sjokoladepålegg. Er det fest så er det fest.
Etter brunch skal vi gå på det lokale markedet, deretter kanal-tur, anbefalt av hotellet, og deretter stikker vi innom et museum før vi tasser hjem for å spise og slappe av. Anne Franks Hus sparer vi til mandag.
A og S er på gården i Son. "Vi er i gode hender," skrev A i går kveld på SMS og det vet jeg jo at hun er.
Da vi tok en taxi fra flyplassen i går snakket H og jeg om A.
"Det hadde jo vært tungvint å ha henne med," sa H usentimentalt da jeg sa at jeg skulle ønske vi hadde vært her alle fire.
"Ja, men tenk om hun ikke hadde vært syk," sa jeg.
"Det hadde vært noe annet. Da hadde vi jo vært her alle fire," sa H.
"Vi får håpe hun blir frisk snart," sa jeg.
"Ja, det er jo klart hun blir det."
"Det gleder jeg meg til."
"Jeg også. Mamma er liksom så forandret nå."
"Det er viktig å tenke på at hun er syk. Det kan jo skje med alle."

Det er deilig å reise med H. Vi liker å gjøre de samme tingene. Nå sitter vi å skriver. Tidligere tok vi oss god tid på hotellrommet etter at jeg hadde snoozet mobilen hvert tiende minutt i over en time. Planen om å stå opp tidlig for å trene be ikke noe av.
"Tenk så hyggelig at vi er på tur, H," sa jeg. "Bare oss to." H smilte og nikket. "Jeg håper at når du blir voksen så har vi tid til å ta en tur sammen en gang i blandt. At du klarer å sette av tid til din gamle far. Tid er kanskje det viktigste vi har å gi hverandre."
Det er rart å oppleve at barna blir voksne. Det skjer så fort. I det ene øyeblikket sitter de på skuldrene og drar små fingre gjennom håret ditt, i det neste slipper du en ung kvinne ut av heisen og forstår at dette vakre vesenet er din egen datter.
Hvor har alle årene tatt veien? Hva skjedde med alle øyeblikkene? Er det først i ettertid vi kan forstå at øyeblikkene er det eneste vi kan være helt sikre på?
Plutselig er livet med A annerledes også. Er dette begynnelsen på slutten? Er livet slik vi har hatt det de siste femten årene over? Er vi nå på vei inn i en slags "gammelt-ektepar" fase hvor jeg hjelper henne rundt, hvor hun blir så fort sliten at våre samtaler reduseres tilsvarende?
Eller blir hun frisk igjen? Kommer vi tilbake til tilværelsen som to likeverdige partnere? Kan vi løpe i skogen sammen? Kan vi dra på sykkelturer sammen? Dra på seiltur, reise til India, gå i fjellet, bytte på å kjøre bilen, dele på oppgavene, serve baller med full kraft, utfordre hverandre, krangle, elske, le som to likeverdige igjen?
"Det er lenge siden jeg har ledd skikkelig," sa i går morgens da vi spiste lunch sammen. "Vi må finne tilbake til latteren. Jeg synes det er så vanskelig å le nå, føler at alt er så alvorlig, at alt er så eksistensielt, jeg savner det lette, alt det som ikke er alvorlig. Jeg synes alle ting er en anstrengelse. Bare det å gå en kort tur i skogen krever at jeg mobiliserer alt. Jeg må gi alt jeg har for å klare ting som jeg før gjorde uten engang å tenke meg om. Og jeg synes fremgangen går så sakte. Lurer på om jeg noengang blir helt frisk."
"En lege, en psykiater faktisk sa jo tidlig til meg, ´det som ikke har skjedd etter tre måneder skjer ikke.´ Det har jo vist seg å være det reneste vås. Jeg ser jo stor forskjell på deg bare på den uken jeg var i Singapore. Du gjør fremskritt hele tiden. Delvis blir du stadig mer utholdende. Delvis blir du stadig mer i stand til å holde fler baller i luften samtidig, rent mentalt mener jeg, og selv om du sjangler når du går, går du fortere og støere enn du gjorde før. Du søler mindre når du spiser, ansiktet ditt har blitt bedre selv om det enda henger litt på høyre side, og talen du hadde skrevet til H viste jo at ditt intellekt, din formuleringsevne, din humor og brodd er der. Det du trenger nå er bare å komme i gang med å skrive igjen. Kanskje burde du skrive litt om det som skjer? Hverdagene virker kanskje trivielle nå, men nedtegnelser kan være viktige for at du skal kunne se din egen fremgang. Og dessuten er jo skriving som en slags muskel som du trenger å holde i form. Litt skriving hver dag ville antagelig være en fin trim."

Men, nå er vi i Amsterdam. Klassisk pianomusikk siver ut av små høytalere og blander seg med hissingen fra espressomaskinen og unge menneskers glade stemmer på helgens første fridag. Vi skal be om regningen og komme oss avgårde til markedet. Egentlig trenger vi ingenting annet enn å gå litt.

Fredag: Vi er på vei til Amsterdam

Det er fredag ettermiddag, og H og jeg skal til Amsterdam i dag. A og S er på vei til gården hvor de skal slappe av i helgen.  Sommeren er rett rundt hjørnet, og om tre uker er det et år siden A fikk slag.  Tiden flyr. 

A har vært litt gråtelabil de siste par dagene.  Føler at det ikke går fremover.  Jeg tenker at hun kanskje er redd for at jeg ikke skal "holde ut."  I går da jeg bar opp noe tøy fra kjelleren hvor hun nettopp hadde gjort ferdig en treningsøkt, ga jeg henne en klem, og da ble hun spak, tynn i stemmen, og sa, "jeg håper bare du holder ut."  

"Selvfølgelig holder jeg ut," sa jeg.  "Det er ikke slik det fungerer."

"Det tar bare så lang tid," sa hun mens jeg holdt rundt henne.  "Det føles som om det ikke går fremover."

I dag hadde vi morgenen sammen.  Jeg kjørte A til synspedagog kl. 11.  Tok meg en kaffe og jobbet på nettverket i en kaffesjappe i nærheten.  Spiste lunch sammen med A etter avsluttet økt.  

"Det skjer noe med synet mitt," sa hun.  "Jeg merker at det blir bedre.  Jeg ser fremdeles dobbelt, men når jeg sitter i en bil kan jeg i blandt ha samsyn.  Og jeg kjenner at det kommer seg.  Men det har vært en smell.  Livet er så sårbart."

"Jeg tenker at det likegodt kunne ha vært meg," sa jeg.  "Jeg sitter her, effektiv og rask, mens du sjangler rundt.  Det kunne ha vært meg."  

"Det kunne ha vært hvem som helst.  Det er det som er så rart.  Livet er så sårbart."  Hun drakk av latten.  "Jeg tenker på noe vår venn E sa da han var innom," sa A og skiftet tema.  "Det var veldig hyggelig at han kom innom.  Men han sa at det var vemodig å se meg.  Det blir jeg så provosert av.  Det er liksom feil ting å si.  Det er ikke noe vemodig med dette.  Ordet gir et inntrykk av endelighet som jeg ikke er klar for i det hele tatt.  Det er jo ikke noe synd på meg.  Det er ikke trist.  Dette er livet.  ´Vemodig´ er kanskje et ord man bruker om andre, men det gjør meg bare irritert når jeg hører det brukt om meg.  Livet er sårbart, ja.  Men definitivt ikke vemodig.  Jeg synes synd på dere.  På deg som må holde ut med meg.  På jentene.  Men ikke på meg."

"Nei, det er ikke synd på oss, og jeg likte heller ikke bruken av ordet ´vemodig.´.  Jeg har det fint.  Jeg har fått noe annet enn det jeg hadde regnet med, men jeg har kanskje fått noe mer.  Jeg har et fullt liv, et liv fullt av mening, fullt av oppgaver.  Jeg kan ikke be om noe mer.  Skulle jeg vært misunnelig på andre?  Skulle jeg tenkt at det var urettferdig fordi om noen jeg kjenner har tjent mer enn meg?  Eller har giftet seg med noen andre enn meg?  Eller er friskere enn deg?  Nei, det er en helt umulig tanke.  Det er ikke synd på meg.  Det er ikke synd på deg.  Du har ditt intellekt intakt.  Du kommer til å komme tilbake.  Du kan skrive.  Du er litt rusten i venstre hånd.  Det kan du trene opp.  Du ser litt dobbelt.  Det tror jeg kommer til å gå over.  Det er tøft men vi klarer oss."

"Jeg trodde det skulle ta tre uker å bli frisk igjen.  Det går så sakte.  Det føles ikke som om jeg blir noe friskere.  Jeg blir deprimert av å se bilder av meg selv.  Mitt selvbilde er slik jeg så ut.  Det er slik jeg ser på meg selv."  A holdt hånden over høyre side av ansiktet.  Jeg så den "friske" ansiktsdelen, den gode gamle A stirret mot meg slik hun gjorde fra forsiden av avisen for noen uker siden.  En halv A.  "Men når jeg ser meg selv på bilde eller på video, så gremmes jeg."

Slik snakker vi i mellom slagene.  A trener og trener.  Jeg raser rundt, mellom ærender og jobbing og matlaging og familieliv.  Lagde en god thaifiskesuppe på onsdag.  I dag på vei til Amsterdam for å gi min eldste datter H den presangen bare jeg kan gi henne:  tid sammen.  Det gleder jeg meg til.  

Torsdag: Det svinger

Det går opp og ned. Når folk spør hvordan det går vet jeg aldri helt hva jeg skal si. Jeg må jo si at det går bra, og jeg føler jo også det. Men både i går og i dag var A flat.
"Jeg føler ikke at det er noen fremgang," sa hun med en flat stemme i går morges. Vi skulle tidlig avgårde, og mens jeg kledde på meg i ekspressfart, slet hun med å få på seg klærene. "Alt går så sakte." Hun begynte å gråte. "Jeg vil så gjerne være meg selv igjen. Jeg vil bare at alt skal bli normalt igjen. Ingenting er normalt."
"Det kommer til å ta tid, men du gjør jo fremgang," sa jeg. "Du har gjort fremgang mens jeg var i Singapore. Du gjør fremgang hver uke. Men det er ikke alltid så lett å se, og spesielt ikke for deg som er en del av bildet. Det er derfor det er viktig at vi lager videoer, tar bilder, setter oss mål og lager objektive måleenheter - hvor lang tid du bruker på å gå en spesiell runde eller på å gjøre en spesiell oppgave."
I går fulgte jeg A helt opp hos synspedagogen. I dag tok hun en taxi til fysio. Jeg limte det lille hudfargede loddet på høyre øye før hun dro, og da hun satte seg inn i taxien, la jeg merke til at hun gråt igjen.
"Vi burde gjøre flere ting sammen," sa hun før hun satte seg inn. Etter at hun hadde kjørt, tenkte jeg at det kanskje var tanken på at vi ikke gjør nok ting sammen som fikk henne til å gråte.
Men det går bedre. Hun blir sterkere. Hun tåler mer, holder ut mer, men sjangler. Har ikke helt kontroll på hodebevegelsene eller på venstre hånd. Men det blir bedre. Jeg sier det til meg selv hele tiden.

Torsdag: A går til postkassen

Tirsdag etter pinse - ting begynner å gå seg til

"Forsiktig optimist" vil jeg kalle meg nå.  I løpet av uken som har gått siden jeg dro til Singapore har A har blitt bedre.  Sterkere.  Sjangler, snøvler, roter mindre.  Ansiktet er fremdeles skevt.  Samsyner er fremdeles ikke på plass.  Stemmen er fortsatt rar, litt fremmed,  ganglaget er fremdeles nølende, usikkert, asymetrisk.  Men hodet fungerer stadig bedre - hun oppfatter mer, ler mer, humoren sitter løsere, og hun har mer krefter.  Da jeg snakket med henne på Skype fra hotellrommet i Singapore, sa hun selv at hun følte at det begynner å løsne.  

"Jeg føler at jeg kommer til å bli meg selv igjen," sa hun.  

Jeg landet fra Singapore lørdag morgen.  Lørdag kveld hadde vi vår første krangel siden slaget i juni i fjor.  Selv om det ikke var en fullstendig likeverdig krangel, slik vi kunne ha før slaget, så var det alikevel deilig å konstantere at A ikke var flat som en pannekake, at hun ikke begynte å gråte, at hun ikke begynte å snakke om slaget, men at hun holdt tema, at hun brukte alle sine gamle triks for å "vinne", at hun faktisk tok igjen med mer trøkk enn på lenge.  I tiden etter slaget har det ikke vært rom for uenighet;  hun har vært for flat, for sårbar, for opptatt med sine egne ting.

Men på lørdag opplevet jeg at jeg kunne trøkke på litt mer, og i det jeg fadet vekk fra vår diskusjon, rett før jeg sovnet, tenkte jeg at dette kommer til å gå seg til.  

Det som er fint med våre krangler, er at de aldri truer vårt forhold.  Før slaget visste vi alltid at kranglene var noe som aldri var "farlig," bare noe vi trengte å gjøre for å minne hverandre om at vi var jevnbyrdige.  

Siden slaget har den jevnbyrdigheten vært forrykket.  Nå følte jeg for første gang at vårt gamle liv kommer tilbake.  

Søndag hadde vi konfirmasjon for H.  A hadde invitert sin søster K med barn A og B til å komme på overnatting dagen før konfirmasjonen for å hjelpe til med å sminke H.  De kom lørdag kveld, og vi var i seng ved midnatt.  Søndag var jeg oppe i halv åtte tiden.  Løp meg en tur i skogen.  Vi var syv til frokost, og K lagde omelett.  Jeg ga H øreringer fra Singapore som hun fikk om morgenen (S fikk også et lite kjede for å døyve misunnelsen over all oppmerksomheten som ble storesøsteren til del). 

Klokken fem over ti oppdaget vi at H skulle ha vært på Rådhuset for fem minutter siden, og jeg kjørte en stresset og nysminket datter til Rådhuset mens jeg reflekterte over at tiden flyr.   Kvart på elleve var resten av gjengen der.  Vi hadde møtt mannsterke frem -- besteforeldre, A, S og jeg, min tante H, H´s lærer og hennes mann, As søster med fetter og kusine.  En veninne.

Etter den flotte sermonien, dro alle de andre hvert til sitt mens vi dro hjem til oss for å hvile.  Vi hadde planlagt å ha konfirmasjonen rett etter sermonien, men for å gi A en liten pause, hadde vi utsatt selskapet til kl. 15.  Vel hjemme fikk jeg skrevet ned talen og sortert bilder til en liten kavalkade, mens A sov som en sten. 

Kl. 1445 ankom vi selskapslokalene hvor alt var dekket i stand, og kl. 15 kom de første gjestene.  A parkerte seg ved inngangen -- strålende vakker i en lyseblå kjole, og ønsket alle de nesten 60 gjestene velkommen.  

Da vi hadde satt oss gikk vi rett på As tale.  Hun hadde skrevet en flott tale som jeg hadde printet ut med ekstra store bokstaver.  Hun klarte såvidt å lese de første setningene før stemmen brast.  Hun kommenterte sin egen gråtelabilitet, tørket tårene og fortsatte.  Dette var ikke noen vanlig konfirmasjon.  Hun tok seg raskt inn, og holdt en nydelig tale til sin datter, full av kjærlighet, humor, gode observasjoner.  Slag eller ikke slag.  Skriveførheten er intakt, tenkte jeg mens jeg satt med venstre arm hengende på min datters stolrygg, mens vi så utover alle våre nærmeste familie og venner, og lyttet til A tale.  

Etter hovedrett var det flere taler.  Jeg holdt en jeg hadde skrevet på forhånd hvor jeg snakket om den for tidlige fødselen og de utfordringene hun har hatt det siste året.  G, As mor, holdt en flott tale.  L, min beste venn og Hs fadder holdt en flott tale. H, min tante holdt en strålende tale.  Vår yngste datter holdt en tale som jeg hadde fått henne til å skrive.  

S elsker å holde taler.  Hun lar ikke en sjanse gå fra seg, og på lørdagen hadde vi jobbet på hennes tale til storesøsteren.  

"Jeg vil si at hun har betydd så mye for meg," sa S da vi øvde på kjøkkenet.  

"Hvordan da?" spurte jeg.  "Kan du gi noen eksempler?  Talene blir alltid mye bedre hvis du kan være konkret.  Show, don´t tell.  Gi eksempler.  Vis hvordan hun har betydd noe for deg."    

"Jeg har alltid villet gjøre de samme tingene som henne," sa lillesøsteren.  "Hun fikk meg til å høre på lydbøker," la hun til etter å ha tenkt seg om. 

"Si det," sa jeg.  "Skriv stikkord.  Hva mer vil du si om henne?"

Og slik holdt vi på.  Tilslutt hadde hun skrevet en flott tale.  Jeg printet ut med ekstra stor skrift.  Ti sider ble det. 

Da hun holdt talen var det ikke et øye tørt.  Spesielt ikke da hun snakket om hvordan H hadde holdt rundt henne og passet på henne på sykehuset i New Jersey i fjor sommer og om hvordan de skulle være venner resten av livet.  Jeg kunne allerede ane konturene av enda en familiehistorie som skal få vokse seg bedre og bedre med årene.   

H hadde også skrevet en kort konfirmasjonstale, og hun holdt den uten å nøle da det var hennes tur.  Både A og jeg var stolte og nervøse på hennes vegne, slik man skal være, tenkte jeg.

Etter middag var det hjemmebakte kaker og beundring av gaver.  Mens barna (som ikke er så små lenger) løp rundt, snakket vi med så mange av gjestene vi rakk.  Jeg hadde en hyggelig prat med Hs lærer T som var der med sin mann.  

"H har jo taklet dette på en flott måte," sa hun.  "Det er jo ikke en selvfølge at en tenåring skal takle en slik situasjon," fortsatte hun.  "Mange ville nok ha fått seg en skikkelig smell."

"Jeg har egentlig ikke tenkt på at H ikke skulle klare det," sa jeg.  "Det har liksom ikke vært tenkelig."

"Nei, men det sier kanskje noe om dere," sa S, en nær venn og tidligere klassekamerat.  

"H har vokst på denne situasjonen," sa læreren.  "Hun har gjennomgått en fantastisk utvikling det siste året, hun har blitt sikrere, bedre på skolen, hun er i ferd med å finne seg selv."

Gavebordet var overdådig.  H har ikke vært så opptatt av gaver.  Da vi ba henne lage ønskeliste, sa hun, "ja men hva trenger jeg da, pappa?"  En varm takk til alle de som anstrengte seg for å gi henne fine gaver og som bidro til at hun fikk en stor dag som hun ikke vil glemme.  

Vi dro hjem med fire bokser kaker og bilen full av presanger ved halv åtte-tiden.  Mandag brukte vi til å bare være sammen.  Sose rundt i huset.  Rydde i Hs presanger.  Gå en tur i skogen.  H hadde begynt å pakke til neste helg.  Da skal hun og jeg til Amsterdam -- min presang til henne.  

tilbake fra Singapore

Dro nesten direkte til flyplassen i Singapore etter avsluttet oppdrag fredag ettermiddag.  Landet kl. 10 idag på Gardemoen etter en  tyve-timers reise.  Kom hjem til A og jentene, lettet over at aske i luftrommet ikke forhindret meg for å rekke frem til Hs konfirmasjon i morgen.  Har sovet etpar timer i løpet av dagen i dag, men den rolige dagen jeg hadde håpet på ble det ikke noe av.  

Tirsdag morgen på hotellet i Singapore -- hva er egentlig uflaks?

Klokken er fem om morgenen, og jeg våknet døgnvill med en drøm om at jeg syklet rundt i Singapore med en gammel kompis på baggasjebretet mens vi snakket om Ustaoset og familiekultur og løftet sykkelen over kanter og hindringer. 
Jeg våknet av skallebank -- hodet dunket etter to øl til en sen sushimiddag i går kveld, og det slo meg at livet ikke er hva det var og at selv ikke lettøl tåler jeg lengre.   
Utenfor hotellvinduet ser jeg tusen lys fra containerhavnen -- utsikten er ikke akkurat spektakulær.  Hotellet er ikke spektakulært heller, men det gjør ingenting.  Jeg er her for å jobbe, og mest tenker på A som er hjemme, som ikke kunne gå i 17-maitoget med S, noe min fantastiske svigermor tok seg av. 
Jeg ringte hjem før jeg la meg i går kveld.  Da var klokken elleve om kvelden her i Singapore og fem hjemme på gården.  H (15) var mest opptatt av passordet til iTunes, og vi snakket om da vi var her i fjor. 
"Det føles så lenge siden," sa jeg.  "Jeg føler meg liksom ikke hel uten at du er med meg.  Jeg gleder meg til du kan være med meg på reiser igjen."
A fortalte at hun hadde gått tur. 
"Jeg er jo så skeiv," sa hun, og jeg kunne høre at hun var sliten, hørte at hun snøvlet når hun snakket.  "Bare en kort tur så er jeg helt utkjørt.  Det er helt uvirkelig.  Det er som om jeg er på ferie fra meg selv, at den egentlige meg bare er ute en tur, og nå tenker jeg på at jeg kanskje blir sånn for alltid.  Det er helt forferdelig.  Jeg kan jo ikke hjelpe til med noen ting, jeg klarer ingenting."
"Du blir jo stadig bedre," sa jeg.
"Jeg føler ikke at jeg blir noe bedre."
"Det er ikke så lett å se fremgangen når du sitter midt oppe i den.  Det er derfor det er så viktig å dokumentere det som skjer.  Da er det lettere å kunne se tilbake og se hvor vi har vært tidligere."  Jeg kunne høre hvordan stemmen hennes snurpet seg sammen.  "Det er klart du blir bedre," sa jeg.  "Og hvis du ikke blir det så klarer vi det også."
"Jeg er så lei av å være syk."  Jeg kunne høre at hun gråt, og jeg merket at jeg følte meg litt maktesløs.  "Når dere kommer hjem kan jeg ringe dere på Skype.  Da kan vi i hvertfall se hverandre på video,"  sa jeg for å trøste henne, og tenkte i samme øyeblikk at det var en typisk manne-replikk.  Jaja. 
Selv her i Singapore tenker jeg på A hele tiden, bearbeider det som har skjedd, forsøker å forstå hva det betyr for oss, forsøker å oppfatte hva vi har mistet, og kanskje hva vi har fått. 
Vi har hatt uflaks, ja, men samtidig har vi vært heldige som ikke har mistet A.  Og når det gjelder eget liv, går det egentlig ann å ha uflaks?  Sett med andres øyne, ja, men sett med egne øyne, kan man ha uflaks, eller er det egentlig en uvesentlig betrakning?  Jeg stiller sjelden spørsmålet fordi jeg føler at svaret er uvesentlig, fordi svaret kanskje ikke engang eksisterer, et spørsmål som krever en vilje til å bare sette seg selv opp i mot de som har andre og tilsynelatende lettere liv.  Samtidig kunne det vært like naturlig å sette sitt eget liv opp mot de som hadde det vanskeligere.  Og kanskje mest naturlig -- ikke sammenlikne i det hele tatt.  Mitt liv er kun mitt.  As liv er kun hennes.  Vårt liv sammen er kun vårt.  Vi har ikke hatt uflaks.  Vi har fått livet i fleisen, vi har fått nye utfordringer som vi MÅ deale med, som vi MÅ forholde oss til -- slik alle mennesker, alle levende skapninger får utfordringer -- og som krever en fleksibilitet for å komme igjennom.  Det å sammenlikne liv kommer det sjelden noe godt ut av.  Og hvem ville byttet med andre uansett?  Som A alltid sier når jeg tenker på hva som kunne ha hendt hvis man hadde valgt annerledes i livet:  Da hadde du ikke vært sammen med meg. 
Og det å være sammen med A er det største jeg har opplevet.  Det å finne akkurat den personen som jeg til de grader har klikket med.  Det har vært det viktigste, det deiligste og det største som har skjedd i mitt liv.  Vi passer så godt sammen, vi er et så sterkt team -- selv nå med A sjanglende rundt -- er vi et sterkt team.  Vi har en kjærlighet i mellom oss som brenner med en stabil, intens flamme.  Tanken på å ikke treffe A, å ikke være sammen med A er helt fremmed.  Tanken på at livet skulle vært annerledes er det er fungere bare ikke -- selv om livet akkurat nå er ganske fremmed, er annerledes, er -- som A sier, "som å være på ferie," en slags annerledes tillstand som bare ikke stopper.
På søndag skal vi ha konfirmasjon for H, vår datter på 15. Hvis jeg ikke stoppes av aske, lander jeg i Oslo lørdag morgen.  Men jeg er her skal jeg skrive en tale til henne.  Det er kanskje noe av det viktigste jeg gjør mens jeg er her.  Det, og det å bare være tilstede i det øyeblikkets intensitet, øyeblikket som strekker seg inn i evigheten, og som jeg har vært så heldig å få en liten flik av.  Alt som ligger bak oss er borte.  Alt som ligger foran oss er muligheter, og det er egentlig bare oss i øyeblikket som teller.  Det er der jobben gjøres og livet leves. 

Mandag: Fremme i Singapore

Klokken er halv åtte om kvelden, og jeg sitter på hotellrommet, svett, etter en kjapp tur ut av hotellet.  Jeg spurte concieren om det var en Apple butikk i nærheten.  Han smilte, og sa at ja, det lå en bare få minutters gange fra hotellet.  Snakk om å ligge sentralt, tenkte jeg, og det var først da jeg kom frem til fruktbutikken at jeg forstod hvor dårlig jeg hadde kommunisert.  Jeg mente Apple, han mente apple.  Jeg trengte en powersupply.  Han tenkte at jeg var sulten.  Det er antagelig bare i min verden at Apple ikke kan forveksles med apple.  

Dro fra OSL til Frankfurt i går ettermiddag, og deretter med Quantas fra Frankfurt.  Tok farvel med jentene på lørdag kveld, og da jeg satt lettere stresset i bilen på vei til Gardemoen med en full arbeidsdag bak meg søndag ettermiddag, lo A.  

"Ja, uansett hvor god tid du har så kommer du deg aldri avgårde før i siste liten."

Flighten fra Frankfurt tok 12 timer, og jeg sov deilig i et stort sete på øvre dekk av den gigantiske 747-maskinen.  Men jeg merker at jeg er trøtt nå, selv om det er midt på dagen i Norge. 

Så deler av en film på flyet, en film om syke barn, og da merket jeg at også jeg er lettrørt om dagen.  Det skal ikke mye til før mine egne følelser veller inn over meg -- som om vi ikke er to deler av samme system!

Tok en taxi fra flyplassen, og tenkte på A.  Vi var her for 18 måneder siden på vei til jobb i Australia.  Hvor deilig ville det ikke vært hvis hun hadde vært her sammen med meg!  Jeg sente henne en tekst, "det er bare du som mangler," skrev jeg, og hun svarte lynkjapt, "neste gang."

Nå skal jeg trene før jeg spiser en middag og faller i seng. 

En blogg om slag

Fikk en hyggelig hilsen fra Silje (20), slagrammet blogger:

http://doddis.blogg.no/

Lørdag Son

Lørdag på svømming

Det er en grå mild dag i Son. Jeg venter på A og jentene som fremdeles gjør seg klare i damegarderoben. Vi er på den kommunale svømmehallen i Son, et øde sted hvor det eneste det er mindre av enn badegjester er badevakter. Den ene som er her er dypt opptatt med SMS og Se og Hør. Jeg er fristet til å fortelle om da jeg selv var badevakt og noen på mitt skift unnlot å redde en gutt på bunnen fordi de et øyeblikk var opptatt med noe annet. Skjebnens timing er vanligvis upåklagelig.
A har hatt med seg en veninne, I, og mens jeg har svømt med jentene, har I trent A nådeløst. "Konsentrer deg A, kjenn at du flyter i vannet, der ja, to runder igjen, om igjen."
Jeg hadde tenkt å legge meg tidlig i går, men ble i stedet sittende med redigering av gamle bilder fra Boston, bilder tatt for ti år siden, mens jentene var knøttsmå -- to og fem år -- og til å spise opp. A var i midten av tredeveårene, jeg 43, og vi ser alle så lykkelige ut, så ubekymrede, trygge, glade.
Vi satt lenge og så på bildene i går, og i dag morges etter frokosten (egg og bacon). Reflekterte over alt det flotte vi har gjort sammen. Det var påfallende at nesten alle bildene er av våre barn og familie. Bilder av oss på utflukter, pickniker, på vei til skole, jobb, som spiser middag, som bader, kjører bil, i selskaper, på en strand, alltid smilende, alltid med armene rundt disse små barna som har formet oss minst like mye som vi har formet dem.
Ane kommenterte hvordan livet i stor grad handler om egne barn. Om hvor opptatt vi er av at de skal klare seg, at det skal bli "folk" av dem, at livet er deilig men alvorlig. Det å ta seg av egne barn, det å gi barna god selvtillit, det er noe av det viktigste vi gjør.
"Hadde jeg kunnet ville jeg ha fått flere barn. Tenk hvilken sløsing det er å ikke få flere barn. Når man endelig har funnet ut hvordan det gjøres. Hvordan vi oppdrar dem," sa hun.

I kveld skal vi på bryllup. I morgen skal jeg jobbe hele dagen før jeg hiver meg på et kveldsfly til Singapore. Jeg gleder meg til noen dager alene, selv om jeg skal jobbe.

Fredag ettermiddag

Sitter på en kafe, venter på A som er på manuell terapi i dag. Har kjørt inn fra hytta hvor vi har vært siden onsdag kveld. Mens vi er på bytur er jentene hos bestemor og bestefar, godt plassert mellom høns, bikkjer, hester og kattunger. Gradestokken viser femten grader, trærene har såvidt begynt å bli grønne, Dix sover dovent på plenen, linnerlen har forlengst blit husvarm, og vi gleder oss til sommeren som bare er drøye fire uker unna.
Det er hektisk. Søndag drar jeg til Singapore, kommer hjem på lørdag, dagen før Hs konfirmasjon. Satser på et askefritt luftrom over Frankfurt og Oslo på hjemveien. Regner med å skrive konfirmasjonstalen på hjemveien, og bordplasseringen skal vi finne ut av i kveld. Vi blir seksti gjester, valgt ut av H. Tiden flyr. H gruer seg til å holde tale.
I går gikk vi igjennom gamle bilder. Jeg blir så sentimental! Når jeg ser hvor mye jentene har vokst, hvor mye som har skjedd på ti år, når jeg innser at jeg har blitt eldre, at A har blitt eldre, at tiden renner ut, nådeløst, mens vi beveger oss fremover i livet, mens vi blir syke og friske, mens jentene får nye innsikter, mens de utvider sine sirkler, blir mer og mer uavhengige, mens trekkfuglene kommer og drar, årene som passerer, sirkler som gjentaes, og i går kveld, med et glass rødvin, bare ett glass, og jeg blir sentimental, sitter der foran pcskjermen, med armen over As skulder, med klump i halsen, med tårer i øynene, ser på alt som har vært, tenker på hvor fint det var, hvor lite flink jeg var til å forstå hvor fint det var, hvordan alt har forandret seg, hvordan vi er eldre, men også hvordan alt er like bra nå, livet med våre barn er like fantastisk nå som det var for ti år siden. Det gjelder bare å se det nå. Være tilstede nå mens alt skjer.
Det å se livet vårt -- årene som har gått -- gjennom en fotolinse, gir en voldsom vilje til utvikling, til å finne tilbake til det som var før slaget og til å uansett nyte det vi har hver eneste dag.
Jeg merker at jeg trenger disse påminnelsene om hvor fantastisk A er, hvor fantastisk vår lille stamme er, oppe i elendigheten i kjølvannet av slaget som har truffet oss alle. Når jeg blir minnet om dette, våkner jeg til liv, kjenner jeg ny kraft, og A snakker om hvordan de som tør å være svake også er de sterke.
"Jeg føler ikke at jeg har mistet noe av min indre styrke," sa hun forleden. "Jeg er den samme. Jeg er sterk. Jeg tåler dette. Det er rart, men det at jeg gråter i blandt, gjør at jeg ikke brenner inne med så mye. Og jeg tror jeg kommer til å komme ut på den andre siden med en helt annen forståelse av hva det vil si å være handicappet. Jeg kommer til å ha en helt ny innsikt i forhold til å forstå hva det vil si å måtte sloss for livet. Jeg tror det vil gjøre meg bedre til å se folk, til å snakke med folk, og jeg tror saget har gjort meg til en enda bedre journalist. Og jeg er overbevist om at jeg skal fortsette med det jeg er god på. Før kunne jeg si at jeg skulle gjøre noe helt annet. Jobbe i butikk. Jobbe som gartner. Nå kan jeg ikke det lenger. Nå er det skriving som gjelder."
"Du har jo de tre viktigste tingene en god journlist trenger," sa jeg. "Du har journalistisk teft; du vet instinktivt hva en god vinkling er, hva som er en god sak, og du ser saker der andre ikke ser dem. Du har et fantastisk lag med folk. Du får tillit og alle føler instinktivt at du har integritet. Folk tør å betro seg til deg, og du er en fantastisk lytter. Og når du først har materialet, har du en gnistrende penn - både som skribent og redaktør. Du har publisert nesten hver dag i tyve år. Jeg tror du kommer til å komme tilbake til å skrive. Og jeg tror det er en god strategi."
"Alle de tingene er jo der. Riktignok er jeg litt slakk i den ene hånden, men det kommer til å gå seg til. Om jeg sjangler litt, det lever vi fint med. Bare jeg får synet på plass...Bare jeg ikke blir så fort sliten...Men jeg føler at jeg får mer kraft for hver dag som går."

Onsdag da jeg kom fra jobben var hun sliten. Hun hadde stått på hele dagen, vært på trening, ryddet huset, fikset i hagen. Torsdag sov hun store deler av dagen. Gikk en liten tur. Spiste en sen middag.
I dag våknet jeg tidlig, og A var våken. Vi snakket om fremtiden, om slaget, om viktigheten av å være åpen om det som har skjedd. Ved halvnitiden satte jeg en rundstykkedeig. Løp meg en tur mens deigen gjorde seg ferdig. Da jeg kom tilbake, lå A på alle fire utenfor huset og klippet busker. Jeg rullet ut rundstykkene, stekte egg og bacon, serverte jentene i titiden. Deretter satt vi og pratet. Laget ønskeliste for H (som ikke er så opptatt av presanger). Så på bilder sammen. Ryddet frokost før A og jeg dro inn til byen.
Mens vi er i byen i dag skal vi kjøpe en kjole til A. Vi skal handle noe elektronikk og pakke noe tøy til helgen.

Det er stritt, men jeg føler en slags indre ro og visshet om at ting kommer til å ta tid, men de vil ordne seg. Det er en god følelse.

Torsdag på hytta

Mandag på Sagene

Klokken er litt over ni, og jeg sitter på en kaffebar og venter på A som er på yoga.
"Det rare er at jeg ikke har fått dårligere selvtillit av slaget," sa hun i bilen før vi parkerte og jeg geleidet henne inn til trening. "Jeg har kanskje fått bedre selvtillit. Det er som mamma sier, ´ikke tenk på jobbing og slikt. Det ordner seg.´ Jeg er liksom ikke så bekymret. Venter på at øynene skal bli samsynte så jeg kan se. Venter på at jeg skal kunne løpe, sykle, kjøre bil igjen. Skrive igjen. Men jeg tror jo at alt kommer til å ordne seg. Jeg synes jentene klarer seg så fint. Jeg er så stolt av dem, hvordan de blir mer og mer selvstendige, hvordan de faktisk har vokst på som har skjedd."
"Har du den samme yogalæreren i dag som fortalte deg at du var helt i grøfta," ville jeg vite.
"Ja, det er den samme dama. Hun er grei nok. Jeg foretrekker faktisk at folk bare sier hva de tenker fremfor folk som ikke gjør det. Det er lettere å forholde seg til, lettere enn folk som snakker deg etter munnen. Lettere enn folk som først i ettertid forteller deg hva de faktisk tenkte. Da er det greiere med en yogalærer som sier akkurat det hun tenker. Såpass må man tåle."

Nå har jeg nesten 90 minutter helt for meg selv hvor jeg kan sitte her og nyte en kaffe helt alene. Jeg føler at jeg lever i suspense, jeg lever i et vakum, i en slags unntakstillstand, men samtidig vet jeg fra tidligere kriser at det er viktig å nyte ting mens de skjer, vet at det er nå livet er her. At all dritten som treffer oss bare er endel av livet. Det er ikke personlig. Nothing personal.
I går så jeg en video av en mann som hadde tatt bilde av seg selv hver dag i seks år. Flere tusen bilder av et ansikt som gradvis eldet gjorde inntrykk og var en påminnelse om hvor viktig hver dag er, og hvor uvesentlig den er når den er over.
Men, hver dag når vi våkner opp, når A sjangler ut av sengen, når jeg ser ansiktet hennes, ser skjevhetene, da tenker jeg, kommer det til å bli slik? Er det slik det skal være? Er dette starten på et annet liv, et liv hvor vi fokuserer på mindre ting, nærere ting, hvor vi ikke planlegger de lange reisene, hvor reisen er det livet vi livet akkurat nå.
"Vi vet jo ingenting," sa A i går kveld før vi hadde sovnet, mens vi lå i sengen. Jeg leser ofte høyt fra New York Times til hun sovner. "Vi vet jo ikke hvor frisk jeg blir. Alt er oppe i luften. Vi er virkelig på en reise. Vi vet ikke hvor lang den er. Vet ikke om den stopper, om den er midlertidig eller permanent."

Fredag formiddag var A og jeg i et møte ang. Hs konfirmasjon. Mens vi var der, ringte det en irritert person og kjeftet på A fordi Dix var løs i skogen. Det som hadde skjedd, var at S hadde luftet henne, og i et uoppmerksomt øyeblikk hadde Dix sett sitt snitt til å sette avgårde. Vedkommende var SFO leder og var ute i skogen med barn fra skolen i nærheten.
"Dere må komme med en gang," sa han til A. "Det er veldig stressende med hunden som så gjerne vil ha grillpølse."
"Vi er nede i byen akkurat nå, men vi kommer så fort vi kan," sa A. "Du kan jo eventuelt slippe henne så går hun hjem."
Etter at møtet var ferdig, ringte jeg vedkommende tilbake for å bekrefte at vi kom så snart vi kunne. Da jeg var ferdig, begynte han å kjefte på meg. Hvorfor kunne jeg ikke ha bikkja i bånd etc.
"Hunden er en førerhund," sa jeg. "Var datter er svaksynt. Hun mistet kontrollen ved et uhell. I tillegg har jeg en kone som er nede med slag. Så for å være helt ærlig så har jeg allerede nok å tenke på og desverre har jeg ingen plass til å bli utsatt for det jeg oppfatter som kjeftingav deg. Og jeg må innrømme at det ´stresset´ du snakker om fortoner seg som ren sutring. Jeg beklager at jeg ikke takler dette," sa jeg, og merket til min egen overraskelse at jeg var i ferd med å begynne å gråte, en slags blanding av raseri og gråt, og jeg måtte stoppe for å puste. "Vi kommer så fort vi kan. Mer kan vi ikke gjøre. Du får bare håndtere det eller la bikkja løpe," sa jeg før jeg beklaget og la på.
Da vi kom hjem, gikk umidelbart H og A ut i skogen og hentet Dix. Innringeren var vesentlig spakere da han så A, og det hele gikk fint. Senere da vi var hjemme, sa nabogutten T som går på SFO, "han er ikke noe hyggelig mot oss heller."
Men nå starter dagen her, og jeg kommer ikke på mer å fortelle akkurat nå.

Søndag

I går var vi i et middagsselskap med tre andre par.  Vi kjente fire av de seks andre, og vertskapet tok seg spesielt godt av A.  Men alikevel ble hun sliten, mer og mer fraværende, og på et tidspunkt, da hun skulle snakke om slaget, fortalte hun om hvordan hun forsøkte å holde blikket festet på målet.  

"Jeg snakket med min yogalærer om dette," sa hun mens de andre lyttet interessert.  "´Jeg føler at jeg går på en line,´sa jeg  til henne.  ´Føler at jeg hele tiden må holde blikket festet på målet der fremme, livredd for at jeg skal falle av linen.´ Da sa yogalæreren, ´men A, det er jo åpenbart at du har falt i grøften.´"

I det hun kom dit i historien ble stemmen tynn og hun begynte å gråte.  Jeg la armen rundt henne, og tenkte at jeg håpet jeg aldri treffer yogalæreren.  

"Det å undervise i yoga betyr tydeligvis ikke at man vet noe om empati," sa verten.  

Da vi kom hjem ved ett tiden var A tydelig sliten.  Når hun blir sliten blir hun enda mer ustø til bens, hun får enda mer problemer med synet og da vi la oss, gråt hun igjen.  

"Det er så forferdelig å ikke være til noen nytte," sa hun.  "Jeg føler ikke at jeg kan bidra med noen ting."  

"Det er ikke riktig," sa jeg.  "Jeg synes du bidrar en masse. Bare det at du er her er viktig.  Tenk hvilket tap det ville vært hvis du ikke var her.  Tenk hvordan vi ville hatt det da." 

Vi sovnet ved halv to tiden, og ved halv åtte tiden hørte jeg den dempede bjeffingen Dix bruker for å varsle om at hun skal på do.  

Jeg merket at jeg var irritert.   

"Jeg vil ikke stå opp," sa jeg, halvt i søvne. "Jeg vil sove mer enn seks timer.  

"Hun må ut," sa A. 

"Jeg vet det men jeg vil ikke ut.  Hun kan vel vente."

"Da går jeg ut med henne," sa A.

"Nei, du skal ikke ut med henne.  Og det irriterer meg når du presser meg til å gå ut ved å si at ´ellers gjør jeg det.´ Da du var frisk var det greit nok for da kunne du faktisk gjøre det.  Men jeg klarer ikke å se deg bruke tre kvarter på noe jeg kan gjøre på tre minutter.  Og når du insisterer på at enten jeg eller du skal gjøre det, føler jeg at du setter meg i en posisjon hvor jeg ikke har noe valg, hvor jeg MÅ gå tur med den hersens bikkja.  Jeg har sovet seks timer, huset ser ut som en svinesti, og jeg vil sove litt til.  Jeg skal servere deg, jentene, og da får Dix komme bak i køen.  

Jeg stod opp, slengte på meg slåbrokken, lukket døren forsiktig bak meg, følte at jeg var en helt, forsøkte å minne meg selv på at jeg var sulten og derfor antagelig morgengretten, gikk ned i første etasje som så ut som en slagmark etter at jentene hadde vært alene hjemme.  Sjokoladepapir i sofaen, snackspapir, halvtomme brusflasker, middagen jeg hadde servert dem før vi dro (hamburgere fra grill) stod fremdeles på kjøkkenbordet, og selv rester fra fredagsens middag kunne skimtes (jeg var på jobb fra fredag kveld til lørdag ettermiddag).  Jeg gikk ut med Dix, hentet avisen, tasset en liten tur inn i skogen (slåbrokk og tøfler;-), fikk Dix med tilbake i huset, og la meg igjen.  Lys våken.  

Klokken halv ti kom begge jentene inn i sengen, og vi småsov/pratet og jeg leste høyt fra New York Times fra min mobil telefon om Grekenland og de andres (de kaller dem PIGS landene, Portugal, Italia, Grekenland og Spania) gjeldskrise.  En av de tingene NYT rapporterte var at flere selskaper hadde problemer med å hente inn penger i aksjemarkedet.  

"Hva slags emisjoner er det snakk om pappa," ville S (11 år) vite.  "Private, rettede, eller offentlige?"  I det siste har S bestemt seg for at hun vil jobbe med finans. 

Kl 1030 sto jeg opp, skiftet lodd på As øye, ryddet første etasje mens de andre sto opp, laget frokost, hjalp H med tannpuss, klippet Ss negler, og serverte te, kaffe, juice, brød, pålegg.  Da jeg skulle ned i kjelleren for å hente mat, oppdaget jeg hvorfor Dix hadde vært så desperat.  Døren til spiskammerset stod åpen, og jeg kunne skimte et gnaget hull i siden på den store ti kg. papirsekken med hundefor.  Ikke rart hun var desperat på morgenkvisten!

Mens vi spiste frokost, stilte S spørsmål om alt mulig rart som vanlig.  Hun lurte på hva som skal til for å kvalifisere til å ha en sekretær. Hva det vil si å være en sjef.  Hvor mye penger man trenger for å starte et hedgefund.  Om det vil være lurt å investere i Google.   Om hun kunne få renter på de pengene jeg skylte henne.  Om H hadde mer talent en henne (H har skrevet en flott særoppgave om Rasputin).  Ikke vet jeg hvor hun tar det fra.  

Etter at jentene hadde gått fra bordet, snakket A og jeg sammen.  

"Jeg føler ikke at jeg blir noe bedre.  Det tar så lang tid.  Det rare er at jeg kan se helt fint på hvert øye separat.  Det er det som er problemet," sa A.  "Men den gode nyheten er at jeg ikke har noe vondt.  Jeg blir bedre, ikke værre.  Det er liten sjanse for et nytt slag."

---

Klokken er snart seks.  Søndagen har løpt forbi.  Nå er vi ferdige med middag.  Utenfor er det vakkert vårvær.  Vi drar snart hjem, og med litt flaks rekker jeg å ta meg en løpetur før dagen er over.  

Nå skinner solen.  Vi er på besøk hos As søster.  Jeg merker at jeg tenker mye på A hele tiden.  Hva kommer til å skje med henne?  Blir hun frisk?

Fredag med sol

A er avgårde til fysioterapeut, jentene er på skolen, kjøkkenet er ryddet, og som vanlig har jeg nesten ikke rukket avisen.  Men til gjengjeld fikk jeg meg en løpetur med Dixie i otta. 

"Jeg synes egentlig vi har det veldig fint, pappa," sa S til meg før hun sovnet i går.  "Mamma blir stadig bedre, det går bra på skolen, H er fornøyd.  Vi har funnet en fin rytme.  Og snart er det sommerferie." 

Ja, vi er inne i en god rytme nå.  Dagene passerer hverandre, nesten som et steppelandskap sett fra et togsete, telegrafledninger øverst i togvinduet som svinger ned og opp, ned og opp, mil etter mil, mens steppene, det flate forutsigbare landskapet, livets prærie, dekker den nedre del av togvinduet.  Dag etter dag, det samme landskapet, denne lille fliken av evigheten under stjernehimmelen: våkne opp, vekke barn, lage frokost, smøre matpakker, ta farvel, jobbe, jobbe, komme hjem, lage middag, gjøre lekser, drikke kaffe, går tur med bikkja, rydde huset, falle i seng, forsøke å lese en bok, kjenne søvnen som trenger seg på, bokstavene som ikke lenger sammen sammen, drømme, kjenne trekken på tærene fra det åpne vinduet, høre suset av skogen tidlig om morgenen, høre As jevne pust ved siden av meg, sette føttene ned på det kalde soveromsgulvet, og kjenne at enda en dag er i gang.  

Slik passere dagene, ukene, helgene, mens landskapet forandrer seg umerkelig, mens A blir stadig raskere til bens, litt mindre sliten, litt mer samsynt, litt lettere til bens, litt mindre utstø, og jeg merker at vi er i ferd med å finne tilbake til en slags likevekt, et nytt ekvilibrium, en slags hverdag -- ikke den samme som før, men dog en hverdag, en slik man kanskje ikke tenker så mye over, men som savnes intenst når krisen river vekk forutsigbarheten.  

Jeg gleder meg intenst over det forutsigbare, det hverdagslige, nyter stillheten, nyter den stille styrken inne i meg, nyter vissheten om at vi kan mestre selv dette, at vi klarer oss  -- en visshet som er en av de positive bivirkningene ved å oppleve noe forferdelig.

Torsdag på vei til synspedagogen.

Sitter ved frokostbordet med lyden av oppvaskmaskinen i bakgrunnen.  Frokosten er unnagjort, jentene er på skolen, kaffen begynner å bli kjølig, og vi har hørt morgennyhetene så mange ganger at radioen er skrudd av.  Om få minutter skal jeg kjøre A til synspedagogen i Nydalen.  

I går var en vanlig dag.  A var først hos synspedagogen og hjemme ved ti tiden.  Etter en times hvile på sofaen ble hun hentet til tennistrening av en veninne.  Etter tennistreningen (som gikk fint, "hun tar jo alle ballene bare jeg klarer å plassere dem i nærheten av henne," sa HE da de kom tilbake), tok hun seg en ny lur.  Deretter kom E, en hjelper som ryddet huset og handlet inn matvarer.  A lagde middag i går (mens jeg løp meg en tur i skogen).  Etter middag serverte jeg kaffe, og A dro deretter på korøvelse.  Før hun dro, hørte jeg henne på telefonen med en veninne.

"Jeg vil høre om folk som blir friske," sa hun.  "Når jeg hører om noen som ikke har blitt friske, sier jeg bare ´blablablabla,´ det kan jeg ikke bruke til noenting.  Gi meg en solskinnshistorie.  Gi meg noe å strekke meg etter.  Jeg skal bli helt frisk.  Ferdig med det."

Moren til en god venn av familien ringte i går.  Hun lurte på hvordan det gikk.

"Ja, jeg leser jo bloggen, så jeg vet jo egentlig alt," sa hun. "Men jeg ville bare si at jeg tenker så mye på dere."

"Det går fremover.  Sakte fremover," sa jeg, alltid litt usikker på hva jeg skal si når noen spør.  Man vil jo gjerne gi noen gode nyeheter, og det er jo fremgang å spore.  

"Ja, fortsett å si det," sa hun.  "Dere er flinke til å fokusere på det positive."

Men nå må vi dra.  Dagen venter!

(Foto: Espen Sjølingstad Hoen)

A går

Onsdag: Vi gikk på snørra i går.

I går gikk A og jeg tur i snøføyken. Det var glatt på de snødekkede staurene som skientusiastene har lagt ut i skitraseen, og vi balanserte med gummistøvler i snøføyka; jeg førte, og hun holdt meg hardt i min venstre hånd.
Plutselig rykket det i A, og før jeg fikk sukk for meg datt hun som en nakkeskutt elg i søla. Rett ned gikk hun, og før jeg viste ordet av det, var også jeg tatt med i fallet. Jeg falt mykt på toppen av A, omtrent som to potetsekker på toppen av hverandre, og jeg hørte hvordan jeg moste luften ut av kroppen hennes i fallet. Jeg veier jo over 90 kilo.
I det jeg falt, tenkte jeg at hun slo seg. Et øyeblikk var det stille, og jeg kunne kjenne hvordan vi begge gynget lett der vi lå i myrsøla.
Kom hun til å begynne å gråte? Ville hun oppfatte dette som et nederlag? Som enda en bekreftelse på at hun ikke engang kunne gå en enkel tur i skitraseen?
"Det skulle vi hatt på video," sa hun før jeg fikk tenkt videre. Hun begynte å le. Først en liten knegging mens jeg hjalp henne opp. "Fy faen, det gjorde vondt." Jeg børste sne vekk fra treningsbuksene hennes. Jeg hørte hvordan latteren økte på. "Og du datt rett oppå meg. Det var jo nesten som om det skulle vært på film."
Vi begynte å le. Hennes latter fikk meg til å le. Min latter fikk henne til å le. Jeg kunne høre hvordan hun gikk opp i fistel, hvordan stemmen hennes er endret av lammelsen i høyre side av ansiktet.
Hun gråter mye mindre enn før, tenkte jeg. Hun har blitt sterkere. Går bedre. Fremdeles sjangler hun, men hun har blitt bedre. Loddet på øyet som gjør at det får hjelp til å lukkes hjelper. Hun sier selv at det er manglen på samsyn som er den største bøygen for balansen.
"Bare synet kommer blir balansen bedre," sa hun mens vi gikk videre, leende. "Men jeg merker at det blir bedre. Jeg merker at jeg går litt støere. Selv om jeg fremdeles sjangler. Selv om jeg fremdeles har en dott i høyre øre, selv om øynene ikke snakker samme språk, selv om venstre side av kroppen er nummen."
Jeg har tatt bilder og videoer mer eller mindre hver dag siden hun fikk slag i fjor sommer. Nå ser vi på de tidlige filmene og hun kommenterer dem.
"Herregud, jeg var jo helt ute!" kan hun utbryte, sittende på kjøkkenet med en kaffe i hånden. "Øyet mitt var jo helt dødt! Se på dette."
Og jeg ser hvordan hun var og hvor mye hun har kommet seg, hvordan det høyre øyet som nå nesten kan lukke seg, som kan følge bevegelse, som ser nesten normalt ut, bare litt større enn det venstre, hvordan det var helt uten bevegelse, hvordan jeg kunne bevege en finger foran ansiktet hennes og se at kun det høyre øyet fulgte bevegelsen.
Jeg tenker at det er viktig å hele tiden dokumentere fremgangen slik at vi kan ha noe å måle oss mot. At det er vanskelig å se fremskritt når du sitter midt oppe i det, og at det å ha noe å se tilbake på er like viktig som det å ha noe å se frem mot.
A har såvidt også begynt å lese mail igjen. Hun skriver fremdeles klossete, roter med bokstavene, spesielt på venstre hånd, sliter med å lese hva som står på skjermen, men det går fremover. Om kveldene sitter hun og koser seg med alle hilsnene på Facebook. Utrolig hvor mange som følger med, sier hun. Ja, sier jeg, det er utrolig, sier jeg. Det er motiverende, sier hun. Ja, det er deilig å føle at folk bryr seg, sier jeg.
"Det føles nesten normalt," sa S i går kveld da jeg sa godnatt til henne. Etter middag hadde A laget sjokoladekake til H som belønning for at H hadde klart å finne frem i byen på egenhånd. Vi forbereder Hs konfirmasjonsfest, og i går fikk hun kjøpt seg ny kjole. As søster K var med i butikken, og A satt hjemme på kjøkkenet og kommenterte bildene av H i prøverommet som K sendte via MMS.
Men nå må jeg avbryte. Tre morgener i uken kjører jeg A på fysio, yoga og i dag -- synspedagog. Deretter drar jeg på jobb og As mor henter A kl. ti og kjører henne hjem.
Ha en fin dag!

A går tur

Tur i skogen mandag

Svartkulp

Søndag morgen på hytta

Jentene ligger fremdeles i sengen. Jeg sitter nede i stuen. Dixie har fått mat. Jeg har satt en rundstykkedeig. Det er stille. Skyfri himmel. Vi har sovet i åtte timer.
A og jeg ble sittende oppe i går etter at vi kom fra gården. Jentene svinset rundt mens A og jeg tok oss et glass vin. Vi snakket om hvor mye vi gleder oss til sommeren. A snakket om hva hun skal gjøre når hun blir frisk.
"Hva legger du i det å bli frisk?"
"At jeg kan smake maten. At jeg kan se ordentlig. At jeg ikke føler at jeg hovner opp i munnen når jeg spiser. Det gjøkke no om jeg sjangler litt. Bare jeg kan ha sex og gå på jobben. Gjøre helt dagligdagse ting. Kanskje blir jeg litt tykkere enn jeg har vært. Det spiller ingen rolle. Jeg vil bare kunne leve et helt normalt liv. Det viktigste er at det ordner seg i ansiktet. At nervene kommer i gang i gjen. At jeg får igjen samsynet. Nå fungerer hver øye normalt, men de spiller ikke sammen. Men det tror jeg de kommer til å gjøre. Jeg føler det på meg. Det er rart å se på de videoopptakene du gjorde i fjor. Da ser jeg jo at øyet har blitt mye bedre. Men jeg ser også at jeg gikk stødigere i oktober enn jeg gjør nå. Når jeg ser videoer fra den første tiden ser jeg også at armene mine er slankere. At jeg er tynnere. Det er akkurat som om slaget har ´satt seg´ på en måte, at det har fått virke på kroppen i snart et år.
"Det er rart, men det føles ikke som jeg har hatt sommer på to år. Hele sommeren i fjor forsvant ved at jeg fikk slaget på sommerens første dag. Nå gleder jeg meg bare vanvittig til sommeren. Til å løpe. Jeg vil klare å løpe når sommeren er over. Til å svømme med I, min barndomsveninne som har sagt hun vil svømme med meg hver lørdag. Til å sykle. Jeg håper at når sommeren er over så kan jeg klare å sykle. Og jeg håper at jeg kan kjøre bil igjen. Bare jeg får igjen samsynet så kan jeg kjøre bil."
Vi snakket om artikkelen og alle reaksjonenen også. Jeg tenkte at jeg ikke har fått svart alle som sendte meg hyggelige tekstmeldinger.
"Det er rart, men det er akkurat som om jeg er en slags storesøster for veldig mange," sa A etter at jeg hadde skjenket henne en skvett av portvinen som jeg hadde hatt stående.
"Det er ikke så rart," sa jeg. "Du er jo en usedvanlig trygg og tydelig dame. Selv nå med slaget er du det."
"Ja, du har rett i det. Jeg holdt på å si at jeg står veldig støtt, og selv om jeg ikke står så støtt akkurat nå, så gjør jeg det alikevel rent metaforisk."
"Jeg kjenner nesten ingen som er så trygg som deg," sa jeg. "Kanskje med unntak av moren din."
"Det er veldig rart. Men jeg har alltid følt meg slik. Har alltid følt meg sterk."
"Sånn tror jeg det var mange som opplevet moren min også," sa jeg. "Hun var også en storesøster, og en som mange så opp til. Spesielt andre kvinner. Det er rart hvordan det er mange paraleller mellom deg og min egen mor. Og selvfølgelig også litt skremmende at dere begge fikk hjerneslag på nøyaktig samme alder, 43 år."
Vi snakket mer om slaget. Om hva som gjør at det er så mange som besøker bloggen hver dag. Om den burde gies ut i bokform.
"Det kan hende," sa jeg, "men først må vi se hvor vi ender opp. Jeg tror den store erkjennelsen for meg har vært at hjemkomsten fra Catosenteret lille juleaften ikke var slutten av 2. akt, men slutten på første akt. Din hjemkomst representerte ikke slutten på alle komplikasjonene, men snarere begynnelsen på annen akt, akten som tar opp mesteparten av handlingen."
"Ja, det er helt klart at selve slaget i seg selv ikke representerer noe annet enn selve komplikasjonen i historien, det som setter i gang handlingen. Men det er jo etter hjemkomsten fra rehabilitering, det er da den virkelige handlingen starter. Det sentrale tema er joo hele den prosessen vi skal igjennom -- delvis med å bli frisk -- men også i den grad man ikke blir det, den erkjennelsen man selv skal få om at ting ikke blir som før.
"Det er rart, men i de bøkene og avissakene jeg har lest om slag, legges det så stor vekt på selve slaget, dramatikken rundt det øyeblikket det inntreffer. Jill Bolte Taylor snakker masse om hvordan det var akkurat da. Men det er jo ikke den egentlige historien. Jeg kan forstå at det er fristende å velge selve slaget fordi handlingen er fortettet og skjer over et kort tidsrom. Men det er jo den lange seige kampen tilbake som er spennende." A tok en slurk før hun fortsatte.
"Jeg tror også at ditt perspektiv er mer interessant enn mitt; du kan skrive mindre sentimentalt om det som har skjedd. Du kan filtrere bort min selvmedlidenhet og selvopptatthet på en måte jeg ikke kunne ha klart selv. Og jeg tror helt avgjort at ditt perspektiv som pårørende er mer spennende enn å lese om meg som snakker om meg."

Tidligere i går, på gården hos As foreldre, diskuterte vi jentenes reaksjon over middag. As søster syntes S, vår yngste datter på 11, var vel krass i måten hun snakket til A på.
"Jeg har også reagert på det," sa jeg. "Men jeg tror det er lett å glemme at S også er sterkt berørt av dette. Hun har på en måte mistet moren sin. Hun opplever slaget slik vi alle opplever livet; utfra hva det har betydd for oss. Vi er oss selv nærmest. For henne har det betydd at hun har vært uten den aller viktigste omsorgspersonen, at hun i praksis har mistet moren sin. S er rasende på A og selvfølgelig dypt ulykkelig over det som har skjedd. Når vi snakker om hennes sinne, kan hun si at hun opplever sitt eget sinn som en sorgreaksjon -- en selvinnsikt som overrasket og imponerte meg -- og jeg tror at det er viktig at vi lar henne få ha denne reaksjonen. At hun får lov til å reagere slik hun reagerer uten at vi skal fortelle henne hva som er ´riktig´ reaksjon. Det er lett å glemme dette, og jeg synes ikke at du eller andre har noe med å mene noe om at hun er frekk eller rappkjeftet eller uforskammet. Hun er i en ekstremt tøff situasjon, en situasjon som også forsterkes fordi hun allerede har et handicap selv som svaksynt som gjør at hun allerede har nok å bale med."
Etter samtalen tenkte jeg at jeg kanskje var litt krass, men at jeg blir i forsvarsposisjon når jeg føler at noen er inne og vil oppdra jentene. Jeg vet jo at de rundt oss mener godt. Men i blandt er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.

I dag morges hadde jeg også en samtale med H, vår eldste datter på 14. Hun skriver masse, og jeg har foreslått at hun skal skrive om sin reaksjon, om sine opplevelser i året som har gått.
"Men det er ikke noe spennende. Jeg er så lei av slaget. Det er kjedelig." Jeg satt på sengekanten og leste det hun hadde skrevet kvelden før.
"Jeg er sikker på at Anne Frank også syntes livet i dekning var kjedelig," sa jeg.
"Nei det var ikke kjedelig pappa. Det var spennende. Jeg skulle ønske vi kunne leve i dekning, at vi kunne oppleve krig."
"På mange måter er vi i en krig nå," sa jeg. "Det at mamma har fått slag er en slags krig. Ikke like grusom som en ordenlig krig, men en krig i den forstand at vi må legge alt annet til side. En krig i den forstand at vi ikke vet hvordan ting går. At vi ikke vet om hun blir helt frisk. At vi ikke vet om hun kan få et slag til. At vi ikke vet, og at vi er sårbare."
"Det er noe annet pappa," sa H.
"Ja, men det er mange paraleller. Jeg tror at hvis du skriver om dine opplevelser av det som skjer nå, så vil det være nyttig for deg å lese når du blir eldre."

Nå er deigen klar. Nå skal jeg rulle ut rundstykker, la dem heve, pensle med egg, strø på sesamfrø, og steke dem i 11 minutter etter at de har hevet. Etter frokost skal vi gå en tur ned til sjøen, gå runden vår som A ønsker å kunne løpe innen sommeren er over. Deretter skal vi tasse rundt, lese noen aviser, steke noen vafler, drikke espresso og spise lunch, ta eln lur og slappe av før vi kjører hjem til en enda en ny arbeids og treningsuke.

Lørdag på hytta

Da jeg våknet opp i dag morges etter fire timers søvn, forstod jeg at jeg ikke hadde krefter til å hive meg på flyet til Malaga for å være tilstede i bryllupet og fly hjem igjen søndag.
I går var jeg var ikke i seng før nærmere midnatt etter en jobb utenbys, og da klokken ringte kl. 0400 innså jeg at flyet med avgang kl. 0640 fikk dra uten meg. Delvis var tanken på flyturen turretur til Malag på ett døgn relativt avskrekkende, og delvis forstod jeg at det ble for mye i forhold til A og jentene. Neste helg jobber jeg, helgen deretter skal vi i bryllupsfest på lørdag før jeg drar på en ukes jobb tur til Asia. Jeg rekker akkurat hjem til konfirmasjon for H, og den siste helgen i mai drar vi til Amsterdam. Slik fortsetter det nesten ut juni, og det kuliminerer i åtte dager til New York og London før sommerferien begynner.
I går var jeg med A til legen. Hun kom til kontoret før meg, og mens hun ventet, leste hun en avis. Da hun var ferdig med avisen, forsøkte hun å kaste den over på et bord på pauserommet, men bommet.
En mann så morskt på henne og sa "det går ann å rydde opp etter seg."
"Hadde jeg kunnet gå skulle jeg gjerne ha gjort det, men jeg har hatt slag," sa A høyt med slurete stemme. Mannen trakk seg forsiktig tilbake.
Da hun fortalte meg dette, merket jeg hvor sint jeg ble og hvor mye sinne gjerne vil ut. Hvilken idiot, tenkte jeg først. Men, på den annen side, hvis man er på et legekontor så er man jo der fordi man har noe som ikke fungerer. Kanskje denne mannen rett og slett var der fordi han manglet dømmekraft eller fintfølelse eller innlevelseevne eller intelligens? Hva vet vel jeg? Men det fikk meg til å tenke på skiløperne som slo A på staven i vinter fordi hun hadde bred stavføring.
Da vi var kommet inn til legen ble det mye snakk om NAV og penger. Vi lurte på hva som skjer når A nå nærmer seg ett år med sykemelding. T, vår fastlege, fortalte oss at vi må søke om noe som heter AAP hvor Pen er en forkortelse for penger.
"Bare jeg slipper å krangle med dem," sa A, og begynte å gråte bare ved tanken. "Jeg er så lei av å måtte krangle. Det er akkurat som om jeg mistenkliggjøres. Som om jeg vil være syk! Det er en veldig vond og nedverdigende følelse."
"Hvis det er noe så kan jeg krangle med dem for deg," sa T og det virket beroligende.
Jeg merker at jeg ser hele materien med sykemelding helt annerledes nå enn før slaget. Det føles nesten som om vi friske mistenkeliggjør de som ikke kan jobbe. Vi er et samfunn hvor vi defineres ut fra hva vi gjør. I USA er det enda mer påfallende. Det første du blir spurt om er ikke hvem du er men hva du gjør. Og hvis du ikke gjør noe, hvem er du da? Det føles som om vi mistenker alvorlige syke mennesker som gruppe for å bare ville slippe. At man er litt lat. Hvis du ikke gjør noe er du heller ingen.

Nå sitter jeg på hytta. Vi skal spise om noen få minutter hos svigers. Jeg gleder meg til en rolig helg, gleder meg til å spille sjakk med S, lage rundtstykker i morgen tidlig, gå runden vår som vi også gikk forrige helg. Det er fremdeles mye å glede seg til.
Mens alt pågår, kverner hodet, A, slaget, konsekvensene, hva det betyr for oss som familie, hva det betyr for jentene, alt dette tenker jeg på nesten uavbrutt, drømmer om det, det er altoppslukende, skremmende og lærerikt.