Endelig fredag

Egentlig er bloggens stillhet et godt tegn. Jeg skriver mindre når ting går bra. Når solen skinner, A er på skinner, jentene hygger seg og huset er nyvasket er det mindre å skrive om.

Akkurat nå sitter jeg på kafe med en halvfull espresso, et ferdigskrevet tilbud til en statlig potensiell kunde, en nettopp avsluttet samtale med Hs lærer, og dagen er deilig. Om en time er A igang med en ny runde akupunktur, kjørt inn til byen av G, min svigermor. Jeg skal hente H kl. 13, deretter S, og deretter A ved 15-tiden.
Hadde en hyggelig samtale med A i går kveld ved ni-tiden, slik vi stort sett har hver kveld. Hun hadde hatt besøk i går, og var oppglødd over hyggelig samtale med de besøkende. For første gang hørte jeg at hun har begynt å snakke om jobben igjen, at hun har begynt å få ideer til ting hun kan drive med, og det gleder meg virkelig. Det viser at energien er i ferd med å komme tilbake.

"Men nå må jeg stikke," sa hun, fremdeles med en liten twang på talen som et resultat av lammelsen i ansiktet. "Vi skal nemlig ha basseng trening fra 2115-22. Tidligere idag har jeg gått på tredemølle, og trent med fysioterapeut. Jeg er faktisk i ganske god form. Det er balansen som er den største utfordringen. Ikke bare at øynene er ukoordinerte men også at slaget har truffet balansenerven."

Men det får gå. Jeg er optimistisk, og som S sa idag morges, "pappa, jeg har så mye å se frem til."

I samtalen med Hs lærer idag, kommenterte hun at jeg "så mye bedre ut" enn sist vi snakket sammen for en måned siden. Det er rart hvordan ens flat-som-en-pannekake-utseende først kommenteres i ettertid. Det er ikke mange som sier, "nå virker du sliten." Nei, folk sier alltid, "jøss, nå ser du mye piggere ut enn sist vi var sammen." Og da erMan skal vel kjenne folk ganske godt før man sier hva man EGENTLIG tenker.
---
I går hadde vi besøk av verdens mest effektive hjelp. Klær ble vasket, strøket, brettet, kåken ble støvsugd med en presisjon som gikk utenfor mitt kjente univers, og rotet forsvant inn i forseggjorte stabler som fikk ethvert kaos til å se ut som det var planlagt. Selv barnas rom ble ryddet og saumfart. Når ting først skal være krise, så ga denne plutselige ordenen i heimen en uventet følelse av mestring og en masse energi. Tusen takk M!

Nå må jeg avslutte. Barn skal hentes, sykler skal fraktes, sushi skal kjøpes og fortæres og ikveld blir det nok samling i sofaen foran en eller annen film for barn. Repitisjon gir en følelse av normalitet og trygghet som vi jo er litt understimulert på akkurat nå.

Men - jeg må innrømme at vi er i et godt sig. Jentene er fornøyde, unntakstillstanden er i ferd med å få et mer rutinemessig preg, og som jeg skrev til en venn som forsøkte å trøste ved å si, stakkars dere, egentlig er en krise som denne lett å takle. Man har ikke noe valg, vi må bare, og hva er egentlig mer meningsfullt enn å ta seg av de man elsker?