I går syklet A for første gang til stranden på den nye elektriske trehjulssyklen vi har bestilt fra Nederland. Det var riktignok litt kluss i noen oppoverbakker, men sykkelen kan komme til å forandre As radius betraktelig. Hun har gledet seg i månedsvis.
Men sykkel eller ikke sykke: Livet er forandret. Vårt forhold er forandret, men består. Vi leter fremdeles etter et nytt balansepunkt, forsøker å finne ut av hva som har skjedd, hva det betyr, hvilke muligheter som ligger i vårt nye liv. Alt må omkalfatres, endres på, ommøbleres. Nye hensyn må taes. Flere ting må gjøres alene. Før gjorde vi alt sammen.
Hvilke muligheter ligger i denne nye kursen som er staket ut for oss? Det snakker vi mye om, og jeg beundrer As vilje til å hele tiden tenke fremover.
Vi har fått nok av "realister." Vi trenger ikke noen som forteller oss at A ikke blir bedre. Det kan vi ikke bruke til noe. Det er en tanke som skaper passivitet og tapper oss for energi. Tanken på at hun kan bli bedre derimot gir energi. Den kan vi bruke til noe, den representerer håp, og faktum er at selv om hun sliter med balanse, med syn, selv om hun fremdeles må ha et blylodd på høyre øyet for å kunne blunke, så blir hun stadig bedre selv om det går sakte. Hun kan snakke (om enn noe snøvlete), hun kan i økende grad være mamma for jentene igjen, og ikke minst, hun kan skrive. Det er en stor inspirasjon for oss alle.
Foreløpig føler jeg at jeg har vokst på denne oppgaven. Jeg føler meg sterkere enn noen gang, jeg har fått øynene opp for hvilke muligheter som ligger i det å være en omsorgsperson på en måte jeg ikke trodde var mulig. Jeg har blitt mer effektiv og er mer komfortabel med å være sjefen i huset.
Jeg har også fått et mye nærmere forhold til jentene. Ikke fordi jeg selv har følt at jeg ikke var en god far tidligere, men fordi jeg har måttet steppe inn i det vakum som oppstod da A gikk ned for telling. Nå tenker jeg at dette er en gavepakke. Jeg tror ikke jeg ville ha realisert mitt eget potensiale som pappa hvis A ikke hadde blitt syk. Og det leder jo til et interessant spørsmål: ligger det et urealisert pappapotensiale i "vanlige" familier (i den grad noe slikt finnnes)? Jeg spurte A om dette forleden.
"Tenk deg at du ikke hadde blitt syk men at vi visste det vi vet i dag. Hva kunne du og jeg ha gjort annerledes, for å få meg til å realisere mer av min rolle som far? Hvordan kunne du ha sluppet meg til mer? Hva er det som stopper fedre fra å være mer tilstede? Og hvilken effekt har det på våre barn?
Det er vanskelig å si noe om dette, og det er lite å hente på å tenke på hva man BURDE ha gjort. Men det er helt klart at slaget har fått frem nye sider hos oss begge, sider vi ikke visste eksisterte.
Men nå er det sommer. Vi staverer rundt i våre liv, nyter lyden av vinden i bladene, de vakre grønnfargene, samværet på stranden, og forsøker å se fremover, forsøker å nyte det vi har og snakker mye om hvor heldige vi er.
