Det ordner seg til slutt - vi kommer søndag.

Det er avgjort -- vi flyr lørdag og ankommer søndag.

Det hjelper å ha venner. En advokatvenn, XX med forsikringskompetanse ringte forsikringsselskapet på våre vegne. Plutselig fikk pipen en annen lyd. Plutselig gikk det greit å reise med amerikansk pleier. Plutselig var de helt pusekattaktige i sin vennlighet. I utgangspunktet hadde vi gjort deres jobb raskere og faktisk billigere enn de kunne ha gjort den selv. De ville selvfølgelig betale oss det det ville ha kostet dem å gjøre den samme jobben (hvor mye kunne de ikke oppgi).

Men utfordringene var ikke helt over. Reine oppdaget at passet hennes var utgått. For å få pass måtte hun ha et dokument som sa at det var nødvendig med pleier på flyet. Dr. Skerker ville ikke skrive en slik erklæring; han mente det var unødvendig med pleier. Reine ringte forsikringsselskapet. Nei, de ville ikke skrive en slik erklæring. Jeg måtte ringe til vår advokat XX. XX ringte forsikringsselskapet, la oss kalle dem NoRisk4Me, og spurte hva de ventet på. Deretter kom erklæringen, men da med et helt avsnitt med ansvarsfraskrivelser. Ny mail fra XX -- siste avsnitt skal ut. Dere har allerede forpliktet dere. Sorry.

I tillegg måtte jeg ha en lege-erklæring til flyselskapet. Da vi snakket med dem var de ikke opptatt av en pleier i det hele tatt. "Trenger vedkommende ekstra oksygen" var det eneste de var opptatt av. I USA er de meget strenge på diskriminering av folk i rullestol. Skulle gjerne sett den stasjonsansvarlige som hadde turt å nekte en dame i rullestol med fersk legeerklæring plass på flyet. Det eneste måtte være at lappen for øyet kunne få dem til å lure på om hun kanskje var en slags Sabeltann.

Vel, nå vaskes tøy, kvitteringer sorteres, presanger handles, folk takkes, det drikkes kaffe, biler skal bestilles til henting i morgen, det er mye som skal ordnes.

Det hadde vært fristende å ta en Rybak på flyplassen. Men nå trenger A ro. Veldig hyggelig med tekst og epost, men helst ikke ring oss i første omgang. A legges rett inn på Ullevål hvor de står klare. Derfra går ferden rimelig fort til Sunnås hvor det ser ut som om vi har fått ordnet plass. Når vi vet mer om programmet får vi se hvordan den sosiale kabalen legges. Min erfaring fra tidligere er at A mobiliserer voldsomt i sosiale sammenhenger. Akkurat nå ønsker jeg egentlig å skjerme henne fra situasjoner hvor hun trenger å mobilisere slik at hun kan bruke alle sine krefter på rehabiliteringen i første omgang.

Jeg kommer til å fortette å blogge om våre opplevelser i Norge og om vår opplevelse av forskjellene mellom det amerikanske og det norske. Det ser jeg frem til! Det gjør også at vi slipper å begynne enhver samtale med å fortelle om hvordan det går. Det er deilig.

Da jeg fortalte jentene om dette, og beroliget dem med at jeg hadde kjøpt noen presanger, sa S, "den beste presangen er jo at dere kommer hjem."

Fwd: File no. XX-XXXXXXX - svar fra forsikringsselskapet: ja, men...

Denne lå på eposten på morgenkvisten.

> > Hej C
> >
> > Som svar på din mail kan jeg meddele følgende;
> >
> > Vi kan desværre ikke bruge den booking du har til 1/8, da vi skal
> > søge om tilladelse til at tage A med som syg passagerer.
> > Dette skal vores rejsebureau ansøge flyselskabet om, og det kan
> > kun gøres når vores rejsebureau selv booker .
> >
> > Ifølge ledelsen på XXX kan vi ikke bruge lokale sygeplejersker
> > i vores assistancesager . Det skal være en person ansat af XXX.
> > Derfor afventer vi i øjeblikket en booking fra vores rejsebureau.
> > Det bliver sandsynligvis sådan at nursen rejser ud imorgen tidlig
> > fra Danmark, og hjemtransporten bliver så 2/8 fra New York.
> > (Nursen har 24 timers hviletid ifølge sin kontrakt)
> >
> > Vi har forstået, at du skal hjem til begravelse, og hvis du
> > vælger at rejse hjem på den billet , du har booket 1/8 , vil dette
> > være dækket af forsikringen som rejseafbrydelse, og du vil kunne
> > få refunderet denne billet af XXX.
> > Venligst giv os besked , hvis du vælger at blive, og vil bookes
> > hjem sammen med A og nursen.
> >
> > Vi vender tilbage med bookingsdetaljer så snart vi har dem.
> >
> > Med venlig hilsen
> >
> > XXX XXXX
> > Assistance Coordinator
> > XXX
> >

Torsdag kveld: hjemreise lørdag henger i en tynn tråd.

090730 kl. 23 på Faircourt.
Hovedpunkter: A er klarert for å reise hjem, men forsikringsselskapet legger kjepper i hjulene for oss. Selskap på Faircourt.

Spratt opp kl. 0730 og ringte forsikringsselskapet. Jo, de kunne bekrefte at de skulle snakke med hematologen idag for å kunne erklære A for "transportabel." Jeg brukte sikkert to timer igår på å koordinere alle de ulike legene. Jeg hadde samtaler med Skerker og idag med Levitz, hematologen, som begge erklærte at det ikke var noe i veien for at A kunne fly. Etter å ha snakket med forsikringsfolka, tok jeg meg en joggetur, jeg har nå en fin runde på 30 minutter som jeg har gjort jevnlig. Snittpuls 145, makspuls 180, 580 kalorier på en halv time sier pulsmåleren. Ikke nødvendigvis riktig, men motiverende.

Da jeg kom tilbake lå det åtte eposter å ventet på meg. Noen hyggelige og noen mindre hyggelige. Å fortalte at hun begynte hver morgen på jobben med å lese bloggen vår. Det var hyggelig. N skrev:

Da C nevnte at det er mange som spør om du/dere er triste fikk jeg lyst til å fortelle dere om NN (venninne a XX) som fikk slag i fjor. Ette en stund tok hun kontakt med en gammel bekjent som en nevrolog. Han sa til henne at om noen år kommer du til å tenke at dette er det beste som har hendt deg. Han påstår at majoriteten av hans slagpasienter opplever på sikt slaget sitt som noe konstruktivt og positivt. Det gir livet en ny mening, en ekstra dimensjon. Det syns jeg var godt å høre. Needles to say, NN ser noe bedre ut noen gang og er kommet seg svært godt. Det vet jeg A også vil gjøre.

Etter løpingen fikk jeg beskjed fra forsikringsselskapet om at de ikke fikk tilgang til MRI´en fordi sykehuset ikke ville gi dem tilgang. Jeg måtte ringe Reine, care manager på ARI, og hun sa at hun hadde faxet det til dem to ganger allerede. Deretter ringte de fra reisebyrået. Alle fly til Europa er fullbooket, men vi har to billetter til deg på lørdag. Vil du ha dem? I såfall må vi vite det snarest. Ellers forsvinner billettene. Presset økte merkbart. Jeg fikk ringt Reine igjen og bedt henne faxe MRI scannene omigjen til forsikringsselskapet. Hva holder de på med, tenkte jeg. Røyker de sokkene sine? Sitter de å løser Soduko? Hva driver de med. Forstår de ikke at vi har dårlig tid? At vi har liv som skal leves, barn som skal koses med, plener som skal klippes, koner som skal trenes, bestemødre som skal gravlegges?

Kl. 1230 dro jeg en tur på shoppingsenteret. Spiste lunch, tunfisk, nesten rå, deilig, leste NY Times, og handlet deretter presanger -- sjokolade, enorme gigaekser med ting jeg kunne tenkt å bare stappet i meg for å døyve stresset, deretter presanger til jentene, altfor dyre, men det har de fortjent, deretter kjøpte jeg en hanske til A som man ikke kan skjære igjennom. Genialt for henne som ikke merker om hun kutter seg i fingeren, som ikke merker at hun brenner seg før det lukter svidde fingre, lukte lukte, lukter det svidd her?

Det er utrolig hva man får høre når man forteller om sykdom. Ekspeditøren i en av forretningene, en eldre herre som var ubetenksom nok til å spørre om jeg var her på business, fortalte meg om at han hadde fått slag. Det var ikke grenser til detaljer. Måtte tilslutt rive meg løs for å rekke tilbake til ARI.

På veien fikk jeg en hyggelig SMS fra Y. "Rekkverk ok" stod det bare. "My man." skrev jeg tilbake. Da har vi ihvertfall fått satt opp gelender i alle trapper og langs veggen i annen etasje. Vi har fantastiske venner.

På parkeringsplassen på ARI ringte jeg til forsikringsselskapet igjen. De kunne fortelle at A var transportabel. De visste også at jeg hadde booket billetter. Vår transportavdeling jobber med saken, sa den iskalde metallstemmen fra callcenteret. Vi har fått beskjed om at de må en sykepleier med på flyet.

Den var ny. Hvor kom den fra? Vår lege her sa at det ikke var vits i å ha med noen lege. "Hvis det skjer noe oppe i luften er det ikke noe en lege kan gjøre alikevel," hadde han lagt til i en bisetning, som for å berolige oss. Og nå skulle plutselig forsikringsselskapet ha med en pleier.

Kunne det være en amerikansk pleier,
Det visste de ikke.
Kan dere sjekke.
Ja det kan vi.
Kan dere kontakt meg igjen?
Ja, det kan vi.

Ikke før hadde jeg lagt på med dem, så ringte hematologen dr. Levitz. "A har helt klart en tendens til å få blodpropp. Jeg tror slaget var et resultat av en liten propp som forårsaket blødningen. Jeg anbefaler at hun tar 40mg lovenox på flyturen, og at hun går på blodfortynnende etter at hun har kommet hjem. Indefinitely. Det er helt greit å fly. Jeg har hatt en skokk av folk som har ringt meg idag om din kone." Takk for at du ringte tilbake, sa jeg. Jeg har alle testene. Gir dem til en hematolog i Norge. Ja, de kommer til å forstå akkurat hva det dreier seg om, sa han. Hun har klart seg i ti år uten blodfortynnende, tenkte jeg. Jeg skal sjekke med ihvertfall en hematolog til før jeg aksepterer det på lang sikt.

Oppe på ARI gikk jeg rett inn til Reine. "Er du fremdeles sertifisert som sykepleier," ville jeg vite. "Ja, selvfølgelig," svare Reine smilende. "Du fleipet tidligere om at du hadde lyst til å dra til Norge. Var du alvorlig? Forsikringsselskapet insisterer på at vi må ha med en pleier. Vi kan ta med deg."
Hun tenkte seg om. Kan jeg være tilbake til tirsdag? Ja, det går fint. Jeg har et gyldig pass. Jeg ringer deg senere idag. Fint. Etterpå sendte jeg en mail fra mobilen til reisebyrået. Kunne de fikse det? Var det forsent? Nei, det burde gå. Alt går. What are friends for?

Derfra løp jeg ut og laget et videoopptak med logopeden. Jeg hadde blitt enige om at det ville være kult for A å ha en video med T som demonstrerte alle øvelsene. Jeg hadde lovet å gjøre det anonymt, slik at vi kunne legge det ut på YouTube til glede for slagofre med lesping over hele verden. Jo, det syntes hun var en god ide, og mens A hvilte på rommet, satte jeg opp mitt lille videokamera stilte det inn slik at vi kune ser munnen til T, og i løpet av 17 minutter gikk hun igjennom alle øvelsene. Det føltes ganske rart å sitte å se på en fremmed kvinne vise meg tungen sin og leppene sine på alle mulige rare måter. Jeg har aldri tenkt på tungen og leppene som et så intimt instrument, men når noen gjør de øvelsene T gjorde, så må jeg innrømme at jeg -- en erfaren mann på 50 + -- følte meg lett beklemt.

Etterpå traff jeg Reine som virket veldig motivert. Ryktet hadde tydeligvis gått rund hele avdelingen. "Vi skaffer deg gjerne en pleier til å bli med til Norge," sa M, resepsjonisten som vanligvis er relativt bister, med smørmyk stemme.

Fra ARI dro vi til apoteket hvor jeg plukket opp blodfortynnende. Deretter dro vi rett hjem til Faircourt hvor en skokk med partyplannere og kokker hadde tatt over kjøkkenet. I borggården raste det inn med lekre biler - fortrinnsvis tyske -- enten overdimensjonerte eller bittesmå sportsbiler med unge lekre mennesker som steg elegant ut på den nyrakede singelen og ble geleidet inn hovedinngangen. A og jeg stavret opp trappen -- det går mye bedre nå -- jeg bak og mor foran, med bestemte lett sjanglende skritt. Vel oppe skiftet A til badedrakt mens jeg ringte forsikringsselskapet og fikk en myk stemme som fortalte meg at det var stor trafikk. Jeg la på, geleidet A ned i badekåpe, og sammen svømte vi ti runder i bassenget før vi stavret oss tilbake igjen, inn gjennom det store kjøkkenet, opp trappen, og deretter skiftet A til selskapstøy mens jeg ringte forsikringsselskapet.

Etter ti minutters venting fikk jeg en uvennelig kundebehandler. Han insisterte på at jeg måtte gi ham personnummeret. "Vi må ringe deg tilbake," sa han. "Jeg kan ikke nåes," sa jeg. "Det er ikke mobildekning her og linjen går til en telefonsvarer. Kan jeg ringe tilbake eller vente?" Nei, det går ikke. Har du et telefonnummer. Jeg merket at jeg var iferd med å bli skikkelig sint. "Jeg ringer tilbake," sa jeg og la på. Deretter sendte jeg en mail hvor jeg etterhvert hissset meg så mye opp at jeg begynte å skrive med STORE BOKSTAVER.

Jeg snakket med noen hos dere tidligere idag ang. hjemtransport av A. Jeg fikk beskjed om at vi er klarert til å reise fra New York til Oslo, men at vi må ha med en pleier. Jeg har skaffet oss to billetter med avreise lørdag. Jeg kan også skaffe en billett til pleier, men MÅ VITE DETTE NÅ!!! JEG HAR ALLEREDE BILLETTER TIL OSS, MEN MÅ VITE NAVN PÅ PLEIER. DETTE HASTER. VI MÅ REKKE EN BEGRAVELSE I OSLO OG MÅ FLY UT HERFRA PÅ LØRDAG. HVIS VI IKKE KAN FÅ TIL DETTE NÅ BETYR DET AT JEG MÅ REISE ALENE TIL OSLO, MIN SLAGRAMMEDE KONE MÅ VENTE HER MENS JEG ER I OSLO. VI HAR TO SMÅ BARN I OSLO. KAN DERE FÅ FART I DETTE? DET ER IKKE HOLDBART Å LA OSS VENTE PÅ DENNE MÅTEN. JEG FIKK BESKJED TIDLIGERE IDAG OM AT DERE SKULLE KONTAKTE OSS TILBAKE. DET HAR DERE IKKE GJORT.

VENNLIGST RING MEG SNAREST på mobil XXX XXX XXXX eller hvis du får mobilsvar, forsøk XXX XXX XXXX. JEG TRENGER Å VITE HVA SOM SKAL PÅ PLASS FOR AT VI SKAL FLY UT HERIFRA PÅ LØRDAG.

1. SKAFFER DERE EN PLEIER? ISÅFALL TRENGER JEG NAVN PÅ VEDKOMMENDE SÅ VI KAN BOOKE VEDKOMMENDE PÅ SAMME FLY SOM VI ER PÅ. JEG TRENGER DETTE IDAG. HVIS IKKE MISTER VI PLASSENE VI HAR RESERVERT FOR LØRDAG.
2. KAN VI BRUKE EN AMERIKANSK PLEIER? DETTE ER ENKLERE FOR OSS FORDI VI IKKE TRENGER Å VENTE PÅ Å FÅ NOEN FLØYET FRA NORDEN.
3. HVILKEN ANNEN INFORMASJON TRENGER DERE FRA OSS?

Etter at jeg hadde sendt denne mailen, angret jeg selvfølgelig på at jeg hadde vært så sint og at jeg hadde brukt store bokstaver som jo er å skrike på epostsk. Det er å fyre for kråkene. De gjør så godt de kan, tenkte jeg. Det kan ikke være så lett å sitte på et callcenter å skulle hjelpe mennesker i nød over hele verden. De gjøre ikke en bedre jobb selv om jeg skriker til dem. Da vil de bare grue seg til å snakke med meg. Jeg ringte tilbake. En fyr tok telefonen umiddelbart som hadde saken. Janus, het han, karakteristisk nok -- og det fikk meg til å tenke på et to-ansikted forsikringstroll som er vennlig og behjelpelig i det ene øyeblikket og som presser deg som en maur under neglen i det neste.

"Vi har ikke klart å få brakt på det rene hvorvidt en amerikansk pleier kan være med deres kone". Han snakket med en svenskaktig dialekt. "Kan du ikke spørre din sjef?" "Jo, det har vi forsøkt, men de tar ikke telefonen." Jeg så på klokken. To om natten i Danmark. "Da må jo du ta en beslutning," sa jeg. "Nei, det kan jeg ikke," sa Janus spakt. "Men det er jo det man gjør når sjefen ikke er der," sa jeg. "Nei, dette er en så uvanlig sak. Jeg ser at dere skal hjem til en begravelse. Men vi må forholde oss til regelverket. Det er flyselskapet som krever at det er med en pleier." "Ja, men de bryr seg vel ikke om hvor pleieren er fra sålenge vedkommende er sertifisert." "Nei, det er det vi må finne ut." "Ok, så det får dere finne ut til jeg våkner i morgen tidlig." "Ja, det skal vi gjøre. Men hvis det viser seg at vi må ha en pleier fløyet over herfar, så går det nok ikke å fly ut lørdag." "Det forstår jeg. Gjør så godt du kan. God natt, Janus," sa jeg så elskverdig jeg kunne.

Deretter stavret vi oss ned, festkledt, A nå allerede litt sliten, men villig til å gjøre hva som helst for våre elskverdige husverter. Der ble vi møtt av Cl som introduserte oss til kokken, og deretter geleidet Cy oss ut i en av vinterhavene hvor vi fikk et glass champange og traff G og R, han CFO for selskapet til Cl, og hun kone. Etter apretif ble vi vist inn i spiserommet som nå var dekket til 22 personer -- det tyske salgsteamet, ledelsen i selskapet og oss. Vi ble introdusert som hedersgjester, alle hadde hørt om A, og jeg ble sittende mellom A og konen til finansdirektøren, R. Vi snakket om først om A, deretter om barna våre, og hun fortalte om sine -- en på 16, en på 20 og en på 22. Den midterste jobber i Washington, bl.a. for en blind advokat. Jeg nevnte vår datter og at vi var på utkikk etter et ekspert vitne som kan hjelpe oss å beregne alle ekstrakostnadene man har igjennom et helt liv hvis man har mistet synet. "Ja, men naboen vår er jo president for American Foundation for the Blind!" utbrøt R begeistret. Jeg skal sette deg i kontakt med ham. I løpet av middagen fikk vi god kontakt. Hun fortalte meg om sitt liv, om sin oppvekst i fem ulike fosterhjem, og om erfaring med premature barn. Hun hadde vært ute en vinterdag før, og det er rart hvordan det merkes.
















Utsikt fra biblioteket mot spisestuen.

Etter middag fikk vi servert dessert i biblioteket til Cl, et rom litt større enn grunnflaten i vårt beskjedne hus, med håndmalte fasaner i taket, ostekake, fruktterte og sjokoladetrøfler. Kl. halv ti hadde alle gått, og jeg kjørte en utmattet A tilbake til ARI, fremdeles usikker på hva morgendagen vil bringe.

Nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Skal jeg hyre en amerikansk pleier -- Reine -- og la det stå til? Jeg kan jo egentlig bare klarere dette med flyselskapet hvis det er riktig som forsikringsfolka sier, at dette er noe flyselskapet krever. Da er det jo de som bestemmer hva som er bra nok, og jeg vil tro at de vil foretrekke en amerikansk pleier fremfor en nordisk. Vi flyr jo fra amerikansk juridiksjon.

Vel, nå skal jeg sove. Mer info i morgen når jeg har noe å komme med. Jeg er veldig innstilt på å få oss hjem, men det sier jeg jo hver dag.

God natt. Det viktigste er at A blir bedre, og at vi er i live og har det bra.

Beste hilsen til alle dere der hjemme -- og en ekstra hilsen til alle dere som trofast skriver eposter og klipper plenen vår og tar inn posten og forteller oss om livet. Fortsett med det!

Torsdag

Det er ikke lenger så mye skrive nå. Dagene tikker forbi. Solen skinner utenfor vinduet på Faircourt. Amerikanerne gjør seg klare til å dra på ferie, august er den store feriemåneden her, og sakte men sikkert blir A bedre til å gå, til å snakke, til å holde balansen, til å koordinere øynene, og sakte, sakte begynner det å gå opp for oss hva som har skjedd. Som en god venn, også han en tidligere slagpasient, nå frisk og fin, sa på telefonen, "ikke glem at slag er ikke en sykdom, det er en ulykke."
Igår var jeg hele dagen sammen med A på ARI. Vi begynte kl. 0900 med PT - physical therapy. Der trente hun armene med noe som så ut som sykkelpedaler men med håndtak hun holdt i mens hun sveivet i vei. Dessuten hadde hun ulike øvelser for å trene opp synet, og vi avtalte at vi senere på dagen skulle sjekke ut Nintendo Wii som er bra for å trene opp syn-koordinasjon. Jeg hadde glemt mobilen min, og måtte kjøre tilbake til Faircourt for å hente den -- en ca. 40 minutters kjøretur. Mobilen har vært helt avgjørende i denne tiden. Jeg har faktisk hatt to -- en med norsk og en med amerikank simkort. Jeg har brukt mobilen til å skrive eposter, til å blogge (jeg har et lite eksternt keyboard), til å ta bilder til bloggen, til å sende fakser, til å ta notater fra møter, fra å ta opp samtaler med leger og andre, til teksting, og til å vekke meg om morgenen.
Da jeg kom tilbake, hadde jeg en samtale med vår venn Reine som har vært i kontakt med forsikringsselskapets leger, som har forsøkt å koordinere de ulike legene, og som enda ikke kunne bekrefte at de hadde hatt kontakt. Hun hjelper meg også med å få tak i alle dokumentene jeg gjerne vil ha med for å unngå at vi trenger å finne opp hjulet flere ganger når vi kommer tilbake til Norge.
Deretter hadde vi speach theraphy med Tina. A sitter da med elektroder festet til den delen av ansiktet -- høyre side -- hvor hun ikke har kontroll på nervene og Tina sender elektriske impulser som visstnok bidrar til at A får mer førlighet. A sitter med et speil foran seg, og mens jeg videotapet, gjorde hun ulike tunge og leppeøvelser, noen av dem beskrevet på et eget ark. Idag skal vi lage en instruksjonsvideo med Tina som viser disse øvelsene, slik at vi kan fortsette å trene på dem senere. Jeg kommer til å legge ut klippet på YouTube slik at også andre med slag kan ha glede av hennes tips. Etter Tina rullet A rett over til mer trening. Nå var det gåing -- hun klarer nå nesten å gå uten hjelp, men Kay, fysioterapeuten, holdt henne såvidt i beltet bak på buksen. "De er ikke nådige disse folka her," sa A fornøyd. "De kjører meg, og det er jo bra. Ellers kjeder jeg meg bare." "Det er bra. Lengre skritt. Sånn ja!" ropte Kay oppmuntrende mens A med møysommelige skritt beveget seg nedover gangen. Deretter ut i gangen, og opp og ned trapper. "Det er viktig at noen går bak deg når du går opp trapper, og foran deg når du går ned trapper," sa Kay. "Vekommende må også sikre seg, ha et godt tak i gelenderet, slik at de ikke taes med i fallet hvis du skulle miste balansen."
Tilbake i treningssalen måtte A spasere langs en rød linje mens hun holdt seg fast i to stenger som gikk paralellt med gulvet i hoftehøyde. Kay satte et stort speil med en vertikal rød linje foran henne. A gikk først fremover, så baklengs etter at Kay hadde demonstrert. "Veldig bra, ta en pause," sa Kay. "Jeg klarer etpar til," sa A som ikke ville gi seg.
Kl. tolv spiste vi lunch på meal management rommet. Åtte pasienter i rullestol -- A den desidert yngste -- satt langs bordene med overdimensjonerte frottesmekker knyttet rundt halsen. A hilste på alle, kunne navnene på alle bortsett fra to som var nye og introduserte meg. De nye ble introdusert av en av meal management trenerne. "This is Rosie and Paul. They are the new kids on the block today. Paul and Rosie, this is A..." hvorpå hun ramset opp navnet på alle som i tur nikket til nykommerne. Man kan si mye om amerikanerne, men skikken med å introdusere mennesker til hverandre når man kommer inn i et rom er en god skikk som gjør at man føler seg sett og inkludert. Mens vi satt der, kommenterte A på de andre. En eldre mann ble rullet ut av en dame i rød jakke. "Det er Bob," sa A. "Hun i rødt er ekskona hans." "Så trist å måtte bli pleiet av ekskona," sa jeg. "Det er bedre en ingenting," sa A som rett var. Mens det ble spist i dyp konsentrasjon -- jeg hadde kjøpt meg mat i kafeteriaen i etasjen under: roastbeef sandwich, fruktjuice, Dorito og kaffe, -- gikk insturktørene, alle damer, rundt og ga gode råd. "Skal vi skaffe deg litt eplesaus istedet for epler Jerry? Blir eplebitene for store. Derja Rosie, så flink du er til å drikke idag."
Flere av pasientene hadde med seg pårørende -- flere av dem allerede godt kjent med A.
I det hele tatt er A nå på hilsern med alle her. Når vi spaserer ned korridoren til rommet hennes, roper hun inn til de andre pasientene, "How are you today John," og "You look great today." "Jeg er jo veteran her nå," sier hun til meg. "Fem uker, da kjenner man jo rutinene. Men jeg gleder meg enormt til å komme meg hjem," legger hun til, som om jeg ikke vet det.
Etter meal management er det pause frem til kvart over to. Jeg ruller A tilbake til rommet hvor hun sovner omtrent før jeg har forlatt rommet. Jeg setter meg i bilen på parkeringsplassen, og mens jeg halvsover i førersetet og lurer på om det kan være carjackings på ARI´s parkeringsplass -- jeg har jo sett noen episoder av Sopranoes, kommer det en thunderstorm, et kraftig regnskyll med hagl. Det stopper like plutselig som det har begynt, og kvart over to er jeg tilbake til en allerede våken A som er klar for neste runde. A sitter på sengekanten på dobbeltrommet, i grønne bukser, sorte joggesko, en hvit tskjorte uten armer og ser blid og fornøyd ut.
Halv tre er vi klare for en ny treningsrunde. Nå får vi instruksjon i hvordan man skal trene på flyet for å motvirke blodpropper. Stående, sier Kay, kan du bøye knærene mens du står i midtgangen og holder deg fast i setet foran. Gjør det til du blir sliten. Deretter kan du presse deg opp på tærene og ned igjen, opp på tærene og ned igjen. Hun står ved et rekkverk og viser. A står ved siden av henne, på en myk matte som skal gjøre det litt mer likt slik det er på fly med et underlag som er litt vinglete. Når du sitter, forklarer Kay, kan du løfte bena opp på tå, så bak på helen. Alterner disse to til du blir sliten. Deretter kan du strekke bena fremover -- hvis du sitter på business class -- og dra tærene mot deg, og strekke dem fra deg. Deretter kan du strekke tærene fremover og skrive bokstaver til du blir sliten. Du kommer til å kjenne det i lårene også. Deretter kan du løfte knærene, gjerne mens du sitter rett opp uten å lene deg mot ryggstøet -- da får du tatt mavemusklene også.
Klokken kvart over tre er vi ferdige. Jeg er sliten og det er tre kvarter til neste time. Jeg stikker bort til Reine igjen for å sjekke statusen, og få kopier av noen dokumenter. Kl. 16 drar vi til et recreational room hvor vi får innføring i NIntendo Wii. A blir vist hvordan hun skal spille bowling. Det er effektivt, jeg kan se hvordan hun får trent opp det motoriske og det visuelle. Kvart på fem er vi ferdige, og jeg kjører oss hjem til Faircourt hvor A sovner mens jeg sjekker mail. Kl. halv åtte er jeg ferdig med å grille ribeyer og gjøre klar salaten. A får ikke lov til å skjære noe men har laget en god dressing. Vi er alene idag, og spiser i stillhet på det store kjøkkenet. Til dessert vil A ha peanøttis. "Jeg skjønner ikke helt hva som går av meg," sier hun. "Før kunne jeg ikke utstå peanøttis, men nå kan jeg liksom ikke få nok. Kan jeg få en til?" "Akkurat nå kan du få hva du vil." Jeg reiser meg og henter enda en Snickerbar fra den gigantiske fryseren som står i pantriet ved siden av kjøkkenet. Serverer henne en espresso med varm melk. Cl og Cy kommer i hver sin bil ved halv ti tiden. Da har vi akkurat rukket å se nyheter -- BBC World Service -- på den store flatskjemen de har over peisen på kjøkkenet. A er så sliten at hun knapt klarer å gå til bilen. Jeg forsøker å støtte henne, men hun sier bare, "ikke støtt meg så mye, dette må jeg fikse." Vi er slitne begge to. Vi kjører i stillhet de 20 minuttene tilbake til ARI. Fem på ti er jeg tilbake i bilen, hjemme kvart over. Snakker med K&E på veien hjem slik jeg gjør nesten hver dag, en hyggelig avslutning før jeg kommer hjem til et mørkt hus -- CL og Cy legger seg vanligvis ved halv-ti tiden slik de fleste amerikanere legger seg tidlig -- og jeg trekker meg tilbake til leiligheten jeg har i 2. etasje, leser mail, legger ut dagens videohilsen som vi har gjort rett før vi spiste, forsøker å regne på hva jeg skal betale av regninger når vi kommer hjem, og ved halv ett tiden legger jeg meg, leser raskt igjennom New York Times før bokstavene begynner å danse, før jeg merker at konsentrasjonen svinner hen og jeg sovner momentant.
Nå begynner en ny dag. Først skal jeg løpe meg en tur, deretter ringe forsikringsselskapet, ringe hematolog, lese mail, og herlig -- først ved 15tiden skal jeg innfinne meg på ARI.

Øvelser for å få tilbake taleevner

Onsdag morgen

Det er så hyggelig: Hver morgen våkner jeg til en skokk med eposter og tekstmeldinger -- med unntak av en enslig reklame for fjellstøvler eller en melding om at det har kommet inn 17 millioner euro fra Nigeria på kontoen min, består posten nå nesten utelukkende av hilsener og meldinger fra venner og familie som jeg gleder meg til å lese for A. Idag lå denne kommentaren inne fra svigermor som kunne fortelle om jentene:

S. var veldig glad for å treffe M. og H. ville nok også gjerne vært med, men både avskjed og hjemreise fra Sandefjord gikk fint. Allerede etter 5 min. erklærte H.at hun savnet S. H. skal til gjengjeld besøke K, B og A. idag. Regner med at begge er tilbake fredag.

hilsen G.

Denne kom i natt en gang:

Hilsen fra A fra frokostbordet i solskinn fra vakre Oslofjorden. Håper hjemturen nærmer seg! Du er i tankene mine. Livet er en lang skole og du har alltid vært en flink elev, A. Det er jeg sikker på at du vil fortsette med. Gleder meg til å gi deg en kjempeklem. Nå digitalt.

Ellers er jo våre døtre nøkterne damer. S sa i telefonen i går, "jeg gleder meg til gravølet jeg", pappa, da jeg fortalte henne at det blir begravelse neste tirsdag. Da hennes oldemor A ble begravet i Bergen -- S var kanskje seks år gammel -- satt hun i kirken å lyttet. På et tidspunkt -- mens det var helt stille i kirken, i midten av prestens tale, etter at han var ferdig med å snakke om oldemor og var i full gang med den delen av talen han kjente best -- sa hun høyt og tydelig, "pappa, er alt det presten sier sant?" Da vi snakket i telefonen om oldemor T, sa hun trøstende til meg, "jaja pappa, på den annen side, hun hadde jo et langt og lykkelig liv da."

Tirsdag kveld

Det er varmt i New Jersey, fuktig, varmt, selv om kvelden er det tropisk, det bygger seg opp, og så høljer det ned i ti minutter før det er stille igjen.

Etter sykehuset idag, dro vi innom å handlet, A sovnende i bilen mens hun lyttet til NPR - National Public Radio -- hvor debatten om den amerikanske helsereformen raser.  Alle på ARI vil høre om hvordan det fungerer i Norge, og lytter man til NPR får man inntrykk av at de fleste virker enige om at noe må gjøres med dagens system i USA.  Vi er begge enige om at det blir spennende å se hvordan det norske systemet virker i forhold til det amerikanske.

Vi ankom Faircourt og rakk akkurat å lage en kjapp video hilsen til familien og nære venner i Norge før Cy ankom.  Vi laget middag sammen -- A stavret seg til sin faste plass ved en av kjøkkenøyene hvor hun blandet smør og hvitløk til baguettene som vi la på den store grillen, jeg laget marinade til kyllingene, dekket bordet, trakk opp hvitvin, og ryddet unna den innkjøpte maten og Cy ordnet med grønnsaker og en tomat salat. Etter en kjapp lur grillet jeg maten og deretter spiste vi tre.  Da vi var ferdige måtte Cy dra for å hente T, og rett etterpå kom Cl som har vært på en utflukt etpar dager med jobben.  Vi ble sittende mens han spiste.

"Dere må ikke være et øyeblikk i tvil om at vi er ekstremt dedikert til at A skal bli bra.  Dere kan bli så lenge dere vil, dette fungerer aldeles utmerket, det er nesten som å ha søsken i huset -- søsken man faktisk kommer overens med -- og vi synes dere er fantastiske."

Jeg merket at jeg rødmet lett,  takket, tenkte at det ikke skal så mye til før jeg blir rørt.  A sa idag at hun tror Cy kommer å savne oss når vi drar, sa jeg.  "Det er jo ikke rart, for jeg er jo sjelden hjemme," sa Cl med et flir.
Vi snakket om løst og fast.  Kunne det faktum at A hadde vært på yoga og stått på hodet for første gang ha medvirket til at hun fikk slaget?  Vi snakket om tradeoff mellom det kognitive og det fysiske.  "Bedre med en Einstein i en rullestol enn en bimbo på rulleskøyter," sa jeg.  "Kunne det kombineres?" spurte Cl.  "Du mener en bimbo i rullestol?" smalt det fra A.  "Kanskje det er en ide," spant Cl.  Tenk deg at man har en kone som har mistet det kognitive.  Kunne man spørre -- når man først er der liksom -- om det er mulig å få gjort en puppejobb?  Hvorfor ikke?  Tenk deg hvordan de ville reagert i forsikringsselskapet hvis du spurte uten å fortrekke en mine, om det var mulig å gjøre en deal.  En partner som har mistet kognitive evner, og så ser man sitt snitt til å få gjort en brystimplantat.  Hehe, med kun følelse i det ene brystet!"  A lo så hun satte kyllingen i halsen.  Forløsende latter.  "For ikke å snakke om Botox," la hun til.  "Botox i den delen av ansiktet som ikke er lammet -- det er jo perfekt -- så har man ingen rynker i det hele tatt, to øyne som står på vid gap, en kjeft som henger på begge sider!"  Nå lo vi alle tre over den improviserte humoren.  "Denne samtalen må du ikke referere," sa Cl.  "Den går rett ut på bloggen," sa jeg.  "Den blir nok lest med stor glede.  De som kjenner oss vet at vi setter pris på en god latter.  At det er få ting vi ikke kan le av.  Og akkurat nå er det viktigere enn noen gang å kunne le."

Jeg kjørte A hjem ved halv tiden som vanlig.  Ringte E på veien tilbake.  Snakket med K om hjemreise.  Da jeg kom hjem, shoppet jeg på Amazon.  Noe skal man jo ha med hjem av gaver.  Kjøpte et par sandaler til A.  Noe H hadde ønsket seg, noe S har ønsket seg, noe jeg har ønsket meg.  Nå er klokken kvart over tolv, og i morgen skal jeg være med A på trening av fra kl. 0900.  God natt eller god morgen.

Venting på Morristown, tirsdag NJ

0907281400 Morristown Memorial Hospital
sitter på enda et venterom. Dagens MRI som var planlagt til kl. 11, har blitt utsatt til kl. 14. En Keith med et ambutert bein blir ropt opp. En eldre mann i rutete skjorte sitter i en rullestol med ryggen til fjernsynet hvor de viser et tv show fra et sykehus. To ambulansefolk, en hvit gutt og en sort jente, sitter å koser med mobilene sine, de også med ryggen mot fjernsynet. A sitter i rullestolen å snakker med H. Hun sier, du kommer til å få lang vei når du begynner på videregående. Kanskje du kan sykle ned, kanskje er det det lureste.
Idet A legger på med H, får jeg en tekst fra E og B. S er på besøk der, ble levert av bestemor i formiddag. Teksten forteller hvor hyggelig det er å ha S på besøk. Jeg ringer, S sier, hei pappa, med rolig stemme. H var sint over at jeg skulle dra, sier hun. Hun kalte meg en skitten sekk og slike ting, du vet, sier hun.
Kl. er snart tre. Vi har ventet siden kl. 11.A begynner å bli sliten. Hun er hoven i munnen, har problemer med tannkjøttet. Synes selv salaten er vanskelig å tygge. Vi har nå blitt vist inn på et nytt venteværelse. Dette er nesten som en slags pandorask eske av stadig nye venteværelser -- det er nesten som om de flytter folk til stadig nye venterom for å slippe å behandle dem, for å holde motet oppe, for at vi skal fortsette å se frem til at noe skal skje, men venterommene blir mindre, det vi er inne i ny har bare fem stoler, fjernsynet på stativ i hjørnet er mindre, og det overdøves nesten av en overdøvende luftkondisjoneringsvifte som jeg hører.A har reist seg opp i stolen for å få litt bevegelse i beina. Hun blir vist inn i et enda mindre rom hvor hun tar av seg alle ting med metall. Jeg tar hånd om gifteringen hennes, etpar andre ringer, et sølvkjede jeg kjøpte til henne da hun fylte 33 år, jeg fester klokken jeg ga henne på 40 årsdagen rundt mitt høyre håndledd, og når de skal kjøre henne avgårde, sier jeg at jeg venter her.
Kl. 1545. A er inne å gjør undersøkelsen. Jeg har fylt ut et skjema som bekrefter at hun ikke har noen metallgjenstander i kroppen. Ingen kuler. Ingen granatsplinter. Noen fyllinger har hun antagelig, men utover det er hun ren og fin. Selv BHen har hun tatt av for at det ikke skal være noe som forstyrrer mens hun må ligge musestille inne i en gigantisk magnet i over en halv time.
Jeg har sett mitt snitt til å plugge ut fjernsynet. Jeg nyter fraværet av Jennifer Alston, luften fra viften, stillheten føles frigjørende, og det er egentlig deilig å vite at jeg ikke kan gjøre noe fra eller til i en halvtimes tid. Jeg har sendt en fax til nevrokirurgens legekontor og bedt dem gi forsikringsselskapets lege den informasjonen de ber om. Jeg har gjort det samme med hematologens kontor. Har sendt kopier av faksene til forsikringskontoret i Danmark hvor de sitter. Har hengt opp begravelsen på tirsdag som en deadline, har booket flybilletter, har booket en enkelt billett til meg søndag hvis opplegget sprekker, slik at jeg ihvertfall kan komme meg til Norge i tide. Det er et puslespill hvor det gjelder å holde tungen rett i munnen, og jeg har for sikkerhets skyld sendt Raine en fax (også den med kopi til forsikringsselskapet) hvor jeg ber henne om å hjelpe til å koordinere alle disse menneskene, ber henne hjelpe alle disse viktige menneskene å få snakket sammen, slik at vi ikke skal gå glipp av bestemors begravelse rett og slett fordi noen ikke klarer å samkjøre seg.
Her kommer A. "Sovnet du?" vil jeg vite. "Som en stein. Jeg var redd for å få panikk, men jeg bare sovnet istedet. Jeg drømte om at jeg fikk panikk isted. Men sånn er det når man har godt sovehjerte." Klokken er fire. Vi har vært her i fem og en halv time. En fullstendig bortkastet dag for en undersøkelse som forsikringsselskapet insisterte på, som tok 40 minutter og som iflg. tre nevrologer var helt unødvendig. Pris: ca. 4000 dollar.

Tirsdag: Hilsen fra A

Kjære alle sammen
Idag er det tirsdag og jeg sitter å venter på å komme inn til en MRI på Morristown Memorial Hospital. Jeg føler meg ganske bra egentlig, men jeg merker jo at hovenheten i høyre side av ansiktet gjør at jeg har vanskeligheter å snakke rent. Men det varmer utrolig å høre at det er så mange som følger med. Dette kommer til å ta tid -- kanskje så mye som to år. Det har jeg jo gjentatt noen ganger, men det føles helt uvirkelig.
Nå ser jeg mest frem til å komme hjem og til å komme i gjenge. Så mye har forandret seg siden jeg dro. En uke har blitt til seks uker, sommerferien har gått og T & Ø flytter til Bergen. Det skal bli spennende å se hva det neste året bringer.
Jeg tror ikke Cy ser helt frem til å bli kvitt oss -- merkelig nok. Jeg tror vårt "besøk" har fått henne til å tenke over sitt eget liv. Selv katten kom i går å la seg på fanget mitt . Det gjør den ikke med hvem som helst.
I går svømte jeg omkapp med M, og måtte gi ham stadig flere handicaps for å sikre at jeg vant. Han var gentlement nok til å ta det med et smil -- såvidt. Han er som sin far -- vant til å bli tynt av damer.
Vi venter på å klargjøres for hjemreise, og er om mulig enda mere utolmodige, og det gjør ikke saken bedre at Cs bestemor døde på søndag. Hun var det nærmeste jeg noengang kom en svigermor og det blir rart å komme hjem uten at hun er der.

Mandag kveld, tirsdag samtale m Skerker

Kantinen på ARI, kl. 0930.
Skerker ble nesten hyggelig idag da han fikk høre at jeg hadde startet en business i USA. Plutselig satte han seg ned, spurte hvordan jeg hadde det, der jeg satt på sengen til A på det lille dobbeltrommet hennes på ARI. "Jeg ser ingen grunn til at hun ikke kan reise hjem. Det er liten sjanse for at blodproppen beveger seg, den er ørliten og sitter ikke i en viktig åre. Den ble oppdaget to dager etter slaget." Han fikk blodproppen til å høres ut som han snakket om en kvise. Han var en liten mann, en hvit frakk over khaki buksene, i slutten av 40 årene, smal i ansiktet, briller, et hode som hele tiden ser litt nedover mot papirene han knuger mot kroppen når han tasser ned korridoren.
Han bladde han i papirene sine som han hentet fra en liten metall tralle han trekker rundt på hvor det står "Dr. Skerker´s dolly." Jeg myste gjennom brillene, 25. juni, to dager etter slaget. Det føles lenge siden.
"Jeg hørte at bestemoren din døde, Kondolerer." Det er tydelig at min klagefax til Reine har hatt en effekt. "Jeg tror ikke dere trenger noen lege på flyet." Han tittet på sin elektroniske PDA som er linket inn til sykehusets data hvor de har de elektroniske journalene og resultater av prøver lagret. "Hva skal en lege gjøre midt over Atlanteren hvis det skjer noe?" spurte han retorisk. Jeg lo nervøst mens jeg så for meg situasjonen -- A på gulvet i kabinen, en rolig stemme som etterlyser en lege på høyttaleren. En vennlig hudlege eller en psykiater som legger en tafatt hånd på pannen hennes.
Jeg skyver bildet vekk, nikker, ser poenget hans. "Men slik jeg ser det er det liten sjanse for at noe skal skje," sier han. "Det eneste jeg ønsker er at Dr. Levitz også gir sitt samtykke basert på de siste prøvene."
"Jeg synes ellers hun har gjort fin steady fremgang. Det ligger nok mange måneder med hard treningen foran dere, men dette kan gå fint." Jeg la merke til bruken av ordet "kan" og merker at jeg allerede har innfunnet meg med usikkerhet i forhold til prognoser. I går hadde vi en samtale med alle hennes terapeuter og de var også samstemte i sin ros av hennes innsats og i forhold til å snakke om fremtiden med optimisme. Leslie, As occuptional therapist, var mest bekymret for As stahet og vilje til å gi alt. "Det er viktig at du ikke tar sjanser, at du er bevisst i forhold til når du er i en faresone. Det er lett for deg å brenne deg fordi du ikke har full følelse i venstre hånd. Du bør holde deg unna skjæring og varme gjenstander."
I går etter terapisamtalen, dro vi til Minuteman og spiste hver vår gigasandwhich og snakket om livet mens Bruce Springsteen sang i bakgrunnen. Deretter dro vi hjem til Faircourt, hvor jeg sovnet mens A satt å snakket med Cy. Ved halv syv tiden hoppet vi i svømmebassenget og A kappsvømte ti laps med M som kun fikk bruke en hånd og ett ben for å gjøre det til en fair match. Etterpå var A utslitt, og vi stod i bassenget, hun flytende som en klut i en badering, jeg ved siden av henne med en arm under hennes knær slik at hun fløt i vannet mens jeg holdt rundt henne med en andre hånden. Vi snakket om fremtiden og tullet med ord. "Man kan jo si at du er ganske slagferdig," sa jeg. "Ja, vi er i slaget nå," Vi lo. "Ja, eller være i godt slag," sa jeg. "Ja til jul blir det nok til at vi baker syv slag," sa hun. "Det gjelder å slå et slag for god rehabilitering," sa jeg. "Ja, og bestemme hvor slaget skal stå," sa hun. Der vi stod i bassenget kjente jeg klumpen i halsen, merket hvordan jeg hele tiden var på gråten, og ble påminnet på hvor kort det er mellom gråt og latter.
Senere kjørte jeg henne hjem til ARI, og etterlot henne hos den nye romkameraten, en eldre kvinne. Da jeg kom idag morges, fortalte A meg at de hadde hatt en hyggelig samtale i går. "Hun har vært gift i 59 år. Mannen har Alzheimer, og hun er bare så glad i ham. ´Det gjelder å stole på hverandre, gi hverandre rom og tid,´ sa hun til meg. Hun virker veldig lykkelig, og hun er veldig hyggelig å snakke med."
A har fått mange venner her på kort tid, slik jeg opplever at hun får mange venner overalt hvor hun ferdes -- med eller uten lapp for øyet og rullestol.
Jeg har begynt å tenke mer på hva som venter oss hjemme. I en av mange hyggelig mailer som ventet oss idag morges var det en fra W som skrev at jeg sikkert kunne "alt" om slag nå. Det er ikke riktig. Jeg har ikke egentlig begynt å orientere meg ift slag enda. Foreløpig har det vært mye viktigere å spesialisere seg på hvordan kryster maksimalt med verdi ut av det amerikanske helsesystemet og hvordan man sørger for at A har det best mulig. Jeg har ikke engang begynt å lese meg opp på rehabilitering eller slagpasienter eller hva det betyr å ha slag. Jeg er fremdeles i en tilstand hvor det er vanskelig å konsentrerer meg for mer enn korte brokker av gangen, og det er vanskelig å lese f.eks. bøker.
Om en halv time henter jeg A, kjører over til Atlantic Memorial Hospital, ruller henne inn til radiologavdelingen. Der skal de scanne hennes fantastiske hjerne og ta en såkalt MRI Angiogram. Deretter skal vi ha en tlfsamtale med Dr. Levitz og høre om han har funnet ut noe nytt. I morgen skal jeg være med på treningen, slik at jeg kan bidra med trening i mellomperioden før hun kommer igang med trening i Norge.
Det er viktig for henne å trene hver dag. "Det er en kamp å komme seg ut av sengen om morgenen," sier hun. "Hvis jeg står over en dag med trening, føles det som om jeg må starte omigjen," fortalte hun meg da vi snakket om dette tidligere.
Det siste jeg skal gjøre er å skaffe to sett med scans av alle bilder som er tatt av henne. Deretter skal jeg stå på for å sørge for at det følger med henne et komplett sett med journaler når vi omsider får kommet oss avgårde - forhåpentligvis tidssdnok til å rekke begravelsen om en uke.

Mandag

Klokken er litt over ett, og det er en skyfri dag i New Jersey. Jeg har løpt, lest avisen, lest og svart på mailer og snakket med Reine om dagens møte med teamet til A. Den jeg er mest interessert i å snakke med, Dr. Skerker, kommer ikke alikevel har jeg fått vite. "Jeg håper dere forstår at det er avgjørende for oss å kunne stole på dere -- vi har faktisk ikke noe valg," sa jeg på telefonen til Reine, vår Care Manager. "Skerker har gjort det vanskeligere for meg å stole på ham. Han ønsker ikke å ta ansvar for sine avgjørelser, han gir oss ingen informasjon, og jeg har nå gitt beskjed om dette -- skriftlig -- uten at det har hatt noen konsekvens. Han har bestilt en angiogram -- en undersøkelse som koster flere tusen dollar -- uten at noen av nevrologene synes det er nødvendig, og han sender ukentlige rapporter til forsikringsselskapet uten at vi får kopi." "Dere har ikke bedt om å få noen kopi," sa Reine. "Vel, er det flere ting jeg burde ha spurt om som jeg ikke har spurt om? Er jeg nødt til å stille deg slike spørsmål, slike lure spørsmål som ´hvis du var i min posisjon, hvilken informasjon ville du ha bedt om?´ Hvor lett tror du egentlig det er for en lekmann å komme inn i dette systemet? Og hvor mye lettere blir det når det kan virke som om alle er så redde for å komme i en juridisk klemme at pasientene og de pårørende blir behandlet som om de var infisert av en eller annen juridisk bakterie som gjør at de potensielt kan være livsfarlige å ha kontakt med? Hvorfor vil for eksempel ikke forsikringsselskapet gi meg noe skriftlig. Jeg sender dem mailer og stiller konkrete spørsmål, og får en ullen telefon tilbake. Jeg forstår det ikke." "Det er helt sikkert fordi de vil beskytte seg mot juridisk risiko," sa Reine. "Ja, men det betyr jo også at jeg stoler mindre og mindre på dem. Jeg blir jo også utrygg når de er så redde for å gi meg noen informasjon. Jeg ender jo opp med å ikke vite hva som foregår. Vi har jo ingen koordinerende lege her i USA, og da må jo jeg, en skarve amatør, gjøre denne jobben."
Vi blir enige om å snakke mer om dette når jeg treffer dem kl. 1430 idag. Hun sier hun forstår min frustrasjon, hun sier det med en myk stemme, som om hun vil trøste meg, og jeg må motstå fristelsen til å snerre til henne ,motstå fristelsen til å bite i hånden som faktisk hjelper meg, motstå fristelsen til å rope til henne at jeg ikke trenger trøst. Jeg trenger informasjon.
Som jeg kanskje har nevnt tidligere så er jeg mindre interessert i å snakke med hele teamet, men tenker at det kan være greit i forhold til å være As databank i forhold til det tverrfaglige teamet som må ta over når vi omsider kommer oss hjem, sier jeg når hun spør om jeg vil avlyse. Du kan se Skerker i morgen, sier hun, og jeg sier at det vil jeg gjerne.
En god venn ringte idag og sa at han følte -- etter å ha lest bloggen -- at jeg begynte å bli frustrert og han var bekymret for at jeg også nærmet meg et slags metningspunkt. Jeg svarte som sant var, at det gjorde jeg ikke. Bestemors dødsfall er forløsende, det er en påminnelse om egen udødelighet, men det er en kinaputt i en krigssone i forhold til det stresset man utsettes for når en ung kvinne, min egen kone, utsettes for noe så traumatisk som å få slag. Idag kjøpte jeg Joan Didions "The Year of Magical Thinking" hvor hun beskriver året etter at hun mistet sin mann.
Men, når det er sagt, så er det kanskje mindre stressende å være her enn å være hjemme. Her trenger jeg egentlig ikke tenke på noe annet enn A og meg selv. Jeg vet at jentene er i gode hender hos sine besteforeldre, slik jeg var i gode hender hos mine da jeg var på deres alder. Hver sommer tilbragte jeg mye tid hos besteforeldre og min oldemor, og selv om jeg kan huske at jeg kjedet vettet av meg (jeg hadde ikke engang en søster eller bror å krangle med), så ser jeg tilbake på disse ensformige endeløse somrene som en umistelig del av mine egne formative år. Jeg tror faktisk det å være sammen med besteforeldre gir en tilleggsdimensjon for jentene, det gir dem flere forbilder, flere rollemodeller, og flere referanser og miljøer.
Denne vissheten om at de er i gode hender gjør at jeg slapper godt av. Sålenge A fortsetter fremgangen, sålenge vi er midt i en sommerferie hvor vi ikke går glipp av inntekter. Sålenge det går fremover, sålenge det ikke skjer noen nye uventede ting som krever oppmerksomhet, som krever mere slossing, så tror jeg faktisk at dette går fint. I morgen skal A ha en ny MRI -- egentlig ikke nødvendig har jeg latt meg fortelle av to uavhengige nevrokirurger, men noe forsikringsselskapet tydeligvis ønsker. Jeg håper at vi deretter får reisetillatelse, men det avhenger nok også av hva vår hematolog sier når de siste blodprøvene foreligger.
Altså kjære venner, ingen sprekker i grunnmuren foreløpig. Her løpes det, det leses, spises, trenes, soves, dusjes, snakkes, tenkes, og heles. Det føles nesten som vi er på en treningsleir før høsten braker løs.

Skriver mer senere etter terapeut møtet.

Søndag kveld på vei inn i 6. uke

Klokken er ti, og jeg er i ferd med å legge meg.  Våknet opp til eposten om at bestemor døde kl. 0645.  Det føltes helt numment, uvirkelig, og samtidig, noe jeg har forberedt meg på lenge, noe organisk, en slags lettelse, lettelse over at hun ikke skulle lide mer, lettelse over at hun fikk en verdig avslutning. 

Det er slik med dødsfall at de utløser sorg for alle mulige andre ting også.  En ting er sorgen over fraværet av bestemor, sorgen over at jeg ikke var der -- selv om det kanskje ikke hadde spilt noen rolle, sorgen over ens egen udødelighet, og også sorgen over det som har skjedd med oss i sommer som gradvis treffer meg som -- som små drypp kastet mot meg med stor hastighet, nesten som hagl.  Og da gråter jeg som et pisket skinn mens det høljer ned utenfor og det får meg til å gråte enda mer og det føles godt, og idet jeg tenker at det føles godt, slutter jeg, slik det tropiske regnet slutter her, reiser meg og tar meg en dusj. 

Jeg kjørte tidlig idag i nesten to timer for å spise frokost med en gammel kompis fra college som lever i ytterst fattigdom i upstate New York, en sultnere kunstner skal man lete lenge etter, og selv om jeg ikke egentlig hadde lyst til å være borte fra A, visste jeg at han gledet seg til å sees, og jeg tenkte at A ville ha dratt, og derfor dro jeg og var glad for det. 

Da jeg kom tilbake hit ved 15-tiden, satt A å konverserte et par som var på besøk hos Cl og Cy.  Hun hadde nettopp ryddet ferdig rommet vårt fordi Cl og Cy gjerne ville vise gjestene sine rundt i huset.  Hun hadde krøpet rundt på gulvet og ryddet.  Resultatet var at hun var fullstendig utkjørt da jeg kom -- tiltross for at hun hadde sovet store deler av dagen.  Dette blir noe av utfordringen -- å få henne til å ikke alltid ta ansvar, få henne til å gi litt mer f.  Det blir ikke lett.  Jeg kjenner henne, hun kommer til å pushe meg til å rydde like mye som hun gjør, brette klær like fint som hun gjør og jeg kommer til å slite meg ut -- uten at hun kommer til å være fornøyd med min måte å gjøre ting på.  "Enten gjør du dette skikkelig," kommer hun til å si, "eller kan jeg like gjerne gjøre det selv."  "Hva skulle jeg gjøre?" spurte hun meg idag jeg påpekte at hun måtte ta det med ro.  "Jeg hadde jo bedt deg om å rydde, og du hadde jo ikke gjort noe," sa hun til meg, fremdeles lett lespende -- "rydde" kom ut som "dydde".  "Vel, kanskje var det en spesiell dag idag," sa jeg.  "Det er jo ikke hver dag man våkner opp til en epost om at ens egen bestemor er død."  Samtalen utspant seg mens vi spiste pizza til middag på et pizzasted i nærheten.  "Jo, det var kanskje et litt dårlig eksempel," innrømmet hun.  Etterpå tenkte at det ihvertfall var bra at hun begynner å komme dit hvor hun pusher.  Det er et godt tegn.

Dessuten gikk hun som som enn litt alkoholpåvirket fjellgeit opp trappen idag -- en fot på hvert trinn, venstre fot på oddetall og høyre fot på partall -- mens hun knuget om det matte metallrekkverket med begge hender.  I morgen skal vi ha familie møte for å høre hvordan planen er videre.  Hun er fremdeles svimmel, men gjør fremskritt hver dag. 

God natt. 

Bestemor er død

Min aller kjæreste bestemor døde i dag morges kl. 0645, 97 år gammel, og jeg våknet til nyheten på epost fra pappa.  Hun kommer til å være endel av meg sålenge jeg lever.  Før jeg la meg igår kveld, skrev jeg dette:

Idag har jeg tenkt mye på bestemor som ligger for døden -- effektive, udødelige, elskelige og i blandt nådeløse bestemor, hele storfamiliens mor, bestemor, olemor, tante, venninne, nære venn, confidant.  Alle har vi sett til henne for inspirasjon, alle har hun konversert, beskjedent egentlig, uten å snakke noe særlig om seg selv, alle har hun hatt på besøk, servert mat til, drukket te med, snakket med alt mellom himmel og jord med.  Gjennom et helt liv har hun skaffet seg nye venner, og ettersom hun ble eldre, ettersom bridgevenninnene falt fra en etter en av slag, blodpropper, av kreft, bilulykker, selvmord og alkoholisme, mens hun holdt stand i sin leilighet i tredje etasje uten heis, på Frogner må vite, den samme leligheten siden før krigen, siden bygningen ble bygget, hele tiden har hun bodd der, hele tiden har hun gått opp og ned de trappene, hele tiden har musklene hennes fått bryne seg mot tyngdekraften på daglig basis, først løpende opp og ned, så gradvis saktere, til hun mot slutten måtte ta seg en pust i bakken på hver trappeavsats, mellom inngangen og 2. etasje, deretter 180 grader i en bue, en hvilepause på avsatsen i annen, før en siste full bue opp til sin egen inngang i tredje etasje, hvor det stod bestefars navn på døren, i tredve år etter at bestefar døde har hun beholdt hans navn på døren, døren vi har gått inn og ut av mens vi også har blitt eldre, saktere til bens, men mens det også har kommet til nye kull av barnebarn og etterhvert våre barn, oldebarna, som har kommet inn, ivret frem av sine foreldre som gjennom bestemor har ønsket å videreformidle noe av sin egen barndom til sine egne barn, og ikke minst, vi barnebarna som har hatt et ønske om å vise bestemor at, se, vi har også blitt voksne, vi fører slekten videre, vi er i vår beste alder nå, og du, oldemor, du holder ut, du står her å tar i mot, du baker julekaker i flere sorter, du sylter og baker og serverer mat, du slår dine sønner i bridge og går fremdeles i teateret og på pensjonistuniversitetet og på konserter med Oslo Filharmoniske, du ber oss ta med gamle aviser når vi går, inntil for noen år siden pleide vi barnebarna å hjelpe deg ned med vinterdekkene i kjelleren når våren kom, enda en omdreining på livets årelange syklus, ned i kjelleren med dekkene til den lille gule bilen du kjørte helt til for noen år siden, ned i kjelleren, ned i sportsboden, ned i disse katakombene hvor våre egne foreldre i sin barndom under krigen ble båret ned nattestid i grå ulltepper hver gang flyalarmen gikk og bestemors hjerte slo hastig, mens hun selv forholdt seg rolig, forsøkte å puste rolig, forsøkte å ikke la barna merke faren, i denne kjelleren som nå ikke lenger husker krigen, som ikke lenger husker den gamle oljefyren, hele bygningen har blitt modernisert, de gamle naboene forlengst døde, damen i etasjen over deg som fikk slag i badekaret, som ble kokt i varmt badevann og som lå der til vannet etterhvert kom ned til din leilighet og du gikk opp å fant henne.
Nå er de gamle leilighetene pusset opp, nå er det nye par med nye barn som har flyttet inn, som har bygget ut kjøkkenet og modernisert badene, som har lagt inn varmekabler og oppvaskmaskiner, som har lagt inn downlight i takene, som har lagt inn elektrisk markise med fjernkontroll, som har fått inn kabelfjernsyn med 90 kanaler, som har fått hevd på parkeringsplassene i gaten utenfor, som kjører til Hemsedal og Vasser og andre dyre steder utenfor Oslo når helgene kommer, nå er det statsansatte og ingeniører, leger og arkiteket som bor her.
Plutselig en dag faller du.  Plutselig sklir du på kjøkkengulvet, blir liggende i en stilling du med engang forstår ikke er naturlig.  Forsøker å kjenne om noe er brukket. Konstanterer at det er det.  Klarer å få trykket på nødtelefonen som du har rundt halsen.  Din eldste sønn kommer, sier nei, uff mor, dette var ikke bra, han får ringt til ambulansen, du blir kjørt til sykehuset hvor de tar blodprøver, legger deg i en seng, gir deg smertestillende, du får næring gjennom små kabler som kobles til kroppen din, du blir dårligere, tynnere, du går glipp av din ukentlige avtale med frisøren, du får ikke sminket deg, plutselig ser du gammel ut, du som bare er såvidt nitti, og vi rundt deg tenker at du snart skal dø, vi kommer i strie strømmer, gråter som piskede skinn, holder i dine knoklede hender, gir deg blomster, mens du er rolig, trøster oss, så så, dette går nok bra, sier du der du ligger med en brukket hofte, med et brukket håndledd, med blåmerker langs hele siden av kroppen, du snakker rart oldemor, du gir klemmer, nesten fremmede mennesker som gråter, som ikke vil at du skal dø, dine barnebarn kommer, voksne mennesker, noen med sine barn, dine oldebarn som du føler at du  ikke kjenner så godt men som du er veldig stolt av, som får deg til å tenke på din egen periode som småbarnsmor, herregud så lykkelig du var, og hvor slitsomt det var og hvor glad du var da barna ble større, og nå står de her, de voksne barnebarna, noen har med seg sine nye kjærester som du har truffet en gang før, og som klemmer deg,  mens andre avlyser utenlandsreiser, kommer hjem for å ta et siste farvel.
Men du kommer deg.  Du har ikke tenkt å gi deg riktig enda.  Du har mer på lager.  Du blir flyttet til rehabilitetering.  Du forunderer alle, trener iherdig hver dag.  I løpet av seks uker er du tilbake i leiligheten.  Riktignok har en operasjon ikke gått helt etter planen, du har vondt, men du klager ikke, du inviterer som om ikke noe hadde skjedd, inviterer barnebarna på lunch, på frokost igjen, du har en fremmedarbeider som leverer mat fra en lokal kolonial, du fryser oppskåret brød, en svigerdatter gir deg en oppskrift på et brød som er bra for førdøyelsen, du vinker fra kjøkkenvinduet når folk drar, står der og vinker til de runder gatehjørnet og forsvinner tilbake i sine egne liv, og om sommeren tar du bussen til Tønsberg eller Valdres og blir hentet av din sønn som frakter deg i båt til et landsted, du får bo i gjestehytta, med små blomstrete gardiner, du blir vekket med te på sengen av din svigerdatter, om kvelden spiser dere grillet laks, de serverer hvitvin og snakker om gamledager og om krigen og om hvor frisk du har blitt, du nyter solnedgangen, sitter opp lenge, og etter en uke blir du kjørt hjem mens besøkene står i kø.
Et års tid senere faller du igjen.  Du merker at du begynner å bli sliten av dette, men du gir deg ikke.  Du må ha en operasjon i kneet, den blir ikke helt som du hadde ønsket, igjen må du trene deg opp, igjen trener du deg opp, igjen flytter du inn i leiligheten, men nå får din datter fått satt inn en liten heis opp, ordnet av Hjelpemiddelsentralen, det kommer folk hjem til deg for å vaske, du vil heller trene, du får dem til å gå opp og ned i trappen med deg til du kan gjøre det alene.  Den lille heisen står ubrukt, du har ikke tenkt å gi deg.  Et av dine barnebarn forelslår at du bør dra på cruice, og du booker deg på Hurtigruta, tar den fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen midt på vinteren.  Får lungebetennelse på veien tilbake, må legges inn på sykehuset, og igjen tror alle at du skal dø, igjen kommer alle for å ta farvel, og igjen lurer du døden, blir friskere, kommer tilbake til din daglige rutine med å lese Aftenposten, med å følge nøye med på debattene på fjernsyn, lærer deg epost, viderekobler telefonen, chatter med et barnebarn i Paris, lærer deg å programmere fjernsynet slik at du kan se programmer når du vil, følger med på valget i USA, tenker at du skal klare å holde deg i live til din yngste sønn fyller 70, til ditt eldste barnebarn fyller 50, til et annet barnebarn gifter seg, til din datter får sitt første barnebarn, du klorer deg fast, fester blikket på stadig nye milepæler som holder deg flytende, men sakte, sakte griper en nesten usynlig hånd fatt i deg og begynner å trekke deg nedover mot det mørke.  Først legges du inn på sykehus, på Diakonhjemmet, og denne gangen er det klart at du ikke vil hjem.  Du klarer ikke å bo alene og dine barn leter etter et sted du kan bo.  Du blir flyttet til Gamlebyen, bor på et hjem der med indiske pleiere og gamle sjømenn som raller om kveldene.  Du mistrives, synker mer og mer sammen for hver dag, blir spak i røsten, pistrete i håret, armene dine som fyrstikker, du må hjelpes over gulvet i gåstolen som du tvilholder på med skelvende hender.  Etterhvert får dine barn deg over til Nordberghjemmet.  Du får et stort eget rom.  Det er lyst.  Du kan høre lyden av baller som treffer tennisracketer, slag utført av mennesker i sin beste alder.  Det blir vår.  Du ser knoppene skyte ut på trærene, du får mye besøk, dine barn henter -- på din anvisning -- ut dine kjæreste eiendeler fra leligheten, et bilde du kjøpte  i din ungdom fordi det minnet deg om Monet.  En stol du og Leif kjøpte hos Blomkvist etter at han ble professor.  En morter i messing som du alltid har beundret.  Et bor og en sofa som ikke er så god å sitte i, men som du alltid har vært stolt av.  Du får et nytt høreapparat som gjør deg i stand til å høre hva dine besøkende sier til deg, som gjør at de ikke trenger å rope til deg.  På 17 mai kommer store deler av familien, flere oldebarn leker, og dere sitter utenfor.  Noen har med mat, med kaker, og du får en serviett rundt halsen, og sitter i vårsolen i en rullestol mens de fremmøte tar bilder med mobilene sine som de senere sletter fordi de ikke vil huske deg slik du er nå.  Du er glad for besøket, du klemmer dine oldebarn med mindre forbehold, du trenger kroppskontakten, du knuger på de varme hendene fra familien, holder dem, nyter hvert sekund, kanskje tenker du at du lever på overtid, at det snart får være nok?  Du får smertestillende plaster av legen for smertene etter kreften som har blitt oppdaget, du sier, jaja, noe skal vi jo alle dø av, jeg har fått nok, jeg føler at jeg har fått nok, jeg vil bare ikke lide, er redd for smerten, ønsker ikke å få noen forlenget periode med smerte, ønsker ikke å miste din verdighet, du vil dø med verdighet, og etterhvert mister du mye matlyst, og de som har greie på det sier at nå er det ikke sålenge igjen.
På din 97 årsdag kommer en liten utvalgt gruppe av familien -- de som ikke er på sommerferie -- på besøk.  Noen har med kurver med bringebær som er det beste du vet, og det serverers bringebær med melis og fløte på hvite tallerkner lånt fra Nordberhjemmet.  Det drikkes kaffe, du blir oppringt på den overdmensjonerte mobiltelefon fra dine barnebarn i utlandet som skulle ønske at de var der idag, som ønsker deg alt godt og som håper de får se deg snart.  Om kvelden sovner du utmattet og lykkelig over alle i familien din som har vært sammen med deg og tenker at du har det bedre enn mange andre på din alder, at du har hatt et fint liv og at du savner faren din, han skulle sett deg nå, han skulle bare visst hvordan det gikk med deg, hvordan du har klart deg her i livet, om han bare hadde sett deg, men han forsvant for tidlig, han ofret seg for familien.
Mot slutten av juli merker du at stemmen din begynner å svikte deg.  Du får mer vondt i ryggen, du får mer smertestillende, og mens sommerstillheten ligger som et lokk over hovedstaden og folk sjekker værvarslingene på internett i håp om mer sommervær, merker du at kreftene tar slutt, du merker at dine barn er hos deg mer og mer, og du forstår at det går mot slutten og du konstanterer at det meste har gått som planlagt. 

A svømmer i NJ

En liten video fra dagens svømming i bassenget her på Faircourt.

	090724_A_svømmer short Video Length 0:22 Click here to watch

Lørdag morgen

A og jeg sitter på Minuteman Family restaurant, A gratulerer T med 40 årsdagen, gråter litt når hun hører søsterens stemme på telefonen, og jeg tar henne i hånden over bordet, klemmer den, mens Bruce Springsteen synger Born in the USA. Utenfor er det en solfylt morgen, vår store Chevrolet Tahoe står badet i sol, det er spådd en knalldag her i NJ, og jeg har akkurat fått beskjed om at bestemor er veldig syk og kanskje ikke lever til vi kommer hjem. Bestemor har vært som en mor for meg hele livet, og idag er det henne både A og jeg tenker på og snakker om.
Jeg har vært ute å løpt i det fine grønne landskapet i dag morges, og A har hatt dagens eneste fysioterapitime. Nå skal vi bare spise ferdig frokosten -- egg, bacon, homefries, kaffe, små plastglass med appelsinjuice, eller OJ som det heter her -- og deretter bærer det tilbake til bassengtrening på Faircort. Vi har snakket om jentene idag morges, og vi er enige om at en sommer hos besteforeldre, ispedd etpar uker i New Jersey, ikke er så værst tross alt. Særlig ikke når man tenker på hvordan vi tilbrakte våre somre. Jeg var tidlig i barndommen ofte sammen med bestemor, bestefar og oldemor mesteparten av sommeren. Riktignok kjedet jeg meg litt, men flotte sommerminner ble det uansett. Det blir det nok for jentene også.
Øyet til A er vesentlig bedre idag synes jeg. Hun har tatt bort lappen for å trene det mere, og derfor også mer svimmel. Men, det går fremover, hun spiser bedre, ser mere "normal" i ansiktet, og går stadig støere selv om hun iblandt skjener ut til venstre.

På diner: Blandt nonner og slagpasienter i NJ

Ferdig med dagens cheeseburger delux. Kun oss, etpar korrupte politikere og noen nonner (bak oss) som nyter den fete maten før middagsrushet setter inn -- cheeseburger, BLT, apple pie og Diet Coke, no Pepsi.

Fredag - snart helg

Mens sommerferien renner sakte ut av timeglasset er vi i New Jersey, korrupsjonsherjede New Jersey, the Garden State, i midten av en stor park bor vi, mens vi venter på å få vite hvordan i huleste vi skal komme oss hjem.
Jeg våknet frustret og urolig i dag morges. Columbia guruen ombestemte seg igår, ville ikke ta en MRI alikevel, og et angiogram ville han gjerne ta, men først 8. august når han spesialist kommer tilbake fra ferie. A og jeg var skjønt enige om at så lenge gidder vi ikke å vente. Idag sendte jeg derfor en fax (via efax.com) til vår trofaste venn Reine på ARI (tidligere feilaktig referert til som ARF), hvor jeg skrev at vi kjører med en lokal MRI for å tilfredstille forsikringsselskapet. Videre, når jeg først var igang, skrev jeg også:

I am also concerned about what seems to be the lack of coordination around my wife´s care and the lack of information regarding my wife´s health.

I am concerned that the doctors are saying different things regarding blodthinners vs stroke vs clotting and flying, and it is confusing. Would it make sense to get my wife a coordinating doctor that can pull everything together, and who can also conclude? Maybe this job is performed now by Skerker, but since I have not heard from him very much, it is impossible to know what is really going on.

When it comes to information, it feels like we are beeing treated somewhat like mushrooms (kept in the dark and fed shit). Why were we not told about the blood clot earlier? I have not really received any information about progress or plans or anything other than one conversation with Skerker which took place on my request in a noicy place surrounded by other people. I have spent quite a bit of time in hospitals, and to find out indirectly that my wife had a blood clot in her foot was an unpleasant experience to say the least.

Having said that, I also think you have been extremely efficient and forthcoming. But, as I am sure you can appreciate, this is a frustrating situation, and more information and better coordination would go a long way to alleviate that.

Again, thanks for your help.

Reine ringte meg for en time siden. Hun sa, jeg har nå avtalt MRI og angiogram på Morristown førstkommende tirsdag. Jeg har også avtalt et familiemøte med hele teamet til A førstkommende mandag. Dit kommer også Dr. Skerker, og da vil vi ha en oppsummering av hvordan det går med henne og hva vi anbefaler videre. Det hørtes betryggende ut sa jeg, selv om jeg egentlig ikke føler at vi trenger å møte hele teamet.

Det er vanskelig å stole på folk bare utfra deres posisjon. Det er også frustrerende akkurat nå at ulike mennesker gir ulike råd. Hematologen er den jeg oppfatter som mest straight; han sier at på den ene siden og på den andre siden, og jeg vet ikke helt og hun har jo en tendens til blodpropper, og da, eh, ja, da bør man jo gi blodfortynnende osv. Men dette har jeg skrevet om før, det er bare det at frustrasjonen gir seg ikke, jeg blir i villrede, jeg lurer på hva jeg skal gjøre, kan jeg ta denne beslutningen? Helst skulle jeg gjerne hatt en koordinator, en profesjonell som kunne tatt denne beslutningen. Forskringsselskapet forsøker å få meg til å tro at de har denne kompetansen, sier de har denne kompetansen, men jeg føler at uansett hvor mye jeg vil, så er det vanskelig å stole på dem fordi de også har en økonomisk agena som hele tiden ligger bak, uansett hvor mye de forteller meg at dette ikke ikke er tilfelle. Jeg tror dem når de sier det, men samtidig gir de meg så lite informasjon, de er tydeligvis opptatt av å ikke gi ut noe skriftlig, jeg har flerer ganger bedt om å få ting skriftlige, men det vil de ikke, de vil gjøre alt pr. telefon, jeg snakker alltid med ulike saksbehandlere, de kan ikke navngi sine egne leger men forteller meg at "alle har nevrologisk spesialitet og er eksperter på flymedisin," noe som er så lite troverdig at hele resten av troverdigheten også tynnes ut uansett hvor mye jeg gjerne vil tro på dem.

Iblandt så ønsker man ikke å måtte ta beslutningen. Jeg tenker på da vi var på sykehuset sammen for 14 år siden, da H var nyfødt og hun veide et halvt kilo, lå i en kuvøse og de aller fleste hadde gitt opp håpet om at hun skulle overleve -- alle bortsett fra H selv -- da vi satt der, og i ettertid er vi veldig glade for at vi ikke ble satt i en situasjon hvor vi måtte ta beslutningen om hennes videre skjebne. Tenk om vi hadde tatt en "feil" beslutning, tenk om vi hadde ønsket å la henne slippe smerten, de mulige dystre diagnosene for varige skader vi da stod overfor. I en slik situasjon var det befriende og betryggende å ha et team av leger vi stolte på, mennesker vi ikke nødvendigvis kjente, mennesker vi ikke nødvendigvis likte engang, men mennesker vi var nødt til å stole på, og mennesker hvis beslutning det i etterkant har vist seg at vi kunne stole på. Dengangen stod vi overfor en type medisin som kun rammer en mikroskopisk del av befolkningen og derfor en type medisin hvor det kan være stor forskjell fra sykehus til sykehus, fra lege til lege og fra land til land -- alt avhengig av hvor store volumer, hvor mange barn man behandler. "Fordelen" med slag er at det rammer så mange, og at vi selv i Norge har mye erfaring med behandling og attføring med denne type sykdommer. Blodpropper er det ikke nødvendigvis en tilstand som gir tilsvarende stordriftsfordeler. Da vi oppdaget at A hadde hatt en blodpropp i portvenen for ti år siden, møtte vi en skråsikker overlege på Ullevål. Han anbefalte noe som hørtes ut som en lite attraktiv behandlingsform. Da vi spurte ham om han hadde gjort dette før, svarte han bekreftende. Da jeg spurte ham hvor mange tilfeller de hadde håndtert, fortalte han at de hadde hatt ca. fem tilfeller i løpet av de tre fire årene. Da A spurte ham, "ville du ha anbefalt denne behandlingen hvis jeg var din kone," svarte han, "det må jeg tenke litt på." Vi endte opp med å ikke gjøre inngrepet, men å følge hans råd mht til blodfortynnende. Da vi kom til USA et år senere, var det en guru i Boston som tok A blodfortynnende, noe som har fungert helt fint i ti år. Det vi kanskje burde ha gjort, var å følge opp dette og sett det i sammenheng med for tidlige fødsler, med blodpropp osv. Men det er lett å være etterpåklok.

Men hvordan bygger man tillit? Hvordan gir man folk tillit? Det er ikke lett å stole på fremmede og spesielt ikke i et system som er så fokusert på å beskytte seg selv mot mulige søksmål at selv den minste ting krever at man som pasient eller pårørende signerer en kontrakt som fraskriver sykehuset for alt ansvar -- hvis det skulle skje noe. Like fullt -- når slippes ned i en slik situasjon vi nå befinner oss i, så må man stole på de man treffer. Man har rett og slett ikke noe valg.

Jeg var uansett glad for at Reine tok ballen og fikk satt opp et møte. Jeg er glad for at vi får unnagjort milepælene satt frem av forsikringsselskapet for å komme oss hjem. Jeg tviholder på dette langsiktige målbildet om å komme tilbake til livet vårt -- ha kontinuitet i treningen, få A sikkert hjem, og få stilt en diagnose som gjør at vi kan forebygge fremtidige slag og blodpropper. Det er en trøst å tenke på at de aller fleste gjør så godt de kan.

Nå er det snart tid for å hente A, og for oss til å gå på MinuteMan, drikke en kaffe, gi A litt iskrem, spise en sen lunch, før vi drar tilbake hit til Faircourt, før vi tar oss en treningsrunde i bassenget, før nye videopptak, før en god middag, før jeg kjører henne hjem slik at hun kan være fit for fight til lørdagstrening og tidlig pickup i morgen tidlig.

Har ellers hatt hyggelige telefonsamtaler med jentene og med gode venner i Norge. Flere sier at det er hyggelig å lese bloggen hver dag, at den er en påminner om hva som er viktig, om livet som skyller inn over oss hele tiden, enten vi vil det eller ikke, enten vi kjeder oss, gruer oss, enten vi er friske eller syke, dette er her og nå, og om det er trist eller happy, om det er stille eller storm, uansett så er det deilig å være i live, deilig å kunne se fremover selv om man ikke vet hva fremtiden byr på, egentlig deilig å vite at vi ikke kjøpe oss fri fra livets favntak, at vi kan ta forholdsregler og være godt forberedt, men at vi ikke kan unnslippe den risikoen som alltid ligger innebygget i det å leve.

En kort melding torsdag kveld

Faircourt, torsdag kveld. A er kjørt hjem etter en litt slitsom dag. Motivasjonen er fremdeles høy, men det er ikke fritt for at det begynner å tære på kreftene å være i limbo her -- uansett hvor store biffene er, uansett hvor fint og flott alt er. Fikk vite at et opplegg på Columbia Presbyterian ikke kan komme igang før i annen uke i august, så da får vi finne på noe annet. Det betyr tror jeg at vi får tatt en MRI her i Morristown snarest (noe legene mener er unødvendig, men som forsikringsselskapet ønsker), får vite resultatet av dagens undersøkelser bestilt av hematolog, og at vi deretter -- såfremt legene mener det er sikkert å fly -- peller oss hjem snarest.
I Norge er vi nå ganske sikre på at vi klarer å komme oss raskt igjennom Ullevål, og takket være en fastlege som har stått på vesentlig mer enn det jobbeskrivelsen legger opp til -- hun har både sendt mailer, tekstet oss fra hytta og stått på, noe vi er veldig takknemlige for -- ser det ut til at vi klarer å komme oss til Sunnås rimelig omgående etter at vi kommer hjem.
A blir stadig bedre synes jeg. Nå sitter hun å venter utenfor når jeg kommer for å hente henne. Hun klarer å gå ut av bilen selv, insisterer stort sett på å gå mens jeg holder henne i lett i høyre hånd. "Ikke styr, jeg styrer" sier hun med tiltagende myndig stemme, og jeg må stadig si at hallo, du er syk, slapp av. Det er ikke lett for henne å være tilstede på Faircourt uten å skulle ta ansvar. "Ligg stille, vær syk, ikke vær så aktiv," må jeg si. "Forstår du at du ikke er helt frisk?" Jo, hun forstår det, sier hun, men jeg vet ikke helt om jeg tror henne.
I morgen er det fredag, og jeg gleder meg til en ny helg -- kanskje mest fordi jeg vet at vi snart kommer oss hjem. Det er ihvertfall det vi håper på.
Det vi har savnet mest i denne prosessen, det jeg har savnet mest, er en koordinerende lege, en som sørger for at det kommer en hematolog inn i bildet, en som kan sammenstille all informasjonen fra alle ekspertene, en som tar et total-ansvar. Det har manglet hele veien, og det har gjort at det nesten har vært en fulltidsjobb å være pårørende. Jeg håper dette blir bedre når vi kommer hjem, men er egentlig i tvil om det er noe særlig bedre der. Foreløpig har vår fastlege gjort denne jobben kan det se ut som, og det er veldig betryggende.
Jeg er også glad jeg ikke brukte masse energi på å finne ut hva Lupus Antikoagulant Syndrom er for noe. Jeg har egentlig lært meg det etterhvert -- det er ingen grunn til å bruke krefter hvis man ikke vet om det er en realitet. Hvis hun kanskje har noe gidder jeg ikke å forholde meg til det -- medmindre vi må ta forholdsregler. Det er litt som fattern pleier å si -- man trenger ikke bekyre seg for det man kan gjøre noe med og det man ikke kan gjøre noe med. Det som tar på er de områdene hvor man lurer på om man har gjort for lite, eller at man kunne ha gjort noe på en bedre måte. God natt -- eller til dere i Norge -- god morgen!

Venteværelset, Morristown Memorial

A har lagt seg på en sofa, og sover som en sten. Vi sitter nesten alene i en giga ventesal med plass til minst 60 mennesker. En stor flatskjerm dekker den ene veggen, og viser en advokat, direkte fra en rettsak som legger frem bevis for at en mann har forgiftet konen. Vi har nettopp gått igjennom den vanlige rutinen med å forsøke å forklare hvordan dopplerundersøkelsen vi nå venter på skal bli betalt, og det erfaringsmessig 20-30 minutter. Undersøkelsen vi venter på er for dr. Levitz, han vil se på en gammel blodpropp for å se om den er der enda, og for å forsøke å forstå alle symtomene.
A og jeg har vært på diner og spist alt for fet mat, omgitt av altfor fete mennesker. Tenk deg, alle disse menneskene er her i sine helt vanlige liv, lunch med kollegaer, med barnebarn, med barn, sier A mens hun spiser helt uten å søle helt til hun skal helle i litt mer milkshake og bommer på glasset.
Tidligere idag fikk jeg en telefon fra vår flittige pådriver, Reine, care manager på Atlantic Rehab. Jeg er skikkelig irritert på kontoret til dr. Baskin, sa hun. En av partnerne der tilhører den samme menigheten som jeg. Jeg skal filleriste ham litt. Fortelle ham at de ikke kan være så opptatt av penger. Alt handler da ikke om penger! I mitt stille sinn tenker jeg at jeg må få sendt noe fersk god norsk laks til henne når dette er over. Etter at hun har ringt, ringer jeg jentene. Snakker med H som vil vite når vi kommer hjem, og som jeg tror forstår at det er viktigere å få A hjem uten risiko enn at hun kommer fort hjem. H var glad for å høre at A kunne bevege høyre øye.
Ikke mere å fortelle herfra. Detaljene fra amerikanse venteværelser, de grønne vegg til vegg teppene, de hahogneybrune møblene, fjernsynet, det hele blir litt kjedelig etterhvert. Nå vil vi bare hjem, selv om vi ser at det kan ta litt mer tid.

A har ikke Lupus Antigoagulant

Men, hun har en ganske stor sjanse for blodpropper. Jeg sitter nå på venterommet hos hematologen, Dr. Levitz. Han konstanterte at hun ikke har LA, men at hun har lav protein S og en rekke andre indikatorer på at hun har en økt sjanse for blodpropper. Han virker frustrert over at han ikke klarer å gi oss et tydeligere svar, en klar diagnose.
Blodproppen i leggen ble oppdaget allerede rett etter slaget. De vet ikke om slaget var forårsaket av en blodpropp eller ikke. Levitz ønsker å ta flere prøver, vil gjerne se om den tidligere trombosen er der, etc. etc. Det vil ta en uke, sa han. Kan vi få det til raskere, sa jeg. Ja, vi kan få gjort det på tre dager. Det høres bra ut, sa jeg. Kan vi reise da? Han trakk på det. Jo, det bør vi kunne få til, men det er etpar ting til jeg gjerne vil få svar på først.
Fikk også en melding fra forsikringsselskapet. De setter nå opp time med oss på Columbia Presbyterian. Dr. Skerker følte ikke at han kunne henvise oss til et annet sykehus, så det tar forsikringsselskapet seg av. De imponerer om dagen. Veldig bra!
A er nå inne å tar mer blodprøver. Et spørsmål er hvordan blodfortynnere virker i forhold til evt. blødninger. Det er ikke noen morsom beslutning - ikke ta blodfortynner og øk sjansen for blodpropp, ta blodfortynner og øk sjansen for blødninger...
Vel, nå gleder jeg mest til å spise lunch og debriefe med A før jeg kjører henne tilbake til rehab for nye treningstime kl. 15. Ansiktet hennes er mye bedre idag, hun kan bevege tungen, høyre side av ansiktet begynner å vise tegn til at noe av førligheten kommer tilbake.

Onsdag: Hun blir bedre

Da vi kom tilbake til ARF ikveld var hun bedre enn på lenge synes jeg. Da jeg ga henne øyesalve slik jeg gjør hver kveld, idag fra en ny tube, da hun la hodet bakover og tillitsfullt lot meg legge salven forsiktig i det høyre øyet som hun ikke har klart å lukke eller bevege forbi midtlinjen, så jeg antydning til bevegelse -- mer bevegelse enn før. Jeg ble veldig glad. Dette er supert, A, sa jeg. Dette er virkelig bra. Følg fingeren min. Jeg lot fingeren bevege seg foran ansiktet, og høyre øye fulgte -- for første gang siden slaget -- fingeren til høyre for midtlinjen. Det er ikke mye, men det er mye bedre enn tidligere, sa jeg begeistret. Jeg beveget fingeren oppover, øyet fulgte etter og øyelokket hevet seg. Jeg beveget fingeren nedover, og øyelokket lukket seg litt mer. Igjen, ikke mye, men nok til at jeg ser det er fremgang. Cl, som kom hjem før A dro idag, og som ikke hadde sett henne på etpar dager, mente det var markant fremgang å spore.
Dr. Skerker fortalte A idag at hun kan overnatte her på Faircourt og fremdeles være med på treningen som om hun er inpatient. Foreløpig vil hun gjerne overnatte der. Det er greit å komme i seng kl. 22. Da har jeg litt mer tid til å gjøre meg klar om morgenen, sa hun da vi snakket om dette ved middagen idag. Og så får vi litt tid hver for oss. Det er også bra. Skerker sa forøvrig at jeg kan være sålenge jeg føler for det. Reine var også innom idag. Hun er klar for å sette opp en MRI på Columbia når vi måtte ønske det. Forsikringsselskapet ønsker en MRI til før de slipper meg hjemover, så da er det jo like godt å gjøre det på Columbia Presbyterian.

På veien hjem spør A om jeg kan kjøre innom en drugstore i Morristown for å kjøpe en øyepatch til en annen pasient, en 70 år gammel dame som syntes As sorte lapp over øyet virket så mye bedre enn de andre. Hun klager hele tiden, sa A, men jeg sa at det gikk fint, at hun skulle få en av mine. Og nå har jeg bare en igjen.
- Jeg gjør hva som helst for deg, sa jeg, og tenkte at det er typisk A å gi bort sin siste øyelapp -- som hun selv virkelig trenger -- når hun treffer noen som trenger det. - Men det er grenser for hva jeg gjør for resten av pasientene på ARF når klokken er ti om kvelden. Beklager. Håper du forstår det. Vi har en spennende dag i morgen, og vi kan heller gjøre det etter hematologtimen kl. 11. Jo, hun var igrunnen enig idet.


Jeg hadde en fin dag idag. Løp på morgenen, og kjørte deretter til en mall i nærheten hvor jeg hadde bestilt time hos Apples Genius tjenesten for at de skulle fikse glasset på min iPod som har knust. Der tok jeg feil. Etter å ha meldt meg hos en vennlig dame og sett navnet mitt på en stor tavle, fikk jeg sitte på en barkrakk mens en ung kar fortalte meg at de kunne fikse hele enheten for 200USD. Jeg droppet det og gikk inn på varemagasinet Bloomingdales for å kjøpe noen nye bukser istedet. Der ble jeg møtt av en dame på rundt 65 år som fortalte meg at hun hadde vært i Norge, i Sandefjord som 20 åring og hun elsket nordmenn. Det var godt å høre. Hva bringer deg hit min venn? Business?, spurte hun. Nei, min kone har hatt et slag. Åhh...Stakkars deg. Går det bra med henne? Vel, etter forholdene bra, ja. Det var nummeret før hun ga meg en klem, en trøsteklem. Min kusine døde i fjor. Stakkars Melanie, 60 år, gift med Howard som hun møtte i highschool, vondt i hodet, og plutselig en dag står hun å legger hundemat i kaffemaksinen. Howard ringer etter ambulanse. Ti dager er senere er hun død. Hvilket sykehus er din kone på? Morristown??? Nei huff og huff. Det var ikke bra. Dama er plutselig blek, holder seg til munnen, ser på meg med oppsperrede øyne. Jeg føler nesten at jeg må trøste henne. Hun er ute nå, sier jeg, beroligende. Ja, det var da endelig bra. Jeg skal si deg det, Morristown er ikke ett bra sykehus. Hun skal flyttes til Columbia, sier jeg for å roe henne. Columbia Presbyterian? Ansiktet forandrer seg, hun smiler nå, det er saker det. Dit bør dere dra. Det er det beste i landet her på slike saker. Vi bor hos en lege, sier jeg. Åja, da er dere i gode hender. Her har vi forresten etpar fine bukser som passer deg godt vennen min. Du kan kalle meg Valerie, sier hun.

Vi har en hyggelig snakk. Jeg ender opp med å kjøpe to bukser. Jeg trenger bukser. Har gått i de samme klærene siden vi kom. Kjøper seks par sokker. To underbukser. Føler at jeg virkelig slår ut håret. Passer på kvitteringene. Hvor langt kan jeg gå? Ville de la meg kjøpe en smoking? Cl og Cy skal ha party på lørdag. Et par med hus i Sveits, New York og Los Angeles kommer. Catering. Kan jeg spandere på meg et nytt barbersett i skinnfutteral? En nesehårsklipper? Hva med snorkel til bassenget? En GPS? Smørekniver? Grilltermometer? Badekåpe. Pysjamas. Kaffekvern? Jeg nøyer meg med understøy, sokker og bukser og tenker at jeg begynner å bli gammel. Begynner å miste grepet.
Men jeg har valgt å kjøre en helt streit konservativ linje i forhold til forsikringsselskapet. Idag fikk jeg en regning fra Telenor på 14000 kr. Snakk om marginer -- når man vet at deres variable kostnad på de tjeneste jeg har måttet bruke er omtrent null. Vanligvis bruker jeg 2500 per regning, skrev jeg til forsikringsselskapet. Resten er antagelig samtaler jeg har hatt for å roe ned pårørende og ordne med fastleger og sjekke mobilsvarer og motta lykke-til-smsmer, altså samtaler som er en direkte konsekvens av slaget til A. Antagelig ville regningen vært mye høyere hvis jeg ikke hadde ringt med en ATT telefon jeg kjøpte her hvor du betaler maks $3 per dag for samtaler i USA og $20for så mange smsmer man klarer å taste i løpet av en måned i USA. Skrev også til forsikringsselskapet og sa at vertsfamilien vår gjerne vil ha noe for oppholdet. Hva synes forsikringsselskapet det er riktig å betale dem -- gitt at vi får ringe gratis derfra til Norge når vi er der, gitt at vi får låne en bil, gitt at vi har fått låne tre soveværelser, to stuer, tre bad, parkering og basseng, grill, mat etc.? Statens regulativ er 2000 per døgn i USA. 600 for mat. Jeg vil ikke utnytte forsikringsselskapet, skrev jeg, men jeg vil ikke være urimelig mot vertsfamilien vår heller. De trodde vi skulle være her i to dager. Nå er vi her på femte uken. Blir spennende å se hva forsikringsfolkene svarer på den. Jeg har en venn som selger reiseforsikring. Han fortalte at han som distributør får over 70% av salgsbeløpet. Det er ekstrem fortjeneste på reiseforsikring. Tenk på tallene -- tenke hvor mange som reiser hvert år. Nesten alle har reiseforsikring -- de fleste er overtegnet fordi de har det gjennom forsikringsselskap pluss at de får det når de betaler med kredittkort.

Det er tøffe tider i USA og alle, inklusive våre venner, forsøker å ikke ta helt av, eller kanskje, forsøker å komme ned på bakken igjen uten å moses fullstendig. Jeg hadde synes det var veldig fint hvis vi kunne gjøre opp for oss -- selv om det er en situasjon hvor vi også ville latt de aller fleste av våre venner bli hvis de hadde vært på besøk og noen hadde kollapset på vårt kjøkkengulv.

En annen hyggelig ting som skjer er alle mailene. Jeg får spesielt en hyggelig mail fra faren til A nesten hver morgen når jeg våkner. Han forteller om arbeidet i stallen, morelltrærene, alle som har vært på besøk, og hvor mye han gleder seg til å dulle med A når hun kommer hjem. - Han kommer til å stå klar i døra med varm te og hjemmelaget brød med geiteost hver dag om han får sjansen, sier A fleipete men med kjærlighet i stemmen når jeg leser mailene hans høyt for henne.

Hittil har jeg ikke svart på noen av mailene hans, jeg har stort sett bare fokusert på å skrive blogg. Men idag brukte jeg morgenen på å skrive en lang mail til ham. Jeg avslutter dagens rapport med min kjærlighetserklæring til svigerfar og til A:

Kjære X

Når jeg hører hvor mye besøk dere har på Gården så blir jeg både litt glad for at jeg ikke er der -- her er det rolig, ingen besøk -- og samtidig minner det meg over sommeren vi går "glipp av" med jentene, og det er bittert fordi tiden kommer jo aldri tilbake, og dette er kanskje en av fire-fem somre vi har igjen med H før hun er ute av redet -- hvis vi i er heldige. Samtidig beundrer jeg dere for gjestfriheten og villigheten til å stå på for at andre skal ha det hyggelig. Det er en usedvanlig god egenskap, og en ganske sjelden egenskap også, spør du meg.

Nå sitter jeg på mitt lille kontor hos Cl og Cy. Jeg har akkurat våknet, har drømt om at jeg falt ned i en sjakt i en konstruksjon inne i fjellet, jeg har sovet i åtte timer, kl. er halv ni, og jeg har tenkt å ta meg en løpetur.

Leser forøvrig Frank McCourt - Teaching Man -- veldig bra bok om hans erfaringer som lærer i 30 år i New York City og hvordan han brukte historier for å få elevene til å bli interessert. Han la merke til f.eks. at ungene forfalsket de mest kreative meldinger ala, det begynte å brenne i huset vårt i går, og idet vi skulle løpe ut av leiligheten, tok det fyr i leksene til lille Jim, som derfor dessverre kommer tomhendt til skolen. Han forteller om de mest fantastisk kreativt skrevne unnskyldningsnoter. Derfor fikk barna i oppgave å skrive unnskyldningmeldinger. Adams unnskyldning til Gud. Drakulas unnskyldning til sine utsugde ofre. Eva Brauns unnskyldning til det tyske folk. Deretter fikk han dem til å skrive nekrologer over folk de ikke likte. McCourt har også skrevet Angelas Ashes som jeg ikke har lest. Han skriver godt, hopper ubesværet, lekende lett mellom ulike tider, forteller ulike historier tvinnet inn i hverandre, og tar grep som å tenke på hva ville jeg ha sagt til meg selv hvis jeg gikk tilbake i tid, til da jeg var 23 år gammel. Han skriver ut hva han ville ha sagt. Jeg ville ha invitert meg ut på en god biff og et glass øl, og så ville jeg ha hatt ett alvorsord med meg. Du bør ikke ta alt så alvorlig, ville jeg sagt. Du burde gå mere ut med de andre studentene. Se på deg selv! Du har jo ikke fått noe sol på kroppen på altfor lenge. Jeg, jeg vet jo hva du tenker, du er bekymret for fremtiden, jeg vet at du er bekymret, du lurer på om du klarer å tjene penger på det du driver med, men vet du hva? Det trenger du ikke å bekymre deg over. Ting kommer til å gå mye bedre enn du tro! Du kommer til å få deg de jobbene du vil ha, og det kommer ikke bare til å handle om hvor flink du er, det kommer ikke bare til å handle om hvor mye du har lest og hvor gode karakterene er, det kommer minst like mye til å handle om hvordan du er som person, om du er interessert i andre, om du kan lytte, om du har den interessen. Dessuten burde du trene mer, komme deg ut i frisk luft, skaffe deg et hyggelig sted å være, istedet for å sitte her.

Slik holder han på med ulike stemmer og ulike ståsteder. Forteller om sine lærere som snakker til ham i du form. Du må huske på at når du kommer ut der som lærere så er det deg mot røkla. Det er viktig hvor du står, viktig hvordan du ter deg. De sa, her er vi opptatt av å lære dere å bli gode lærere. Har dere noen erfaring overhodet, tenkte jeg, men som den feige lille eleven jeg var, turte jeg ikke å si noe. Han kan ingenting om det å undervise, sa studenten ved siden av meg. Den professoren vet ingenting om det å undervise. Han har aldri undervist noen i hele sitt liv. Hvorfor sier du ikke noe, sa June, en vakker rødhåret jente på raden foran. Ha, hva skulle det lede til, sa studenten ved siden av meg. Unnskyld, sa June og rakte opp hånden. Har de noen gang undervist en skoleklasse? Professoren stoppet opp. Jeg har vært tilstede i en rekke undervisningssituasjoner ja, svarte han. Jo, men har de faktisk undervist selv.

Han trekker deg inn, McCourt. Ubesværet tasser han innom ulike tider, forteller historier om seg selv, som bryggearbeider før han ble lærer, om oppveksten i Irland, om hjerteløse nonner som mishandler ungene, om sult og alkoholisme og faenskap, og han gjør det med inspirerende humor og varme.

Det er ellers veldig fint å lese det du skriver. Du er forbilde -- etter først å ha alet fram A -- en flottere kvinne kunne ingen ha skapt -- har du nå hevet deg over barnebarna. Det er beundringsverdig, og jeg føler ikke at jeg kunne ha blitt velsignet med bedre svigerforeldre enn dere, det er ikke mulig å få en bedre familie enn jeg har fått. Og du har rett, A og jeg er et uslåelig team. Jeg merker det når hun nå ikke har vært helt tilstede, at jeg føler meg ganske lammet i forhold til hvordan jeg er ellers. Det som er positivt med at hun har fått slag, er at jeg kanskje må ta i litt ekstra, jeg må vaske tøy, lage mat, jeg må faktisk belage meg på å tre inn i endel av de rollene som A tidligere har tatt seg av, som jeg ikke har trengt å tenke på. Det kan være sunt. Det kan være sunt for meg å måtte ta mer ansvar, ta meg mer av jentene, gå på foreldremøter, hjelpe dem med lekser osv.

Men - her jeg sitter dag ut og dag inn omgitt av århundregamle løvtrær, i dette slottet, susende i luksus, biler, gastronomiske retter, latinske horder av tjenere og gartnere, at jeg tenker at jeg ville helst bare vært på hytta, med utedass og kulegrill og solkrem, en regnbyge som største bekymring, en måke som driter på spisebordet, gresset som gros, solen som flytter seg, fraværet av bredbånd, tomt for dopapir, handling i dovne norske butikker med ferievikarer som drar strekkoder forbi de flimrende leserne mens de flakker med blikkene, en iskrem på bensinstasjonen, er det flere jordbær igjen, flere moreller, faen ta trosten som spiser bærene fortere enn de tyter ut. Jeg skulle gjerne vært uvitende om den faenskapen et slag kan avstedkomme, jeg skulle gjerne tatt livet for en selvfølge, lagt meg inntil A hver kveld uten å tenke på at det kunne skje ting med henne, med oss alle, uten å tenkte på hvor sårbare vi er, hvor kort livet er, hvor fantastisk deilig det er når man har noen som a, noen som uansett hvor få øyne hun kan se på, uansett hvor dårlig til bens hun er, uansett så er hun det mest fantastiske mennesket jeg har møtt, et menneske som har gitt meg en helt ny mening med det å leve, en helt ny glede ved å bare være.

Tusen takk for at du tar deg så godt av jentene og av oss alle. Fortsett å skrive mailer. Det er veldig hyggelig å høre fra deg og A blir enormt glad over disse snapshotsene fra sommeren på gården.