Fredag i Las Palmas

Jeg sitter i skyggen på båten til L og H, en 43 fots katamaran hvor de bor fast sammen med sin 2 årige datter..  Utenfor vinduet ser jeg et hav av master og bak mastene en strand og husene i Las Palmas.  Under dekk ligger jentene i sin egen kahytt (med egen dusj!) og sover -- tiltross for at klokken er over ti norsk tid. 

Vi har fått vårt eget skrog, og hvert vårt rom.  I går hentet L oss på flyet etter en 5.5 timers tur fra Oslo.  Da vi ankom båten etter en kort kjøretur, hev vi oss rett i vannet som holdt 26 grader. 

En 12 årig jente, R, fra en av nabobåtene kom bort, og badet med oss.  "Hun er født på båten og seiler med sine to eldre brødre og foreldre," kunne L fortelle.  "Hun har -- i likhet med sine søsken -- aldri gått på skole.  Det er et helt samfunn av folk som lever på seilbåter og reiser fra havn til havn mens de selv gir barna undervisning.  Hun har allerede skrevet en bok som er publisert i England.  Hennes to brødre har begge nå passert opptaksprøver for å komme inn på universitet i England." 

R snakket et perfekt britisk engelsk, omtrent som Lyra i Det Gylne Kompass.  Etter et perfekt stup klatret hun opp en line som en apekatt med tær som tok gripetak med største selvfølgelighet i linen.  S, som nettopp har sett Darwinutstillingen på Zoologisk museum i Oslo, bemerket, "det kunne ikke jeg ha gjort.  Det er vel lokal tilpasning; hun trenger å kunne klatre i leidere."  H forsøkte å gjøre det samme, men det var vanskeligere enn det så ut å få et godt fotfeste ved å gripe leideren med tærene; hvis man ikke er vant til det. 

Vi svømte bort til en nabobåt, en enda større katamaran, og ble invitert ombord av Mathias, en tysker på 50 med hvitt hår, en ganske stor solbrun mave, ikledd en short, som fortalte han hadde seilt seks ganger over Atlanterhavet de siste tre årene.  Han ble med oss å bade, og vi fikk hoppe/stupe fra hans 4 metere høye tak over uteområdet bak på båten. 

Etterpå dro L og jeg inn for å handle.  På brygga traff vi en annen kompis av L, en hollender, brun, muskuløs, faste øyne, som holdt på å pusse på sin katamaran.  Jeg ble introdusert, tok ham i hånden, og han fortalte at de hadde ti barn ombord.  "De er fra fem til nitten," fortalte han.  "To av dem er født ombord, og vi driver en egen skole -- home schooling slik de fleste foreldre gjør ombord på båtene sine." 

L fortalte at han hadde treningsstudioer i Florida, Sidney og New York, og at når de skulle handle f.eks. svømmeføtter og ekspeditøren spurte, "hvilken størrelse," ville han svare, "alle."  "Tenk deg det, en kjapp lunch -- 12 pizza, 12 cola, 12 iskrem." 

Snakket også med A på telefonen igår.  Hun fortalte at hun med svømmebriller i vann hadde klart å se helt klart.  "Nå vet jeg at det er mulig å bli helt fin igjen, sa hun med en glad stemme igår.  "Jeg er så glad for at dere hygger dere.  Jeg har fått vite at jeg kan komme tilbake til Cato Senteret i desember, og det føles riktig.  Da får jeg tre-fire uker hjemme, og så kan jeg komme tilbake hit å trene mer.  Jeg går mye stødigere nå, og merker at jeg er optimistisk.  Jeg traff en gammel veninne idag som jeg ikke har sett på kanskje tyve år, men hun hadde lest bloggen, så hun var fullt oppdatert.  Jeg tror det har vært ok å være så åpne som vi har vært.  Kanskje litt rart for folk å lese at jeg gråter lett, men ved å sette ord på disse tingene så blir det kanskje ikke så vanskelig for andre å snakke om disse tingene heller?  Nå har jeg jo ikke lest hva du har skrevet, men som jeg sier til mine venner, dette er jo ikke min blogg, det er jo Cs blogg.  Det som står der får han stå for, og jeg får leve med det.  Det er kanskje ikke alt jeg ville ha skrevet, men vi er to forskjellige personer, og virkeligheten ser alltid annerledes ut av hengig av hvor man er og hva man ser."

Samtalen mellom oss foregikk mens jeg småløp etter L igjennom en smal gate med biler og folk overalt.  Da jeg la på tenkte jeg igjen på at det er As evne til å fullt ut akseptere meg og mine reaksjoner som det de er -- mine, ikke hennes -- som gjør at vi fungerer så godt sammen.  Det gjør også at jeg, når hun vil eller gjør noe jeg ikke er helt enig i, tenker at det er hennes valg og det er hennes rett å kunne ta sine egne valg.  Hun gir meg den friheten, hun stoler på meg nok til å kunne gi meg denne friheten, og jeg forsøker så godt jeg kan å gjøre det sammen. 

Planen for uken er å loffe rundt.  Vi skal seile litt rundt øya, bade, spise, treffe folk, og om kvelden, spille gitar, lese høyt for jentene og la humla suse.