S og jeg var der alene i år. A har fremdeles ikke balanse og store folkemengder er slitsomt. Selv stod jeg der med en klump i halsen mens lyste barnestemmer sang "Norge i Rødt Hvitt og Blått" med usynkroniserte usikre stemmer og jeg tenkte på bestemor som feiret sin siste 17. mai i 2009 bare uker før A fikk sitt skjebnesvangre slag.
Vi er hjemme i dag. Jeg skal holde et foredrag i København via Skype, deretter skal vi til en sen lunch før vi drar til svigers for middag.
Det er så mange sjanser til å tenke på alle de tingene vi ikke lenger kan gjøre sammen, og da jeg så S som viftet med det norske flagget tenkte jeg på A som ikke lenger er med hele tiden, og hvordan barndommen som de fleste gode ting kommer og forsvinner før vi virkelig forstår hvor heldige vi er.
