Søndag morgen

Igår var A og jeg i stort selskap - 100 personer hadde møtt frem for å hedre 70-års jubilanten, min "fillefar," JE, og A hadde kledd seg i en rød lang kjøle, hun hadde en ola-jakke på seg, lapp for høyre øye og sølvfargede joggesko; høyhælte sko blir det nok en stund til hun kan klare å balansere på.  Vi ankom det stilige lokalet ved 19 tiden og ble møtt av jubilanten og hans kone. 

Det tok litt tid å komme seg avgårde til festen.  Hun skulle ha med seg lepsyl og øyedråper og lappen for øyet som vi ikke fant, og lommetørkle og jeg måtte skrive ferdig en tale, noe jeg alltid blir sittende med til siste sekund.  "Deadline er deadline," sa A kontant til meg da jeg forsøkte å skrive om en siste setning og klokken var 1840.  "Nå MÅ vi gå."

I bilen på vei til festen instruerte hun meg om hvordan jeg skulle være ledsager.  "Ikke gå fra meg.  Jeg gruer meg til small-talket i begynnelsen.  Det er slitsomt med så mange mennesker.  Det er vanskelig for meg å se hvem folk er.  Derfor viktig at du sier hvem de er. Jeg merker at jeg er litt sliten allerede, og jeg kommer sikkert til å begynne å grine når jeg ser folk vi kjenner."  Hun begynte å gråte.  "Jeg bare sipper litt og så går det over."  Jeg lot meg ikke merke med gråtingen, den kommer og går, men i mindre grad enn tidligere.  Noen har kommentert at at det virker som vi går igjennom en tøff fase, kanskje fordi jeg har skrevet om A sin gråt.  Men det er ikke noen opplagt sammenheng mellom hennes gråt og hvordan vi har det; gråtelabilitet er en helt vanlig del av etterdønningene etter slag. 

Det er mye å tenke på.  Før vi dro hadde jeg glemt å tenkte på at hun burde hvile seg.  Jeg hadde vært for opptatt av å skrive tale, og A hadde laget mat til jentene og bakt en kake basert på Marys kakeoppskrift (den ble rågod!).  "Jeg er sliten," sa A i bilen på vei til festen.
DET burde jeg ha tenkt på.  Tidligere på lørdagen hadde hun gått rundt Sognsvann (raskere enn uken før) med en venninne H, deretter hadde hun laget vafler sammen med S.  Sittet ved kjøkkenbordet med en tekopp og pratet med naboen R som var innom, og hun hadde bare tatt seg tid til en liten dupp på sofaen på ettermiddagen.  "Du aner ikke hvor deilig det er å være hjemme," sa hun da hun lå på sofaen i stuen med et pledd. 

Vel fremme på festen var hun som en dronning.  Høy og flott, sminket, og det var ikke bare hun som fikk tårer i øynene da vi traff flere gode venner som hadde fulgt med på bloggen og som så A for første gang etter at hun fikk slaget.  E og J var der, og E tok A i armen, ga henne en klem.   "Du ser bedre ut enn jeg hadde trodd," sa hun, og jeg tenkte at det er det igrunnen mange som har sagt.  Har jeg vært for svartmalende? tenkte jeg.  Har jeg overdrevet?  Men samtidig, da jeg så på A tenkte jeg at dette er ingen spøk, det kommer til å gå bra, men det kommer til å ta tid.  Masse tid. 

Vi ble stående sammen med søsteren til en god venn av meg, I, som jeg ikke hadde sett på mange år.  Hun er selv en myndig og flott dame, rundt 50, og med en rekke helseproblemer.  Hun hadde fulgt bloggen, var godt informert og også hun syntes A så godt ut.  Men, man kan aldri helt stole på hva folk sier, tenkte jeg.  "Jeg synes du ser uforskammet godt ut.  Det er jo tross alt bare fire måneder siden slaget," sa  I.  "Jeg føler at jeg kjenner deg så mye bedre enn du kjenner meg," sa hun med referanse til bloggen.  "Ja, men det er veldig deilig for meg," sa A.    "Vår venn R som nettopp har hatt kreft, fortalte at hun hadde vært i et 50-årslag i går.  Der hadde alle spurt henne ´hvordan går det med deg.´ R var helt indignert.  ´Nå er det over seks måneder siden jeg ble ferdig med kreften.  Nå er de bare nysgjerrige,´ sa hun.  Det er faktisk veldig deilig å vite at folk vet.  Det gjør at vi slipper å snakke om alt som har skjedd.  Folk slapper mer av.  Det er faktisk veldig deilig."

Da vi forlot selskapet kjørte vi I og hennes mann O hjem.  Da vi slapp dem av, sa I, en dame med en herlig selvironisk humor, "skriv om oss i bloggen da," og det lo vi godt av før vi tok farvel med dem. 

Gårsdagen og fredag kveld minnet meg om hvordan det er å være fulltallig igjen.  A hadde tatt med Dix, hunden vår fra gården, og det første den gjorde var å løpe ut å rulle seg i våt sand som den så dro utover huset.  Nå er det meg som løper rundt og er hysterisk og som må vaske bikkja.  Dette skjedde fredag kveld og det skjedde igjen etter turen rundt Sogsnvann.  Da jeg kom hjem etter en samtidig løpetur lå dyret i stuen full av sand og stinket.  Jeg ble sint.  "S, du har nå fortalt meg hvordan du skal ta ansvar bare du får Dix hjem.  Vel, nå er hun hjemme og du har ikke tatt ansvar."  Var jeg for streng?  "Unnskyld, pappa," sa hun.  "Det var min feil," sa A.  "Jeg kommanderte henne til å lage kaffe til H og meg."  Jeg hentet støvsugeren, og mens jeg var i kjelleren tenkte jeg at jeg var for streng.  At jeg hadde lenget etter denne normaliteten i hele sommer.  Nå så jeg snurten av den og så var jeg sint på S.  Det var ikke fair.  Da jeg kom opp igjen ba jeg henne om unnskyldning. 

Men, nå er det vakker morgen.  Jeg hadde sovet fem timer da jeg ble vekket av Dix som ville ut.  Jentene har overnattet hos en veninne, og nå er huset stille, A fremdeles sovende, slik jeg også skal om få minutter. 

Idag har vi ingen planer.  A blir hentet av G i kveldingen.  Hun skal være på rehab i to uker til.  Når vi kommer tilbake fra Spania er hun hjemme. 

"Jeg merker at ting går fremover," sa hun til meg igår.  Det er nye toner.  "Jeg går bedre, sikrere, har mer utholdenhet og merker at jeg er mindre redd for å falle."  Vi gleder oss til å få henne hjem. 



tur rund Sognsvann

vafler

mat til jentene