Endelig fredag

Igår gikk A i trapper uten å holde seg fast. Små seire tikker inn på daglig basis, levert via mobil og sms. Jeg sender små meldinger om dagligdagse ting. Om barn som tasser fornøyde til skolen. Om lekser som er gjort. Om solen som treffer kjøkkenbordet og følelsen av lykke som kan dukke opp på de merkligste tidspunkt. Om kveldene snakker vi på telefonen, forteller hverandre hva som har skjedd i løpet av dagen. Om pene ting noen har sagt om barna våre, om mennesker vi har møtt, tanker og samtaler vi har hatt. Om hvor mye vi gleder oss til å få A hjem, om sydenturen, om Ss fødselsdag, om de vakre høstdagene, og om hvor fint vi har hatt det sammen i de 14 årene vi har vært sammen.
I dag regner det, og jeg sitter i sengen mens jeg hører den tunge pusten til S ved siden av meg. Utenfor ligger bekmørket om grenda vår som et ullteppe, mørkere for hver dag som går. Her inne sover og sover vi. Kanskje er det en måte å reagere på? Igår la vi oss kl. ni, og jeg sov som en sten helt frem til seks. Ni timer. Det er tre timer mer enn normalt.

Det telles ned til sydenturen. Nå er det bare tretten dager igjen pappa. Hva skal vi ha med oss? Kommer vi til å bo i like stor luksus som da vi var i Karibibien? Er det gullbadekar der pappa? Nei, vi skal bo i en båt. Det blir neppe den slags luksus. Det blir rolige dager. Dovne bad. Seiling. Handling i lokale butikker. Solkrem. Lukten av hav. Gled dere. Kanskje sjøsyke. Lesing av bøker i skyggen.
Nå kommer H inn til oss også. Det blir trangt i sengen. Hun har begynt å våkne kl. seks for å lese før hun går på skolen. Leser Twilight 4 på engelsk. Skal lese den på norsk etterpå. Hun glefser i seg tunge bøker med en rovdyrsk appetitt.

Det skjer en utvikling med oss denne høsten. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er. Vi lever uten A, hun kommer hjem i helgene og ettersom vi har vennet oss til situasjonen, ettersom vi har tilpasset oss, så går livet videre uten henne, men med vissheten om at hun kommer hjem snart. Om kveldene ser jeg på bilder av henne -- ser på bilder av henne før slaget, sitter å ser på det vakre ansiktet hennes, ser på smilet hennes, suger inn den livsgleden hun alltid har hatt, kjenner på den sorgen som jeg føler i hennes fravær, tar den forsiktig inn i ørsmå doser, i stjålne øyeblikk før jeg returnerer til hverdagen, før jeg trekkes tilbake til her og nå av alle de små forstyrrelsene, avbrytelsene, av alle gjøremålene som venter, ørsmå filleting som tilsammen blir til lappetepper av hendelser som utgjør våre dager.

Det er umulig for meg å forstå hva hun føler om sin egen tilstand. Jeg kan tenke på hvordan jeg ville ha reagert hvis det var jeg som fikk slag, men jeg tror det er umulig å forstå før man er der selv. Det er ikke vi som har fått slag, det er ikke jeg som har mistet førligheten, som har blitt fratt det livet jeg elsket, men jeg vet at jeg ville ha blitt fullstendig pulvirisert av en slik opplevelse. Jeg beundrer A hennes pågangsmot og vilje til å trene seg opp igjen. Det er snart fire måneder med rehabilitering siden hun fikk slaget. Fremdeles er det en lang vei å gå for henne. I motsetning til A har jentene og jeg har kun opplevet et midlertidig tap som riktignok iblandt oppleves som permanent.
Er det en del av vår overlevelsesevne, en del av vår tilpasningsevne -- dette at vi intuitivt har en tendens til å se på enhver tillstand som permanent? At vi hele tiden innstiller oss på at den situasjonen vi er i vil vedvare? Eller er det slik at vi holder ut nettopp fordi vi vet at tillstanden er midlertidig?
Idag blir A kjørt til byen av sin mor. Akupunktur ved to-tiden. Deretter henter jeg henne, og kjører henne hjem. Deretter middag og samvær, og ikveld skal jeg på en konsert. I morgen -- en blank dag. A og jeg skal bort om kvelden, har ikke helt funnet ut hvor jentene skal være enda, men det finner vi ut av. Søndag -- ingen planer.

Jeg sender varme tanker til hjelpen vår som var her igår og vasket alle skuffer og skap. Det lukter rent, og renheten føles som en fantastsisk luksus som jeg neppe ville ha prioritert, men som nå i ettertid føles helt uunværlig.

Nei, klokken er ti på syv. På tide å sette igang jentene og meg selv.