A trener balanse

Fantastisk påskelørdag på hytta!

Vi var 12 personer til sen lunch. Har hugget etpar trær, kvistet til stien til gården. Nå ryddes det.

Påskeferie og veiskillene

Vi er hytta, A og jeg, skrivende på hver vår side av spisebordet. Utenfor hører vi fuglesang, jentene sover fremdeles, solens skråblikk lyser opp deler av bordet klokken er ni om morgenen, og nytrukken te står på bordet.
Vi har vært her etpar dager. A har jobbet frenetisk -- først med å vaske huset, så med hagen. Hun har raket, fikse blomster, i det hele tatt, hun har vært travelt opptatt med å late som om alt er slik det var før slaget for snart to år siden.
Resultatet har vært at hun har vært sliten og mer gråtelabil enn vanlig. I går, mens hun forsøkte å rake gress, oppdaget jeg at hun gråt.
"Alt tar så lang tid. Jeg tar dere så ned," sa hun. Jeg ga henne en klem mens jeg protesterte.
"Nei, du tar oss ikke ned, du tar oss bare i en annen retning. Det som har skjedd er egentlig som et veiskille; du tror livet er på vei i én retning, du har sett reisen for deg, du er motivert og godt forberedt, og plutselig, i løpet av noen få sekunder penses du inn på et annet spor. Du oppdager plutselig at reisen går i et annet landskap og til et annet bestemmelsted enn du hadde planlagt. Jeg tror den sorgen vi kjenner på egentlig er sorgen over tap av retning. Vi sørger over den valgfriheten vi tror vi har mistet men som vi kanskje aldri hadde. Det er jo ingen som egentlig vet hva livet byr på. Og selv om den ikke er selvvalgt -- hvorfor skulle ikke den retningen vi er på vei i nå være vel så spennende? Spennende langs andre akser, ja. Kanskje har den mindre å by på av spektakulære utsikter og eksotiske strender. Kanskje må vi slite mer der vi er nå. Kanskje fremtoner andres perfeksjon over livets bagateller seg som uvesentlig, kanskje kan vi ikke tillate oss den luksus som våre omgangsvenner fremdeles tar for gitt.
Men vi får utforske noen andre dimensjoner, vi får noen andre samtaler, noen andre innsikter, men det betyr ikke at vi ikke er like mye i live som vi var før slaget selv om retningen er en annen?"

I dag morges snakket vi om dette. A sa, det var en befriende tanke: at ingen kan bestemme livets vei. At de som reiser akkurat den veien de hadde planlagt kan bli litt...kjedelige? At vi formes av de utfordringene som dukker opp underveis. At vi formes og defineres av hva vi klarer å få ut av den veien vi reiser langs. Vokser vi på disse utfordringene eller bruker vi energi på å mottarbeide eller er det litt av begge deler?
Jeg tror mye av vår sorg, mye av vårt arbeide med å finne et nytt balansepunkt, handler om å akseptere at veien nå er en annen. Det er ikke den veien vi hadde sett for oss, men det er en vei som kan være like interessant, like full av muligheter til å lære, til å glede seg, og til å vokse som menneske. Det finnes like store muligheter her til å nå sitt eget potensiale, og minst like store muligheter til å gjøre noe godt for andre. Og de viktigste tingene er her. Vi er en familie. Vi har tankens evne i behold. Vi fungerer godt nok til at vi klarer å fortsette å elske hverandre.

Kanskje blir vi enda sterkere av å bakse i ulendt terreng? Kanskje blir vi enda mer kreative og tilpasningsdyktige når våre rammer snevres? Kanskje øker vi evne til tilpasning når vi virkelig må tilpasse oss?

Ser jeg dette sammen med en av de andre store erkjennelsene -- at ens egen smerte aldri blir mindre av at noen andre lider mer, kun av at man selv lider mer, og at dette også gjelder glede -- man blir ikke selv gladere av at noen andre har det dårligere, eller man blir ikke selv mindre glad av at noen andre er gladere -- så følger det kanskje at vår glede i vårt nye liv ikke egentlig påvirkes av den gleden vi ikke fikk i vårt gamle. Med andre ord, at disse to livene -- det ene som vi fikk, det andre som vi TRODDE vi skulle få -- egentlig ikke har noen ting med hverandre å gjøre?

Slik tenker vi. Slik går dagene. Det ligger mye sorg i veggene, men også mye forventning. Mange tanker over hvilke muligheter som dukker opp i kjølevannet av det vi har vært og er igjennom, og jeg merker at blikket forflyttes fra det vi trodde vi skulle oppleve til her og nå.
Om kvelden ser jeg opp på stjernene og tenker at det betyr ingenting. At vår smerte er uinteressant for andre enn oss. At det eneste som teller er hva vi gjør ut av den veien vi er på akkurat nå. Noe ligger foran oss som muligheter men blir kanskje aldri noe av. Og mye ligger bak oss og er kun verd noe hvis vi klarte å være tilstede da det skjedde.

A is walking; balance is still a struggle

Vi er på hytta i påsken. Her sees A som går ut med søpla. Dixi er med, og snart to år etterslaget går hun bedre enn hun har gjort.

Mangosaus til fisk