 |  |  | |
 |
|  | |
 |  |  |
Kl. 16, hjemme. Stemningen er doven idag. A ligger på sofaen etter hyggelig besøk av K, barndomsvenninne og lege som var med oss rundt Sognsvann og etterpå ble med hjem på medbragte boller og kaffe. As fremgang var merkbar. Hun gikk den første halvdelen rundt Sognsvann på ca. 15 minutter -- for det meste uten å holde seg i noen. "Jeg har fått beskjed om at jeg må svinge med armene," sa hun, med ovale solbriller ala Sunnøve Aurdal, med glinsende kule bukser, Prada støvler, en anorakk og et skeivt flir. "Gode fysioterapeuter er nådeløse; de driver deg fremover, synes ikke synd på deg, pusher deg så du blir skikkelig sliten. Du skal se oss på Cato Senteret. Aerobics. Haha. Vi detter overende og ler så vi griner. Ingen andre kan le av oss, men vi kan le av hverandre. Folk uten armer og bein. Yngre damer enn meg som er MYE mer rammet av slag enn jeg er. Som er inkontinente, ikke kan gå i trapper. Når vi går sammen er det hysterisk morsomt. Jeg klarer ikke å bremse i nedoverbakker, M klarer ikke å gå i motbakker. Da tar det tid."
Da vi var halvveis, tok vi en pause, satt på en benk, så på alle som gikk forbi. "Jeg er glad for at vi ikke lenger er småbarnsforeldre," sa jeg mens bistre unge menn med barnevogn og poser under øynene gikk foran mødre som dro tre-påringer etter armene rundt vannet i høstsolen. "Ja, det skulle vært noe," sa A.
Siste etappe gikk litt treigere. A måtte holde meg i albuen, ble merkbart mer sliten mot slutten, men holdt ut. Tilbake i bilen, reflekterte vi over fremgangen.
"Forrige uke måtte jeg holde meg i deg hele veien. Nå klarte jeg jo faktisk å gå uten å holde meg i noen. Og jeg tror jeg gikk raskere enn i forrige uke. Og to dager på rad. Det er jeg faktisk ganske fornøyd med."
"Jeg er enig." Jeg startet opp bilen og kjørte ut fra den fulle parkeringsplassen. "Du gikk mye bedre idag enn forrige uke. Støere. Og du er ikke så skeiv i ansiktet som du var."
Vel tilbake drakk vi kaffe. Jentene var hos en venninne av S. Vi snakket om NAV. "Det er ganske utrolig," sa jeg. "Vår fastlege fylte ut alle skjemaer og sendte inn i begynnelsen av juli. Deretter fikk vi skjemaene i retur fordi de manglet kontonummer. Deretter i retur fordi de manglet signatur. Alt dette ble ordnet for snart to måneder siden. Fremdeles har ikke en krone manifistert seg på kontoen. At det tar tid kan man forstå. Men, dette er den samme organisasjonen som også krever inn skatter -- staten. Og når pengestrømmen går andre veien, er det ikke en millimeter i slingrinsmonn. I forrige uke fikk jeg en purring på 56 kroner i renter fordi momsinnbetalingen vår var en dag forsinket. Denne dobbeltmoralen er provoserende. Når staten skal ha penger har de ingen toleranse for forsinkelser. Men når de skal utbetale penger til en slagrammet kvinne, da er det ok at det er forsinkelser. I vår situasjon har vi ikke engang krefter til å krangle. Jeg har ikke orket å kontakte NAV fordi vi hittil har klart utgiftene ved å låne på huset. Men hva om vi ikke hadde den muligheten."
"Jeg hadde en pasient som måtte amputere et ben," sa K. "Da ringte de fra NAV fordi vi hadde glemt å krysse av for ´varig´og ´vesentlig.´ Hvor vanskelig er det å skjønne at hvis noen har kappet av et ben så er det både varig og vesentlig?" Vi lo av dette, ristet oppgitt på hodet over forsinkelsene. Jeg skjenket mer kaffe, tenkte at det ikke er vits å bruke tid på ting man ikke kan gjøre noe med, kjente avmaktsfølelsen i kroppen, og skiftet tema.
Vi har også begynt å sondere fysioterapeuter i nærheten av der vi bor. Når A kommer hjem 3. november, trenger vi en streng, tøff, dyktig og sympatisk fysioterapeut med slagpasienterfaring og kommunal avtale. Hvis noen lesere av denne bloggen kjenner til noen, hører vi gjerne fra dere. Nå gjelder det å sørge for at A kan komme fortest mulig i gang med trening i nærheten, slik at hun holder liv i motivasjonen og fremgang.
Idag spiste A og jeg frokost alene. Vi snakket igjen om hvem vi er. Hvem er vi når kroppen vår ikke fungerer?
"Hva er det å være glad i når evnen til å rydde, evnen til å jobbe, evnen til å være en del av fellesskapet er borte," spurte A.
"Jeg har også lurt på det," sa jeg. "Kanskje er det samtalene våre. Bare det at du er her sammen med oss. Kanskje er det det jeg er så glad i. Men jeg stiller meg selv det spørsmålet når jeg ser på deg og du er så forandret. Når jeg ikke kjenner igjen ansiktet ditt. Når du ikke klarer å uttale ordene. Når du ikke får lest aviser. Hva er det som gjør at jeg fremdeles er like glad i deg som jeg har vært? Det har jeg ikke noe godt svar på, men det er helt klart at din reduserte funksjonsevne, det at du har lagt på deg, det at du går som en gammel dame, det har ikke forandret min kjærlighet til deg. Men iblant lurer jeg også på om du fremdeles elsker meg. Om vi har klart å bevare kjærligheten igjennom denne krisen eller om du føler at jeg har sviktet på noe punkt."
"Nei, jeg elsker deg enda mer enn før." sa A uten å nøle.
"Selv om du er mer avhengig av meg enn før?" spurte jeg.
"Ja, selv om du har mer inntjeningspotensiale, selv om jeg er svakere, selv om du kanskje er sterkere, så elsker jeg deg fremdeles like høyt. Men jeg forstår ikke alltid at du elsker meg like høyt. Jeg er jo en skygge av meg selv."
"Jeg tenker ikke så mye på det. Du blir jo stadig bedre. Jeg opplever ikke dette som en permanent situasjon. Dessuten merker jeg fra uke til uke en forbedring i våre samtaler. Du blir mer og mer deg selv igjen i forhold til din vurderingsevne. Du ser ikke så godt hva som foregår, men du senser det, og du forstår ting like godt som før."
Klokken er fem. Jentene hjemme. Jeg har tint kjøtt fra fryser, og snart skal middagen lages. Jeg merker at jeg er trøtt, og tror jeg skal ta meg kjapp lur. Utenfor er himmelen blå uten en sky.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.