Om bare tre uker -- den 3. november, kommer A hjem. Vi snakker om tre uker. Det er to søndager igjen hvor vi skal ta farvel og grine i døråpningen mens hun transporteres tilbake til Cato Senteret. To helger til hvor vi bare såvidt har fått smake på hennes nærvær før hun igjen er borte.
Denne helgen var omtrent slik vi ville at den skulle være. Vi klarte å skape en vag følelse av normalitet der vi satt på sofaen, så på film, spiste, plukket opp rot på gulv, bord, baderom, der vi småkjeftet og snakket og leste aviser og hørte på radio og lurte på hva vi skulle ha til middag. Men hver gang A reise seg, hver gang vi så på hverandre, hver gang vi beveget oss fra et rom til et annet, hver gang vi var blandt ute blandt folk og fikk disse flakkende blikkene, ble vi minnet på at, jo, ting er visst ikke så normalt.
A beveger seg forsiktig, tentativt, med bøyde knær, med armene klare i tilfelle hun faller, som en gammel skrøpelig dame, ja, en olding på vei tilbake til livet, som historien til Scott Fitzgerald om han som fødes gammel og dør som et spedbarn, som om vi kjører tiden baklengs, slik føles det der hun kommer hver helg, litt piggere til bens, og med litt velvilje - litt mer seg selv i ansiktet.
Men det føles fremdeles som en annen person er her. Hun er ikke seg selv, og som AG sa, "tenk så trist hvis du blir ditt gamle jeg." Det tror jeg ikke det er noen fare for. Hun kommer til å være en annen, en enda litt klokere person, noe som allerede er vanskelig å forestille seg.
Kanskje en annen i ansiktet også, det får tiden vise, det er ikke det viktigste, men at hun får tilbake synet, at hun ikke ser dobbelt, at hun ikke har vondt i øynene, at hun kan gå, at hun kan lese, skrive, kjøre bil -- alle de tingene hun enda er langt unna ER viktig.
Vi kan snakke så mye vi vil om fremgang, men det er ingen grunn til å legge skjul på at det er langt frem. Det føles ihvertfall slik nå.
Igår, rett før hun skulle dra tilbake til Cato Senteret, holdt jeg rundt henne. Vi stod på soveværelset hvor hun var i ferd med å pakke sakene sine.
"Jeg er så lei av å ha slag," sa hun med gråt i stemmen. "Det er så fryktelig å ha denne sykdommen. Jeg vil så gjerne være meg selv. Og det går så sakte. Jeg føler ikke at det er noen fremgang. Jeg trener og trener. Men det skjer jo ingenting."
"Jeg vet det," sa jeg. "Jeg vet at du føler det slik. Men jeg vet også at du gjør store fremskritt. Sist gang du var her klarte du knapt å gå rundt kvartalet vårt. Nå går du rundt Sognsvann. Om en måned går du til Ullevålsseter. Det går fremover. Ikke så mye med ansiktet. Men det går fremover."
Jeg følte at jeg gjentok meg selv, men at det var viktig å legge vekt på det positive også. "Og vi er her," la jeg til. "Vi er her og har god tid. Vi venter på deg."
Mine følelser holder jeg nok mest for meg selv. Hva er det egentlig ved A som gjør at jeg er så trofast? Rent bortsett fra at vi er gift og har barn sammen? Og hva skjer hvis hun ikke blir seg "selv" igjen? Hva er det jeg elsker ved A? Er det lukten, de lange bena, den rappe replikken, evnen til matlaging, håndlaget med barn, omsorgen eller er det hennes intellekt, hennes evne til å overgå meg i diskusjoner? Hva er det egentlig jeg elsker? Er det hennes beundring jeg elsker eller min egen beundring for henne? Og hva skjer hvis noe av dette forsvinner?
Jeg tenker disse tankene i smug og skremmes. Hva er det egentlig jeg er glad i? Hvor mye av min kjærlighet handler om mine egne behov? Om ønsket om å skaffe mine barn en god mor? Hvor mye av min kjærlighet handler om behovet for at noen andre skal vise meg omsorg? Og hvor mye av mine behov handler om å få vise omsorg tilbake?
A sa ofte at en god partner får deg til å være en god utgave av deg selv. Kanskje er det dette jeg har elsket ved A -- at hun har fått meg til å bli en versjon av meg selv som jeg liker og vice versa? At jeg -- i partnerskap med henne -- har fått til alt? At hun har gitt meg en energi, at vi sammen har vært et team strittende av energi og selvtillit -- selv i de tøffeste motbakkene?
Vil jeg fortsette å elske henne uansett? Vil jeg fortsette å elske henne hvis hun ikke kan gå, hvis hun ikke kan kjøre bil, hvis hun ikke kan lese? Hva hvis hun ikke kan rydde? Hva hvis hun ikke kan lage mat? Hvis hun ikke kan gjøre noenting annet enn å være hjemme hos oss? Hvis hun kun blir en belastning? Hvor går grensen? Hvor mange blylodd tåler vi rundt magen der vi løper gjennom livet? Når stopper det opp?
En klok lege på Ullevål sa til meg at ensidig omsorg over lang tid tærer på kjærligheten. "Ingen kjærlighet tåler det," sa hun, og jeg kan se hvordan det kan bli en belastning. Mine tanker er der uansett, og det er tilstedeværelsen av disse tankene som uroer meg. Ikke fordi jeg har tenkt å slutte å elske A men fordi jeg aldri har hatt slike tanker før, og de uroer meg, som om en fremmed plutselig skulle dukke opp i et intimt selskap med nære venner. Disse tankene føles som et fremmedelement; og værre -- deres tilstedeværelse i mitt hode gir meg en dårlig samvittighet.
Samtidig innser jeg at det beste jeg kan gjøre med mine egne tanker -- selv om jeg ikke liker dem eller er komfortable med dem -- er å sette ord på dem. Hvis jeg kan ha en dialog med disse tankene så blir de kanskje ikke så farlige, så truende? Men det føles som om de rokker ved min lojalitet. Selv om jeg jo intellektuelt vet at de ikke gjør det, så føles det alikevel slik. Skulle jeg elske A noe mindre fordi hun ikke kan brette tøy? Fordi hun ikke kan lage mat? Fordi jeg må rydde litt mer? Fordi hun ikke kan kjøre bil, ikke kan bevege seg like grasiøst, ikke orker særlig mye, ikke har et ansikt som ser like perfekt symmetrisk ut som før? At hun ikke kan smile et like perfekt smil? At hun ikke er like sterk? Kan jeg elske henne selv om hun er svak? Selv om hun er sårbar? Ikke sårbar på en feminim måte, men sårbar i egenskap av sin egen sykdom? Kjenner jeg henne fremdeles? Og ikke minst, elsker hun meg eller er hun for opptatt med sin egen sykdom? Er jeg selvopptatt som forventer at hun også skal tenke på meg, bry seg om meg midt i sin egen kamp mot slaget?
Jeg har alle disse spørsmålene men ingen svar. Det eneste jeg vet er at jeg kan velge hvordan jeg vil forholde meg til mange av disse spørsmålene -- ihvertfall på kort sikt. Og foreløpig velger jeg å skyve alt foran meg, velger å utsette alle handlinger som kan ha konsekvenser utover å få A bedre. Nå handler det om å få henne i hus, finne en ny rytme, dette er en transportetappe, dette er som de siste timene før man lander på Gardemoen etter en lang tur fra USA, dette er de timene du vet du må bli ferdig med. Timene før du kan komme tilbake til din egen seng. Timene før du kan ta deg en dusj. Timene før du vet at du er i trygghet. De siste timene. Bare litt til. Bare noen få timer, noen få meter, etpar år til, hold ut litt til nå, så blir det bedre. Så finner vi roen. Så vet vi at vi kan finne tilbake til der var. Med et annet ståsted, ja, men alikevel, tilbake dit vi var, litt forsinket, med litt flere arr, med litt færre timer til rådighet for dill og dall, med et enda større fokus på at livet er kort, og med en enda større visshet om det gjelder å gjøre det vi drømmer om mens vi enda er istand til å drømme. Mimringen får vente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Denne bloggen er anonym. Vennligst ikke bruk As eller andres for eller etternavn av hensyn til personvern.