Lille nyttårsaften: En liten tur på sykehuset

A er igjen på sykehuset.  I går våknet hun opp kvalm, og etter en lett frokost kastet hun opp.  Senere på dagen, mens jeg var ute for å handle, fikk jeg en ny tekstmelding i typisk tabloid A-stil: "spyr".  Jeg sendte tilbake: "blod?".  Heldigvis var det ikke noe friskt blod, men jeg freste hjem og kjørte henne til Rikshospitalet der de umiddelbart kjørte henne på en CT og fastslo at shunten er åpen.  For sikkerhets skyld valgte de å holde henne på sykehuset over natten, og i dag vurderes det om de skal gjøre enda en gastroskopi.  Jeg tror ikke det er dramatisk.  Hun går på blodfortynnende og skulle hun få indre blødninger, ville det blø vesentlig mer enn de resten av levret blod vi har sett nå.  Jeg håper å ha henne hjemme før utløpet av året.  Da jeg snakket med henne på formiddagen, var hun ved godt mot, hvilte. 

English:  A is, briefly we hope, back for a quick gastroscopy following nausea yesterday.  The shunt is still open, but they want to make sure she is not having any more internal bleeds.  Hope to have her back this pm.  

ᐧ

En hilsen fra A

Det har vært en stri høst. Men nå feirer vi jul og krysser alt vi har for at 2017 blir et begivenhetsløst år. Takk for at du har heiet. Og takk for all hjelp til H, S og C. Nyt jul og tid med de du er glad i. Det gjør jeg.
- A

Hjemme

Jeg hentet A på sykehuset på tirsdag. Da jeg ankom transplantasjonskirurgisk sengepost, satt hun allerede på sengekanten, påkledd i sivile klær, glad for å se meg. Hun tok farvel med sin romkamerat og pleierne, og jeg rullet henne rolig ut av avdelingen, over broen med utsikt over det store atriumet, tok heisen ned, trillet henne ut hovedinngangen, ned i garasjen, og kjørte hjem.
Jeg hjalp henne å komme seg inn, og vi satt oss i hver vår sofa og sovnet. For meg var det å få henne hjem omtrent som å gi meg en sovepille. Onsdag var jeg riktignok oppe tidlig for å få S på skolen, men ikke før var hun ute av huset før jeg sovnet og sov store deler av dagen.
Jeg tenker at det å være pårørende i den situasjonen vi har vært i, en vinn-eller-forsvinn situasjon, er litt som å være i krigen. Det er nå femte gang jeg har vært med på en slik ekstrem situasjon, og forskjellen fra første gang er at jeg ikke blir så redd, kun skjerpet. Jeg setter andre ting til side, dropper planer, utsetter, omprioriterer. Jeg holder meg i form, spiser godt, sover, unnlater å forholde meg til andre "konkurrerende" stressmomenter, sparer hele tiden på kreftene, og passer hele tiden på at jeg har et overskudd. Når faren avblåses, om enn midlertidig, så legger jeg meg rett ned, kanskje fordi jeg vet at unntaktstillstanden når som helst kan gjenoppstå, og da gjelder det å ha få hvilt mest mulig før det braker løs igjen.
Men, foreløpig ser det fint ut. A er sliten, men lykkelig for å være hjemme, sove i sin egen seng, sitte i sin egen sofa, være blandt sine egne. I går handlet jeg presanger til de nærmeste, og i dag skjer det fint lite. I morgen drar vi til vårt sted rett utenfor byen, og lørdag feirer vi med svigers. Søndag drar vi antagelig hjem igjen, og tar livet med ro i romjulen. Hvis alt går som det skal kan jeg starte jobben igjen over nyttår. Inntil da nyter vi stillhet og ro.
C&J: Takk for blomster! IT, takk for besøk. Vi kommer sterkere tilbake og ønsker alle en god jul og et herlig nyttår.

English: I picked A up from the hospital on Tuesday. When I arrived, she was ready, dressed in her own clothes, happy two see me. She said goodbye to here roommate and nurses, and I rolled here out of the ward, across the bridge overlooking the large atrium, down the elevator, wheeled here out the front entrance and drove home.
Once home, we fell asleep. To get here home had the effect of taking a sleeping pill. The following day I just slept.
I think the life-and-death situation is a bit like being in prolonged combat. This was my fifth "tour", my fifth time enduring a prolonged state of emergency, and unlike the first time, I was not afraid, only prepared, focused and flexible. I put other things aside, cancelled most agreements, delayed, prioritized, eliminated clutter. During stressful times, I keep try to stay in shape, eat well, sleep, saving energy for what comes next.
Tomorrow we go to our place just outside the city, and on Saturday we celebrate with my in-laws. Sunday we return home and take it easy during Christmas. If everything goes as it should, I can start working again over New Year. Until then we enjoy the silence and tranquility. I feel happy but exhausted.

Jeg fikk nettopp verdens fineste julepresang. Åpen shunt. A kommer hjem i dag.

Åpen shunt! A skrives ut i dag. "Fin form men treig"
A tekstet meg nettopp.  Gårsdagens CT viste en åpen shunt.  A får reise hjem i dag i påvente av ny undersøkelse på Rikshospitalet om en måned.  Nå får vi bare krysse fingrene for at shunten ikke kollapser i mellomtiden.

For de som lurte på pedikyr:  Det fikset ILL, en av As veninner, på rekordtid.  Hvis du vil glede A, er en blomst en god ide.  Jeg har allerede fått det jeg ønsket meg mest.

English:  Open shunt!  Can leave today.  Feel fine, but slow.
A just texted me.  Yesterday´s CT showed that the shunt (transplanted in late September), is open.  A can leave the hospital today, to return for another check in late January.  That is, unless the shunt clogs up in the meantime.

In case you are wondering:  A now have an appointment to have her toes done, courtesy of an old friend, ILL.  I know a flower will make A extra happy right now.  Me?  I have just received the most wonderful gift and don´t wish for anything more.  

Alt er rolig på Rikshospitalet

A føler seg piggere i dag og har gjort morgengymnastikk på sykehuset. Det er planlagt ultralyd i morgen. Hvis shunten er åpen og alt ser bra ut, blir hun utskrevet. Hun er fremdeles sliten og ønsker ikke besøk, ei heller tekstmeldinger.

A feels better today and exercised this morning. Ultrasound is planned for Tuesday. If the shunt is open she expects to come home tomorrow. I believe it when she is here.

A ønsker seg pedikyr/manikyr på sykehuset

At A drømmer om pedikyr tar jeg som et tegn på at hun blir bedre. Hvis du kjenner til noen som er flinke, hyggelige og som kan komme på Rikshospitalet, så ta kontakt med meg.  Det er viktig å føle seg vel selv om man ligger på sykehus!

Var hos A i dag morges. Hun så mye bedre ut i dag, og var i godt humør, men sliten. "Jeg vil hjem", og: "jeg ønsker meg pedikyr til jul.". I dag får hun besøk av sine foreldre og H&S. Godt å ha henne tilbake på sengepost.

Lørdag kveld: shunten åpen, ny stent

Gode nyheter selv om situasjonen fremdeles er alvorlig.  Shunten (venen som ble transplantert inn i september og som senere har lukket seg flere ganger) er fremdeles åpen og de har lagt inn en ny stent.  A er våken og fornøyd, og har fått spise.  H og jeg er på middag hos C&C, og vår uunnværlige legevenn K er på vei ned for å være hos A.  H og jeg skal ned senere i kveld.   Vet og skriver mer enten i kveld eller i morgen tidlig.  Ikke send meldinger til A, skriv heller til meg, så kan jeg formidle videre.  Ikke ring meg for å spørre hvordan det går (bortsett fra As nærmeste familie).  Følg heller med på bloggen.

English:  Good news, but we are still in red alert.  A is back from angio with a new stent inserted into the shunt.  She has eaten and is concious and happy.  Our doctor friend, K, is with her, and H and I will be there later tonight after we finish dinner with friends.  I will know and write more later, either tonight or tomorrow morning.  Pls don´t send messages to A, but rather, send them to me, and I will read them to her when she is well enough to appreciate them.  

Waiting game

Det har ikke skjedd noe annet enn venting i dag. Udramatisk venting er bra. Ro er bra. Selv om, for As del, å ligge helt stille på ryggen, tiltagende sulten, tiltagende irritabel er ikke bra. Jeg beunderer og lærer av hennes ro, hennes urokkelig og smittende glede over alt vi har forant oss: kaffe på kjøkkenet og på terrassen på hytta, tasse rundt i hagen, en blund på sofaen, en helt vanlig middag, de daglige rutinene, tøyet som skal vaskes, maten som skal handles, hybelen vi bygger i kjelleren, dagene som renner igjennom oss, alt det vi tar for gitt til det plutselig ikke er der. Alt det vi plutselig savner, alt vi gleder oss til å komme tilbake til alt det vi ikke tenker på før det uteblir. Som A alltid sier, det er så mye å glede seg til.
Jeg var hjemme en tur til brunch med min far og jentene. Tilbake hit ved 14-tiden. Da var A våken, ventende på neste angio-undersøkelse. Jeg satt ved sengen, på en grå kontorstol, på høyre side av sykesengen, en pleier ved fotenden. Ved hodeenden av sengen: en stabel med paneler som blinker og iblandt piper for å få oppmerksomhet, omtrent som en valpeflokk. Jeg var der til vaktskifte kl. 15. Da dro jeg litt slukøret til kafeteriaen og kjøpte en pølse, en juice og en kaffe. Fikk grabbet til meg det ene bordet i hele kafeen der jeg vet det finnes et strømuttak for lading av duppedingser. Rakk såvidt å sette meg ned før jeg fikk en mld fra A om at hun er på vei til angio-undersøkelse.
Jeg spurte pleieren før jeg dro hvor lang tid det ville ta. Hun ville ikke si noe. "Ti minutter eller tre timer, det bør du kunne svare på," sa jeg. Fra en halv time og oppover, svarte hun. Lokal bedøvelse. Fint. Vi ringer deg når det er ferdige. Tusen takk. Nå venter jeg, og har avtalt med middag med snille venner med mulighet for plutselig avlysning. Ute ligger tåka såpass tett at den hvisker ut konturene av bygningen på den andre siden av plassen. Jeg tenker at det er slik vår visibilitet er akkurat nå. Vi ser ikke så veldig langt, og detaljene hviskes umerkelig ut, overgangene mellom det forutsigbare og det usikre blir glidende, umerkelig men samtidig noe jeg har vent meg til å leve med, livets tåke.

Siste: Forventet start angioundersøkelse kl. 18.

English: Nothing much has transpired. A is being examined again as I write, a process expected to last until 6pm, to detect and block stoppages in the shunt, as described earlier. I am hopeful that the stent stays open.
I have spent a few hours with A today after lunch. She is not supposed to move, and has beein lying on her back for close to 24 hours. I sneaked my hand in behind her back and stimulated her spine and muscles, to her satisfaction. She is hungry, antsy, but also hopeful of the future, speaking of all the things she looks forward to doing: drinking coffee in our kichen, rummaging the garden, eating dinners, spending time in our summer house, renovating the kitchen, the everyday things that we take for granted until they are no longer there. We are so lucky to have all these things to look forward to, people we enjoy hanging out with, and our family with whom we love to spend time.
I am now awaiting messages from the nurses at the ICU as soon as A is back. H and I will have dinner with old friends who live nearby, and I hope the evening will be uneventful. Outside the fog is embracing the landscape and the nearby buidlings, leaving behind a lack of visibility, a gradual transition between what is visible and what is not, that reminds me of the lack of visibility life has to offer. The fog of life.

Lørdag morgenpå overvåkning: stabilt og fint

A ble flyttet til en overvåkningspost på Rikshospitalet i går. Dette for å følge med på utviklingen etter at shunten ble åpnet torsdag og igjen fredag. Nå må hun ligge helt stille i påvente av ny undersøkelse. Da jeg ankom kl. 0845 var hun glad for å se meg, men óg litt amper etter å ha måttet ligge helt stille i snart et døgn. "Jeg kan tilby deg isbiter," sier den vennlige pleieren når A spurte om det er mulig å spise noe overhodet. "Tenk når isbiter blir luksus. Men, må man, så må man," smalltalket hun med pleieren. "Å ligge helt stille er en prøvelse." Det er sjelden jeg hører A klage over noe, og når hun gjør det, gjør hun med glimt i øyet.
Inntil den nye stenten som ble lagt inn torsdag får "satt" seg, er stenten "tromboid", det vil si at det er en økt tilbøylighet for nye forstoppelser. For å unngå dette, får hun en sterk lokal blodfortynnende, dryppet via et dren. Nå er tiden vår venn og for hver time som går, blir situasjonen bedre.
Vi har akkurat fått vite at ny angioundersøkelse har blitt forsinket til 1430-tiden.  Det betyr at A må ligge stille noen timer til.  
Jeg har lært meg at høy uforutsigbarhet krever at jeg ikke har for mange planer. Jeg holder opsjoner åpne, tviholder på den fleksibiliteten som gjør at stresset blir minst mulig i en allerede krevende situasjon. Å kunne tilpasse seg noe jeg ikke kontrollerer krever at jeg har færrest mulig stressmomenter og andre planer. Det er en innsikt med stor overføringsverdi: Jo mer fleksibilitet jeg trenger, jo færre planer kan jeg ha. I en krise er det vanskelig å optimalisere egen tid. Tapet av fleksibilitet er en skjult kostnad som først blir et problem når planer må endres for å tilasse seg virkeligheten.
Igjen må jeg rose de som jobber her. De er rolige, vennlige, hjelpsomme og respektfulle samtidig som de balanserer vår behov for privatliv i en tøff situasjon og As behov for behandling og oppfølging. De har også en tone seg i mellom som er vennlig og støttende. Det ligger i kulturen,  det er ikke lett å få til, og her er det stor forskjell fra sykehus til sykehus.

English: A was moved to an ICU yesterday to better monitor the shunt which was reopened Thursday and again Friday morning. A new stent was inserted into the shunt, and since this increases the propensity to clot, she now receives a strong local blood-thinner. She is now awaiting another angio-examination this morning. When I arrived at 8:45, A was in a good mood, but very hungry (she can´t eat while waiting for the examination). "I can only offer you ice-cubes" was the nurse´s friendly response when A asked for food.
"Imagine that ice-cubes is luxury," said A while chewing the cubes. Sarcasm.
We are now waiting for the stent to "settle". I was surprised to learn that she is also given Heparin because I thought Angiomax had replaced this old drug. But this does not really concern me because I trust the staff here. They are among the best I have encountered; friendly, calm, and effective in their actions.
I find that I handle high expected unpredictability, turbulence really, when I don´t have too many plans. I keep my options open, cling to the flexibility that helps keeping stress to a minimum. When faced with situations I don´t control, I find it most helpful to eliminate all distractions and eliminate constraints that don´t add value. This is insight with high transfer value.

Alt rolig på torsdag kveld

H og jeg besøkte A ved 21 tiden. Da var hun på badet med hjelp av en pleier, og stod oppreist. Hun var tydelig glad for å se oss, og vi henne. Jeg lot H og A få en time for seg selv og gjorde unna noen ærend. Var hjemme ved 23-tiden, fulgte med H da hun gikk kvelds tur med Chaya, vårt nyeste medlem av familien, ryddet kjøkkenet, redigerte bilder, og nå, kveldens siste melding. Operasjonen i dag har vært vellykket. Shunten er, såvidt vi kan konstantere, åpen, og A er ved godt mot og i godt humør. Jeg er utslitt, og glad for å være ferdig med en dag som startet med en melding om at A var på vei inn til operasjon, og som endte med at jeg vet hun er ok og i de beste hender.

H and I visited A this evening. She was up, with the aid of a nurse, and happy to see us. She and H spent some time alone while I ran errands, and H and I was home around 11pm. We went for a walk with Chaya, I cleaned the kitchen, edited images before finishing up with this blog-post before falling in bed. As far as we can ascertain, the shunt is now open and A is happy. I am exhausted, happy to get this day of surgery over with. It is good to know that she is in good hands at the moment.

På postop

Er nå på oppvåkningen på Rikshospitalet etter litt ventetid i kafeterien. En hyggelig sykepleier ønsket meg velkommen hit, og jeg ble møtt av en blek men smilende A. "Jeg overlevde," sa hun og så på meg med sine klare blå øyne. Jeg tok to bilder av henne før hun lukket øynene. "Jeg er litt sliten," sa hun. "En tøff dag," sa jeg. "Jeg synes det er en fin dag jeg," sa hun. "Jeg synes alt er luksus akkurat nå.". Jeg følte meg heldig.
Nå tar pleieren temperatur og blodprøver. A ligger helt stille. Jeg ser at blodtrykk, respirsjon og O2 metning er bra.
Vi er på et stort rom med plass seks senger bak forheng. Ved hver seng er det en dataskjerm på hjul. En monitor over hver seng. Et arsenal av ulike poser med væsker som går i slanger til pasientene. Jeg hører dempede skritt, raske, målrettede skritt. I blandt hører jeg lyden av en elektronisk alarm. Lyden av en fasttelefon som ringer, slik man ser på film, og jeg tenker på at mine barn nesten ikke vet hva en fasttelefon er. Noen ler et sted borte i en korridor. Et luftbor et annet sted i bygningen, antagelig en oppussing avgir en durelyd. Det spraker i det en pleier åpner en vakumpakket pose med et-eller-annet. Forhengene som trekkes til side har små hjul festet i toppen avgir lyd når de berøres. A ligger under en dyne der jeg kan lese speilvendt, Oslo universitetssykehus HF. En pleier spør pasienten i sengen om han føler smerter på en skala fra 0-9. "Null," sier han på Rogalandsdialekt. "Vår" pleier har vært ute et øyeblikk og er nå tilbake. "Jeg gir deg litt oksygen på nesen din," sier han til A. "Mm," sier A.

Ikke ring. Det er fremdeles litt tidlig å ringe meg. Ingen meldinger til A. Men jeg leser meldinger selv om jeg ikke svarer på alle. Det er fint å være her, og jeg håper det blir en stund til vi er tilbake på Ullevål.

English: I am now sitting next to A who is waking up after surgery. She is happy to see me. "I survived. What a great day," is how she greets me while I take her picture before sitting down next to her bed. We are in a large room with space for six patients, each behind curtains, each with a dedicated nurse, each with a separate monitor and a separate work-station for the nurse. A´s nurse gives her water, and A´s response is, "Ah, what luxury." He has given her extra oxygen, and she is now sleeping, after blood-tests and checking of temperature. I hope that it will take a while before they send her back to Ullevål.

Gode nyheter: Shunten er åpen

Snakket akkurat med kirurgen som har operert A. "Nå er shunten åpen. Vi forårsaket en liten blødning og måtte legge inn en stent (et rør inne i røret), men alt skal være under kontroll nå, og stenten kan bare ligge der."

Såvidt jeg har forstått, har de gått inn via en blodåre i lysken, og har ikke måttet åpne det gamle operasjonssåret. A er nå på postop og kommer tilbake til avdelingen etterhvert. Jeg er standby i kantinen. #Lettet

Good news: The shunt, clogged sometime during the last nine days, was re-opened. She is now waking up at post-op unit. I have been stand-by this morning, and am now very relieved, to say the least.

A opereres nå

Kl. 08 i dag fikk jeg en tekstmelding fra A: "Opereres nå. Telefonen min ligger i skapet." Shunten ble lagt inn i september har lukket seg, og operasjonen i dag forsøker å åpne den igjen slik at trykket kan reduseres. Mer info kommer så snart jeg vet mer. Hold tekstmeldingene inntil videre. Det er mange som krysser fingrene i dag. S er på skolen. H er hjemme.

A is in surgery this morning. More information is forthcoming as soon as I know more. Keep fingers crossed!

A er nå på Rikshospitalet. Ingen flere tekstmeldinger foreløpig

Kl. 21 i kveld, etter åtte dager på Ullevål, ble A flyttet med ambulanse fra Ullevål til Rikshospitalet. Hun er ved godt mot og i godt humør, smalltalket med ambulansepersonalet, fikk sjåføren til å fortelle om glassøyet sitt og hvordan han kunne kjøre bil. Mens jeg skriver dette, foretar en vennlig sunnmørsk pleier en såkalt sykepleierinnkomst. Senere skal en lege gjøre innkomst, og det skal taes nye blodprøver. Vi vet enda ikke så mye om hva som skal skje her, men vi er uansett lettet for at hun har flyttet hit. Det føles som en oppgradering; man skulle ikke tro at både Ullevål og Rikshospitalet teoretisk sett er en del av det samme sykehuset, Oslo universitetssykehus. I praksis er det to verdener med ulike kulturer, standarer og stemninger. Vi har fått beskjed om at A skal faste fra midnatt, og hun foretrekker nå kun tekstmeldinger fra nærmeste familie og våre medisinske rådgivere. Hvis du vil overbringe hilsner, så send heller en melding til meg.

English:  A has now been transferred to Rikshospitalet, a different but much better branch of Oslo University Hospital.  We don´t have much information yet regarding what is to come next.  She is in good spirits, small talking with staff and ambulance drivers alike.  

Tirsdag kveld

Dagpermen ble kortvarig.  I dag hadde A såpass mye væske i buken at sykehuset valgte å beholde henne over natten, og mens jeg skriver dette blir hun tappet for væske mens hun snakker med jentene på telefonen.  Det er fortsatt ingen blødninger, men vi vet ikke helt hva som forårsaker det økte presset.  Det er ubehagelig, og i morgen håper vi på overflytting til Rikshospitalet.  

This morning A had enough fluids in her abdomen that the hospital decided to keep her overnight.  While I am writing this, A´s fluids are being drained while she is on the phone with the girls.  She is, for now, without internal bleeding, but they fear for additional bleeds and will do another assessment tomorrow.  We are still unsure of what causes the increased pressure.  It is uncomfortable to not know, and I am hopeful that she will be transferred to Rikshospitalet tomorrow, a much better staffed place.  

ᐧ

Legene er i villrede. Shunten fungerer ikke godt nok.

Etter legesamtale på morgenen, er det klart at legene ikke helt vet hva de skal gjøre med A.  De er enige om at shunten som ble operert inn i slutten av september ikke gjør jobben sin i tilstrekkelig grad.  Dette medfører at trykket øker, noe som igjen fører til åreknuter i magesekken (aka varicer) og tidligere i spiserøret som begynner å blø.  Hun har forstørret milt, men leveren fungerer helt fint. 

Det store spørsmålet er altså hva som forårsaker det økte trykket og hva man kan gjøre med det.   Inntil de finner ut hva de skal gjøre får hun perm med daglig meldeplikt på sykehuset om morgenen for å ta prøver.  Det som er klart er at dagens situasjon ikke er holdbar i lengden.  Noe må skje.  

English:  The doctors at Oslo University Hospital are not sure what to do with A.  The shunt, transplanted in late September, is not sufficient to lower pressure, and as a result, A keeps getting bleeding varices (now in the upper part of her stomach, before in the gastrointestinal tube).  She has an enlarged spleen, but her liver is fine.  

The big question is what causes the blood pressure to rise and what to do about it.  Until they can find out, she will take tests every morning at the hospital, but can stay at home.  What is clear is that the current condition is not sustainable.  Something must be done.  

Lørdag: hjemme på perm og en liten lungebetennelse

A er i god form, den blødende varicen øverst i magesekken er fikset.  Hun har pådratt seg en lungebetennelse i venstre lunge og får bredspektret intravenøst antibiotika. Det som bekymrer meg mest er en blødende varice, fordi det, såvidt jeg har forstått, kan være et symptom på at det har oppstått et for høyt trykk, og det store spørsmålet er hva som forårsaker dette trykket.  Shunten som ble lagt inn i slutten av september er åpen, men det forhøyede trykket kan tyde på at shunten ikke i tilstrekkelig grad gjør jobben sin.  

I dag var jeg på sykehuset kl. 9 og traff en blid A som lyttet på radio på sitt enerom på gastromed på Ullevål.  Jeg har vært i England hele uken og hadde ikke sett henne på en uke.  Jeg ble hos henne til kl. 13, og da fikk vi overtalt legen til at hun skulle få være hjemme noen timer men kun spise flytende føde.  Hun var hjemme fra kl. 14-1730.  Vi fyrte i peisen og hun fikk havregrøt og smoothie og satt på sofaen sammen med jentene.  Luksus!  Deilig å være sammen alle sammen.  Det er lett å glemme hvor hyggelig det er og hvor lite selvfølgelig det kan være.  

Ikke ring henne, men send gjerne korte meldinger, helst på en måte som gjør at hun ikke trenger å svare.  

English:  A is in good shape in spite of a new bleeding varice in the stomach which has been stopped, probably caused by increased blood pressure.  Maybe because of the gastroscopies, three since Tuesday, she has pneumonia on her left lung, treated with intravenous antibiotics.  The big question is why this pressure has built in spite of the shunt which was supposed to relieve the pressure.  

When I met A this morning at 9am, she was happy, listening to the radio on her phone.  I had been in England on business all week, and had missed her hospitalization on last Tuesday.  It was quite uncomfortable to be in England while she was here, but I knew she was in good hands.  This morning I stayed with for several hours.  Then after the doctor´s visit, she was allowed three hours at home, between 2pm-5:30pm.  Vi lit up the fireplace, and I served porridge and smoothie.  What a luxury to be together.  It is easy to forget how wonderful it is to hang out together, and how little reason we have to take it for granted.  

Rather than calling A, send her a short text, the kind she does not have to respond to.  

ᐧ

Gastroskopi i dag.

A startet dagen med morgentrening og lydbok. "Det er utrolig hvor mye krefter man mister etter bare noen dager i seng," sa hun. "Det gjelder å være i aktivitet.".
De skal gjøre en ny gastroskopi etter lunch i dag. Ny runde med full narkose. Regner med at det går bra. Iflg A har de fått stoppet blødningen og hun håper å komme hjem i løpet av noen dager. "Men jeg klarer ikke å spise pinnekjøtt på lørdag som planlagt. Kanskje kylling?" skrev hun på sms. Jeg tror kanskje ikke hun skal i middagsselskap på lørdag. Vi tar en dag av gangen.

A started the day with exercise and an audio-book. "It is amazon how quickly you lose strenght after even a few days in bed," she said to me this morning. "The trick is to stay active."
A new gastroscopy is being done this pm. The bleed has been stopped with medication, and she hopes to be home in a few days. I suspend judgemenet and cross bridges when I get there.

På sykehus -- igjen

A ligger på Ullevål sykehus med blødende magesår, innlagt i går etter at hun klaget over kvalme. "En god nyhet", sier A selv på tekstmelding fra sykehuset med referanse til vår legevenn K som er der og sørger for at hun blir fulgt opp skikkelig. Jeg er i Cambridge nord for London der S i dette øyeblikk er på opptaksintervju. H og Chaya er på gården med svigers og hagen vår graves opp.
Jeg snakket med A for en halvtime siden. Det hun savner mest akkurat nå er en lader til mobilen (iphone 5). Hvis noen har en ekstra og er i nærheten av Ullevål, blir hun sikkert glad for å få låne en.

Jeg klarer ikke lenger å bekymre meg for eller tenke på alle de tingene som kan komme til å skje. Derfor sitter jeg helt rolig på en coffeeshop med mitt lille tastatur og skriver mens S svetter inne i de Harry-Potteraktige bygningene.

Mer info kommer når det er noe å skrive om.

English: A was hospitalized again yesterday with a bleeding ulcer. "Good news!" she texted me, suggesting, I guess, that having a diagnosis is good news because it implies as known path to recovery. Sidsel and I are in England where she is doing her admissions interviews at Cambridge as I write. H is with Chaya on the farm with my in-laws, and builders are digging up our garden as renovations of our basement started today. S and I return to Oslo Friday morning. A´s friend K, herself a doctor at Ullevål, is looking after A in my absence. I will write more when I have more information.