Denne uken er vi på vinterferie i Bergen. Vi kjørte fra Oslo lørdag morgen og mandag kjørte jeg workshop for 70 ledere på Solstrand Hotell fra 10-17. Utmattende men gøy.
Har også nettopp vært en uke i Calfornia sammen med hele nettverket jeg er en del av. Det var spennende, men samtidig sårt å være på reise uten A. Vi lever i to ulike verdener og det er ikke alltid lett å konsolidere de to. I det hele tatt -- slaget preger og dominerer livet vårt og det føles som om det ikke er mye overkskudd til annet enn de nære og primære ting som familie og jobb.
Det er mange ting som krever oppmerksomhet. Jentenes skolegang. Det sosiale livet i heimen. Trening. Oppfølging av fritidsaktivieterer for jentene. Det å være hjemme etter middag, ordne regninger, forsikring, foreldremøter, en lekk kran, en feilaktig faktura, noen trenger nye klær, noen skal ha hjelp med en ipad eller en mail som skal skrives, mat skal lages, lekser som skal gjøres, hus skal ryddes, noen skal trøstes, løsninger skal finnes på praktiske problemer.
A fortsetter sin kamp mot skjebnen og trener iherdig. Hun bruker også mye krefter på å gjøre sin del av jobben hjemme. Hun vasker klær (det tar henne en evighet å løfte tøy opp fra kjelleren et trinn av gangen). Hun lager middag hver dag nå, og kreker seg opp til frokost klokken syv.
Vi forsøker å finne frem til et nytt liv, en ny likevekt. A er på samme måte som før en likeverdig partner, en jeg kan sparre med. I går var vi inne i Bergen sentrum og bare det å bevege seg et kvartal går sakte. Høydepunktet blir boller på en kafe, og jeg savner et mer aktivt liv sammen med henne. Og jeg savner å kunne spørre rådføre meg med henne. Hun har rett og slett ikke overskudd til å engasjere seg i mye annet enn jentene og sin egen helse.
Men livet handler om å leve med savn. Kanskje livet handler om å akseptere at ting ikke alltid blir slik du vil de skal bli. Kanskje det handler om å akseptere det og klare å leve og elske og nyte på tross av denne motstanden, på tross av savnet.
Jeg elsker A. Jeg kan ikke gå fra den jeg elsker. Som A, er jeg lojal. Kanskje er jeg heldig som har fått testet min lojalitet, som har fått sjansen til å fokusere på å ta meg av de jeg er glad i. Det er liten tvil om at slaget har satt oss på en prøve, en prøve som på langt nær er over, en prøve hvor vår kjærlighet til hverandre, vår utholdenhet på alle ting i livet testes.
Det jeg ser er at vårt liv ikke preges av eksotiske reisemål med en frisk partner, preges ikke av tanker om materielle ting, preges ikke av materiell sikkerhet, preges ikke av noen av de tingene mange på vår alder tar som en selvfølge. Vi lever rett og slett et helt annet liv enn mange av mine samtidige. Og kanskje er vi bare tidlig ute i forhold til å oppleve de endringene som alle på et eller annet tidspunkt blir konfrontert med.
Men konsekvensene er en tøffere prioritering. Jeg har hatt mindre tid til å være sammen med andre. Når dagen er over er jeg sliten, jeg orker sjelden å gå ut om kvelden medmindre jeg må på et foreldremøte eller kjøre på trening, foretrekker å legge meg tidlig og vet med meg selv at jeg må møte dagene uthvilt. At jeg må ta godt vare på egen helse, at jeg må ta godt vare de kreftene jeg har fordi jeg har ingen buffer. Da vi skulle kjøre til Bergen var jeg den eneste sjåføren. Når jeg ble trøtt måtte vi stoppe. Når noe skal ordnes hviler det ofte på meg (selv om det har blitt bedre, og selv om jeg er As foreldre en stor takk skyldig -- de ER fantastiske). A kan knapt gå et ærend, noe hun ikke lar seg stoppe av. "Jeg kan handle jeg" er en slags trussel fordi hun da sliter seg ut og bruker en hel dag, og det klarer ikke jeg å akseptere. Lyspunktet er hennes brukerstyrte assistent som kommer en dag i uken. Det er faktisk en overraskende nyttig ressurs for oss og gir A en følelse av at hun også bidrar gjennom å kunne gjøre ærend, stoppe strømper, bake brød, bidra.
Men månedene flyr forbi. Livet farer forbi. Det er snart fire år siden A fikk slag. Jeg synes ikke hun har blitt nevneverdig bedre rent fysisk men jeg vet at den daglige treningen hun utsetter seg for er livsviktig. Rent mentalt er hun utvilsomt bedre -- takk og lov for det -- men fysisk føler jeg at hun står ganske stille -- inntil videre.
Jeg mener ikke å syte. Livet ER breddfullt av mening, dagene fulle av innhold, og jentene er fantastiske. Jeg beundrer As pågangsmot og drive, og selv om vårt liv har forandret seg tror jeg egentlig vi har det ganske bra.
Men det har ikke vært mye tid til å dyrke vennskap og sosiale situasjoner utover de som kommer hjem til oss. Mesteparten av vår sosiale liv kretser rundt naboer, besøk ved kjøkkenbordet og samvær på Furubråten og Tørfest. Vi lever kanskje et vesentlig mindre liv enn mange har; vi har en liten radius, har redusert materielle ambisjoner og forsøker å fokusere på det som er kjernen. Resten kan vi ikke bruke for mye tid på for da faller ting fra hverandre. Vi fremstår nok som ganske normale for de rundt oss, men det er fremdeles mye ubearbeidet sorg, fremdeles mange ufremkalte tanker, fremdeles mange landminer vi skal liste oss rundt og tiden stopper aldri.
Vi lever med en mindre radius enn før. Her fra hytta i Son.
