Helg på hytta.

Rolig helg på hytta. A laget vafler og lentil soup. Svigerfar masserer As ansikt. Sove lenge. Lese. Tenke på hva slaget har betydd for oss. Hvor vi skal. "Vi er på en reise," sier A. Hun går med stokk, møysommelig. Ting er som de er.

Torsdag - snart er ferien over

Mallorca. I går trente jeg med A på trampolinen i hagen her vi bor. Holdt henne rundt anklene, og sammen beveget vi oss sakte opp, ned og tilsiden mens vi sammen utforsket balansens ytterpunkter. En trampoline er en fin måte å utforske balansen på tror jeg, en fin måte å trene på for A, og dessuten en hyggelig måte å være sammen på. Senere på dagen kjørte vi til en strand i nærheten og spiste lunch. Etter lunch gikk A mens hun holdt seg i rullestolen. Inne i restauranten gikk hun møysommelig med stokken jentene og jeg kjøpte til henne da vi var i London tidligere i år. Ute på gaten så jeg misunnelig på mennesker som løp forbi med verdens største selvfølgelighet.
Etter lunch kjørte vi til den lokale iskrembutikken hvor jentene og datteren til de vi bor hos fikk seg en iskrem: mango, appelsin, sjokolade og yogurt. Det er mye glede i en liten kule is.
Etter at vi kom tilbake, trente jeg en liten økt til med A. Deretter spilte L og jeg musikk før vi spiste en deilig middag med kald Cava og fersk tunfisk. I morgen drar vi, og jeg tror vi alle gleder oss til å komme hjem - et tegn på en vellykket ferie.

Tirsdag på Mallorca

Vi har vært her i åtte dager allerede, hver dag ganske lik den forrige. Vi våkner om morgenen, spiser frokost med L&HG og deres familie ved ti tiden, sitter lenge, vi spiser ute på plenen, drikker kaffe, juice fra egne appelsintrær, og spiser ferskt brød som L har handlet i landsbyen med kjøttpålegg fra det lokale supermarked. Etter lunch leses det bøker, L og jeg prater eller spiller gitar, og slik reker tiden seg raskst frem til lunch som også skjer ute. Kanskje tar vi oss en lur, kanskje tar jeg meg en løpetur, og A trener seg på trampolinen sammen med H. S er nå på sin tredje lydbok som hun har lastet ned til sin Kindle, vi har nesten ikke sett henne siden ferien startet, og jeg tror hun nyter å bare zoome ut fra intense skoledager.
På søndag var vi på marked i den lokale landsbyen. Der møtte vi mennesker i alle fasonger, bestefedre med tyrenakker, klovner med ølflasker, afrikanske veskeselgere, boder med nøtter, skinke, oster, mango, kvadratmeter med sukkertøy i glinsende papir, overdådige fruktoppsetninger, kjoler, vesker, dameundertøy, og hunder i bånd, store hunder med små eiere, små hunder med små eiere, og langs kanten av markedet kafeer hvor vi fikk sikret oss et bord. Rullet A helt inntil med rullestolen, bestilte kaffe med melk, brus til barna, og der ble vi sittende mens H kjøpte en veske og S kjøpte et skjerf og solen stekte på våre bleke kropper. Etterpå gikk vi til en lokal restaurant, bare vi fire. "Dette er jo nesten som i gamle dager," sa A der vi satt sultne og ventet på maten.
I går fikk vi besøk av en gammel venn av meg som jeg ikke har sett på 25 år. Rart å minnes på tiden som går i et annet menneskes ansikt. Hennes mann hadde også hatt slag, og det var en tøff historie hun fortalte som hører hjemme i sin egen blogg.
As slag er den røde tråden i min tilværelse for tiden. Vi beveger oss mindre, holder oss nærmere til teltene, en mer passiv tilværelse, vi snakker mindre sammen føles det som, og vi gjør ting hvor for oss. Vi lever i en ubalanse jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med, men som er lettere i hverdagen enn når vi er på reisefot.
Jeg leste ferdig en bok av Franzen, "Strong Motion" i går. Mot slutten av boken blir den kvinnelige hovedpersonen skutt og Louis, hennes kjæreste og mannlige hovedperson tenker tilbake på hvor lett alt var før hun ble skutt, og hvor liten bevissthet de hadde om det de hadde, sin egen bevegelighet, alle sine valg. Først etterpå kan de forstå hva de har mistet -- hun som ikke orker ting, som ikke kan gå, som ikke kan sprette opp etter å ha ligget i sengen -- alle de møysommelige bevegelsene, hvordan han kunne klemme henne uten å være redd for såret, hvordan de kunne løpe seg en tur eller gå når som helst, og hvordan ansvaret forskyver seg etter en slik tydelig endring i et liv.
A har trent på trampolinen og har begynt å få dreisen på å bruke stokk. Det er veldig bra. Hun er ved godt mot og hennes positive syn på livet imponerer og inspirerer meg hele tiden.

Torsdag -- Mallorca

120405 kl. 20 Mallorca torsdag. Vi har vært på tur. Det begynte fint. Vi dro avgårde etter en sen lunch med spansk skinke, latte, juice med farris og katter som smøg seg rundt bena våre. L&HG som vi besøker, hadde foreslått en rute som jeg hadde plottet inn på GPS og vi fire, CAS&H, stuet oss inn i leiebilen og kjørte avgårde.
Turen gikk langs steingjerder, vinranker, esler og krappe svinger. Vi kjørte oppover, så skilt som advarte mot syklister og fotturister. Etter ett kvarter kom vi til en liten landsby med smale gater, sortkledde små damer med baguette, unge menn på scooter, raggete bikkjer og en liten kirke. Hus med lemmer for vinduene.
"Her er alt spartansk utenpå men inn er det full luksus," sa A. "Slik er det ihvertfall i Frankrike."
Vi fablet om å ha et sted på Mallorca. "Tenk så deilig å stikke av fra vinteren," fablet jeg. "Å være her om vinteren, det hadde vært fantastisk."
Etter den første landsbyen, kjørte vi videre oppover. Veiene ble smalere og smalere, og mer og mer svingete, og vi så varselskilt om 5% stigning. Jeg satte på Herbie Hancock, og vi nøt de generøse musikerne mens vi snirklet oss igjennom lanskapet. A påpekte hvordan trærene var trimmet nedenifra. Det var tåke på fjelltoppene. Små grupper av syklister som så ut som de syklet Tour de France passerte oss. Grønnfargen på de frodige engene var slående.
"Mer frodig enn nå tror jeg ikke det blir," sa A.
"Jeg liker dette bedre enn det norske," sa H.
"Det er bare fordi du liker endring," sa jeg.
"Og fordi spanjolene kultiverer lanskapet mer enn vi gjør i Norge," sa A.
Den andre landsbyen var mindre enn den første. Møtende bilister stoppet på små utposninger i veien og løftet hånden til hilsen når vi passerte dem.
Etter den tredje landsbyen var det stemning for iskrem. "Jeg har ikke lyst til å kjøre til Palma," sa jeg.
"Du er sjåføren," sa A. "Du bestemmer." Vi kjørte til Santa Maria, byen der vi bor. Vi parkerte i hovedgaten, rett utenfor en kafe. "Her har de sikkert is," sa jeg mens jeg rigget ut rullestolen. A satte seg motvillig i stolen og jeg kjørte henne frem til bordet. Bestilte kaffe til oss og en is til jentene. De hadde bare ferdig is ala kronesis. H. tok til takke med dette, men S. var ikke fornøyd.
Mens jeg var inne for å bestille, hadde A fått øye på en iskrembutikk rett over gaten. Det hadde S. også.
"Kan du bli med over?" spurte hun H. H. ristet på hodet. Nei, hun ville bare sitte stille. Jeg også. A meldte seg frivillig.
Da de kom tilbake, kom S. først. A kom etter for egen maskin.
Da vi var i bilen forstod jeg at det hadde vært en anstrengelse for henne. At hun opplevet det som om vi ikke ville hjelpe. Jeg hadde tenkt at det var noe hun ville like -- å følge S. for å kjøpe iskrem. Men ikke nå.
I det siste har jeg nemlig forsøkt å bli flinkere til å slippe til A. Til å la henne få gjøre ting, ikke bare insistere på at jeg skal gjøre alt selv. Når vi er på ferie er det en glimrende annledning til å la henne få gjøre ting selv. Føle at hun bidrar. Det var det jeg hadde tenkt da jeg lot henne følge S. Men i bilen var hun lei seg.
Hvor dum kan jeg være? Hvorfor forstår jeg ikke at jeg burde ha trådd til? At hun skulle bli lei seg? At jeg burde ha konsultert henne før jeg bestemte hvor vi skulle kjøre. I slike situasjoner føler jeg meg utilstrekkelig, og ikke smart nok, ikke klok nok, ikke flink nok til å ta hensyn.
Men, vi ER fremdeles i en unntakstillstand. Vi lever fremdeles på kanten av et stup. Vi skal fremdeles innfinne oss med vår skjebne. Vi vet ikke om vi har vært heldige eller uheldige. Vi har erkjent at livet blir annerledes, men for meg handler det like mye om å akseptere vårt nye liv. Jeg tror det beste livet vi fire kan ha akkurat nå er det livet vi har sammen. Jeg er den som kunne ha valgt å ikke stå løpet ut, men et slikt alternativ ville ha skadet de jeg elsker mest, og antagelig også meg selv.
Etter at jentene hadde gått inn i huset, satt vi alene i bilen.
"Vit at jeg gjør så godt jeg kan," sa jeg.
"Det vet jeg."
"Jeg gjør også dette for første gang. Jeg vet ikke alltid hva du tenker. Du tror jeg leser deg som en åpen bok, men det er ikke alltid tilfelle. Du er nødt til å fortelle meg hva du tenker. Du må ikke brenne inne med dine behov. Gjør du det, blir du tilslutt sint, lei deg, overveldet. Det er bedre å ventilere, si hva du trenger. Jeg klarer ikke alltid å lese deg. Klarer ikke alltid å ta nok hensyn."
"Du aner ikke hvor vanskelig det er å be om noe."
"Men du må gjøre det. Jeg forstår at det er noe av det vanskeligste du gjør. Men hvis du ikke snakker med meg vet jeg ikke hva du trenger. Og hvis du ikke får det du trenger går det ut over oss alle."
Nå er vi tilbake hos L&H. Det er matlukt i huset. Ly, den yngste hører på en spansk film på en laptop. HG lager mat. L snakker på telefon. S. hører på en lydbok, H. koser med de fem kattungene som ble født i går. Jeg skriver, og snart skal vi ha et glass Cava, grille marinerte reker og spise ut i den kjølige Mallorskiske vårluften. Livet går fremover, og selv med klumpen i halsen tør vi spørre om vi ikke egentlig er ganske heldige og ganske lykkelige -- selv om vi vet at svaret uteblir en stund til. Og jeg lovet meg selv at jeg ikke skal deppe bort ferien, at jeg skal være litt flinkere til å være sammen med jentene mens vi er her, og at vi har mye å være glade for.

Tirsdag på Mallorca

1204031146 Mallorca. Vi kom hit i går kveld, og nå ser jeg ut på haven til L&H. Det er enda tidlig vår på Mallorca, men frodig. Lysegrønne knopper på trærene, noen nølende knopper på druerankene som henger over inngangspartiet. Fremdeles bare 19 grader i svømmebassenget, morgenluft som krever etpar lag med ullgensere, og fuglesang. Jeg våknet av hanegal i dag morges, og lå flere timer i døs mens hanen bekjentgjorde morgenen og jeg kjente på den murrende hodepinen etter litt for mye vin.
Flyturen fra Torp flyplass gikk smertefritt. Vi er enda ikke helt vant til å reise med rullestol, men hvis vi alle var så snille mot hverandre som folk er når de møter noen i rullestol, ville verden vært et bedre sted å være. Vi slapp å betale for ekstra baggasje, fikk gå først ombord i flyet, og alle smilte vennlig. H rullet A rullet ut til trappen opp til flyet, og med rolige, utstøe skritt, kom A seg opp trappen for egen regning. Jeg holdt stokken, og puten til rullestolen. Vel inne i flyet sovnet jeg lenge før takeoff, og rakk å se en film med Tom Hanks -- tekstet på norsk -- men uten headset, før vi landet.
På bakken i Palma fikk vi vente til alle hadde forlatt flyet før vi ble hentet. Spanjolene kom med en egen spesialbygget rampe som gjorde at de kunne rulle A rett av flyet og rett inn i en buss som kunne heve og senke seg. Vi ble så kjørt til en egen inngang, gikk gjennom en passkontroll uten noen andre enn oss, og ble deretter rullet frem til baggasjebåndet hvor baggasjen vår allerede hadde ankommet før oss.
Jeg ble nok grundig lurt ved leie av bil. Tiltross for at jeg hadde fått en pris garantert på internett på forhånd, insisterte de på å gi meg en annen pris.
- Det er høysesong, løy de glatte mannen som betjente meg. Dessuten, vi tar ikke amex. Han hadde en endagers sjeggstubb. -- med Amex det er så vanskelig for oss å få ut penger hvis noen krasher, forklarte han.
Våre venner hadde gitt oss en glimrende kjøreanvisning, og vi ankom dem ved halv ti tiden. H hadde laget mat, en kyllinggryte, og L tro til med kald Cava som smakte fortreffelig. Vi ble sittende ute til klokken var ett og snakket om livet og hvordan alle hadde hatt det siden sist. A drakk forsiktig, ett glass vin, og da vi la oss sovnet hun nesten før jeg rakk å si god natt. Det hadde vært en lang dag.
Nå har vi spist frokst. Tiltross for at klokken er tolv, galer hanen. L og jeg har syklet til bakeriet i nabolaget, langs en lang murvegg hvor L har hilst på spansk, forbi en innhegninger med kveg, hvor L pekte på små nyfødte kalver. Vi syklet gjennom smale gater, og tilslutt, med Ls sønn bak, handlet vi frokostvarer -- juice, egg, brød, smør, omelettingredienser, som jeg betalte for.
Nå sitter jeg på vårt soverom, skrivende, litt småtrøtt, uten noen planer for dagen annet enn å ta livet med ro. A snakker med R, moren til L og vi er på vår andre kaffekopp. Vi skal være her i tolv dager. Uten skinner solen, fuglene synger, hanen galer fremdeles, og jeg hører As stemme, Ls stemme, jeg kan se S som hører på en lydbok, og selv vurderer jeg å ta meg en lur. Det er deilig med ferie.

Påsken 2012 - hva er lykke og når vet vi om den?

Søndag morgen. Vi har startet påsken her på hytta. I dag skal vi feire svigermors 70-årsdag. I morgen reiser vi til Mallorca. Gårsdagen, lørdag, gikk med til å pakke alt vi skal ha med oss på den nesten to ukers lange turen. Alle gleder seg. Dette er vår første utenlandstur sammen alle fire siden A fikk slag for snart tre år siden.
Ting går sakte fremover. A har skiftet ut krykkene med en stokk. Hun har sakte akseptert at det er enklest å reise i rullestol. At det er greit å ha med seg en egen rullestol.
Den intense tristheten er på vei til å tynnes ut med noe annet. Selv om sjokket fremdeles er med oss hele tiden, selv om vi snakker om slaget hver dag, så har det forlengst blitt en del av vår hverdag. Vi har begynt å akseptere at det som var ikke kommer tilbake. At vi står overfor noe nytt -- med nye muligheter og begrensninger. At vi har lært noe, at det kan komme gode ting ut av kriser -- A peker på at det skulle ne brann til før Hammerfest gatebelysning -- først i Norge. Kanskje kan slaget bidra til at vi også er først ute med ett og annet.
For meg har det vært en aha opplevelse å se hvordan åpenhet har vært en forutsetning for å se nye muligheter og for å få hjelp av de rundt oss. Hvordan det at vi har delt vår opplevelse har bidratt til at også andre har åpnet seg, og merkelig nok har også vår åpenhet gjort det lettere for mange å hjelpe oss.
Men det er lett å glemme at sorgen henger i lenge, og etter å ikke ha skrevet på lenge på min blogg, merker jeg at noen venner i større grad enn tidligere kvier seg for å spørre hvordan det går. Vit: Jeg synes alltdi det er hyggelig at noen spør hvordan det går.
Sorg er ikke noe det er lett å tilkjennegi, men i ettertid, mens vi beveger oss sakte mot erkjennelsen om at livet blir annerledes, så begynner sorgen å slippe taket. Kanskje er det slik at det tar tre år før spiren til noe nytt kan vokse frem? Kanskje er det slik at vi må la disse store skiftene få den tiden de trenger for at vi skal klare å komme videre?
Jentene har klart seg igjennom tre tøffe år. De har blitt sterkere, de har modnet, og i den grad de var sinte på sin mor for at hun plutselig forsvant, så tror jeg nok nå at de har tilgitt, at de har forsonet seg med et nytt liv hvor mor ikke er supermom på samme måte som før, men hvor hun er minst like omsorgsfull -- bare på en annen måte.
Vi snakker mye om at vi har vært heldige. At A tross alt lever. At vi tross alt er sammen. At det tross alt går bra med jentene våre. At vi tross alt har en god økonomi.  At jobben tross alt går bra.
Jeg har tenkt mye på at vi aldri var lykkeligere enn like før slaget fant sted. På den junidagen i New Jersey da A plutselig følte seg svimmel, hadde vi alt: Nedbetalt hus, en lykkelig familie, et strålende forhold, to flotte jenter, god helse, en veloppdragen hund, og morsom jobb.
Men på ett sekund gikk vi fra skyfri himmel til orkan. I ett øyeblikk stod vi på et kjøkken og laget mat sammen. I neste øyeblikket sloss vi for livet.
Nå kan jeg se at vi var uendelig lykkelige sammen før slaget. Men visste jeg det da? Var jeg i stand til å se at vi aldri hadde hatt det bedre? Eller jaktet jeg på en type perfeksjon hvor det for hvert problem man løser dukker opp et nytt "problem" -- mindre enn det andre, men med en like stor innbilt viktighet.
Hvis jeg var lykkelig da og ikke visste det -- kanskje er jeg også nå lykkelig uten helt å vite om det? Kanskje vet vi egentlig ikke når vi er på vårt lykkeligste, og kanskje er det heller ikke så viktig å vite om det? Kanskje inntreffer ikk lykke på et visst tidspunkt, men er noe vi opplever når vi tenker tilbake på det som har skjedd? Og kanskje er ikke lykken så viktig som vi trodde?
Ønsker deg som leser dette en fin påske. Nyt livet. Det er her og nå som teller.