Onsdag: Vi slapper av

Sandefjord onsdag

I går kjørte vi fra Son, stakk hjemom for en dusj og skifte av klær.  Huset luktet innestengt slik jeg husker leiligheten i barndomshjemmet pleide å lukte etter sommerferien, og mens de andre gjorde seg klare for mer ferie på Sørlandet og Danmark fyrte jeg opp grillen og lagde burgere til alle.  

Vi ankom til familien B ved Sandefjord ved 17-tiden etter iskremstopp, og spiste et herlig måltid etterfulgt av hyggelig samvær.

I dag våknet jeg av at A hadde stått opp, og da jeg kom ut, satt hun på trappen ned mot bryggen og tegnet utsikten på en skisseblokk hun har fått av sin søster T.  

Hun så opp da jeg kom, sittende i slåbrokk med tegneblokken i fanget.  "Jeg ville se hvor nøyaktig jeg klarer å tegne.  Men det blir jo ganske unøyaktig."

"Hvordan kom du deg ned dit?"  Jeg betraktet avstanden fra huset. 

"Jeg trodde det var helt rett. Klarte ikke å beregne hvor bratt det var.  Jeg trodde jeg skulle klare å gå ned, men måtte krabbe. Vil du bade morgenbad?"

Jeg satte meg ved siden av henne, enda ikke helt våken.  "Jeg elsker deg," sa jeg.  "Jeg er heldig som får være sammen med deg."  Hun begynte å gråte.  

"Du må ikke si slikt.  Jeg blir så sentimental.  Jeg synes så synd på deg som må være sammen med meg.  Er det mange brennmater i dag?"

"Det er ikke synd på meg.  Jeg har vært ekstremt heldig."

Jeg hjalp henne ned til bryggen.  Gikk bort til badetrappen.  "Hvis du forter deg kan du rekke å dyppe deg."  Jeg så på en manet på vei mot en lille åpningen foran badetrappen.  "Jeg skal hjelpe deg."

A klatret ned trappen uten nøling.  Dyppet seg i vannet.  Fortalte meg hvor deilig det var.  Klatret opp.  Fikk et håndkle.  

"Nå er det din tur."  

"Ikke mas," sa jeg mens jeg kledde av meg og ventet på en åpning i grøten.  

I det jeg senket meg selv ned i det lille tomrommet uten maneter, tenkte jeg på hvor lett det er å bade i kaldt vann hvis du ikke har noe valg.  Hvor lett det var å gå inn i den krisen slaget skapte fordi vi ikke hadde noe valg.  Vi fikk ikke tid til å grue oss.  Hadde ikke tid til å stå på bryggen, hadde ikke den luksusen det kan være å grue seg.  Å drøye den.  

"Det er best etterpå," sa A med referanse til badet og jeg tenkte på paralellen til krisen.

Senere snakket vi med vår vertinne, M, om å ikke syte.  Hun har fulgt bloggen og spurte om det var et poeng for meg å ikke syte.  

"Det å sutre er en luksus vi ikke har kunnet tilllate oss," sa A.  "Vi har bare måttet holde fokuset på det som ligger foran oss. Det vi gleder oss til.  Det vi kan lære.  Det som er bra.  Min mor mener for eksempel at slaget har vært bra for C.  At han har lært en rekke nye ting."

"Jeg har vært opptatt av skrive personlig uten å bikke over i det private," sa jeg.  "Dernest å ikke syte.  Det er lett å psyke ut seg selv også."

Nå regner det ute.  Vi hadde tenkt å ta en tur, men er enige om at vi skal vente til regnet gir seg.  Med sommeren har vi fått en distanse til endringen i våre liv.  A sier nå at hun tror det vil ta etpar år før hun er tilbake der hun var og at hun antagelig aldri blir helt frisk.  At hun ikke bare vil våkne opp en dag og være frisk. At det er en langsom prosess, og at det er viktig å våkne opp hver dag og spørre seg selv hva jeg gleder meg til.  Hva jeg kan lære, og hva jeg har lært.  Man ser ikke mindre når hastigheten reduseres, man ser andre ting.  

Utsikten fra Bs hytte.  

Mandag - femte ferieuke

Sitter på KA Klinikken med A som nå sitter på en gummiball og forsøker å holde takten til en metronom. Hun har gjort store fremskritt.
"Dette er det beste du har gjort siden du begynte," forteller kiropraktoren, M.
"Jeg hater å sitte på gummiballer," sier A.
"Det er derfor jeg tvinger deg til det." M smiler mens han holder henne på siden for at hun ikke skal miste balansen.
Skjønt, miste balansen gjorde hun jo da hun fikk slag. Hun har enda ikke den tilbake.
I går var vi hos S og O til middag sammen med en R og hennes datter, våre jenter og J, SogOs datter. Med utsikt mot Oslofjorden nøt vi blåskjellsuppe og entrecote mens regnet høljet ned utenfor.
"Det har vært en elendig sommer," sa datter H.
"Jeg synes den har vært fantastisk." Jeg tenkte tilbake på mine egne somre i barndommen hvor jeg kjedet livet av meg mens savnet det etterpå. "Kjedelig, men kanskje er det ok å kjede seg litt. Ikke noe tv. Ikke noe internett," sa jeg.
"Yek," sa H.
"Nå fikk du det til," sier M.
"Ja, nå var det mye lettere," sier A. "Jeg drømte i natt at jeg våknet opp og kunne gå. Det var utrolig deilig. Forøvrig: jeg skulle egentlig vært på Sunnaas i august for å teste for å få førerkortet tilbake men jeg har valgt å vente."
"Ikke for å være pessimistisk, men jeg tror ikke du hadde fått tilbake lappen nå," sier M med en vennlig stemme. "Du har ikke dybdesyn. Det ville være å kaste bort tid for deg nå."

A har gjort store fremskritt i sommer og har fått mer krefter, er mer tilstede, er gladere, kan gå lengre, har et fantastisk humør, er mer forsont med det som har skjedd og ansiktet er mye bedre sier alle som treffer oss. Jeg har også hatt en flott ferie. Rikignok for mange brennmaneter til å virkelige bo i vannet. For mye mygg og flott og annet faenskap til å rulle seg i enga. For mye regn til å være ute hele tiden. Men jeg har trent, skrevet mye, hatt tid med jentene og A, og jeg har brukt mye tid på å lage mat. Takket være en innkjøpt stavmikser, har jeg lært å lage hummus, guacamole, frozen daquiry, kremete supper, melkeskum, majones, salatdressinger, smootie, og jeg har fått dreisen på ovnsbakte poteter, fiskesupper, focaccia, firkornsbrød, kringle, og jeg har fått teken på å lage skikkelig god lasagna. Jeg har laget alle måltider hjemme det siste året, og trives etterhvert veldig bra på kjøkkenet mens gjester hygger seg med A. Det neste nå er at jeg har lyst til å gå på et kokkekurs. Noen forslag?

Vi nyter sommeren

A klapper stående

Mandag, tredje ferieuke

Vi er hos kiropraktor på KA Klinikken i Oslo (jeg skrev feilaktig fysioterapeut i siste innlegg). Jeg sitter bak A og ser hennes brune rygg mens hun klapper takten til en metronome. Jentene har overnattet hos besteforeldre i natt, og vi har hatt en rolig morgen. Været har vært strålende de siste dagene, og vi har tilbragt fra fredag til søndag på Hvaler hos gode venner som har tatt seg godt av oss og som har fortalt oss hvor dramatisk mye bedre A har blitt siden de så henne i Februar.
A har krabbet over svaberget, badet, og utvist vesentlig større utholdenhet enn før. I dag morges kjørte vi inn til byen fra hytta ved halv-ni tiden. Jeg laget latte i termokopper, smurte brøskiver (hjemmelaget firkornsbrød) og luftet Dixie opp til postkassen.
Da vi hadde kommet ut på motorveien, sa A, "jeg har glemt mobiltelefonen. Det ville jeg aldri ha gjort tidligere. Jeg tror det er fordi jeg ikke klarer å tenke på så mange ting samtidig lenger. Og spesielt hvis jeg får dårlig tid blir det vanskelig. I går glemte jeg vesken min da vi var på middag hos T og Ø. Det ville jeg heller aldri gjort før."
"Det er som om du må bygge opp to kompetanser samtidig," sa jeg. "Ikke bare må du lære om helt basale ferdigheter som koordinasjon, timing og balanse, du er også i ferd med å få en innsikt som veldig få andre mennesker på din alder har. Det å ha en alvorlig sykdom tror jeg gir deg en helt vesentlig kompetanse. Se bare på de to viktigste amerikanske presidentene i det forrige århundre -- FDR og JFK -- i tillegg til å være ekstremt kompetente hadde de begge alvorlige sykdommer. Det du er igjennom kan komme til å gi deg en tyngde som er få forunt."
"Jeg er spent på hva jeg kan drive med når jeg blir frisk. Hvis jeg blir frisk. Vi får jo se hvor frisk jeg blir først. Men jeg føler at jeg blir sterkere for hver dag som går, og at det å være sammen så mye som vi er nå er veldig deilig."
"Jeg synes det er veldig deilig at du er mer tilstede. At vi kan ha gode samtaler igjen. Jeg har virkelig savnet det mest av alt i det året som har gått."
"Jeg har savnet meg selv. Jeg har vært så inne i det å bli frisk, så fokusert innover i meg selv at jeg ikke har hatt overskudd til å tenke på noe annet."
"For meg har det vært viktig å ikke glemme hvem du har vært. Jeg må innrømme at ditt ´syke´ jeg har hatt en tendens til å overskygge ditt egentlige jeg. I blandt har jeg måttet se på bilder av deg for å minne meg selv på hvem du egentlig er. Det er en trening å klare å se forbi sykdommen slik jeg opplever at profesjonelle helsearbeidere er trent til å gjøre."
"Du vet, tidligere har jeg ofte følt at jeg har vært familiens grunnfjell. Nå er det du som er det, og jeg har ofte vært bekymret for at du skulle oppleve det som for slitsomt. Jeg opplever nå i større grad enn før at jeg trenger deg for å kunne gjøre dagligdagse ting. At det er når jeg har deg i nærheten at jeg kan gjøre de vanlige tingene. Sånt sett er du en slags krykke for meg, og det er jo ikke slik jeg ønsker å ha det i det lange løp. Slik jeg kjenner deg liker du heller ikke å være en krykke. Mitt mål er å bli selvstendig igjen, finne min egen nisje, være uavhengig."
Her på kontoret, påpeker kiropraktoren M hvor mye bedre A har blitt.
"Fremgangen er påtagelig," sier han. "Du er mer avslappet og slagene dine er jevnere."
Etter timen her i dag skal vi hjemom en tur.
"Kanskje jeg rekker å klippe plenen mens du gjør noe annet," sa A optimistisk i bilen på veien inn i dag og det fikk meg til å tenke at hun får stadig mer energi.

Fredag med fint besøk

De siste dagene har vi gjort fint lite. A har vært i byen to dager for å få behandling. Jeg har vært sjåfør, kokk, baker og turist. Mandag kjøpte jeg en kokebok med bakeoppskrifter, og i dag har jeg bakt horn, boller, og firkornbrød. Senere i dag drar vi til Hvaler på overnatting hos gode venner som vi gleder oss til å se. Vet ikke helt når vi er tilbake.
A snakker fremdeles mye om slaget sitt, men det blir lettere og lettere å pense samtalen over på andre ting. Det er ganske deilig.
Jeg synes hun blir bedre, litt bedre hver dag. Riktignok går det med museskritt, men hun blir sterkere, synet blir bedre, selv om hun fremdeles sjangler, selv om hun fremdeles virrer med venstre hånd.
Det som forundrer oss er at ikke flere vet om KA Klinikken på Skøyen. USA-utdannede Mikael som behandler A er kjempegod -- entusiastisk, kunnskapsrik og hyggelig å jobbe med.
Men det er merkelig at hverken Sunnaas, Catosenteret eller Slagavdelingen på Ullevål nevnte KA Klinikken da vi spurte dem om de kunne anbefale en god fysioterapeut. Det er spesielt rart gitt at KA Klinikken spesialiserer seg på folk med nevrologiske skader. Vi lurer på hva det kommer av. Kan det være fordi de ikke har avtale med kommunen? Kan det være fordi de er private? Det er jo veldig rart.
Det er også rart at så få steder henvender seg til slagpasienter -- gitt at slag er landets fremste årsak til uførhet og den tredje hyppigste dødsårsaken.

Ellers oppdaget jeg at rett og slett glemte femtirårsdagen til en av mine nærmeste venner som fylte år i mars. Beklager E! Dette kom frem i en bisetning da vi hadde fint besøk fra USA i dag.

Nei, nå skinner solen og vi skal ta farvel med våre amerikanske venner, pakke noen bagger og hive oss i bilen til Hvaler.

A tramper takten

A klapper 2

Tirsdag hos fysioterapeut

Vi stod opp tidlig i dag etter en hyggelig fødselsdagsmiddag i går kveld. Vi rakk en kjapp kaffe, jeg fikk satt i gang en brøddeig og halv ni freste vi inn til byen.
Nå sitter vi inne hos fysioterapeuten som trener As finmotorikk ved at hun forsøker å koordinere seg i forhold til en metronom.
"Du er vesentlig mer presis i dag enn du var i forrige uke," sier han oppmuntrende mens han ser på dataskjermen. "Nå skal vi gjøre det samme men med føttene."
I går var vi en liten tur på stranden. A gikk ned hjulpet av sin onkel P. Vel nede badet hun fra svaberget i det nydelige været mens jeg handlet og laget mat.
I dag har vi ingen planer og ikke resten av uken heller. Har hatt en god del besøk, og det vil vi gjerne ha mer av!

A trener rytme

Mandag - en annerledes fødselsdag

Fødselsdagen i fjor ble feiret på Faircourt i New Jersey med A sittende i rullestol ute av stand til å gå mer enn noen få meter. Cl. hadde kjøpt en stor kake til meg, jentene var der fra Norge og vi spiste et herlig måltid under de gigantiske løvtrærene i parken utenfor det gamle men nyoppussede tidligere sommerhuset. Det føles lenge siden og samtidig føles det veldig nært.
I år har vi den første sommerferien sammen på to år, og det er en ferie preget av omstilling, frustrasjon, kjærlighet, en påminnelse om hvor uforutsigbart livet egentlig er, om hvordan ting plutselig kan forandre seg, en påminnelse om at livets siste dag ikke nødvendigvis er annerledes enn noen andre og en påminnelse om hvor heldige vi er som er sammen enten det regner eller ei.
Vår sedvanlige feiring av fødselsdager foregår vanligvis ved at fødselsdagsbarnet simulerer søvn mens de andre lister seg ned på kjøkkenet. Mens kakao og espresso kokes, krem vispes, melk varmes, kaker gjøres klart og lys tennes, ligger den heldige i sengen, med en intens følelse av lykke og forventning, lyttende til alle lydene av forberedelse, de dempede stemmene, den frenetiske aktiviteten, lyden av bare ben som lister seg over gulvet, og fødsesdagssangen som synges i det døren går opp og presanger bæres frem.
I år var det annerledes. Jentene sov som steiner, og jeg ble vekket av Dixie som bjeffet ved halv åtte tiden for å signalisere at hun var klar for mat.
"Jeg beklager at jeg ikke klarer å lage kaffe til deg i dag," sa A halvt i søvne, og jeg sa at det gjorde ingenting.
"Det viktigste er at du er her, friskere enn i fjor."
Etter å ha gitt Dixie mat, forsøkte jeg å skrive litt, men var så trøtt at jeg bare la meg igjen. Jeg hadde nesten sovnet da Dixie vekket meg igjen med bjeffing, noe hun er trent til å gjøre hvis hun må på do.
Ut igjen, denne gang i slåbrokk, tasse opp stien til postkassen i solskinnet, høre vinden i trærene, hente avisen, tasse tilbake, lese avisen i fred og ro, legge seg i gjen, uten bjeffing denne gangen, A som atter en gang beklaget at jeg ikke fikk sedvanlig service på senga, jeg som forsikret henne om at det ikke spilte noen rolle, før jeg sovnet som en stein og sov til nærmere 11.
Da våknet jeg av kaffe lukt, oppdaget at A hadde stått opp, og kom ned til egg og bacon. Bare oss, sovende barn, en lunken kaffe.
"Jeg kan da gjøre litt nytte for meg," sa A mens jeg spiste og nøt stillheten. "Jeg har ikke fått kjøpt noen presang til deg, men jeg klarte i hvertfall å lage mat."
"Du gjør masse nytte for deg. Dessuten har du blitt bedre synes jeg. Ansiktet ditt har gjennomgått en forandring, selv om jeg nok ikke synes balansen har blitt så mye bedre den siste måneden."
"Jeg gikk bedre i går," sa A. I går morges gikk vi vår sedvanlige times tur sammen med Y, en god venn på besøk, "Da vi gikk runden i går oppdaget jeg at jeg går bedre hvis jeg lukker venstre øye. Høyre øye er jo sikteøyet mitt, og selv om jeg har problemer med å blunke, så gir det meg bedre balanse når jeg lukker venstre øye."
"Y var imponert," sa jeg. "Han har jo ikke sett deg på nesten et halvt år men syntes du var mye bedre."

I går var på besøk hos venner i Halden. Da insisterte A på å slepe seg over et svaberg for å bade etter besøk på festningen i Halden og kafebesøk. Da vi kjørte hjem i ni tiden og hun insisterte på å se tampen av fotballfinalen, tenkte jeg at hun er i ferd med å bli sterkere.
Men hun er fremdeles ikke i stand til å gjøre helt basale ting. Hun trenger fremdeles hjelp til å bære en kopp kaffe over gulvet uten å søle. Hun klarte i dag for første gang å få et egg i pannen uten å søle "noe særlig" som hun selv sa.
Men folk som ikke har sett A på en stund bemerker at hun er vesentlig bedre. Selv ser jeg ikke alltid det, men heldigvis har vi tatt videoer og bilder hele tiden nettopp for å måle fremgangen.
Lørdag hadde vi 11 mennesker på middag. Da oppdaget jeg at matlagingsferdighetene har fått seg et løft i året som gikk. Jeg lagde alt ferdig på litt over en time, inklusive ovnsbakte poteter, salat, grillet indrefilet, focaccia (hjemmebakt), og en stor kringle til dessert. Klarte også å lage strawberry daquiry med den nye stavmikseren.
I dag skal vi ikke gjøre noe særlig. Vi får S, O, J, H og H på middag. Har også invitert H og T men regner vel ikke med at de kommer på så kort varsel.
Det er rart å være her på hytta med en så annerledes arbeidsfordeling enn den vi har hatt tidligere. Jeg gjør det aller meste.
"Du må la meg få gjøre noe," sier A når vi snakker om dette.
"Jeg gjør det, men i blandt vil jeg ikke at du skal gjøre ting som skaper ekstraarbeide for meg," sier jeg. "Når du holder på i hagen er det greit, men når du vil hjelpe til på kjøkkenet er du ofte i veien og søler mer enn du hjelper til. Da er det ofte mindre jobb for meg å gjøre ting selv."
Mens jeg skriver dette kommer S inn.
"Mamma vil at du skal komme ned å pakke opp gavene," sier hun.
"Jeg kommer når jeg er ferdig med å skrive," sier jeg.
"Kan du lese hva du har skrevet," spør hun.
"Nei, jeg kan lese det for deg når jeg er ferdig med å skrive," sier jeg.
"Du er så sur," sier hun.
"Nei, jeg er ikke sur, men det er jo ikke gøy å høre noe som ikke er ferdig. La meg sitte i fred så blir jeg fortere ferdig."
"Du er sur," sier S.
"Nei, jeg bare sier ting som de er. Du må ikke forveksle det å være bestemt med det å være sur."
S smeller i døren på vei ut, forulempet. Jeg tenker at det er vanskelig å få noe tid for seg selv når man skal være grunnfjellet for hele familien. Samtidig er det også et privilegium å være det.
53 år i dag. Livet er herlig og jeg forsøker å lære av det vi opplever.

Fødselsdagspresang fra S

Dixie i Halden

A går søndag

Lørdag ettermiddag alene

Jeg sitter i 2. etasje i hytta ved skrivebordet. Utenfor suser det i feite grønne blader som nyter møtet med vindens friske pust. Det er skyfri blå himmel, haspene på vinduet slår litt i vinden, og jeg er alene. Nyter ensomheten.
A er på trening med en veninne i Drøbak. S er hos en veninne i Østfold. H og veninnen V er borte på gården. I beste fall har jeg flere timer for meg selv, og det er en fantastisk følelse.
Ikke mistforstå: Jeg nyter samværet med familien! Men samtidig er det deilig i blandt å bare være helt alene. Bare gjøre ting som å lese en avis, skrive, spille et instrumente eller løpe meg en tur uten at noen forstyrrer konsentrasjonen.
I går formiddag var vi hos venner på Larkollen. A ble hjulpet ut av bilen, og jeg hadde med et hjemmelaget brød som jeg var sånn passe fornøyd med. Vi var hjemme ved 16-tiden, og jeg rakk akkurat å ta meg en løpetur og en dusj før vi fikk inviterte middagsgjester. Jeg lagde sommerens hit - kyllingbryst marinert i dijonsaus, salat og ovnsbakte poteter. Klarte også å smekke sammen en eplekake.
Ved midnatt var vi i seng, jeg kunne høre lyden av oppvaskmaskinen som signaliserte at kjøkkenet var nogenlunde ryddet, og i det jeg la meg, hørte jeg at A var lei seg.
"Du legger deg alltid med ryggen til meg," sa hun. "Før gjorde du ikke alltid det, men nå gjør du det, og det føles så trist."
"Jeg tror kanskje jeg gjør det fordi jeg er trøtt," sa jeg. "Og dessuten er det noe med at jeg har lagt alt på hold. Hele livet vårt er på hold for å avvente hva som skjer med deg. Alle er vi på hold. Alle venter vi for å se hva som skjer. For å se om du blir frisk. Hvor frisk du blir. Hvor lang tid det tar."
Jeg sovnet etter dette. Våknet ved tretiden av at A gråt.
"Tenk om jeg ikke blir noe bedre," sa hun mens jeg holdt henne i hendene. "Tenk om jeg ikke kan klare meg selv. Det tar så lang tid. Jeg er så lei av å være syk. Du spurte meg tidligere om jeg blir lei meg når mine døtre behandler meg som et barn. Det er klart jeg blir veldig lei meg. Det er så mange ting jeg vil gjøre for dem, og jeg får ikke til noen ting. Jeg bare sjangler rundt, og jeg tenker, ´kanskje er dette slik det kommer til å bli.´ Den tanken er ikke til å holde ut. Jeg blir så lei meg. Det går så sakte."
"Det tar den tiden det tar," sa jeg. "Du blir så bra som du blir. Uansett elsker jeg deg. Uansett hva som skjer med deg så blir jeg her. Jeg tenker at livet har gitt oss visse kort, og det er de kortene vi må forholde oss til. Darwin sa at det er de som er best til å tilpasse seg som overlever. Vi klarer å tilpasse oss, og det er derfor vi overlever, det er derfor vi klarer oss. De som må ha alt planlagt overlever ikke.
"Vi trenger ikke å ha hele livet brettet ut akkurat slik vi hadde planlagt det. Vi klarer å ta ting litt som de kommer. Det at du fikk slag har jo vært en strek i regningen for oss alle. I går kveld da jeg sa godnatt til S, hadde jeg gråten i halsen da jeg klemmet henne godnatt fordi jeg tenkte på hvor inderlig jeg har ønsket å skjerme henne for livets smerte, hvor viktig det har vært for meg å sørge for at hun får en best mulig, en tryggest mulig barndom. Og så må hun oppleve at mor får slag. Det er urettferdig, samtidig som jeg vet at det ikke finnes noe som heter urettferidghet, og at hun er sterk nok til å klare det, men at hun er sint."
Etter denne samtalen sovnet vi. Etpar ganger våknet jeg av A som gråt. Da vi stod opp, før jentene våknet, gråt hun enda mer, og det gjorde jeg også mens vi drakk latte og så utover blomsterengen og tenkte at vi var heldige.
"Jeg vet ikke hvem andre jeg kunne ha opplevet dette med," sa hun. "Og jeg skulle ønske du slapp å måtte gjøre alt. Alt det jeg før kunne gjøre lett som en lek er nå et slit," sa A.
"Og alt jeg før syntes var et slit er nå en lek," sa jeg med referanse til omsorg, matlaging, handling og rydding (hvor A fremdeles er bedre enn meg).
Ved 11-tiden kom I, As veninne, og da vi stod ved kjøkkenbenken og smørte oss en skive, sa jeg sa, "A har vært litt lei seg i dag," Og dermed begynte hun å gråte i gjen.
"Og bare det å snakke om det er nok til å få henne til å gråte mest," sa jeg, hvorpå I begynte å le og A begynte å le, og før vi visste ordet av det lo vi hjertlig som jeg sa, "Dette må jeg blogge om," sa jeg og vi lo enda mer.
Men altså det svinger. I kveld feirer vi min fødselsdag (som egentlig er på mandag) med nærmeste familie og en god venn. Mandag har vi også middagsplaner. Men nå må jeg ta meg en lur. Ferie er undervurdert.

A går

Middag

Torsdag - det er ikke lett å slappe av

Jeg skal lage middag. A spør, "kan jeg gjøre noe?"
"Det hadde vært veldig hyggelig om du for en gangs skyld kan sette deg ned på en stol og bare snakke med meg," svarer jeg. "Mens jeg lager middag."
Vel inne på kjøkkenet setter jeg i gang.
"Jeg vil veldig gjerne gjøre noe," sier A.
"Kan du gi meg en gulrot?" spør jeg.
Tiden går, jeg salter nakkekotelettene. Ingen gulrot.
"Hva skjer med gulroten?" vil jeg vite.
"Kommer om et øyeblikk. Jeg skal bare rydde ferdig," sier A, og når jeg snur meg, ser jeg at hun er i gang med å rydde hele kjøleskapet. Jeg henter gulroten selv. Telefonen ringer. Det er til A. Hun snakker ti minutter med veninnen I, avtaler logistikk for massasje lørdag. Når hun er ferdig, forsvinner hun plutselig. Jeg hører lyden av en støvsuger. Jeg kommer inn i stuen. Hele sofaen blir støvsugd. Puter på gulvet.
"Fint at du støvsuger, men egentlig skulle jeg gjerne snakkete litt med deg. Det er så kjedelig og bare snakke med deg når du er utslitt," sier jeg.
"Jeg skal bare støvsuge ferdig først," svarer A mens hun vingler rundt med støvsugeren. "Du får ta det som et sunnhetstegn."
"Nå er middagen ferdig," svarer jeg og tenker at egentlig er vi heldige.

Tirsdag på hytta - etter middag

"Vil du ha en kake?" spør A.
"Er du sulten?" spør jeg.
"Nei"
"Ikke jeg heller," sier jeg, og tar et kakestykke alikevel.
Stemningen er god, vi har spist hjemmelaget lasagne og nå bøtter vi i oss jordbær som svigerfar har levert fra gården.
"Hvorfor føler vi smerte," spurte S tidligere i dag mens vi kledde oss om etter et bad i sjøen. "Går det an å bestemme seg for å ikke føle smerte pappa?"
"Jeg har ofte tenkt på det samme," svarte jeg. "Og jeg har forsøkt å ikke erkjenne at noe var vondt, men har ikke klart det. Ofte er det heller ikke ønskelig. Hvis du forsøker å late som noe ikke gjør vondt, bruker du så mye krefter på å undertrykke smerten at du blir helt utslitt."
A er merkbart bedre i dag. Jeg ser at ansiktet hennes er bedre på morgenkvisten og kommenterer det.
"Du ser bedre ut i dag," sier jeg.
"Ja, jeg føler også at jeg stadig får mer krefter."
"Øyet ditt er mindre slapt. Ansiktet ditt er ikke så asymetrisk som det har vært. Men talen din bør vi få gjort noe med. Vi må finne en annen logoped når sommeren er over."

A har vært uten logoped etter at den kommunale logopeden i Nydalen foreslo healing.
"Du har så mye helende krefter i deg selv at vi ikke trenger å bekymre oss over dette," skal hun ha sagt til A.
S har nå endelig fått en iPad som sin storesøster, og hun er allerede i gang med å lese bøker på engelsk. Hun klarer å forstørre opp bokstavene nok til at hun - med nesetippen helt inne i skjermen - kan klare å lese på egenhånd.

Jeg har vært en kjapp tur i byen i dag, skal innover en tur i morgen også for å kjøre A på behandling. Men fredag blir ukens første dag uten ærend i byen. Det blir fint.

Vi er nå inne i vår andre uke med ferie. A sier hun bare vil være her. Jeg nyter at det ikke skjer noe. Har kjøpt mer kjøkkenutstyr, og skal lære meg å bake skikkelig godt brød i sommer. Har fått løpt flere ganger denne uken, tar situps om morgenen, og ser lyst på livet. Det gjør vi alle sammen. Jeg har også kjøpt løpestreng til Dixie, så nå er det slutt på utfluktene hennes.
Akkurat nå sitter vi ved spisebordet. A leser avisen, frisk nok til å indigneres over en kommentar, hissig nok til å krangle over isen med meg, frisk nok til å klippe plenen i dag, frisk nok til å rydde huset mens S og jeg var i byen, og det tar jeg som et godt tegn selv om jeg ser at hun sliter seg ut. Hun har problemer med å slappe av hvis hun ser at noe skal gjøres. Det er litt slitsomt for meg fordi det betyr at den eneste måten jeg kan få henne til å slappe av på, er å ha alt på stell hele tiden.
Men, nå er klokken snart halv ti, og jeg er på vei i seng. Der skal jeg sloss med myggen før søvnen tar meg, og det gleder meg til.

Mandag hos kiropraktor

Klokken er ti og vi er hos kiropraktor.
"Vi driver med funksjonell fysiologi," sier M, kiropraktoren. "Interaktiv metronom" står det på skjermen hans, og A får tilbudt en stol og setter på seg et headset og en slags hanske med ledning tilkoblet en datamaskin.
"Nå hører du et slag og så skal du klappe i takt med metronomen," sier M. "Etterhvert går vi ned i tempo og da blir det vanskeligere."
Jeg sitter bak, som en slags smugtitter.
"De fleste ligger litt foran," sier M. "Bortsett fra austister," legger han til. "De ligger litt bak."
"Det er naturlig å ha økefot, alle har det," sier jeg. "Bortsett fra rocketrommiser. Du kan høre om det er en rocketrommis som banker på døren din fordi bankingen sakker. Og rørleggere kommer jo også ofte forseint." Vi ler. Det er en god stemning. A klapper takten. Først klapper hun hendene. Deretter på låret. Deretter skal hun tråkke på en matte. Og deretter baklengs. Så høyre hæl.
Hun har på seg en fin sommerkjole i dag. Håret henger ned foran den lamme delen av ansiktet, og et øyeblikk ser hun helt normal ut, som den "gamle" A, og jeg tenker om hvor fort ting forandrer seg.

I bilen inn fra hytta snakket vi om menneskers evne til tilpasning.
"Det er rart hvor fort vi glemmer gamle kjøremønster når nye veier introduseres," sa jeg i det vi kjørte inn i den nye tunellen på Vinterbro og jeg forsøkte å huske hvordan det var før den ble åpnet.
"Mennesker har en formidabel evne til omstilling," sa A gjennom munnviken mens hun satt og betraktet sitt eget ansikt i speilet i solskjermen.
"Se bare på oss," sa jeg. "Uansett utfall, tror jeg vi vil bli like lykkelige som vi var. Selv om du ikke blir helt som du var så tror jeg vi kommer til å innstille oss på det."
"Ja, det tror jeg også. Når du leser fra dagboken er det utrolig hvor mye jeg har glemt. Jeg tror jeg kommer til å glemme dette også. Jeg er jo en optimist."
"Ja, det skal du ha. Du er mer optimistisk en noen jeg kjenner," sa jeg.
"Men det har vært et jævlig år. Utvilsomt det verste i mitt liv. Fy faen så mye juling jeg har fått!"

M har satt metronomen på 50. A får ulike lyder avhengig om hun er foran eller bak slaget. Jeg ser at hun konsentrerer seg.
Når vi er ferdige, går M igjennom resultatene. Nesten ingen slag er presise.
"Det du trener her er lillehjernen," sier M.
"Samsynet mitt er fremdeles ikke helt på plass," sier A.
"Lukker du ett øye når du leser," spør M.
"Ja, jeg ser nok best på venstre øye," sier A. "Men jeg klarer ikke å lukke igjen det høyre, så jeg må hjelpe til med hånden. Egentlig er jeg nok høyreøyet."
Vi snakker videre om det å trene finmotorikken gjennom å kunne jobbe med rytme. Det virker fornuftig det M sier.

Metronomtest

A holder takten

Søndag morgen 0900 på hytta

Vi er på hytta i Son og blir glade for besøk! Ta kontakt hvis du har
lyst til å stikke innom.

I går gjorde vi fint lite. H stakk til gården før frokost allerede
ved ni-tiden for å rekke et tv-program.
Etter frokost leste jeg høyt fra min dagbok, fra tiden rundt Ss
premature fødsel. Ved 12-tiden var A en tur til Drøbak med en veninne
for å få massasje. S var med, H var hos bestemor og bestefar og jeg
fikk noen timer for meg selv. Ved firetiden kom A og S tilbake, A
utslitt.
Jeg serverte espressokaffe og vi snakket om dagboken.
"Det er rart hvor mye jeg har glemt," sa A. "Jeg husker for eksempel
ikke at jeg var så syk. Jeg husker ikke at det var så dramatisk. At
vi var så redde. Jeg glemmer liksom alt det vonde og så husker jeg
bare det hyggelige.
"Jeg tror ikke jeg kommer til å huske noe av det som skjer nå heller.
Jeg tror jeg kommer til å glemme alt dette forferdelige. Når jeg blir
frisk, og det må jeg jo bli, jeg kan jo ikke være så dårlig som jeg er
nå, da tror jeg ikke jeg kommer til å huske noe særlig av dette."
"Du var skikkelig syk. Vi trodde jo ikke du skulle overleve."
"Det er utrolig hva vi har vært igjennom. Hvor mye syk jeg har vært."
"Du har ikke vært så mye syk. Stort sett har du vært frisk. Det var
bare i forbindelse med fødselene. Og nå. På femten år er det jo ikke
så ille."
Etter kaffen sovnet vi alle tre, og klokken var halv seks før jeg
begynte å lage middag.
Plutselig ville A lage kake.
"Kan vi ikke lage middag først?" spurte jeg. "Det blir så mye søl."
Nei, hun ville lage kake.
Jeg protesterte. Ikke at jeg har lyst til å lage middag, men vi må ha
mat. Det blir så mye styr med kake. Og jeg må rydde opp.
Nei jeg rydder opp, sa hun. Jeg mente at det alltid er jeg som rydder opp.
Hun ga seg ikke. Ble sint på meg. S blandet seg, tok mitt parti.
"Mamma, kutt ut," sa hun med streng stemme. Med tilgjort myndighet
tok hun eggene fra A.
"Nå må dere gi dere," sa A. "Dere kan ikke bestemme hva jeg skal
gjøre. Hvis jeg vil lage kake så kan dere ikke bestemme over meg," sa
hun henvendt til meg. "Når du tillater slik oppførsel fra våre barn
umyndiggjør du meg. Jeg har nok begrensninger om jeg ikke skal
begrenses av dere. Jeg finner meg ikke i at du skal bestemme hva jeg
vil gjøre. Jeg vil lage kake. Basta. Da kan ikke du bestemme. Det
får være grenser for umyndiggjøring."
"Jeg beklager. Jeg gjør så godt jeg kan," sa jeg spakt. Hun hadde
rett. Jeg var antagelig for bestemmende, og kanskje kom noe av min
frustrasjon ut i min handlemåte.
"Det er mulig, men det er ikke godt nok."
Jeg tenkte at det var et sunnhetstegn at hun var så sint. Samtidig
tenkte jeg at det ikke var bra at jeg hadde et så distansert forhold
til hennes raseri. Jeg tenkte umiddelbart at det var bra at hun ikke
brast i gråt. At det var en fremgang. At hun holdt maska, at hun
stod på sitt.
Vi lagde middag i taushet, mens jeg tenkte at jeg må være mindre
kontrollerende. La henne gjøre slike ting – både fordi det får henne
til å føle at hun gjør nytte for seg og fordi det gir henne en følelse
av mestring, det gir henne trening, og fordi kake er godt.
Jeg ba henne lage salat og det lagde hun med ustøe hender uten å si noe mer.
Vi spiste i halv åtte tiden. Grillet entrecote med hassebakte poteter
og en stor salat med hjemmelagde krutonger. Stemningen steg, jeg
serverte et glass hvitvin, S drakk vann, og mens tallerknene ble
tomme, fyltes luften med lukten av mellematskake.
Etter middag kom H sammen med As foreldre samt jentenes kusine N (7)
og fetter L (2,5) bortom fra gården. Vi serverte kake og de hadde med
jordbær fra hagen. S ville på død og liv ha roquefort sammen med
bærene.
"Er det slik de gjør det på fine restauranter, pappa," ville hun vite.
"Det er veldig godt."
Etter dessert dro gjestene, og det var bare oss fire igjen. Vi spilte
Go, et kinesisk brettspill vi forsøker å lære oss, hørte på Errol
Garner og Michael Brecker (med James Taylor) før vi gjorde oss klare
til å legge oss i halv elleve tiden. S tok med A på utedassen, holdt
henne i hånden mens hun bukserte henne over tunet. Vel opp på
soverommene, tok vi situps med det nye stativet jeg har kjøpt.
Deretter trente jeg As syn ved å føre et tøystykke med striper på
vertikalt og horisontalt foran øynene slik at hun kan trene seg på å
følge bevegelse. I august skal hun til Sunnaas for å teste seg for å
se om hun kan få igjen førerkortet.
"Da blir det viktig at jeg har koll på synet," sa hun mens jeg dro
tøystykket sakte frem og tilbake. "Jeg håper jeg kan få tilbake
førerkortet da. De sier at balansen henger sammen med synet mitt.
Hvis jeg bare kan få tilbake synet."
Hun snakker om dette hele tiden, om å bli frisk. "Jeg vil så gjerne
bli frisk," sier hun. "Jeg driter i alt annet, bare jeg blir
friskere. Jeg kan jo ikke fortsette å være så dårlig som jeg er nå…
De forteller oss ikke at slag er en langdistansesykdom. Men det er
det virkelig. Det burde noen skrive om. Det tar så lang tid, det går
så sakte. Jeg vil bare bli frisk."

Lørdag frokost

Lørdag morgen kl. 0500 på hytta

I går var jeg i byen. A og jeg kjørte inn kvart over åtte, jeg
droppet A av hos kiropraktor kl. 0900, dro deretter hjem, satte på en
vask med hvitt tøy, tasset rundt i vårt hjem, tørket vekk brødsmuler
på kjøkkenbenken, gikk igjennom posten – en telefonregning, en melding
fra Human-Etisk Forbund, medlemsskrivet fra Blindeforbundet, gamle
aviser, en melding fra likningsmyndighetene, meldinger om
innbetalinger – før jeg dro til butikken og fikk levert inn mobilen
til reperasjon. Deretter videre til møte med designer om nye
websider, så innom apoteket for å hente ut øyedråper til A, deretter
hjem, sette på mer vask, betale regninger, gå igjennom gammel epost,
og ved halv tre tiden var vaskemaskinen ferdig, jeg fikk satte meg i
bilen, akkurat litt for sent til å unngå rushet ut av byen. A hadde
kjørt ut med en veninne tidligere på dagen og var allerede på hytta.
Det tok meg en halv time å komme fra Sinsenkrysset til Ryen, og mens
jeg snakket i telefonen – først med mine gode venn C og deretter med
Y, registrerte jeg at luftkondisjoneringen ikke fungerte. Og det på
årets varmeste dag.
Vi snakket om livet og om slaget.
"Det føles litt som om vi har beveget oss opp en S-kurve," sa jeg på
headsettet mens jeg tenkte at jeg skulle ha tatt med solbriller. "Hun
har hatt en god progresjon, men nå synes jeg det føles som det går
veldig sakte. Vi snakker om mikroskopisk utvikling. Vi snakker om
millimeter. Og det føles som det er så langt frem. Og jeg må
innrømme at det jeg tenker mye på er at vi er så bortskjemte. At vi
tar det for gitt at vi kan planlegge. At vi kan legge opp livene våre
som små koreograferte stykker. Pønske ut hvert trinn, bestemme oss
for hvordan det skal være.
"Men det jeg opplever er at det ikke er slik. Det å tro at vi kan
styre våre egne liv er en illusjon. Det finnes en usynlig hånd som
holder i teppekanten. En hånd som når som helst kan nappe til så vi
deiser overende. Slik har det vært i millioner av år, og det er kun i
de siste par hundre årene at menneskene har fått denne ideen om at
livet kan planlegges, at livet kan styres. At livet er rettferdig.
Hele ideen om retterdighet er noe som kun eksisterer som en del av vår
måte å forstå verden på. Det er ingen rettferdighet i tyngdekraften,
i entropien. "
Resten av veien utover ble jeg sittende å tenke på dette – at livet
gir deg noen kort, og at du er nødt til spille disse kortene. At du
får noen begrensninger som du er nødt til å deale med.
Og at det kanskje ikke er så ille? At det å måtte forholde seg til
eksterne rammer som jeg ikke har satt selv faktisk ikke er av det
onde? At det å erkjenne at det er slik ikke er av det onde. At det
faktisk ligger muligheter i disse begrensningene.
På veien til hytta stoppet jeg på et kjøpesenter for å handle mat til
helgen. Gikk rolig gjennom de lyse lokalene mens jeg fant frem
grønnsaker (rødløk, salat, tomater, paprika), kjøtt (kyllingbryst,
svinefilet), fisk (salmalaks), meieriprodukter (melk, smør, fløte,
juice) og pålegg (ost, pølse). Kjøpte brus, ny oppvaskbørste,
kjøkkenkluter. Reflekterte over at jeg handlet inn rengjøringstingene
nå. Før ville jeg ikke ha tenkt mye på det. Betraktet noen barn som
hang rundt godterireolene. Så på handlevognen til kvinnen foran meg i
køen. Pizza, is, brus, mest ferdigprodukter. Tenkte på livets
tilfeldigheter mens jeg fylte bæreposene, betalte, lempet alt i bilen,
feriebilen full av badehåndklær, av strandstoler, av mobile
duppedingser, av tomflasker og parkeringskvitteringer. Tenkte, idet
jeg satte meg inn i den varme bilen, her står en mann med ansvar for
en familie. Her står en familiefar. Så mitt eget speilbilde i
glassdørene. Tenkte at jeg må se å komme i gang med trening. At jeg
ikke har tid til å bli syk. At det ville passet dårlig det skulle
skje med meg akkurat nå.
På vei til hytta snakket jeg med A på telefonen.
"Vi er på stranden. Jentene har badet. Det er få folk og deilig og
varmt." Klokken var halv seks.
"Jeg kommer ned," sa jeg. "Skal bare sette inn maten først."
"Ta med Dixie." Jeg kunne høre barn som snakket i bakgrunnen.
"Nei, Dixie blir. Jeg har nok å tenke på," sa jeg, og beundret henne
for hennes omtanke.
Da jeg kom til hytta, var Dixie glad for å se meg, og jeg tjoret henne
ute mens jeg lastet inn maten. Ingen grunn til å ta sjanser. Senest
i forgårs stakk hun av igjen og jeg måtte hente henne på en
speiderleier i nærheten hvor de grillet. Lukten av en eneste
grillpølse og hun glemmer hele kommandotreningen fra førerhundskolen.
En liten pølsesnabb og hele hennes dressur er bortkastet. Ikke ulikt
mitt eget forhold til sjokolade.
På kjøkkenet stod ting utover. As håndveske lå på kjøkkenbenken. En
respept, en faktura på egenandel fra Ullevål Sykehus. To tomme
tunfiskbokser og skall av løk på gulvet fortalte meg at de hadde laget
tunfisk salat. I håndklehyllen i gangen så jeg at håndklærne var
dratt ut og lå på gulvet.
Jeg ristet på hodet. Trodde jentene at de bodde på Hilton? At det
bare var å røske med seg rene håndklær hver gang de skulle på
stranden? Kanskje jeg burde begynne å rasjonere håndklær?
Det slo meg at jeg var urettferdig. Når spiste jeg sist? Kanskje jeg
var sulten? Jeg har lært meg til at jeg kan bli ganske negativ hvis
jeg ikke har spist. Hvis jeg blir for sulten tyter de negative
tankene frem, og da gjelder det å få mat i kroppen. Jeg liker ikke
meg selv når jeg blir for streng. Jeg liker ikke å være for streng
med jentene.
Klokken var seks da jeg satt i bilen. Steinfeldt introduserte
Dagsnytt atten, og da jeg kom til stranden hadde de fleste dratt hjem.
Jentene og As mor satt på håndklær. S laget sandslott, H snakket med
datteren til As veninne, og fetteren (3) og kusinen (7) til jentene
gravde i sanden. A satt med solbriller.
Jeg fikk satt meg ned. Spiste opp resten av jordbærene. Pratet to
ord med A og veninnen før jeg sovnet momentant.
Sov i et kvarter mens jeg i søvnen hørte barn som ropte. Takket
søvndrukkent nei til å bli med å bade. Drømte at jeg kanskje var en
dårlig far som ikke badet med sine barn. Sov videre. Våknet av H som
ville ha håndkleet sitt.
"Flytt deg," sa hun. "Du sitter på håndkleet mitt."
Vi har kranglet en del i det siste H og jeg. Det er ikke lett å være
femten alene på en hytte med lillesøster og mamma og pappa. Spesielt
når det ikke er internett eller tv og mamma sjangler rundt uten
sympati for en femtenårings perspektiv på verden.
Vel hjemme satte jeg H og A i gang med å henge opp tøy. Min tanke var
at A kunne fortelle H hvordan hun skulle gjøre det, men det jeg kom ut
litt senere, var det A som gjorde jobben mens H hjalp til så godt hun
kunne.
Jeg laget en pastarett med salmalaks. Til dessert laget jeg is med
varm sjokoladesaus og krem fra sprayboks. KISS. Keep it Simple,
Stupid. Serverte jentene sukkerfri brus. Serverte oss en Campari med
grapejuice, og hvitvin til middagen.
Klokken var litt over ni da vi var ferdige med å spise.
"Jeg tror jeg må gå å legge meg," sa A. "Jeg er helt utslitt."
"Hva? Allerede," sa S irritert. "Det er jo like tidlig som når vi går
på skolen."
"Mamma, jeg er femten år," sa H. "Hallo, alvorlig talt, vi kan ikke
gå å legge oss enda."
"Jeg tror jeg også legger meg nå," sa jeg.
"Pappa, kan du lese for meg fra dagboken din før vi legger oss," spurte S.
"Hvis du er kjapt i seng skal jeg lese for deg," sa jeg. I det
siste har jeg lest høyt fra dagboken min, fra tiden i 1998 da S ble
født. Det er faktisk spennende lesning. Jeg hadde glemt at hun på
sitt minste bare veide drøye 400 gram. Jeg hadde glemt hvor dramatisk
det var. Litt senere satt jeg på sengekanten hennes. Da jeg hadde
lest om den første uken på Ullevål, merket jeg at jeg ble trett.
"Jeg tror vi får fortsette i morgen," sa jeg.
"Pappa, det er tross alt min fødsel vi leser om. Du kan ikke stoppe nå."
"Jo, jeg får fortette i morgen," sa jeg mens jeg ga henne en klem.
Da jeg kom inn på soveværelset vårt, sov A allerede. Hun hadde et
speil liggende ved siden av seg hvor hun hadde sjekket siste døgns
fremgang.
"Jeg vil så gjerne bli frisk," hadde hun sagt tidligere på dagen da
hun fortalte meg at hun har booket flere timer med behandling neste
uke – stikk i strid med hva vi ble enige om da vi diskuterte dette for
noen dager siden. Da fortalte hun meg at hun hadde tenkt å ta pause
fra all behandling i sommer. Da hun forklarte sin helomvending med
ønsket om å bli frisk, sa jeg bare at jeg forstod.
"Det går helt fint," sa jeg. "Jeg kjører deg selvfølgelig til byen.
Hvis du føler at det hjelper, skal du gjøre det. Jeg tror jo våre
morgenturer er det viktigste. At du får gått hver dag i ulendt
terreng." I det jeg sa det, tenkte jeg på hennes hånd på stien.
Men nå sov hun, og jeg la meg forsiktig ned ved siden av henne, og var
i ferd med å sovne da jeg ble vekket av en mygg som summet inntil
hodet mitt. Jeg spratt opp, hentet en fluesmekke, jaktet på myggen
til H fikk kverket den, og sovnet deretter momentant.
Nå er det lyst ute. En ny dag er i annmarsj, jeg hører fuglesang,
blader som beveges av vinden, As pust fra sengen, jentene som beveger
på seg i sine senger i rommet ved siden av, og hører min egen jevne
pust og lyden av fingrene på tastaturet. I dag skal vi ha enda en dag
hvor det ikke skal skje noen andre ting enn at vi skal være sammen,
enn at jeg skal nyte gleden over å skjemme bort min egen familie, og
hvor vi kanskje får den omadresserte posten fra byen. I dag er det en
uke siden ferien startet. Vi skal være sammen her til skolen starter.
Vi skal skape barndomsminner for jentene, sakte skal vi legge enda en
sommer bak oss, en sommer som skal snegle seg av sted for så å fremstå
som et blaff når vi ser den i bakspeilet. Alt går så fort når man ser
det i ettertid.

Fredag - tøy tørkes

Fredag - en kjapp tur i byen

Jeg er en kjapp tur i byen for å kjøre A til behandling, noen møter, vask av tøy, tur på apoteket for A. Vi har vært på hytta i snart en uke. Lite er som før.
I begynnelsen av ferien var jentene rastløse. Syntes det skjedde for lite. Klagde på fraværet av internett, fjernsyn, H satt med headset og skrev på iPadden hun fikk til konfirmasjonen, S hørte på Errol Garner som hun har forelsket seg i. Nå mot slutten av første ferieuke er vi i ferd med å finne en rytme. Jeg står opp tidlig og skriver dagbok. A og jeg går en times tur om morgenen, en runde i kupert terreng som vi tar tiden på hver dag. Jeg forsøker å løpe den samme løypa om ettermiddagen. Etter tur spiser vi frokost - hjemmelagde rundstykker, egg, bacon. Deretter slenger vi rundt huset en times tid, smører matpakker og drar deretter på stranden. Før gikk vi alltid ned, nå kjører vi bil av hensyn til A som ikke egentlig kan gå særlig langt uten en hånd å holde i. Om kvelden tar vi situps i et nytt stativ jeg kjøpte i et svakt øyeblikk. Prater til vi sovner. Jeg leser høyt fra Knausgård eller New York Times.
Nye ting hun har gjort: KJørt bil for første gang (på egen skogsvei, ikke offentlig vei), gått runden på under en time, klippet plenen, og laget mat.
Å kjøre bil er en drøm, men det ligger nok enda et stykke unna. Riktignok trenger hun ikke balanse for å kjøre bil, men hun må kunne bruke synet bedre enn det som er tilfelle nå.
Balansen er fremdeles dårlig. Hun svaier nesten like mye som hun har gjort hele tiden føles det som. Det forhindrer henne i å bli selvhjulpen.
Vi har også snakket om sorg. Om at ettårsdagen for slaget ikke har vært noen gledens dag, men heller en erkjennelse av hvor langt det er frem. At livet ikke er slik det var. At sommeren kommer til å bli en helt annen. At hun plages av å måtte være så avhengig av oss andre. At jeg føler meg litt alene fordi så mye av hennes mentale kapasitet går med til å gå, snakke, spise, gjøre enkle ting.
Før levde jeg i luksus med en A som alltid sørget for at det var ryddig og at maten stod på bordet. Hun var, som en venn sa forelden, en slags superwoman. Nå er det bare supermann som står igjen, og jeg føler meg nokså utilstrekkelig, mer som en slag pensjonert Mr. Incredible enn noe annet.
Men noe av lykken skal vi nok finne tilbake. Vi har mer tid sammen nå enn vi har hatt på ett år. Vi drikker kaffe sammen og spiser sammen og turene om morgenen er herlige.
Nå må jeg ta en vask ut av maskinen før jeg hiver meg i bilen og handler middag på veien tilbake til Son.
Har endelig fått en telefon det går ann å skrive på igjen, etter at den nye (etter tre reperasjoner) fremdeles nektet sende fra seg mail.
Ellers: Vi har begynt å lese Knausgård, og det gir noen artige perspektiver om hva jeg kunne skrive i denne bloggen.