Tirsdag ettermiddag på hytta

Vi brukte bensin for å få fyr på alt det gamle papiret som har hopet seg opp i skjulet her. Det er akkurat litt for tidlig å brenne bråte, men As grønne fingre klarer ikke å holde seg i ro. Mens jeg tok meg en lur var hun ute å beveget seg med ustøe skritt med havehansker og gummistøvler.
Etter fysio i dag dro vi til en kafe i nærheten. Der kjøpte vi oss hver vår vaffel og kaffe, og laget en handleliste over all maten vi trenger å ha i hus før hele Norge går inn i påskedvale. Allerede i dag morges var Ringveien som vanligvis er tettpakket med folk på vei til jobben, nesten tom. Til å være et relativt hedensk land er det utrolig hvor alvorlig vi tar de relgiøse helligdagene hvis det kan gi oss etpar ekstra dager på hytta.
Ved elleve tiden kjørte vi til Vestby med hver vår vaffel i magen.
"Det er hyggelig å ha en sånn dag sammen," sa A da vi satt i bilen. "Det savner jeg fra da vi jobbet sammen. Da så vi så mye til hverandre."
"Ja, det er ikke så lett å få til. Til daglig er det for mange ting som skal gjøres."
På Vestby dro vi først for å se på griller. Vi har tenkt å kjøpe en gass grill til hytta. Vi ble enige om å kjøpe en i Sverige. Antagelig mye billigere der.
Deretter handlet vi mat. Jeg handlet mens A sov i bilen.
På vei hit ringe A til gården og inviterte alle til oss på vafler. Da hun la på, tenkte jeg meg godt om før jeg sa noe.
"Jeg mener ikke å ikke være gjestfri. Under normale omstendigheter ville det vært helt greit å ha alle fettere og kusiner på besøk hos oss, men akkurat nå merker jeg at jeg helst vil slippe, at jeg helst bare vil være alene med deg og jentene. Jeg ønsker like mye som deg at alt skal være normalt, men det er det ikke. Jeg løper rundt med en tanke: at du skal bli frisk. Men for at det skal skje, må jeg ta meg av deg, av jentene, av businessen, og jeg må ta meg av meg selv. Det betyr at jeg ikke har like mye overskudd som ellers. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg om andre. Men det betyr at jeg ikke klarer å stille opp for alle andre akkurat nå. Jeg har hatt noen tøffe uker. Jeg har hatt ni tøffe måneder. Ingenting i forhold til hva du har opplevet, men alikevel merker jeg at jeg er sliten. Jeg vet ikke hvor lenge jeg må holde. Jeg vet bare at jeg må holde ut, og for å gjøre det må jeg rett og slett prioritere. Ta i mot den hjelpen jeg kan få. Ikke ta på meg mer enn nødvendig." Jeg merket at jeg var sulten og at jeg kanskje overdrev. At jeg ikke kunne være så gjerrig gitt hvor fantastiske alle har vært og er mot oss. "Kanskje er det så enkelt som at jeg blir irritert når du tar beslutninger som involverer meg uten at du forankrer det med meg først. Jeg forsøker å gjøre det med deg. Jeg vet at du blir irritert når jeg tar beslutninger på dine vegne uten å spørre deg. Jeg har det på samme måten. Forstår du hva jeg mener? Det betyr ikke at jeg ikke synes det er hyggelig med besøk. Det betyr ikke at jeg synes det er greit å invitere folk på middag, at det ikke er hyggelig når alle barna er her. Men akkurat nå har jeg et intenst behov for bare å lese avisen. Jeg lastet ned New York Times på søndag, og jeg har enda ikke hatt tid til å se på den engang. Utgaven for en uke siden har jeg heller ikke rukket å lese. Jeg drømmer egentlig bare om å sitte i en stol og lese en bok uten at noen skal ha noe, uten at noen skal serveres eller noe skal ryddes eller noen skal kjøres hit og dit."

Vi kom tilbake til hytta ved ett tiden. A tok seg en lur mens jeg lastet inn alt vi hadde handlet: Melk. brød, fire middager (salmalaks, indrefilet, kjøttdeig til chili), grønnsaker, salat, pålegg og diverse småting som refill Grønnsåpe. Da jeg var ferdig med å laste inn og rydde vekk, dekket jeg på en god lunch. Vekket A med latte, ferskt brød, og etter lunchen bevilget vi oss en liten sjokoladebit. Snakket om jentene. Om hvordan de er, hva vi tror de komme til å gjøre, hvem som passer til hva, og hva fremtiden vil bringe. Jeg leste høyt fra kunnskapsoversikten i Encyclopedia Britannica som jeg arvet etter bestemor, og vi kommenterte på ommøbleringen av stuen og fablet over hvor mye spennende det er å lese. Tenk hvis vi kunne lese ett bind av leksikon hver sommer kunne vi være igjennom alle bindene før jeg fylte 75! Det hadde vært noe.
---
Nå har jentene kommet sammen med sine kusiner A og N. Jeg har laget te, laget mer kaffe, og satt ned foten for forslag om å lage vafler. Klokken er snart fem, det er middagstid, og vi får ha det til gode.
"Pappa kjører dere bort til gården" hører jeg A si fra stuen.
"Gidder du å kjøre oss bort pappa," spør H.
"Det gjør jeg gjerne," sier jeg, glad for at hun spør meg.
Er jeg for gjerrig som ikke barer inviterer alle inn? Er jeg urimelig som helst bare vil ha tid med familien uten at det skal skje noe hele tiden? Er det for mye å ønske vi bare kunne være litt for oss selv når vi først har ferie? At roen kunne senke seg. At det ikke skulle skje noe hele tiden. At vi kunne ignorere alle prosjektene som står i kø: Flaskene som skal pantes, gresset som skal bråtebrennes, papiret som skal kastes, alt som skal hentes, kjøres, handles, ryddes, leses, forberedes.
Vel, nå har jeg ihvertfall ro til å sitte med en kaffe, skrive, høre på praten som går i rommet ved siden av. A sitter med to småjenter på fanget, engasjert i kortspill, mens H sitter ved ovnen og leser.
Noen av våre nærmeste bekymrer seg for at A ikke tar det nok med ro. Jeg tror bare hun vil bli frisk. At hun gjør alt hun kan for å bli frisk. Men at hun i blandt kanskje fornekter at vi lever i en permanent unntakstillstand som enten går over eller vedvarer. At vi ikke vet hva som kommer til å skje, men at hun må ha ro og at hun må trene.
"Det finnes de som synes du stresser for mye," sa jeg tidligere. "Men det tenker jeg at du vet best selv. Du vet best hva som er bra for deg."
"I blandt tviler jeg på alt," svarte hun da, og igjen hørte jeg den lille gråten som i et øyeblikk kommer kunne høres før hun tok seg sammen og lo av sin egen sentimentalitet. "Jeg synes det er vanskelig å vite hva som er bra for meg og om det i det hele tatt nytter."

"Jeg synes du ser mye bedre ut," sa S da vi var på middag hos henne i går. Hun har fulgt A tett, men hadde ikke sett oss på etpar uker. Ansiktet ditt er jo vesentlig bedre."
Jeg er enig. Da vi kom hit i dag, tok A av seg bandasjen og jeg så på det høyre øyet som var sydd delvis igjen med silikon dråper i enden av hvert sting. Øyet var rødt, men så vesentlig bedre ut enn før inngrepet.
"Det føles mye bedre," sa A og jeg merket optimisme i stemmen. Utenfor kunne vi høre snøen smelte.

Mandag på fysioterapi m A

Klokken er litt over ni, og A er på tredemøllen mens fysioterapeuten M ser p. Han er kledd i en joggebukse, sandaler og en blå joggegenser. Han er i slutten av tyveårene, og de småprater.
"Nå går du fint, pass på hælene," sier han.
"C sa i går at jeg går litt krokete," sier hun. "Det er jo litt tidlig å gå som en gammen kjerring."
Hun har en tøff tone, typisk A å være så tøff i trynet, tenker jeg mens jeg ser utover Oslo-gryta. Det er en fin utsikt fra treningsstudio.
I går dro A og jeg inn fra hytta ved ett tiden etter å ha ryddet hele stedet. Døde fluer ble støvsugd vekk, tepper ble ristet, stuen ble delvis ommøblert -- vi sliter med å få stuen slik vi vil ha den -- og gamle tomflasker ble lagt i søplesekker og stablet bak i bilen sammen med Dixie.
Med jentene hos bestemor og bestefar kjørte vi rolig inn til byen, og klokken halv fem var vi på kirurgisk dagpost på øyeavdelingen.
Mens A ble kallet inn, dro jeg for å gjøre ærend. Jeg kjøpte nytt skilt til Dixie i en hundebutikk og påskeegg til jentene på Pascal. Fint skal det være.
Tilbake på sykehuset sovnet jeg på venteværelset mens jeg drømte om parkeringshaiene som sirklet rundt området på jakt etter biler uten gyldig billett. Den økonmoiske oppurtunismen kommunen tilllater på Ullevål er uhyrlig. Snakk om å tyne syke mennesker maksimalt. Egentlig burde jeg startet en egen side på Facebook mot de uhyrlige parkeringsbetingelsene på Ullevål. Selv etter fem skal de ha betalt.
Nærmere halv syv kom A ut med en lapp for øyet. Jeg møtte henne og stod ved siden av henne mens hun betalte for behandlingen.
Da vi kom ut i regnet utenfor, sjanglet hun mer enn vanlig, slik hun gjør når hun blir skikkelig sliten, og da jeg spurte hvordan det hadde gått, brast hun i gråt.
"Det er så forferdelig å være syk. Jeg føler meg så ynkelig. Unyttig."
"Du er ikke ynkelig. Jeg synes du er helt fantastisk. Du er syk, men ynkelig er det siste jeg tenker at du er. Måten du håndterer dette på. Tenk på i dag da vi drakk kaffe og jeg leste høyt for deg. Da kommenterte du på det å se på de positive sidene ved å få slag. Du har en fantastisk evne til å tenke positivt. Du snakket om muligheten slaget gir deg til å redefinere deg selv. At det gjør at du får mer hjelp. At du må lære deg til å ligge på sofaen. At jentene har blitt flinkere til å klare seg selv. At jeg har blitt bedre til å lage mat. Bare det å tenke slik synes jeg vitner om alt annet enn en ynkelig holdning. Det er -- selv når du er syk -- få ord som så dårlig beskriver deg som ordet ´ynkelig´."
Vi passerte et gammelt par, en eldre mann på rundt 80 som støttet en liten uformelig gammel dame. Jeg tenkte at slik ser vi ut også, som et gammelt ektepar, at vi har fått en forsmak på det å være gamle.
"Gikk inngrepet bra," spurte jeg.
"Jada, det gikk fint. De har sydd igjen øyet litt, slik at det høyre øyet ikke blir så mye større enn det venstre. Legen så på øyet mitt og på ansiktet mitt, og sa, ´er det noen som har sett på ansiktet ditt? Jeg har en venninne som er plastisk kirurg. Det er mulig at du skal la henne ta en titt på ansiktet ditt.´"
"Hva tenker du om det?"
"Jeg tenker at det er for tidlig. At jeg må la kroppen gjøre jobben sin først."
Vi satte oss inn i bilen.
"De tilbød meg valium, men jeg takket nei. Det var en annen dame der også. ´Jeg er i bransjen,´ sa hun. ´Gi meg dobbelt dose.´ Det er forskjell på folk."
Vi hadde avtalt middag hos S&O. Da vi kom dit og A fikk se S, brast hun igjen i gråt. S, en klok dame, ga henne en stor klem, og etter en kort tid, sluttet hun å gråte. Vi kom inn og ble servert en deilig elgesuppe. I noen timer snakket vi om alle mulige ting, nøt samværet med våre venner, og ved elleve tiden dro vi hjem til tomt hus, mette og slitne.
I dag morges våknet vi halv åtte. Utenfor var det minus fem grader og skyfritt! Vi pratet litt før vi kom oss opp, og jeg lagde omelett, serverte frokost til Dixi, laget en latte til A mens hun stresset med å gjøre det klart til vaskehjelp som kommer en gang i uken.
"Ikke stress, A," ropte jeg til henne. "Det er viktigere at du får litt mat i kroppen enn at B kommer til strøkent hus. Hele vitsen er jo at hun skal gjøre det strøkent.

Tilbake hos fysioterapeuten. Utenfor ser jeg folk spasere på fortauet uten å skjenke sin egen mobilitet en tanke.
"Det er egentlig ganske utrolig at vi kan gå på to ben," sa A forleden da vi snakket om hvor skjørt alt er og hvordan vi ikke tenker på hvor sårbare vi er.
Jeg lytter til A som snakker med terapeuten. Han får henne til å stå på ett ben, får henne til å gå på en tredemølle. Får henne til å gå på den imiterte parketten og stoppe. Hver gang hun stopper, svaier hun. Balansen er en utfordring.
Senere i idag skal vi handle mat for resten av uken. Jeg skal kjøre henne ut til hytta før jeg selv skal tilbringe to-tre dager alene i byen mens jeg klargjør leveranser som skal gjøres rett over påske. Å drive egen business medfører iblandt at man ikke alltid kan slippe alt for å dra på ferie.
Men det går mot lysere tider. Snart er det knopper på trærene, snart er sneen et vagt minne, snart er det grus på fortauet, og jeg tenker på den fantastiske lukten av vår som pleide å møte oss når vi gikk av Bergensbanen på Østbanen etter endt påskeferie i min barndom.

Vi går en fin tid i møte.

Søndag på hytta i Son

Søndag: Før jeg har fått startet dagen, er den allerede kvart over tre. Stuen er full av barn. H og S har vært borte på gården og fått med N&L, to søskenbarn av A på henholdsvis tre og syv. Jeg har laget kakao med krem og bakt boller med rosiner. Nå sitter L på fanget til tante A og stemningen er kontrollert.
Vi kom hit i går kveld ved halv ti tiden. Det er ikke lett å komme seg på ferie. A vil gjerne hjelpe til, men klarer ikke helt å holde fokuset. Skal ned i kjelleren for å hente noe, glemmer at hun er syk, begynner å rydde, og plutselig står hun å sorterer ting mens jeg forsøker å få oss ut døren. Dette er ikke noe hun gjør for å sabotere, jeg vet at hun så veldig gjerne vil gjøre nytte for seg.
Tidligere på dagen i går kom jeg hjem fra ærend som hadde tatt lengre tid enn planlagt, ærend jeg ikke godt nok hadde forankret med A. Da jeg kom hjem, fant jeg A på alle fire, lukende i blomsterbeddet -- en favorittaktivitet.
Jeg sa noe om at det var flott at hun var i gang og at det sikkert måtte føles deilig.
Da jeg kom nærmere, oppdaget jeg at hun gråt stille.
"Jeg kan ingenting lengre. Selv å luke klarer jeg knapt. Alt det som har vært en selvfølge er nå en kamp. Alt det jeg elsker å gjøre er borte. Jeg klarer knapt å gå bort til inngangen. Og du skulle vært her. Du sa du skulle komme hjem til frokost, og så er du bare borte! Uken er en kamp for meg, et slit, jeg må hele tiden motivere meg, hele tiden kjempe for å komme meg opp, komme meg ut, gå på trening, og jeg gleder meg så mye til lørdagen hvor vi bare slenger rundt og ikke gjør noen ting. Og da blir det så bittert når du bare forsvinner. Når du ikke gjør som du sier du skal gjøre. Når du bare uteblir. Da blir jeg så lei meg."
"Dessuten må du kjøre X til Asker. Hun skulle vært hjemme kl. 15."
Jeg så på klokken som var ti på tre. Jeg hadde helt glemt jentenes kusine X som hadde overnattet fra fredag.
Fem minutter senere satt S, X og jeg i bilen. Jeg merket at jeg var irritert og sliten. Sliten etter en intens uke uten tid til annet enn å løpe mellom ulike plikter. Sliten etter to dager i Bergen med fire timers søvn mellom intense dagsklasser hvor jeg hadde trent 15 kunder i to dager.
Mens jeg kjørte, tekstet jeg Trafikanten. Jeg så det gikk et tog fra Lysaker som gikk om syv minutter. Kjørte X dit, løp inn, kjøpte en billett til 13 åringen, og fulgte henne til toget. Tekstet mor som bekreftet at hun hentet i Asker. Hjemme på femten minutter.
Da jeg kom hjem, lagde jeg handleliste og svidde av etpar tusen kroner i matbutikken. Da jeg kom hjem grillet vi hamburgere og jeg lagde pommes frittes. En kjapp middag. Sov en halvtime på sofaen før jeg begynte å pakke As ting basert på en pakkliste vi lagde sammen. Jakken som ligger på badet. Den grønne buksen som ligger i skapet. Ullsokkene som ligger i gangen. Treningstøyet som ligger i kurven med rent tøy. Bruk Ikeabaggen som ligger i kjelleren. Sjekk at S har fått med seg sine ting. Gummistøvlene ligger i boden. Bootsene ligger i kjelleren. Osv.
Kvart på ni kom vi oss ut døren, fikk satt oss i bilen, og mens vi kjørte utover Mosseveien kom vi oss nesten igjennom den første lydboken på Trollmannen fra Oz før vi kom frem til hytta som ligger tilbaketrukket fra veien. Det var såvidt vi kom oss helt frem til den røde stuen i skogen uten å bli sittende fast i søle på veien inn.

Nå har det roet seg. Jeg hører barneglammet fra stuen, hører lyden av veden som knitrer i ovnen, kjenner lukten av de nybakte bollene. Utenfor har jeg utsikten fra spisestuen, den defensive snøen som motvillig slipper til gulaktige gresstuster, sølen på veien, den lille dreneringen vi har gravet idag som gjør at alt smeltevannet ikke blir liggende i innkjørselen, det mosegrodde fjellet som titter frem, tåken, skodden fra all snøen som smelter, de store grantrærene som blir nesten gråaktige i disen, lyden av hakkespetten, en iherdig lyd, en optimistisk lyd, lyden av jobbing, lyden av fremtiden, lyden av noen som vil noe.

Da vi kom frem i går, var A så sliten at hun ikke engang orket å teste den nye elektriske tannbørsten jeg hadde kjøpt inn. Hun gikk rett i seng, mens jeg ryddet den fullstappede bilen tom for varmedresser, gummistøvler, bæreposer med melk, smør, juice, egg, bacon, pålegg, mens jeg bar inn jentenes kofferter, As Ikea bag, mens jeg fikk alt inn, fikk jentene i seng, maten inn i kjøleskapet, mens jeg sjekket musefellene, satte ovnen på i stuen, mens jeg skiftet vann i koppen til Dixie, og skrev noen dagboknotater før jeg også tok kvelden i halv elleve tiden, registrerte såvidt at gulvet var dekket med døde fluer, før jeg la meg.
Da jeg hadde lagt meg, kom jeg på at jeg hadde glemt å teipe As øye.
"Vil du at jeg skal teipe øyet ditt," spurte jeg stille.
"Ja gjerne det," svarte en ganske våken stemme. Jeg gikk ned igjen for å hente øyedråpene.
"Jeg må nesten slå på lyset," sa jeg.
"Det går fint."
Da jeg slo på lyset, så jeg det høye øye var åpent. Jeg har funnet en egen måte å teipe på. Jeg bruker sykehus teip, hvit transparent teip, bred, som jeg trekker ut i lengde med pekefingeren. Deretter bretter jeg inn på hver side slik at jeg får en liten stripe med teip og to håndtak som gjør det lett å få teipen av. Jeg får A til å lukke øyet, fester deretter teipen på øyelokket slik at hvert håndtak henger ut horisontalt på hver side av øyelokket. Deretter drar jeg i nederste del av teipen slik at øye lukker seg helt, og fester deretter nedsiden av teipen i huden under øyet.
Etterpå snakket vi sammen slik vi gjør om kvelden hvis vi ikke er for utmattede. Vi snakket om at vi er et godt team.
"Men det tar så lang tid," sa hun, og jeg visste at hun kom til å gråte.
"Ja, det tar den tiden det tar," sa jeg.
"Jeg føler meg så ubrukelig."
"Du er ikke ubrukelig. Du er syk. Du er faktisk den eneste som kan få deg frisk. Jobben din er å bli frisk. Ikke å dekke av bordet. Ikke å grave i blomsterbedet. Ikke misforstå meg; det er fint at du gjør de tingene for å trene, for å bli motivert, men det er ingen som forventer at du skal gjøre den samme jobben du gjorde før. Det viktigste er at du blir frisk. "
"Det er så mange som sier at jeg blir den jeg var. Men jeg er jo meg selv. Og så er det de som lanserer muligheten om at jeg ikke blir frisk. Jeg orker ikke å høre om det, vil ikke tenke den tanken, jeg kan ikke bruke den tanken til noe. Jeg er overbevist om at jeg blir frisk, og selv om jeg ikke blir det så må jeg tro at jeg blir det. Jeg kan ikke tillate meg å legge meg ned. Tør ikke slakke ned. Men problemet er også at jeg ikke vet hva som hjelper. Det er ingen som vet hva som hjelper. Slag er så individuelt. Det er som å utsettes for en ulykke. Alle slag er ulike."
"Ikke engang legene på Slagavdelingen?"
"Nei, det er ingen som kan fortelle meg det. Og derfor føler jeg meg så ensom. Det å være syk er en ensom ting. ´Tenk positiv, du må tenke positivt,´ sier de rundt meg, men det er så lett for dem å si. De går jo videre som om ingenting har skjedd. Det angår dem jo ikke på en måte, det er bare noe de sier uten at det har noen konsekvenser for dem."
"Det er jo det som er så rart. For dem har ingenting skjedd. Det skjer ingenting før det skjer med deg selv. Det er jo derfor vi tåler uretten mot andre så godt. Det er derfor vi kan være så slemme mot hverandre, nettopp fordi vi ikke kjenner hverandres smerte.
"Jeg snakket med våre venner H og Y idag om vår situasjon. ´Det er jo som å pusse opp huset,´ sa Y, Men samtidig blir jeg helt matt av de som forteller meg at jeg må tenke positivt. Det er jo lett for dem å si."du lever midt opp i en oppussing, og hvis du ikke klarer å leve med den situasjonen som er der og da, da gir du slipp på en masse viktige øyeblikk."
H, som er lege, sa, ´vår mentale tillstand er jo alltid et resultat av hvordan vi har det -- både fysisk og kontekstuelt. Tenk bare på hva som skjer når vi drikker alkohol. Personligheten forandrer seg. Det er rent kjemisk, men vår sinnstillstand forandrer seg, vår evne til å oppfatte, til å observere, til å konkludere, til å føle, alt forandrer seg av ørmså mengder med en kjemisk substans. Våre kropper reagerer tilsvarende på sykdom, på smerte, på alt som skjer med oss. Vi forandrer personlighet når vi blir sultne, når vi blir trette, og eller avhengig av hva vi har opplevet. Alt påvirker oss uten at vi er noe mindre oss selv av den grunn. Det er nesten som om hvilken versjon vi er av oss selv er kjemisk eller situasjonsbestemt.
"´Dette påvirker jo A også,´ sa han. ´Det at hun er syk påvirker alt rundt henne, det påvirker hva hun opplever, hvordan hun reagerer, men det betyr ikke at hun ikke er seg selv hele tiden.´"

I dag sto A opp før meg. Hun gikk ned på kjøkkenet, og mens vi ble vekket av lukten av bacon, drømte jeg at jeg var midt i en flytende by ute på et stort hav. Mens jeg stod midt på torget i denne byen, så jeg enorm flodbølge som kom mot oss. Ingen andre så den, men jeg forstod i et øyeblikk at alt ville bli kaos, at hele byen ville kantre, at mennesker som i det øyeblikket var opptatt med dagligdagse ting i løpet av et sekund ville oppleve en total omveltning bokstavelig talt. I det øyeblikket i drømmen, tenkte jeg ´ingenting blir det samme, alt forandrer seg for alltid,´ og ´hvordan skal jeg overleve? Skal jeg løpe til høyre eller til venstre? Hvor er sjansen størst for å overleve når det nye ekvilibriumet setter seg?
Det var min siste tanke før jeg stod opp. Da jeg kom ned stod det ferdig egg og bacon og ventet på meg.
Etter frokost dro jentene til gården, ca. ti minutter gangsavstand fra hytta. Endelig tid til å skrive litt, tenkte jeg, men A var umiddelbart klar til å gå ut for å jobbe.
"Jeg hadde tenkt å skrive litt," sa jeg. I det jeg sa det, så jeg at det var feil. At hun ble sint, eller skuffet fordi hun ikke hadde lyst til å være ute alene.
"Nå var jeg alene i hele går," sa hun. "Det hadde vært veldig hyggelig om du kan bli med ut."
"På samme måte som du sier at du ikke liker når jeg bestemmer, så liker jeg ikke når jeg føler at du disponerer dagen for meg," sa jeg og angret såfort jeg hadde sagt det. Det var ikke det jeg mente, og jeg ville jo ikke gi henne dårlig samvittighet for at hun ville gjøre noe. Hun gikk ut i foriveien og da jeg kom ut, gråt hun.
Jeg spurte om hun var sint. Hun nikket uten å se opp.
"Du kjører bare ditt eget løp," sa hun. "I hele går kjørte du ditt eget løp. Du sier en ting og gjør en annen. Vanligvis sier jeg ingenting, men nå trenger jeg at du er her. Jeg klarer ikke å gjøre alt selv."
"Du trenger ikke gjøre noe selv. Det viktigste er at du blir frisk. Det tar den tiden det tar. Jeg er her. Jeg gjør så godt jeg kan, og føler faktisk -- på samme måte som du iblandt gir uttrykk for -- at jeg ikke liker når det taes beslutninger som får konsekvenser for meg uten at jeg er en del av beslutningen."

Vi jobbet i stillhet en stund. Snakket om praktiske ting. Etter en stund spurte jeg om hun ville ha kaffe. Det ville hun. Ville hun at jeg skulle lese litt for henne. Ja, det ville hun gjerne.
Vi gikk inn, og mens vi drakk latte, leste jeg høyt fra en bok. Vi var ferdige med sinnet, det er grenser for hvor mye vi orker å krangle.
"Det er ikke så ille," påpekte hun. Det finnes mange damer det ville vært vesentlig mindre kule enn meg som slagrammede. Jeg nikket.
"Det er ingen andre jeg heller ville hatt som slagpasient," sa jeg.

Disse tingene snakker vi om. Etterpå lurer jeg ofte på om jeg er for tøff mot henne og iblandt mot meg selv.
Jeg biter mye i meg, forteller meg selv at hun er syk, at hun ser ting fra en annen vinkel enn jeg gjør, at hun -- som meg selv -- gjør så godt hun kan, og at vi begge sloss for det samme; at vi skal få tilbake noe som likner på det gamle livet vårt. Jeg forsøker å balansere det at hun er syk med det at jeg ikke skal behandle henne som sykelig av den grunn. At jeg ikke skal umyndiggjøre henne, at jeg skal ta henne med på råd, at jeg skal være ærlig og si tingene slik som jeg ser dem, men at jeg skal forsøke å tenke på hvordan det oppleves slik at jeg ikke sier ting som oppleves som sårende eller demotiverende, men samtidig behandler henne på en måte som er respektfull, som tar henne med på råd og som gjør at vi begge føler at vi er et team.

Nå med ferie, er det igjen mer tid til å skrive. Selv om den værste dramatikken er over, er den tredje akten -- hjemkomsten -- langt fra over. I tid kan dette ta et år eller mer. Etterdønningene etter dette slaget kommer til å være med oss for alltid -- på godt og vondt. Vi har lært oss å sette pris på nye ting. Jeg har lært noe vesentlig om egenverdien av å gi omsorg til andre. Og om å skyve uvesentligheter tilside til fordel for det som virkelig teller. Kriser gir uante muligheter for vekst.

Fredag kveld hjemme fra Bergen

Sitter ved kjøkkenbordet med A. Fra stuen hører vi lyden av "Night at the Museum 2" og H som skratter. A leser "Weekend Avisen" mens hun holder for det dårlige øyet. Vi har spist sushi, jeg har bevilget meg et sjeldent glass varm sake, og nå når jeg kan tillate meg å kjenne etter, så merker jeg at jeg er mørbanket.
Da jeg kom hjem, stod A ved kjøkkenbenken, ryddende med skjelvende hender. Det er ingen ting hun heller vil enn å hjelpe til.

"Jeg kommer til å bli helt normal," sa hun hun da vi snakket ved middagen. "Folk sier at jeg ikke kommer til å bli helt meg selv. De forstår ikke at jeg jo er meg selv. Og kanskje forstår de ikke hvilken sjanse et slag er til å redefinere seg selv."
Det er typisk henne å klare å se noe positivt i en situasjon som til de grader har snudd opp ned på livet. Å klare å se den muligheten et slag gir, den muligheten som ligger i en krise. En mulighet til å utforske en annen side av seg selv. Den muligheten har jeg også fått. Jeg har fått en mulighet til redefinere mitt forhold til mine døtre, og idag fikk jeg et fint brev fra min 11 åring, S:
"Kjære Pappa, sammen med deg kan jeg mette mitt sug etter kunnskap. Du får meg til å føle meg intelligent og betydningsfull.
Det er spennende å snakke med deg og ikke minst diskutere med deg.
Jeg håper det kan fortsette slik. God påske, hilsen S."
Et slikt brev ville jeg neppe ha fått før slaget. Da var jeg for travel.

Lørdag morgen

A var oppe tidlig i dag, satte en rundstykkedeig, tasset rundt på kjøkkenet, og jeg kom ned ved halv åtte tiden. Vi drakk en kopp te før jeg kjørte henne på heldagskurset i yoga som hun skal være med på i dag og i morgen. Nå skal jeg lage frokost til jentene som såvidt har våknet før jeg skal kjøre dem til gården. Jeg må jobbe både i dag og i morgen for å bli ferdig med forarbeidet til en jobb senere i neste uke.
Forleden hadde vi besøk av en som leste bloggen.
"Jeg har jo lurt på hva du føler oppe i det hele," spurte han meg, og det fikk meg til å tenke på det, kjenne på det.
"Dette handler først og fremst om A," svarte jeg. "Bloggen har vært om henne men sett med et pårørende perspektiv. Jeg har hele tiden vært obs på at det handler om henne, og at hva jeg føler kommer frem gjennom hva jeg gjør, hvilke ting jeg er opptatt av, hvilke ting jeg skriver om."

Senere tenkte jeg: vi er fremdeles er midt oppe i noe som vi ikke helt vet hva leder til. Fremgangen fortsetter, men den er ujevn, vår relasjon er forrykket uten at vi vet noe om hvordan det nye balansepunktet vil være når krisen er over. Kanskje er det en beskyttelsesreaksjon? Tidligere erfaringer har fortalt meg at når jeg opplever store skift, store endringer i livet, da trekker jeg meg tilbake, da blir det å føle i situasjonen både en luksus og samtidig for farlig til at det kan kombineres med all den andre faren som allrede eksisterer der og da.
Jeg sier ikke at dette nødvendigvis er så lurt, men min reaksjon er å ta meg av det praktiske, sørge for at alles basale behov er dekket, sørge for at alt er på skinner.
Men, når støvet legger seg, når jeg ser at faren er over, når jeg ikke lenger er det ene benet vi støtter oss på, da kan det hende at jeg tør å gå mer inn i hva jeg føler. Men akkurat nå er det for tidlig. Akkurat nå handler det om holde oss flytende, om å stå løpet ut våren, komme oss frem til sommeren, komme til det punktet hvor vi kan fylle bilen med sommerting og kjøre til hytta og være der lenge.

Jeg snakket med en venn av meg som gikk på en smell nå på nyåret.
"Det er når du senker guarden at det treffer deg," sa han. "Ikke når det blåser som værst. Ikke da jeg mistet min kone. Ikke da bedriften gikk konkurs. Nei, du står stormen ut. Du holder koken sålenge det er påkrevet. Det er først når du tar deg ferie at det smeller. Da kommer det posttraumatiske stresset. Legg merke til hvordan folk blir syke etter at krisen er over. Det er derfor det er så viktig å ta seg pauser underveis. Du vet jo ikke alltid hvor lenge ting varer."

Fredag endelig

Sitter på Flesland etter to hektiske dager med jobbing i Bergen. Det har vært en intens arbeidsuke med forberedelse til disse to dagene, og det er en stund siden jeg har hatt tid til å skrive noe på bloggen.

A blir stadig bedre. I går var hun på skitur. Jeg snakket med henne på telefonen før jeg la meg.
"Jeg føler at jeg blir stadig bedre," sa hun på telefonen med en stemme som var mindre sløret enn jeg husket den fra bare en dag tidligere. "I dag klarte jeg å løfte den ene foten og sparke fra mens jeg gikk på ski. Det har jeg ikke klart tidligere. Den dårlige balansen er der, men jeg føler at det hjelper litt hele tiden. Bare jeg synet kommer på plass, bare jeg kan se på begge øynene, så kan jeg smått om senn jobbe igjen."
Jeg er ikke så sikker på når det skjer, og tenker i mitt stille sinn at det kan ta en stund. Selv om hun blir stadig bedre, og selv om jeg egentlig ikke tør å la være å være positiv, så er det mye å tenke på; jeg skyver uvissheten foran meg mens jeg tenker at det ikke er noe vits å forholde meg til henne som ufør før det eventuelt blir en realitet. Akkurat nå satser vi at hun blir frisk. Hvis hun motformodning ikke blir helt frisk lever vi dessuten fint med det.

Jeg har en pust i bakken nå før det braker løs med et tett program over påske. Jeg har nesten hver eneste dag belagt med kurs og foredrag. Hver uke skjer det noe helt frem til slutten av juni. Det er hyggelig.

Ikke så mye mer å fortelle. Jeg er sliten etter en intens uke, og gleder meg til å komme hjem til sengen min og til å tilbringe påsken på hytta i Son.

Fwd: hilsen til A

Hyggelig melding fra en ny leser:

Hei A
Nå har jeg tilbrakt neste hele arbeidsdagen med å lese bloggen deres, gråte, smile, le, skjelve ... For en reise dere er på, for et mot du har og for en vilje du har.  Jeg hørte før jul en gang at du er syk, men hadde ikke fått med meg hva og hvordan, omfanget, lengden. Møtte XX på mammatreff i går og hun fortalte det.

Nå er jeg også blant alle dem som tenker på deg, heier på deg og ønsker deg all den fremgang du fortjener. Skal følge med videre.

Du må hilse mannen din, som jeg aldri har møtt, men som jeg gjennom bloggen får dyp respekt for. Han er en bra mann. Som er veldig heldig med kone!

Ikke så mye mer å si, jeg tenker at jeg må øve meg på å sette mer pris på det livet jeg har, man vet jo aldri hva morgendagen bringer. Og så skal jeg slutte å irritere meg over bred stavføring ;o)

Varme hilsener fra YY

Onsdag - ukene flyr og A blir mer oppfinnsom

I går var jeg borte hele dagen.  Mens jeg var borte stakk Dixi av slik hun ofte gjør.  Men A hadde funnet på noe lurt. Hun hadde skrevet på refleksvesten at folk skulle la Dixi finne veien hjem selv.  Resultatet var at hun ganske riktig kom hjem slik hun pleier når ingen finner henne og ringer.

Ting går definitivt fremover selv om det tar tid.  For hver lille ting føles det akkurat som det gjør med jentene når de utvider sin egen radius; som en liten seier. 

Jeg har mye å gjøre nå, det raser inn med oppdrag og denne og neste uke er innspurt før påsken.  Jeg er borte to dager i neste uke, og reisen krever mye forberedelse.  Jeg er på kontoret hver dag nå, og smugtitter på bilder av A fra før hun fikk slag.  Hver dag sier hun, "nå er jeg lei av å ha slag."  Selv nå, snart ni måneder etter ulykken, føles det fremdeles uvirkelig, det føles fremdeles som om vi lever i en midlertidig tilværelse, nesten som jeg går og venter på at jeg skal våkne opp fra en fryktelig drøm.  Slaget til A overskygger alt annet. 

Men det er ingen drøm desverre.  Hver dag er en påminnelse om hvor mye vi har mistet og hvor heldige vi har vært som har noe i det hele tatt; A kunne ha dødd.  Hver gang jeg leser dødsannonsene tenker jeg at det kunne ha vært henne.  Eller meg for den saks skyld.  Vi har vært heldige.

Forleden snakket vi om dette i bilen. 
"Jeg føler at det er min feil, og mitt problem," sa A.
"Nei, det er ikke din feil og det er ikke ditt problem.  Når en bil har et dekk som svikter er det ikke dekkets problem, det er bilens problem.  Du er et av bakdekkene på en stor traktor som er vår familie.  Det er ikke din feil, og det er ikke ditt problem.  Det er ingens feil, slike ting skjer, men det er vårt problem.  Du må aldri føle at du er et problem.  Hvis du forsvant ville vi hatt et mye større problem."

I påsken skal vi være på hytta.  Det skal ikke skje noen ting annet enn at vi skal gå turer, se utover sjøen, utover jordet foran kjøkkenvinduet, spise mat og grue oss til å gå på den kalde utedoen.  Vi skal feire påskeaften hos mine svigerforeldre på gården slik vi alltid gjør det, vi skal spille sjakk og lese bøker og småkrangle og fyre i ovnen og legge oss tidlig. 

A har heller ikke ligget på latsiden.  Hver morgen halv ni drar hun avsted til fysio eller synsped eller yoga.  I helgen skal hun være på yoga hele lørdag og søndag. 

Men blir hun bedre? 

Jeg innbiller meg at hun er i ferd med å få mere trøkk.  Hun går litt støere selv om hun fremdeles svaier.  Øyet hennes gjør litt mindre vondt selv om det ikke kan lukkes igjen og må teipes om kvelden.  Stemmen hennes er fremdeles fremmed selv om jeg iblandt hører den "gamle" A der inne et sted.  Venstre hånd er fremdeles skjelven og ute av stand til å treffe en potet med en gaffel.  Hun blir fremdeles fort sliten og legger seg tidlig.  Vi har det ikke gøy sammen på samme måte som før, men snakker om slaget og om fremtiden og forsøker å minne hverandre på hvor heldige vi har vært.  Vi er i samme båt men noe er forandret, vi har andre roller nå enn vi hadde før slaget; min forsørgerrolle, min rolle som ansvarlig har blitt forstørret, og jeg har blitt mer opptatt av å holde det ryddig, av å skaffe penger, av å sørge for at mat er innkjøpt, at regninger er betalt, det er jeg som har tatt over mange av hennes omsorgsfunksjoner.  Hun er svekket, mer opptatt av slaget, av ansiktet, av rynkene som sakte kommer tilbake i høyre side av ansiktet, av sin egen helse.  Jeg tenker hele tiden at vi har det mye bedre enn hvis vi levde i et dysfunksjonelt forhold, men at slaget har frosset oss i unaturlige stillinger, i frustrerende posisjoner og at vi ikke er de vi var.  Ikke ennu. 

Jeg kan bli irritert når hun er for treig, jeg må fortelle meg selv at det er naturlig, at det tar tid, og jeg vet at det tar tid, men det føles som om tiden står stille, som om vi er i denne unntakstillstanden veldig lenge, på ubestemt tid nesten.

Sånn må det være å bli revet vekk fra et normalt liv, ende opp i en flyktningeleir, vente på at noe skal skje uten å kunne påvirke utfallet, uten å vite hvor lang tid det kan komme til å ta. 

Noen spør meg hvordan det går. 
Hvordan det går? svarer jeg, gjentar spørsmålet mens jeg forsøker å kjenne på hvordan det går.  - Nei, det går vel greit nok, kan jeg svare mens jeg tenker på hva jeg egentlig føler.  Ofte føler jeg ingenting.
- Går det som planlagt, vil de vite, et spørsmål som fremlegges litt nølende, som om det skulle være vondt for meg å snakke om dette som jeg tenker på hele tiden. 
- Nei, det er vanskelig å si.  Det er ikke planlagt.
- Ja, men hva sier legene?
- Nei, det er ingen som tør å si noe som helst.  Alle slag er ulike.  Den rammer alle forskjellig.  Å spørre hva som er forventet blir som å spørre hva som er prognosen etter en bilulykke.  Det er umulig å si.
Ja, men noe må man vel kunne si?

Nei, det er ingen som tør å si noe.  Det er ingen med en viss kriseerfaring som tør å stille nybegynnerspørsmålet, "hva er oddsene," hvis man ikke kan påvirke utfallet.  Oddsene er nesten alltid 50%; enten skjer det med deg eller så skjer det ikke.  Det er ingenting du kan gjøre annet enn å trene, holde motet oppe, tenke på hva som er viktig, holde blikket på målet i det fjerne.  Vi vet ikke når fremgangen stopper.  Derfor er det som regel helt umulig å svare på spørsmålet, "hvordan går det," eller "går det som planlagt."

Men vi jobber oss gjennom hver dag.  Når den ligger bak oss føles det som om tiden har gått så fort.  Men det er bare etterpå. 
"Tenk at det er snart ni måneder siden," sa A i dag.  "Det føles som om det var i går." 
"Ja, tiden har gått fort," sa jeg.
"Du har blitt mye bedre mamma," sa S.  "Da vi var i New Jersey kunne du jo knapt gå ti meter før du var utslitt.  Nå går du jo til butikken i hvertfall." 

Snart gror gresset, snart smelter snøen, dagene er allerede lengre, og vi kniper igjen, mobiliserer det vi har for å få en følelse av at alt er normalt, at dette er en vanlig vår, men det er det selvfølgelig ikke.  Ingenting er normalt akkurat nå i vår lille familie. 

Vel, det er ikke sant.  Vi lever jo videre.  Vi har jo en hverdag.  Jentene gjør det bra på skolen.  Går fornøyde og tapre hver dag med nysmurte matpakker.  Gleder seg til skuespill og avslutninger og treninger og ferier.  Til høsten har vi tenkt å ta tre uker i Malaisia i forbindelse med at jeg skal gjøre en jobb der.  I sommer skal vi være hele skoleferien på hytta.  Det er mye å glede seg til.
 
Derfor -- denne meldingen er en ambivalent melding.  På den ene siden sårhet over det vi har tapt eller det jeg begynner å innse kanskje ikke kommer tilbake.  På den andre siden, livet som går videre, som er like storslagent, bare annerledes enn vi trodde det skulle bli. 

Det er en tanke jeg sliter med å bli vant til.  Men tiden som går, viddene som tilbakelegges, solen som roterer rundt jorden mens vi sitter her i markagrensen gjør sitt til det sakte men sikkert siver inn en ny hverdag, et nytt ekvilibrium, og det slår vi oss til ro med. 

God natt!

Interessant rapport om å komme seg etter hjerneslag

Ny rapport fra Nova,  http://www.nova.no/?id=21250 --  om å komme seg etter skader - som hjerneslag. 

Natt til søndag

Vi har sett en bra film -- The Ice Storm -- og nå sitter jeg i sengen
og skriver. A har gått rundt Sognsvann med Y og J i dag mens jeg har
vært med H på dugnad på skolen.
Det har vært en utmattende uke. I tillegg til familiens pågående
unntakstillstand, døgnvillhet, en mobil som døde med alle adressene
mine og et spesielt utfordrende oppdrag midt i uken, dukket det opp
etpar andre ting jeg måtte gripe fatt i, og summen av det hele var at
jeg var fullstendig pannekake fredag kveld.
Det går stadig bedre med A, men det er et langt løp. Vet ikke om jeg
fortalte at hun har kommet med til Ridderrennet.
"Jeg har alltid hatt lyst til å gå Ridderrennet -- som deltager," sa
hun forleden dag. "Men jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle ende
opp som deltager."
Egentlig ikke så mye nytt. Hun er en jeksel fattigere etter at vi
oppdaget en dårlig tann. Hun sliter fremdeles med svimmelhet, vondt i
øyet, en litt vissen venstrehånd som sliter med å treffe ting med
gaffel når vi spiser, og hun blir fort sliten og når hun er sliten
blir hun lett gråtelabil.
Men hun trener hver dag. Lurer på om hun kan klare å kjøre bil til
sommeren. Leser aviser igjen, klarer til en viss grad å svare på
mail, men sliter med teksting.
Vi trøster oss med at våren snart er her. Vi gleder oss til påsken,
selv om A helst vil være hjemme. Vi planlegger konfirmasjon for H, og
H og jeg skal en storby helg bare oss to -- det blir min presang til
henne.
Den gode nyheten er at oppdragene raser inn og det gjør at vi har
orden i økonomien inntil videre. Det er i hvertfall en god ting.

Onsdag - sliten

Etter hjemkomst fra New York har ting gått unna i ett bankende kjør.  I tillegg har mobilen min konket!  Dette har gjort at jeg ikke har fått sjekket epost, ikke svart på sms og ikke blogget.  Derfor - vit at alt er i orden med oss selv om jeg ikke har fått svart på alt.  Jeg har bare litt mye å gjøre og da har jeg måttet prioritere å få ting unna og ikke alle mailer og smser blir besvart med en gang.  

A er aktiv, i dag på ski og i kveld på kor øvelse for første gang (for å få sving på stemmen som har vært litt skral).  I går hos fysio og synspedagog, i morgen yoga.    Dagene går i ett.  Det har vært mye oppdrag, men nå roer det seg litt ned i neste uke før nye oppdrag som skal landes før påske.  Vi har det bra, men humøret svinger.  A blir stadig litt friskere, men ingenting er gitt selv om vi hele tiden tenker at alt skal bli nesten sånn som det var.  

Søndag - deilig å være hjemme

Sitter ved kjøkkenbordet hjemme. A spiser, S spiller sjakk og jeg sitter og kjenner på døgnrytmen som fremdeles gir en hvis følelse av slapphet.
Kom hjem fra New York i går og ble dratt rett ut på ski O, mens A gikk med S, en venninne.
Etterpå var det mer spising.
"En dame slo meg på staven fordi jeg gikk for sakte og hadde for bred stavføring," fortalte A, og jeg kjente hvordan sinnet presset på innenifra.
"De burde dra ned på Grønland og plage folk uten hijab i stedet," sa jeg.
"Preppa løyper er jo å betrakte som et fortau," sier K som er på besøk i dag søndag når vi snakker om hendelsen. "Der kan man jo gjøre hva man vil sålenge man ikke er til sjenanse."
A og jentene har klart seg bra denne uken i mitt fravær, takket være ekstra innsats både fra dem og fra G, min svigermor, som har overnattet hele uken.
Vel, mer å skrive, men ikke mer tid til å skrive akkurat nå.