Plutselig er det 2013. Årene farer forbi slik landskapet gjør det på skarpt føre; du bare staver deg frem, kjener den friske luften i ansiktet, kjenner kroppen som fungerer, og ønsker at turen bare varer og varer.
Slik er det nå. Sprette opp om morgenen, og før jeg vet ordet av det, er dagen over, før jeg vet hva som skjedde ligger jeg der på vei mot en ny dag, en ny uke, og nå, et nytt år.
Nyttårsaften var vi med T&T og det føltes som om vi nettopp hadde gått ut døren fra fjordårets feiring. Vi er så gamle nå at årene har begynt å flyte i hverandre. Det er ikke lett å huske hvor man var når. Ting bare skjer.
Jentene har blitt større. De har blitt mer avanserte. De leser andre ting enn før. Interesserer seg for politikk. Vil lese avisen om morgenen. Sitter lengre ved bordet. Engasjerer seg mer i samtaler. Stiller spørsmål om livet. Løfter blikket de og; jeg kan se hvordan ideen om et eget liv formes, hvordan en flamme er tent, hvordan de plutselig kan se for seg et liv boende i egen leilighet, boende i et annet land, værende med andre mennesker.
Første nyttårsdag spiste vi en lang hyggelig frokost.
"Hva bør vårt nyttårsforsett være?" spurte A. Vi andre så rart på henne. Vi pleier aldri å ha nyttårsforsetter, vi ser litt ned på slike forsetter i vår familie. "Hva bør vi bli bedre på?"
"Hva synes du jeg burde bli bedre på?" spurte jeg.
"Du bør bli flinkere til å legge vekk dine elektroniske dingser. Være mer tilstede," svarte hun. Hun sa noe annet også som jeg ikke lenger husker. Slik gikk vi runden. Hva syntes vi de andre kunne bli bedre på? Etter en lengre runde, kom vi frem til at vi skal jobbe med å bli bedre på tilstedeværelse:
1. Vi skal snakke til oss selv og til hverandre på en mer positiv og hyggelig måte som løfter oss, ikke tar oss ned;
2. Vi skal gjøre mer ut av måltidene. Bestrebe oss på å spise sammen, sitte til alle er ferdige, og delta i samtalene;
3. Vi skal være mindre skjermavhengige og påkoblet og sørge for at vi avgrenser tydeligere mellom arbeid og samvær med hverandre.
Etter denne hyggelige frokosten hvor alle virkelig deltok i samtalen ble vi enige om å dra på graven til min mor, S. Det var skyfritt, gnistrende sol, og vi kjørte til parkeringsplassen bak Frognerparken. Vi hadde med oss piggsko, og sammen stavret vi oss inn i gravlunden der det var speilblank is på veiene. Vi hadde funnet frem noen gravlys fra boden, og jentene stod lenge å så på den flotte natursteinen der moren min lå sammen med sin lillebror, hennes mor og stefar og mine oldeforeldre. Vi tente et lys og en fakkel, og gikk deretter rolig bort til mine besteforeldres grav der vi også tenkte lys og jeg tok flere bilder.
"Dere har vel egentlig aldri spist kebab før," sa A lurt da vi var tilbake i bilen. De så rart på henne. Kebab? Hva er det? Nei, det hadde de ikke. Hva så? Vi ble enige om å spise kebab. S var skeptisk. Kunne vi ikke heller dra på en skikkelig restaurant? H slappet av da vi forsikret henne at det var mest kjøtt og at hun også kunne få en brus.
Vi fant en sjappe rett ved Hs skole i sentrum. Store Colaskilt og en eim av stekt fett og kinakål stod i mot oss. A bestilte og spanderte etter at H hadde balansert henne inn i det trange lokalet, og snart satt vi med skeve nakker og gaflet på hver vårt berg av hakkede tomater, agruker, kinakål, mais, grillkrydder, en ubestemt saus, og noen kjøttstykker i et pitabrød. Selv S måtte innrømme at det var godt.
Etterpå kjørte vi sakte gjennom Grünerløkka. Her bodde vi da dere var små. Her pleide vi å spise. Her var det første stedet de serverte latte i store krus. Her pleide det å ligge en brun sjappe. Her gikk vi tur med H da hun var nyfødt. Her kjøpte vi grønnsaker. Her pleide A å sykle hjem fra jobben. Tenk å kunne sykle. Å kunne løpe avgårde. Å være helt fri. Tenk hvordan vi tok livet som en selvfølge. Tenk hvordan de som reker rundt her nå tar livet som en selvfølge. Tenk hvor lite vi visste om det som kom!
Vel hjemme laget jeg middag: ovnsstekt kylling, stekte poteter og ratatouille. A ryddet videre i kjelleren. Det går sakte, men hun gir seg ikke og har holdt på i dagesvis med å rydde. Jeg ser det som et sunnhetstegn at hun holder ut lengre, at hun gjør prosjektene ferdig, og at hun ikke er så redd for å spørre meg om hjelp.
"Jeg er ferdig med sorgen," sier hun nå. "Jeg vet jeg kommer til å bli bedre. Jeg er overbevist om at jeg får tilbake lappen. Jeg lever et godt liv. Jeg er jo heldig som er så mye sammen med mine nærmeste."
Hver kveld sovner vi ved siden av hverandre og forteller hverandre at vi har et godt liv. Det siste jeg ofte tenker før jeg sovner er at jeg -- i motsetning til A -- fremdeles ikke har et like avklart forhold til den store endringen vi har vært og er igjennom, selv om jeg merker at jeg lever mer og mer i hverdagen, at jeg nyter turen mer og mer ettersom også jeg merker at jeg kan se konturene av det livet som kommer etter det livet vi hadde. Livet etter 2009 har vært en overgang. Hva som kommer vet vi enda ikke.
