Lørdag i Amsterdam

H og jeg kom hit i går kveld, og takket være www.priceline.com, bor vi i en suite på Hotel Okura, et fem-stjerners hotell, kjøpt usett på nettet til en brøkdel av offisiell pris. Vi endte opp med roomservice i går kveld selv om hotellets restaurant har to stjerner i Michelin.
"Jeg vil heller ha en hamburger på rommet," sa H da jeg spurte hvor hun ville spise.
Nå sitter vi mette og glade på et lokalt bakeri etter å ha sovet i ti timer. H har drukket varm sjokolade, spist en omelett og avsluttet med en sjokolade croissant som hun har dekket med sjokoladepålegg. Er det fest så er det fest.
Etter brunch skal vi gå på det lokale markedet, deretter kanal-tur, anbefalt av hotellet, og deretter stikker vi innom et museum før vi tasser hjem for å spise og slappe av. Anne Franks Hus sparer vi til mandag.
A og S er på gården i Son. "Vi er i gode hender," skrev A i går kveld på SMS og det vet jeg jo at hun er.
Da vi tok en taxi fra flyplassen i går snakket H og jeg om A.
"Det hadde jo vært tungvint å ha henne med," sa H usentimentalt da jeg sa at jeg skulle ønske vi hadde vært her alle fire.
"Ja, men tenk om hun ikke hadde vært syk," sa jeg.
"Det hadde vært noe annet. Da hadde vi jo vært her alle fire," sa H.
"Vi får håpe hun blir frisk snart," sa jeg.
"Ja, det er jo klart hun blir det."
"Det gleder jeg meg til."
"Jeg også. Mamma er liksom så forandret nå."
"Det er viktig å tenke på at hun er syk. Det kan jo skje med alle."

Det er deilig å reise med H. Vi liker å gjøre de samme tingene. Nå sitter vi å skriver. Tidligere tok vi oss god tid på hotellrommet etter at jeg hadde snoozet mobilen hvert tiende minutt i over en time. Planen om å stå opp tidlig for å trene be ikke noe av.
"Tenk så hyggelig at vi er på tur, H," sa jeg. "Bare oss to." H smilte og nikket. "Jeg håper at når du blir voksen så har vi tid til å ta en tur sammen en gang i blandt. At du klarer å sette av tid til din gamle far. Tid er kanskje det viktigste vi har å gi hverandre."
Det er rart å oppleve at barna blir voksne. Det skjer så fort. I det ene øyeblikket sitter de på skuldrene og drar små fingre gjennom håret ditt, i det neste slipper du en ung kvinne ut av heisen og forstår at dette vakre vesenet er din egen datter.
Hvor har alle årene tatt veien? Hva skjedde med alle øyeblikkene? Er det først i ettertid vi kan forstå at øyeblikkene er det eneste vi kan være helt sikre på?
Plutselig er livet med A annerledes også. Er dette begynnelsen på slutten? Er livet slik vi har hatt det de siste femten årene over? Er vi nå på vei inn i en slags "gammelt-ektepar" fase hvor jeg hjelper henne rundt, hvor hun blir så fort sliten at våre samtaler reduseres tilsvarende?
Eller blir hun frisk igjen? Kommer vi tilbake til tilværelsen som to likeverdige partnere? Kan vi løpe i skogen sammen? Kan vi dra på sykkelturer sammen? Dra på seiltur, reise til India, gå i fjellet, bytte på å kjøre bilen, dele på oppgavene, serve baller med full kraft, utfordre hverandre, krangle, elske, le som to likeverdige igjen?
"Det er lenge siden jeg har ledd skikkelig," sa i går morgens da vi spiste lunch sammen. "Vi må finne tilbake til latteren. Jeg synes det er så vanskelig å le nå, føler at alt er så alvorlig, at alt er så eksistensielt, jeg savner det lette, alt det som ikke er alvorlig. Jeg synes alle ting er en anstrengelse. Bare det å gå en kort tur i skogen krever at jeg mobiliserer alt. Jeg må gi alt jeg har for å klare ting som jeg før gjorde uten engang å tenke meg om. Og jeg synes fremgangen går så sakte. Lurer på om jeg noengang blir helt frisk."
"En lege, en psykiater faktisk sa jo tidlig til meg, ´det som ikke har skjedd etter tre måneder skjer ikke.´ Det har jo vist seg å være det reneste vås. Jeg ser jo stor forskjell på deg bare på den uken jeg var i Singapore. Du gjør fremskritt hele tiden. Delvis blir du stadig mer utholdende. Delvis blir du stadig mer i stand til å holde fler baller i luften samtidig, rent mentalt mener jeg, og selv om du sjangler når du går, går du fortere og støere enn du gjorde før. Du søler mindre når du spiser, ansiktet ditt har blitt bedre selv om det enda henger litt på høyre side, og talen du hadde skrevet til H viste jo at ditt intellekt, din formuleringsevne, din humor og brodd er der. Det du trenger nå er bare å komme i gang med å skrive igjen. Kanskje burde du skrive litt om det som skjer? Hverdagene virker kanskje trivielle nå, men nedtegnelser kan være viktige for at du skal kunne se din egen fremgang. Og dessuten er jo skriving som en slags muskel som du trenger å holde i form. Litt skriving hver dag ville antagelig være en fin trim."

Men, nå er vi i Amsterdam. Klassisk pianomusikk siver ut av små høytalere og blander seg med hissingen fra espressomaskinen og unge menneskers glade stemmer på helgens første fridag. Vi skal be om regningen og komme oss avgårde til markedet. Egentlig trenger vi ingenting annet enn å gå litt.