Tirsdag etter pinse - ting begynner å gå seg til

"Forsiktig optimist" vil jeg kalle meg nå.  I løpet av uken som har gått siden jeg dro til Singapore har A har blitt bedre.  Sterkere.  Sjangler, snøvler, roter mindre.  Ansiktet er fremdeles skevt.  Samsyner er fremdeles ikke på plass.  Stemmen er fortsatt rar, litt fremmed,  ganglaget er fremdeles nølende, usikkert, asymetrisk.  Men hodet fungerer stadig bedre - hun oppfatter mer, ler mer, humoren sitter løsere, og hun har mer krefter.  Da jeg snakket med henne på Skype fra hotellrommet i Singapore, sa hun selv at hun følte at det begynner å løsne.  

"Jeg føler at jeg kommer til å bli meg selv igjen," sa hun.  

Jeg landet fra Singapore lørdag morgen.  Lørdag kveld hadde vi vår første krangel siden slaget i juni i fjor.  Selv om det ikke var en fullstendig likeverdig krangel, slik vi kunne ha før slaget, så var det alikevel deilig å konstantere at A ikke var flat som en pannekake, at hun ikke begynte å gråte, at hun ikke begynte å snakke om slaget, men at hun holdt tema, at hun brukte alle sine gamle triks for å "vinne", at hun faktisk tok igjen med mer trøkk enn på lenge.  I tiden etter slaget har det ikke vært rom for uenighet;  hun har vært for flat, for sårbar, for opptatt med sine egne ting.

Men på lørdag opplevet jeg at jeg kunne trøkke på litt mer, og i det jeg fadet vekk fra vår diskusjon, rett før jeg sovnet, tenkte jeg at dette kommer til å gå seg til.  

Det som er fint med våre krangler, er at de aldri truer vårt forhold.  Før slaget visste vi alltid at kranglene var noe som aldri var "farlig," bare noe vi trengte å gjøre for å minne hverandre om at vi var jevnbyrdige.  

Siden slaget har den jevnbyrdigheten vært forrykket.  Nå følte jeg for første gang at vårt gamle liv kommer tilbake.  

Søndag hadde vi konfirmasjon for H.  A hadde invitert sin søster K med barn A og B til å komme på overnatting dagen før konfirmasjonen for å hjelpe til med å sminke H.  De kom lørdag kveld, og vi var i seng ved midnatt.  Søndag var jeg oppe i halv åtte tiden.  Løp meg en tur i skogen.  Vi var syv til frokost, og K lagde omelett.  Jeg ga H øreringer fra Singapore som hun fikk om morgenen (S fikk også et lite kjede for å døyve misunnelsen over all oppmerksomheten som ble storesøsteren til del). 

Klokken fem over ti oppdaget vi at H skulle ha vært på Rådhuset for fem minutter siden, og jeg kjørte en stresset og nysminket datter til Rådhuset mens jeg reflekterte over at tiden flyr.   Kvart på elleve var resten av gjengen der.  Vi hadde møtt mannsterke frem -- besteforeldre, A, S og jeg, min tante H, H´s lærer og hennes mann, As søster med fetter og kusine.  En veninne.

Etter den flotte sermonien, dro alle de andre hvert til sitt mens vi dro hjem til oss for å hvile.  Vi hadde planlagt å ha konfirmasjonen rett etter sermonien, men for å gi A en liten pause, hadde vi utsatt selskapet til kl. 15.  Vel hjemme fikk jeg skrevet ned talen og sortert bilder til en liten kavalkade, mens A sov som en sten. 

Kl. 1445 ankom vi selskapslokalene hvor alt var dekket i stand, og kl. 15 kom de første gjestene.  A parkerte seg ved inngangen -- strålende vakker i en lyseblå kjole, og ønsket alle de nesten 60 gjestene velkommen.  

Da vi hadde satt oss gikk vi rett på As tale.  Hun hadde skrevet en flott tale som jeg hadde printet ut med ekstra store bokstaver.  Hun klarte såvidt å lese de første setningene før stemmen brast.  Hun kommenterte sin egen gråtelabilitet, tørket tårene og fortsatte.  Dette var ikke noen vanlig konfirmasjon.  Hun tok seg raskt inn, og holdt en nydelig tale til sin datter, full av kjærlighet, humor, gode observasjoner.  Slag eller ikke slag.  Skriveførheten er intakt, tenkte jeg mens jeg satt med venstre arm hengende på min datters stolrygg, mens vi så utover alle våre nærmeste familie og venner, og lyttet til A tale.  

Etter hovedrett var det flere taler.  Jeg holdt en jeg hadde skrevet på forhånd hvor jeg snakket om den for tidlige fødselen og de utfordringene hun har hatt det siste året.  G, As mor, holdt en flott tale.  L, min beste venn og Hs fadder holdt en flott tale. H, min tante holdt en strålende tale.  Vår yngste datter holdt en tale som jeg hadde fått henne til å skrive.  

S elsker å holde taler.  Hun lar ikke en sjanse gå fra seg, og på lørdagen hadde vi jobbet på hennes tale til storesøsteren.  

"Jeg vil si at hun har betydd så mye for meg," sa S da vi øvde på kjøkkenet.  

"Hvordan da?" spurte jeg.  "Kan du gi noen eksempler?  Talene blir alltid mye bedre hvis du kan være konkret.  Show, don´t tell.  Gi eksempler.  Vis hvordan hun har betydd noe for deg."    

"Jeg har alltid villet gjøre de samme tingene som henne," sa lillesøsteren.  "Hun fikk meg til å høre på lydbøker," la hun til etter å ha tenkt seg om. 

"Si det," sa jeg.  "Skriv stikkord.  Hva mer vil du si om henne?"

Og slik holdt vi på.  Tilslutt hadde hun skrevet en flott tale.  Jeg printet ut med ekstra stor skrift.  Ti sider ble det. 

Da hun holdt talen var det ikke et øye tørt.  Spesielt ikke da hun snakket om hvordan H hadde holdt rundt henne og passet på henne på sykehuset i New Jersey i fjor sommer og om hvordan de skulle være venner resten av livet.  Jeg kunne allerede ane konturene av enda en familiehistorie som skal få vokse seg bedre og bedre med årene.   

H hadde også skrevet en kort konfirmasjonstale, og hun holdt den uten å nøle da det var hennes tur.  Både A og jeg var stolte og nervøse på hennes vegne, slik man skal være, tenkte jeg.

Etter middag var det hjemmebakte kaker og beundring av gaver.  Mens barna (som ikke er så små lenger) løp rundt, snakket vi med så mange av gjestene vi rakk.  Jeg hadde en hyggelig prat med Hs lærer T som var der med sin mann.  

"H har jo taklet dette på en flott måte," sa hun.  "Det er jo ikke en selvfølge at en tenåring skal takle en slik situasjon," fortsatte hun.  "Mange ville nok ha fått seg en skikkelig smell."

"Jeg har egentlig ikke tenkt på at H ikke skulle klare det," sa jeg.  "Det har liksom ikke vært tenkelig."

"Nei, men det sier kanskje noe om dere," sa S, en nær venn og tidligere klassekamerat.  

"H har vokst på denne situasjonen," sa læreren.  "Hun har gjennomgått en fantastisk utvikling det siste året, hun har blitt sikrere, bedre på skolen, hun er i ferd med å finne seg selv."

Gavebordet var overdådig.  H har ikke vært så opptatt av gaver.  Da vi ba henne lage ønskeliste, sa hun, "ja men hva trenger jeg da, pappa?"  En varm takk til alle de som anstrengte seg for å gi henne fine gaver og som bidro til at hun fikk en stor dag som hun ikke vil glemme.  

Vi dro hjem med fire bokser kaker og bilen full av presanger ved halv åtte-tiden.  Mandag brukte vi til å bare være sammen.  Sose rundt i huset.  Rydde i Hs presanger.  Gå en tur i skogen.  H hadde begynt å pakke til neste helg.  Da skal hun og jeg til Amsterdam -- min presang til henne.