Fredag: Vi er på vei til Amsterdam

Det er fredag ettermiddag, og H og jeg skal til Amsterdam i dag. A og S er på vei til gården hvor de skal slappe av i helgen.  Sommeren er rett rundt hjørnet, og om tre uker er det et år siden A fikk slag.  Tiden flyr. 

A har vært litt gråtelabil de siste par dagene.  Føler at det ikke går fremover.  Jeg tenker at hun kanskje er redd for at jeg ikke skal "holde ut."  I går da jeg bar opp noe tøy fra kjelleren hvor hun nettopp hadde gjort ferdig en treningsøkt, ga jeg henne en klem, og da ble hun spak, tynn i stemmen, og sa, "jeg håper bare du holder ut."  

"Selvfølgelig holder jeg ut," sa jeg.  "Det er ikke slik det fungerer."

"Det tar bare så lang tid," sa hun mens jeg holdt rundt henne.  "Det føles som om det ikke går fremover."

I dag hadde vi morgenen sammen.  Jeg kjørte A til synspedagog kl. 11.  Tok meg en kaffe og jobbet på nettverket i en kaffesjappe i nærheten.  Spiste lunch sammen med A etter avsluttet økt.  

"Det skjer noe med synet mitt," sa hun.  "Jeg merker at det blir bedre.  Jeg ser fremdeles dobbelt, men når jeg sitter i en bil kan jeg i blandt ha samsyn.  Og jeg kjenner at det kommer seg.  Men det har vært en smell.  Livet er så sårbart."

"Jeg tenker at det likegodt kunne ha vært meg," sa jeg.  "Jeg sitter her, effektiv og rask, mens du sjangler rundt.  Det kunne ha vært meg."  

"Det kunne ha vært hvem som helst.  Det er det som er så rart.  Livet er så sårbart."  Hun drakk av latten.  "Jeg tenker på noe vår venn E sa da han var innom," sa A og skiftet tema.  "Det var veldig hyggelig at han kom innom.  Men han sa at det var vemodig å se meg.  Det blir jeg så provosert av.  Det er liksom feil ting å si.  Det er ikke noe vemodig med dette.  Ordet gir et inntrykk av endelighet som jeg ikke er klar for i det hele tatt.  Det er jo ikke noe synd på meg.  Det er ikke trist.  Dette er livet.  ´Vemodig´ er kanskje et ord man bruker om andre, men det gjør meg bare irritert når jeg hører det brukt om meg.  Livet er sårbart, ja.  Men definitivt ikke vemodig.  Jeg synes synd på dere.  På deg som må holde ut med meg.  På jentene.  Men ikke på meg."

"Nei, det er ikke synd på oss, og jeg likte heller ikke bruken av ordet ´vemodig.´.  Jeg har det fint.  Jeg har fått noe annet enn det jeg hadde regnet med, men jeg har kanskje fått noe mer.  Jeg har et fullt liv, et liv fullt av mening, fullt av oppgaver.  Jeg kan ikke be om noe mer.  Skulle jeg vært misunnelig på andre?  Skulle jeg tenkt at det var urettferdig fordi om noen jeg kjenner har tjent mer enn meg?  Eller har giftet seg med noen andre enn meg?  Eller er friskere enn deg?  Nei, det er en helt umulig tanke.  Det er ikke synd på meg.  Det er ikke synd på deg.  Du har ditt intellekt intakt.  Du kommer til å komme tilbake.  Du kan skrive.  Du er litt rusten i venstre hånd.  Det kan du trene opp.  Du ser litt dobbelt.  Det tror jeg kommer til å gå over.  Det er tøft men vi klarer oss."

"Jeg trodde det skulle ta tre uker å bli frisk igjen.  Det går så sakte.  Det føles ikke som om jeg blir noe friskere.  Jeg blir deprimert av å se bilder av meg selv.  Mitt selvbilde er slik jeg så ut.  Det er slik jeg ser på meg selv."  A holdt hånden over høyre side av ansiktet.  Jeg så den "friske" ansiktsdelen, den gode gamle A stirret mot meg slik hun gjorde fra forsiden av avisen for noen uker siden.  En halv A.  "Men når jeg ser meg selv på bilde eller på video, så gremmes jeg."

Slik snakker vi i mellom slagene.  A trener og trener.  Jeg raser rundt, mellom ærender og jobbing og matlaging og familieliv.  Lagde en god thaifiskesuppe på onsdag.  I dag på vei til Amsterdam for å gi min eldste datter H den presangen bare jeg kan gi henne:  tid sammen.  Det gleder jeg meg til.