Fredag ettermiddag

Sitter på en kafe, venter på A som er på manuell terapi i dag. Har kjørt inn fra hytta hvor vi har vært siden onsdag kveld. Mens vi er på bytur er jentene hos bestemor og bestefar, godt plassert mellom høns, bikkjer, hester og kattunger. Gradestokken viser femten grader, trærene har såvidt begynt å bli grønne, Dix sover dovent på plenen, linnerlen har forlengst blit husvarm, og vi gleder oss til sommeren som bare er drøye fire uker unna.
Det er hektisk. Søndag drar jeg til Singapore, kommer hjem på lørdag, dagen før Hs konfirmasjon. Satser på et askefritt luftrom over Frankfurt og Oslo på hjemveien. Regner med å skrive konfirmasjonstalen på hjemveien, og bordplasseringen skal vi finne ut av i kveld. Vi blir seksti gjester, valgt ut av H. Tiden flyr. H gruer seg til å holde tale.
I går gikk vi igjennom gamle bilder. Jeg blir så sentimental! Når jeg ser hvor mye jentene har vokst, hvor mye som har skjedd på ti år, når jeg innser at jeg har blitt eldre, at A har blitt eldre, at tiden renner ut, nådeløst, mens vi beveger oss fremover i livet, mens vi blir syke og friske, mens jentene får nye innsikter, mens de utvider sine sirkler, blir mer og mer uavhengige, mens trekkfuglene kommer og drar, årene som passerer, sirkler som gjentaes, og i går kveld, med et glass rødvin, bare ett glass, og jeg blir sentimental, sitter der foran pcskjermen, med armen over As skulder, med klump i halsen, med tårer i øynene, ser på alt som har vært, tenker på hvor fint det var, hvor lite flink jeg var til å forstå hvor fint det var, hvordan alt har forandret seg, hvordan vi er eldre, men også hvordan alt er like bra nå, livet med våre barn er like fantastisk nå som det var for ti år siden. Det gjelder bare å se det nå. Være tilstede nå mens alt skjer.
Det å se livet vårt -- årene som har gått -- gjennom en fotolinse, gir en voldsom vilje til utvikling, til å finne tilbake til det som var før slaget og til å uansett nyte det vi har hver eneste dag.
Jeg merker at jeg trenger disse påminnelsene om hvor fantastisk A er, hvor fantastisk vår lille stamme er, oppe i elendigheten i kjølvannet av slaget som har truffet oss alle. Når jeg blir minnet om dette, våkner jeg til liv, kjenner jeg ny kraft, og A snakker om hvordan de som tør å være svake også er de sterke.
"Jeg føler ikke at jeg har mistet noe av min indre styrke," sa hun forleden. "Jeg er den samme. Jeg er sterk. Jeg tåler dette. Det er rart, men det at jeg gråter i blandt, gjør at jeg ikke brenner inne med så mye. Og jeg tror jeg kommer til å komme ut på den andre siden med en helt annen forståelse av hva det vil si å være handicappet. Jeg kommer til å ha en helt ny innsikt i forhold til å forstå hva det vil si å måtte sloss for livet. Jeg tror det vil gjøre meg bedre til å se folk, til å snakke med folk, og jeg tror saget har gjort meg til en enda bedre journalist. Og jeg er overbevist om at jeg skal fortsette med det jeg er god på. Før kunne jeg si at jeg skulle gjøre noe helt annet. Jobbe i butikk. Jobbe som gartner. Nå kan jeg ikke det lenger. Nå er det skriving som gjelder."
"Du har jo de tre viktigste tingene en god journlist trenger," sa jeg. "Du har journalistisk teft; du vet instinktivt hva en god vinkling er, hva som er en god sak, og du ser saker der andre ikke ser dem. Du har et fantastisk lag med folk. Du får tillit og alle føler instinktivt at du har integritet. Folk tør å betro seg til deg, og du er en fantastisk lytter. Og når du først har materialet, har du en gnistrende penn - både som skribent og redaktør. Du har publisert nesten hver dag i tyve år. Jeg tror du kommer til å komme tilbake til å skrive. Og jeg tror det er en god strategi."
"Alle de tingene er jo der. Riktignok er jeg litt slakk i den ene hånden, men det kommer til å gå seg til. Om jeg sjangler litt, det lever vi fint med. Bare jeg får synet på plass...Bare jeg ikke blir så fort sliten...Men jeg føler at jeg får mer kraft for hver dag som går."

Onsdag da jeg kom fra jobben var hun sliten. Hun hadde stått på hele dagen, vært på trening, ryddet huset, fikset i hagen. Torsdag sov hun store deler av dagen. Gikk en liten tur. Spiste en sen middag.
I dag våknet jeg tidlig, og A var våken. Vi snakket om fremtiden, om slaget, om viktigheten av å være åpen om det som har skjedd. Ved halvnitiden satte jeg en rundstykkedeig. Løp meg en tur mens deigen gjorde seg ferdig. Da jeg kom tilbake, lå A på alle fire utenfor huset og klippet busker. Jeg rullet ut rundstykkene, stekte egg og bacon, serverte jentene i titiden. Deretter satt vi og pratet. Laget ønskeliste for H (som ikke er så opptatt av presanger). Så på bilder sammen. Ryddet frokost før A og jeg dro inn til byen.
Mens vi er i byen i dag skal vi kjøpe en kjole til A. Vi skal handle noe elektronikk og pakke noe tøy til helgen.

Det er stritt, men jeg føler en slags indre ro og visshet om at ting kommer til å ta tid, men de vil ordne seg. Det er en god følelse.