Torsdag: Det svinger

Det går opp og ned. Når folk spør hvordan det går vet jeg aldri helt hva jeg skal si. Jeg må jo si at det går bra, og jeg føler jo også det. Men både i går og i dag var A flat.
"Jeg føler ikke at det er noen fremgang," sa hun med en flat stemme i går morges. Vi skulle tidlig avgårde, og mens jeg kledde på meg i ekspressfart, slet hun med å få på seg klærene. "Alt går så sakte." Hun begynte å gråte. "Jeg vil så gjerne være meg selv igjen. Jeg vil bare at alt skal bli normalt igjen. Ingenting er normalt."
"Det kommer til å ta tid, men du gjør jo fremgang," sa jeg. "Du har gjort fremgang mens jeg var i Singapore. Du gjør fremgang hver uke. Men det er ikke alltid så lett å se, og spesielt ikke for deg som er en del av bildet. Det er derfor det er viktig at vi lager videoer, tar bilder, setter oss mål og lager objektive måleenheter - hvor lang tid du bruker på å gå en spesiell runde eller på å gjøre en spesiell oppgave."
I går fulgte jeg A helt opp hos synspedagogen. I dag tok hun en taxi til fysio. Jeg limte det lille hudfargede loddet på høyre øye før hun dro, og da hun satte seg inn i taxien, la jeg merke til at hun gråt igjen.
"Vi burde gjøre flere ting sammen," sa hun før hun satte seg inn. Etter at hun hadde kjørt, tenkte jeg at det kanskje var tanken på at vi ikke gjør nok ting sammen som fikk henne til å gråte.
Men det går bedre. Hun blir sterkere. Hun tåler mer, holder ut mer, men sjangler. Har ikke helt kontroll på hodebevegelsene eller på venstre hånd. Men det blir bedre. Jeg sier det til meg selv hele tiden.