Lørdag på hytta

Da jeg våknet opp i dag morges etter fire timers søvn, forstod jeg at jeg ikke hadde krefter til å hive meg på flyet til Malaga for å være tilstede i bryllupet og fly hjem igjen søndag.
I går var jeg var ikke i seng før nærmere midnatt etter en jobb utenbys, og da klokken ringte kl. 0400 innså jeg at flyet med avgang kl. 0640 fikk dra uten meg. Delvis var tanken på flyturen turretur til Malag på ett døgn relativt avskrekkende, og delvis forstod jeg at det ble for mye i forhold til A og jentene. Neste helg jobber jeg, helgen deretter skal vi i bryllupsfest på lørdag før jeg drar på en ukes jobb tur til Asia. Jeg rekker akkurat hjem til konfirmasjon for H, og den siste helgen i mai drar vi til Amsterdam. Slik fortsetter det nesten ut juni, og det kuliminerer i åtte dager til New York og London før sommerferien begynner.
I går var jeg med A til legen. Hun kom til kontoret før meg, og mens hun ventet, leste hun en avis. Da hun var ferdig med avisen, forsøkte hun å kaste den over på et bord på pauserommet, men bommet.
En mann så morskt på henne og sa "det går ann å rydde opp etter seg."
"Hadde jeg kunnet gå skulle jeg gjerne ha gjort det, men jeg har hatt slag," sa A høyt med slurete stemme. Mannen trakk seg forsiktig tilbake.
Da hun fortalte meg dette, merket jeg hvor sint jeg ble og hvor mye sinne gjerne vil ut. Hvilken idiot, tenkte jeg først. Men, på den annen side, hvis man er på et legekontor så er man jo der fordi man har noe som ikke fungerer. Kanskje denne mannen rett og slett var der fordi han manglet dømmekraft eller fintfølelse eller innlevelseevne eller intelligens? Hva vet vel jeg? Men det fikk meg til å tenke på skiløperne som slo A på staven i vinter fordi hun hadde bred stavføring.
Da vi var kommet inn til legen ble det mye snakk om NAV og penger. Vi lurte på hva som skjer når A nå nærmer seg ett år med sykemelding. T, vår fastlege, fortalte oss at vi må søke om noe som heter AAP hvor Pen er en forkortelse for penger.
"Bare jeg slipper å krangle med dem," sa A, og begynte å gråte bare ved tanken. "Jeg er så lei av å måtte krangle. Det er akkurat som om jeg mistenkliggjøres. Som om jeg vil være syk! Det er en veldig vond og nedverdigende følelse."
"Hvis det er noe så kan jeg krangle med dem for deg," sa T og det virket beroligende.
Jeg merker at jeg ser hele materien med sykemelding helt annerledes nå enn før slaget. Det føles nesten som om vi friske mistenkeliggjør de som ikke kan jobbe. Vi er et samfunn hvor vi defineres ut fra hva vi gjør. I USA er det enda mer påfallende. Det første du blir spurt om er ikke hvem du er men hva du gjør. Og hvis du ikke gjør noe, hvem er du da? Det føles som om vi mistenker alvorlige syke mennesker som gruppe for å bare ville slippe. At man er litt lat. Hvis du ikke gjør noe er du heller ingen.

Nå sitter jeg på hytta. Vi skal spise om noen få minutter hos svigers. Jeg gleder meg til en rolig helg, gleder meg til å spille sjakk med S, lage rundtstykker i morgen tidlig, gå runden vår som vi også gikk forrige helg. Det er fremdeles mye å glede seg til.
Mens alt pågår, kverner hodet, A, slaget, konsekvensene, hva det betyr for oss som familie, hva det betyr for jentene, alt dette tenker jeg på nesten uavbrutt, drømmer om det, det er altoppslukende, skremmende og lærerikt.