Tirsdag morgen på hotellet i Singapore -- hva er egentlig uflaks?

Klokken er fem om morgenen, og jeg våknet døgnvill med en drøm om at jeg syklet rundt i Singapore med en gammel kompis på baggasjebretet mens vi snakket om Ustaoset og familiekultur og løftet sykkelen over kanter og hindringer. 
Jeg våknet av skallebank -- hodet dunket etter to øl til en sen sushimiddag i går kveld, og det slo meg at livet ikke er hva det var og at selv ikke lettøl tåler jeg lengre.   
Utenfor hotellvinduet ser jeg tusen lys fra containerhavnen -- utsikten er ikke akkurat spektakulær.  Hotellet er ikke spektakulært heller, men det gjør ingenting.  Jeg er her for å jobbe, og mest tenker på A som er hjemme, som ikke kunne gå i 17-maitoget med S, noe min fantastiske svigermor tok seg av. 
Jeg ringte hjem før jeg la meg i går kveld.  Da var klokken elleve om kvelden her i Singapore og fem hjemme på gården.  H (15) var mest opptatt av passordet til iTunes, og vi snakket om da vi var her i fjor. 
"Det føles så lenge siden," sa jeg.  "Jeg føler meg liksom ikke hel uten at du er med meg.  Jeg gleder meg til du kan være med meg på reiser igjen."
A fortalte at hun hadde gått tur. 
"Jeg er jo så skeiv," sa hun, og jeg kunne høre at hun var sliten, hørte at hun snøvlet når hun snakket.  "Bare en kort tur så er jeg helt utkjørt.  Det er helt uvirkelig.  Det er som om jeg er på ferie fra meg selv, at den egentlige meg bare er ute en tur, og nå tenker jeg på at jeg kanskje blir sånn for alltid.  Det er helt forferdelig.  Jeg kan jo ikke hjelpe til med noen ting, jeg klarer ingenting."
"Du blir jo stadig bedre," sa jeg.
"Jeg føler ikke at jeg blir noe bedre."
"Det er ikke så lett å se fremgangen når du sitter midt oppe i den.  Det er derfor det er så viktig å dokumentere det som skjer.  Da er det lettere å kunne se tilbake og se hvor vi har vært tidligere."  Jeg kunne høre hvordan stemmen hennes snurpet seg sammen.  "Det er klart du blir bedre," sa jeg.  "Og hvis du ikke blir det så klarer vi det også."
"Jeg er så lei av å være syk."  Jeg kunne høre at hun gråt, og jeg merket at jeg følte meg litt maktesløs.  "Når dere kommer hjem kan jeg ringe dere på Skype.  Da kan vi i hvertfall se hverandre på video,"  sa jeg for å trøste henne, og tenkte i samme øyeblikk at det var en typisk manne-replikk.  Jaja. 
Selv her i Singapore tenker jeg på A hele tiden, bearbeider det som har skjedd, forsøker å forstå hva det betyr for oss, forsøker å oppfatte hva vi har mistet, og kanskje hva vi har fått. 
Vi har hatt uflaks, ja, men samtidig har vi vært heldige som ikke har mistet A.  Og når det gjelder eget liv, går det egentlig ann å ha uflaks?  Sett med andres øyne, ja, men sett med egne øyne, kan man ha uflaks, eller er det egentlig en uvesentlig betrakning?  Jeg stiller sjelden spørsmålet fordi jeg føler at svaret er uvesentlig, fordi svaret kanskje ikke engang eksisterer, et spørsmål som krever en vilje til å bare sette seg selv opp i mot de som har andre og tilsynelatende lettere liv.  Samtidig kunne det vært like naturlig å sette sitt eget liv opp mot de som hadde det vanskeligere.  Og kanskje mest naturlig -- ikke sammenlikne i det hele tatt.  Mitt liv er kun mitt.  As liv er kun hennes.  Vårt liv sammen er kun vårt.  Vi har ikke hatt uflaks.  Vi har fått livet i fleisen, vi har fått nye utfordringer som vi MÅ deale med, som vi MÅ forholde oss til -- slik alle mennesker, alle levende skapninger får utfordringer -- og som krever en fleksibilitet for å komme igjennom.  Det å sammenlikne liv kommer det sjelden noe godt ut av.  Og hvem ville byttet med andre uansett?  Som A alltid sier når jeg tenker på hva som kunne ha hendt hvis man hadde valgt annerledes i livet:  Da hadde du ikke vært sammen med meg. 
Og det å være sammen med A er det største jeg har opplevet.  Det å finne akkurat den personen som jeg til de grader har klikket med.  Det har vært det viktigste, det deiligste og det største som har skjedd i mitt liv.  Vi passer så godt sammen, vi er et så sterkt team -- selv nå med A sjanglende rundt -- er vi et sterkt team.  Vi har en kjærlighet i mellom oss som brenner med en stabil, intens flamme.  Tanken på å ikke treffe A, å ikke være sammen med A er helt fremmed.  Tanken på at livet skulle vært annerledes er det er fungere bare ikke -- selv om livet akkurat nå er ganske fremmed, er annerledes, er -- som A sier, "som å være på ferie," en slags annerledes tillstand som bare ikke stopper.
På søndag skal vi ha konfirmasjon for H, vår datter på 15. Hvis jeg ikke stoppes av aske, lander jeg i Oslo lørdag morgen.  Men jeg er her skal jeg skrive en tale til henne.  Det er kanskje noe av det viktigste jeg gjør mens jeg er her.  Det, og det å bare være tilstede i det øyeblikkets intensitet, øyeblikket som strekker seg inn i evigheten, og som jeg har vært så heldig å få en liten flik av.  Alt som ligger bak oss er borte.  Alt som ligger foran oss er muligheter, og det er egentlig bare oss i øyeblikket som teller.  Det er der jobben gjøres og livet leves.