Fredag med sol

A er avgårde til fysioterapeut, jentene er på skolen, kjøkkenet er ryddet, og som vanlig har jeg nesten ikke rukket avisen.  Men til gjengjeld fikk jeg meg en løpetur med Dixie i otta. 

"Jeg synes egentlig vi har det veldig fint, pappa," sa S til meg før hun sovnet i går.  "Mamma blir stadig bedre, det går bra på skolen, H er fornøyd.  Vi har funnet en fin rytme.  Og snart er det sommerferie." 

Ja, vi er inne i en god rytme nå.  Dagene passerer hverandre, nesten som et steppelandskap sett fra et togsete, telegrafledninger øverst i togvinduet som svinger ned og opp, ned og opp, mil etter mil, mens steppene, det flate forutsigbare landskapet, livets prærie, dekker den nedre del av togvinduet.  Dag etter dag, det samme landskapet, denne lille fliken av evigheten under stjernehimmelen: våkne opp, vekke barn, lage frokost, smøre matpakker, ta farvel, jobbe, jobbe, komme hjem, lage middag, gjøre lekser, drikke kaffe, går tur med bikkja, rydde huset, falle i seng, forsøke å lese en bok, kjenne søvnen som trenger seg på, bokstavene som ikke lenger sammen sammen, drømme, kjenne trekken på tærene fra det åpne vinduet, høre suset av skogen tidlig om morgenen, høre As jevne pust ved siden av meg, sette føttene ned på det kalde soveromsgulvet, og kjenne at enda en dag er i gang.  

Slik passere dagene, ukene, helgene, mens landskapet forandrer seg umerkelig, mens A blir stadig raskere til bens, litt mindre sliten, litt mer samsynt, litt lettere til bens, litt mindre utstø, og jeg merker at vi er i ferd med å finne tilbake til en slags likevekt, et nytt ekvilibrium, en slags hverdag -- ikke den samme som før, men dog en hverdag, en slik man kanskje ikke tenker så mye over, men som savnes intenst når krisen river vekk forutsigbarheten.  

Jeg gleder meg intenst over det forutsigbare, det hverdagslige, nyter stillheten, nyter den stille styrken inne i meg, nyter vissheten om at vi kan mestre selv dette, at vi klarer oss  -- en visshet som er en av de positive bivirkningene ved å oppleve noe forferdelig.