Søndag morgen på hytta

Jentene ligger fremdeles i sengen. Jeg sitter nede i stuen. Dixie har fått mat. Jeg har satt en rundstykkedeig. Det er stille. Skyfri himmel. Vi har sovet i åtte timer.
A og jeg ble sittende oppe i går etter at vi kom fra gården. Jentene svinset rundt mens A og jeg tok oss et glass vin. Vi snakket om hvor mye vi gleder oss til sommeren. A snakket om hva hun skal gjøre når hun blir frisk.
"Hva legger du i det å bli frisk?"
"At jeg kan smake maten. At jeg kan se ordentlig. At jeg ikke føler at jeg hovner opp i munnen når jeg spiser. Det gjøkke no om jeg sjangler litt. Bare jeg kan ha sex og gå på jobben. Gjøre helt dagligdagse ting. Kanskje blir jeg litt tykkere enn jeg har vært. Det spiller ingen rolle. Jeg vil bare kunne leve et helt normalt liv. Det viktigste er at det ordner seg i ansiktet. At nervene kommer i gang i gjen. At jeg får igjen samsynet. Nå fungerer hver øye normalt, men de spiller ikke sammen. Men det tror jeg de kommer til å gjøre. Jeg føler det på meg. Det er rart å se på de videoopptakene du gjorde i fjor. Da ser jeg jo at øyet har blitt mye bedre. Men jeg ser også at jeg gikk stødigere i oktober enn jeg gjør nå. Når jeg ser videoer fra den første tiden ser jeg også at armene mine er slankere. At jeg er tynnere. Det er akkurat som om slaget har ´satt seg´ på en måte, at det har fått virke på kroppen i snart et år.
"Det er rart, men det føles ikke som jeg har hatt sommer på to år. Hele sommeren i fjor forsvant ved at jeg fikk slaget på sommerens første dag. Nå gleder jeg meg bare vanvittig til sommeren. Til å løpe. Jeg vil klare å løpe når sommeren er over. Til å svømme med I, min barndomsveninne som har sagt hun vil svømme med meg hver lørdag. Til å sykle. Jeg håper at når sommeren er over så kan jeg klare å sykle. Og jeg håper at jeg kan kjøre bil igjen. Bare jeg får igjen samsynet så kan jeg kjøre bil."
Vi snakket om artikkelen og alle reaksjonenen også. Jeg tenkte at jeg ikke har fått svart alle som sendte meg hyggelige tekstmeldinger.
"Det er rart, men det er akkurat som om jeg er en slags storesøster for veldig mange," sa A etter at jeg hadde skjenket henne en skvett av portvinen som jeg hadde hatt stående.
"Det er ikke så rart," sa jeg. "Du er jo en usedvanlig trygg og tydelig dame. Selv nå med slaget er du det."
"Ja, du har rett i det. Jeg holdt på å si at jeg står veldig støtt, og selv om jeg ikke står så støtt akkurat nå, så gjør jeg det alikevel rent metaforisk."
"Jeg kjenner nesten ingen som er så trygg som deg," sa jeg. "Kanskje med unntak av moren din."
"Det er veldig rart. Men jeg har alltid følt meg slik. Har alltid følt meg sterk."
"Sånn tror jeg det var mange som opplevet moren min også," sa jeg. "Hun var også en storesøster, og en som mange så opp til. Spesielt andre kvinner. Det er rart hvordan det er mange paraleller mellom deg og min egen mor. Og selvfølgelig også litt skremmende at dere begge fikk hjerneslag på nøyaktig samme alder, 43 år."
Vi snakket mer om slaget. Om hva som gjør at det er så mange som besøker bloggen hver dag. Om den burde gies ut i bokform.
"Det kan hende," sa jeg, "men først må vi se hvor vi ender opp. Jeg tror den store erkjennelsen for meg har vært at hjemkomsten fra Catosenteret lille juleaften ikke var slutten av 2. akt, men slutten på første akt. Din hjemkomst representerte ikke slutten på alle komplikasjonene, men snarere begynnelsen på annen akt, akten som tar opp mesteparten av handlingen."
"Ja, det er helt klart at selve slaget i seg selv ikke representerer noe annet enn selve komplikasjonen i historien, det som setter i gang handlingen. Men det er jo etter hjemkomsten fra rehabilitering, det er da den virkelige handlingen starter. Det sentrale tema er joo hele den prosessen vi skal igjennom -- delvis med å bli frisk -- men også i den grad man ikke blir det, den erkjennelsen man selv skal få om at ting ikke blir som før.
"Det er rart, men i de bøkene og avissakene jeg har lest om slag, legges det så stor vekt på selve slaget, dramatikken rundt det øyeblikket det inntreffer. Jill Bolte Taylor snakker masse om hvordan det var akkurat da. Men det er jo ikke den egentlige historien. Jeg kan forstå at det er fristende å velge selve slaget fordi handlingen er fortettet og skjer over et kort tidsrom. Men det er jo den lange seige kampen tilbake som er spennende." A tok en slurk før hun fortsatte.
"Jeg tror også at ditt perspektiv er mer interessant enn mitt; du kan skrive mindre sentimentalt om det som har skjedd. Du kan filtrere bort min selvmedlidenhet og selvopptatthet på en måte jeg ikke kunne ha klart selv. Og jeg tror helt avgjort at ditt perspektiv som pårørende er mer spennende enn å lese om meg som snakker om meg."

Tidligere i går, på gården hos As foreldre, diskuterte vi jentenes reaksjon over middag. As søster syntes S, vår yngste datter på 11, var vel krass i måten hun snakket til A på.
"Jeg har også reagert på det," sa jeg. "Men jeg tror det er lett å glemme at S også er sterkt berørt av dette. Hun har på en måte mistet moren sin. Hun opplever slaget slik vi alle opplever livet; utfra hva det har betydd for oss. Vi er oss selv nærmest. For henne har det betydd at hun har vært uten den aller viktigste omsorgspersonen, at hun i praksis har mistet moren sin. S er rasende på A og selvfølgelig dypt ulykkelig over det som har skjedd. Når vi snakker om hennes sinne, kan hun si at hun opplever sitt eget sinn som en sorgreaksjon -- en selvinnsikt som overrasket og imponerte meg -- og jeg tror at det er viktig at vi lar henne få ha denne reaksjonen. At hun får lov til å reagere slik hun reagerer uten at vi skal fortelle henne hva som er ´riktig´ reaksjon. Det er lett å glemme dette, og jeg synes ikke at du eller andre har noe med å mene noe om at hun er frekk eller rappkjeftet eller uforskammet. Hun er i en ekstremt tøff situasjon, en situasjon som også forsterkes fordi hun allerede har et handicap selv som svaksynt som gjør at hun allerede har nok å bale med."
Etter samtalen tenkte jeg at jeg kanskje var litt krass, men at jeg blir i forsvarsposisjon når jeg føler at noen er inne og vil oppdra jentene. Jeg vet jo at de rundt oss mener godt. Men i blandt er veien til helvete brolagt med gode intensjoner.

I dag morges hadde jeg også en samtale med H, vår eldste datter på 14. Hun skriver masse, og jeg har foreslått at hun skal skrive om sin reaksjon, om sine opplevelser i året som har gått.
"Men det er ikke noe spennende. Jeg er så lei av slaget. Det er kjedelig." Jeg satt på sengekanten og leste det hun hadde skrevet kvelden før.
"Jeg er sikker på at Anne Frank også syntes livet i dekning var kjedelig," sa jeg.
"Nei det var ikke kjedelig pappa. Det var spennende. Jeg skulle ønske vi kunne leve i dekning, at vi kunne oppleve krig."
"På mange måter er vi i en krig nå," sa jeg. "Det at mamma har fått slag er en slags krig. Ikke like grusom som en ordenlig krig, men en krig i den forstand at vi må legge alt annet til side. En krig i den forstand at vi ikke vet hvordan ting går. At vi ikke vet om hun blir helt frisk. At vi ikke vet om hun kan få et slag til. At vi ikke vet, og at vi er sårbare."
"Det er noe annet pappa," sa H.
"Ja, men det er mange paraleller. Jeg tror at hvis du skriver om dine opplevelser av det som skjer nå, så vil det være nyttig for deg å lese når du blir eldre."

Nå er deigen klar. Nå skal jeg rulle ut rundstykker, la dem heve, pensle med egg, strø på sesamfrø, og steke dem i 11 minutter etter at de har hevet. Etter frokost skal vi gå en tur ned til sjøen, gå runden vår som A ønsker å kunne løpe innen sommeren er over. Deretter skal vi tasse rundt, lese noen aviser, steke noen vafler, drikke espresso og spise lunch, ta eln lur og slappe av før vi kjører hjem til en enda en ny arbeids og treningsuke.