Mandag på Sagene

Klokken er litt over ni, og jeg sitter på en kaffebar og venter på A som er på yoga.
"Det rare er at jeg ikke har fått dårligere selvtillit av slaget," sa hun i bilen før vi parkerte og jeg geleidet henne inn til trening. "Jeg har kanskje fått bedre selvtillit. Det er som mamma sier, ´ikke tenk på jobbing og slikt. Det ordner seg.´ Jeg er liksom ikke så bekymret. Venter på at øynene skal bli samsynte så jeg kan se. Venter på at jeg skal kunne løpe, sykle, kjøre bil igjen. Skrive igjen. Men jeg tror jo at alt kommer til å ordne seg. Jeg synes jentene klarer seg så fint. Jeg er så stolt av dem, hvordan de blir mer og mer selvstendige, hvordan de faktisk har vokst på som har skjedd."
"Har du den samme yogalæreren i dag som fortalte deg at du var helt i grøfta," ville jeg vite.
"Ja, det er den samme dama. Hun er grei nok. Jeg foretrekker faktisk at folk bare sier hva de tenker fremfor folk som ikke gjør det. Det er lettere å forholde seg til, lettere enn folk som snakker deg etter munnen. Lettere enn folk som først i ettertid forteller deg hva de faktisk tenkte. Da er det greiere med en yogalærer som sier akkurat det hun tenker. Såpass må man tåle."

Nå har jeg nesten 90 minutter helt for meg selv hvor jeg kan sitte her og nyte en kaffe helt alene. Jeg føler at jeg lever i suspense, jeg lever i et vakum, i en slags unntakstillstand, men samtidig vet jeg fra tidligere kriser at det er viktig å nyte ting mens de skjer, vet at det er nå livet er her. At all dritten som treffer oss bare er endel av livet. Det er ikke personlig. Nothing personal.
I går så jeg en video av en mann som hadde tatt bilde av seg selv hver dag i seks år. Flere tusen bilder av et ansikt som gradvis eldet gjorde inntrykk og var en påminnelse om hvor viktig hver dag er, og hvor uvesentlig den er når den er over.
Men, hver dag når vi våkner opp, når A sjangler ut av sengen, når jeg ser ansiktet hennes, ser skjevhetene, da tenker jeg, kommer det til å bli slik? Er det slik det skal være? Er dette starten på et annet liv, et liv hvor vi fokuserer på mindre ting, nærere ting, hvor vi ikke planlegger de lange reisene, hvor reisen er det livet vi livet akkurat nå.
"Vi vet jo ingenting," sa A i går kveld før vi hadde sovnet, mens vi lå i sengen. Jeg leser ofte høyt fra New York Times til hun sovner. "Vi vet jo ikke hvor frisk jeg blir. Alt er oppe i luften. Vi er virkelig på en reise. Vi vet ikke hvor lang den er. Vet ikke om den stopper, om den er midlertidig eller permanent."

Fredag formiddag var A og jeg i et møte ang. Hs konfirmasjon. Mens vi var der, ringte det en irritert person og kjeftet på A fordi Dix var løs i skogen. Det som hadde skjedd, var at S hadde luftet henne, og i et uoppmerksomt øyeblikk hadde Dix sett sitt snitt til å sette avgårde. Vedkommende var SFO leder og var ute i skogen med barn fra skolen i nærheten.
"Dere må komme med en gang," sa han til A. "Det er veldig stressende med hunden som så gjerne vil ha grillpølse."
"Vi er nede i byen akkurat nå, men vi kommer så fort vi kan," sa A. "Du kan jo eventuelt slippe henne så går hun hjem."
Etter at møtet var ferdig, ringte jeg vedkommende tilbake for å bekrefte at vi kom så snart vi kunne. Da jeg var ferdig, begynte han å kjefte på meg. Hvorfor kunne jeg ikke ha bikkja i bånd etc.
"Hunden er en førerhund," sa jeg. "Var datter er svaksynt. Hun mistet kontrollen ved et uhell. I tillegg har jeg en kone som er nede med slag. Så for å være helt ærlig så har jeg allerede nok å tenke på og desverre har jeg ingen plass til å bli utsatt for det jeg oppfatter som kjeftingav deg. Og jeg må innrømme at det ´stresset´ du snakker om fortoner seg som ren sutring. Jeg beklager at jeg ikke takler dette," sa jeg, og merket til min egen overraskelse at jeg var i ferd med å begynne å gråte, en slags blanding av raseri og gråt, og jeg måtte stoppe for å puste. "Vi kommer så fort vi kan. Mer kan vi ikke gjøre. Du får bare håndtere det eller la bikkja løpe," sa jeg før jeg beklaget og la på.
Da vi kom hjem, gikk umidelbart H og A ut i skogen og hentet Dix. Innringeren var vesentlig spakere da han så A, og det hele gikk fint. Senere da vi var hjemme, sa nabogutten T som går på SFO, "han er ikke noe hyggelig mot oss heller."
Men nå starter dagen her, og jeg kommer ikke på mer å fortelle akkurat nå.