Søndag

I går var vi i et middagsselskap med tre andre par.  Vi kjente fire av de seks andre, og vertskapet tok seg spesielt godt av A.  Men alikevel ble hun sliten, mer og mer fraværende, og på et tidspunkt, da hun skulle snakke om slaget, fortalte hun om hvordan hun forsøkte å holde blikket festet på målet.  

"Jeg snakket med min yogalærer om dette," sa hun mens de andre lyttet interessert.  "´Jeg føler at jeg går på en line,´sa jeg  til henne.  ´Føler at jeg hele tiden må holde blikket festet på målet der fremme, livredd for at jeg skal falle av linen.´ Da sa yogalæreren, ´men A, det er jo åpenbart at du har falt i grøften.´"

I det hun kom dit i historien ble stemmen tynn og hun begynte å gråte.  Jeg la armen rundt henne, og tenkte at jeg håpet jeg aldri treffer yogalæreren.  

"Det å undervise i yoga betyr tydeligvis ikke at man vet noe om empati," sa verten.  

Da vi kom hjem ved ett tiden var A tydelig sliten.  Når hun blir sliten blir hun enda mer ustø til bens, hun får enda mer problemer med synet og da vi la oss, gråt hun igjen.  

"Det er så forferdelig å ikke være til noen nytte," sa hun.  "Jeg føler ikke at jeg kan bidra med noen ting."  

"Det er ikke riktig," sa jeg.  "Jeg synes du bidrar en masse. Bare det at du er her er viktig.  Tenk hvilket tap det ville vært hvis du ikke var her.  Tenk hvordan vi ville hatt det da." 

Vi sovnet ved halv to tiden, og ved halv åtte tiden hørte jeg den dempede bjeffingen Dix bruker for å varsle om at hun skal på do.  

Jeg merket at jeg var irritert.   

"Jeg vil ikke stå opp," sa jeg, halvt i søvne. "Jeg vil sove mer enn seks timer.  

"Hun må ut," sa A. 

"Jeg vet det men jeg vil ikke ut.  Hun kan vel vente."

"Da går jeg ut med henne," sa A.

"Nei, du skal ikke ut med henne.  Og det irriterer meg når du presser meg til å gå ut ved å si at ´ellers gjør jeg det.´ Da du var frisk var det greit nok for da kunne du faktisk gjøre det.  Men jeg klarer ikke å se deg bruke tre kvarter på noe jeg kan gjøre på tre minutter.  Og når du insisterer på at enten jeg eller du skal gjøre det, føler jeg at du setter meg i en posisjon hvor jeg ikke har noe valg, hvor jeg MÅ gå tur med den hersens bikkja.  Jeg har sovet seks timer, huset ser ut som en svinesti, og jeg vil sove litt til.  Jeg skal servere deg, jentene, og da får Dix komme bak i køen.  

Jeg stod opp, slengte på meg slåbrokken, lukket døren forsiktig bak meg, følte at jeg var en helt, forsøkte å minne meg selv på at jeg var sulten og derfor antagelig morgengretten, gikk ned i første etasje som så ut som en slagmark etter at jentene hadde vært alene hjemme.  Sjokoladepapir i sofaen, snackspapir, halvtomme brusflasker, middagen jeg hadde servert dem før vi dro (hamburgere fra grill) stod fremdeles på kjøkkenbordet, og selv rester fra fredagsens middag kunne skimtes (jeg var på jobb fra fredag kveld til lørdag ettermiddag).  Jeg gikk ut med Dix, hentet avisen, tasset en liten tur inn i skogen (slåbrokk og tøfler;-), fikk Dix med tilbake i huset, og la meg igjen.  Lys våken.  

Klokken halv ti kom begge jentene inn i sengen, og vi småsov/pratet og jeg leste høyt fra New York Times fra min mobil telefon om Grekenland og de andres (de kaller dem PIGS landene, Portugal, Italia, Grekenland og Spania) gjeldskrise.  En av de tingene NYT rapporterte var at flere selskaper hadde problemer med å hente inn penger i aksjemarkedet.  

"Hva slags emisjoner er det snakk om pappa," ville S (11 år) vite.  "Private, rettede, eller offentlige?"  I det siste har S bestemt seg for at hun vil jobbe med finans. 

Kl 1030 sto jeg opp, skiftet lodd på As øye, ryddet første etasje mens de andre sto opp, laget frokost, hjalp H med tannpuss, klippet Ss negler, og serverte te, kaffe, juice, brød, pålegg.  Da jeg skulle ned i kjelleren for å hente mat, oppdaget jeg hvorfor Dix hadde vært så desperat.  Døren til spiskammerset stod åpen, og jeg kunne skimte et gnaget hull i siden på den store ti kg. papirsekken med hundefor.  Ikke rart hun var desperat på morgenkvisten!

Mens vi spiste frokost, stilte S spørsmål om alt mulig rart som vanlig.  Hun lurte på hva som skal til for å kvalifisere til å ha en sekretær. Hva det vil si å være en sjef.  Hvor mye penger man trenger for å starte et hedgefund.  Om det vil være lurt å investere i Google.   Om hun kunne få renter på de pengene jeg skylte henne.  Om H hadde mer talent en henne (H har skrevet en flott særoppgave om Rasputin).  Ikke vet jeg hvor hun tar det fra.  

Etter at jentene hadde gått fra bordet, snakket A og jeg sammen.  

"Jeg føler ikke at jeg blir noe bedre.  Det tar så lang tid.  Det rare er at jeg kan se helt fint på hvert øye separat.  Det er det som er problemet," sa A.  "Men den gode nyheten er at jeg ikke har noe vondt.  Jeg blir bedre, ikke værre.  Det er liten sjanse for et nytt slag."

---

Klokken er snart seks.  Søndagen har løpt forbi.  Nå er vi ferdige med middag.  Utenfor er det vakkert vårvær.  Vi drar snart hjem, og med litt flaks rekker jeg å ta meg en løpetur før dagen er over.  

Nå skinner solen.  Vi er på besøk hos As søster.  Jeg merker at jeg tenker mye på A hele tiden.  Hva kommer til å skje med henne?  Blir hun frisk?