Torsdag på vei til synspedagogen.

Sitter ved frokostbordet med lyden av oppvaskmaskinen i bakgrunnen.  Frokosten er unnagjort, jentene er på skolen, kaffen begynner å bli kjølig, og vi har hørt morgennyhetene så mange ganger at radioen er skrudd av.  Om få minutter skal jeg kjøre A til synspedagogen i Nydalen.  

I går var en vanlig dag.  A var først hos synspedagogen og hjemme ved ti tiden.  Etter en times hvile på sofaen ble hun hentet til tennistrening av en veninne.  Etter tennistreningen (som gikk fint, "hun tar jo alle ballene bare jeg klarer å plassere dem i nærheten av henne," sa HE da de kom tilbake), tok hun seg en ny lur.  Deretter kom E, en hjelper som ryddet huset og handlet inn matvarer.  A lagde middag i går (mens jeg løp meg en tur i skogen).  Etter middag serverte jeg kaffe, og A dro deretter på korøvelse.  Før hun dro, hørte jeg henne på telefonen med en veninne.

"Jeg vil høre om folk som blir friske," sa hun.  "Når jeg hører om noen som ikke har blitt friske, sier jeg bare ´blablablabla,´ det kan jeg ikke bruke til noenting.  Gi meg en solskinnshistorie.  Gi meg noe å strekke meg etter.  Jeg skal bli helt frisk.  Ferdig med det."

Moren til en god venn av familien ringte i går.  Hun lurte på hvordan det gikk.

"Ja, jeg leser jo bloggen, så jeg vet jo egentlig alt," sa hun. "Men jeg ville bare si at jeg tenker så mye på dere."

"Det går fremover.  Sakte fremover," sa jeg, alltid litt usikker på hva jeg skal si når noen spør.  Man vil jo gjerne gi noen gode nyeheter, og det er jo fremgang å spore.  

"Ja, fortsett å si det," sa hun.  "Dere er flinke til å fokusere på det positive."

Men nå må vi dra.  Dagen venter!

(Foto: Espen Sjølingstad Hoen)