Onsdag: Vi gikk på snørra i går.

I går gikk A og jeg tur i snøføyken. Det var glatt på de snødekkede staurene som skientusiastene har lagt ut i skitraseen, og vi balanserte med gummistøvler i snøføyka; jeg førte, og hun holdt meg hardt i min venstre hånd.
Plutselig rykket det i A, og før jeg fikk sukk for meg datt hun som en nakkeskutt elg i søla. Rett ned gikk hun, og før jeg viste ordet av det, var også jeg tatt med i fallet. Jeg falt mykt på toppen av A, omtrent som to potetsekker på toppen av hverandre, og jeg hørte hvordan jeg moste luften ut av kroppen hennes i fallet. Jeg veier jo over 90 kilo.
I det jeg falt, tenkte jeg at hun slo seg. Et øyeblikk var det stille, og jeg kunne kjenne hvordan vi begge gynget lett der vi lå i myrsøla.
Kom hun til å begynne å gråte? Ville hun oppfatte dette som et nederlag? Som enda en bekreftelse på at hun ikke engang kunne gå en enkel tur i skitraseen?
"Det skulle vi hatt på video," sa hun før jeg fikk tenkt videre. Hun begynte å le. Først en liten knegging mens jeg hjalp henne opp. "Fy faen, det gjorde vondt." Jeg børste sne vekk fra treningsbuksene hennes. Jeg hørte hvordan latteren økte på. "Og du datt rett oppå meg. Det var jo nesten som om det skulle vært på film."
Vi begynte å le. Hennes latter fikk meg til å le. Min latter fikk henne til å le. Jeg kunne høre hvordan hun gikk opp i fistel, hvordan stemmen hennes er endret av lammelsen i høyre side av ansiktet.
Hun gråter mye mindre enn før, tenkte jeg. Hun har blitt sterkere. Går bedre. Fremdeles sjangler hun, men hun har blitt bedre. Loddet på øyet som gjør at det får hjelp til å lukkes hjelper. Hun sier selv at det er manglen på samsyn som er den største bøygen for balansen.
"Bare synet kommer blir balansen bedre," sa hun mens vi gikk videre, leende. "Men jeg merker at det blir bedre. Jeg merker at jeg går litt støere. Selv om jeg fremdeles sjangler. Selv om jeg fremdeles har en dott i høyre øre, selv om øynene ikke snakker samme språk, selv om venstre side av kroppen er nummen."
Jeg har tatt bilder og videoer mer eller mindre hver dag siden hun fikk slag i fjor sommer. Nå ser vi på de tidlige filmene og hun kommenterer dem.
"Herregud, jeg var jo helt ute!" kan hun utbryte, sittende på kjøkkenet med en kaffe i hånden. "Øyet mitt var jo helt dødt! Se på dette."
Og jeg ser hvordan hun var og hvor mye hun har kommet seg, hvordan det høyre øyet som nå nesten kan lukke seg, som kan følge bevegelse, som ser nesten normalt ut, bare litt større enn det venstre, hvordan det var helt uten bevegelse, hvordan jeg kunne bevege en finger foran ansiktet hennes og se at kun det høyre øyet fulgte bevegelsen.
Jeg tenker at det er viktig å hele tiden dokumentere fremgangen slik at vi kan ha noe å måle oss mot. At det er vanskelig å se fremskritt når du sitter midt oppe i det, og at det å ha noe å se tilbake på er like viktig som det å ha noe å se frem mot.
A har såvidt også begynt å lese mail igjen. Hun skriver fremdeles klossete, roter med bokstavene, spesielt på venstre hånd, sliter med å lese hva som står på skjermen, men det går fremover. Om kveldene sitter hun og koser seg med alle hilsnene på Facebook. Utrolig hvor mange som følger med, sier hun. Ja, sier jeg, det er utrolig, sier jeg. Det er motiverende, sier hun. Ja, det er deilig å føle at folk bryr seg, sier jeg.
"Det føles nesten normalt," sa S i går kveld da jeg sa godnatt til henne. Etter middag hadde A laget sjokoladekake til H som belønning for at H hadde klart å finne frem i byen på egenhånd. Vi forbereder Hs konfirmasjonsfest, og i går fikk hun kjøpt seg ny kjole. As søster K var med i butikken, og A satt hjemme på kjøkkenet og kommenterte bildene av H i prøverommet som K sendte via MMS.
Men nå må jeg avbryte. Tre morgener i uken kjører jeg A på fysio, yoga og i dag -- synspedagog. Deretter drar jeg på jobb og As mor henter A kl. ti og kjører henne hjem.
Ha en fin dag!