Venteværelset, Morristown Memorial

A har lagt seg på en sofa, og sover som en sten. Vi sitter nesten alene i en giga ventesal med plass til minst 60 mennesker. En stor flatskjerm dekker den ene veggen, og viser en advokat, direkte fra en rettsak som legger frem bevis for at en mann har forgiftet konen. Vi har nettopp gått igjennom den vanlige rutinen med å forsøke å forklare hvordan dopplerundersøkelsen vi nå venter på skal bli betalt, og det erfaringsmessig 20-30 minutter. Undersøkelsen vi venter på er for dr. Levitz, han vil se på en gammel blodpropp for å se om den er der enda, og for å forsøke å forstå alle symtomene.
A og jeg har vært på diner og spist alt for fet mat, omgitt av altfor fete mennesker. Tenk deg, alle disse menneskene er her i sine helt vanlige liv, lunch med kollegaer, med barnebarn, med barn, sier A mens hun spiser helt uten å søle helt til hun skal helle i litt mer milkshake og bommer på glasset.
Tidligere idag fikk jeg en telefon fra vår flittige pådriver, Reine, care manager på Atlantic Rehab. Jeg er skikkelig irritert på kontoret til dr. Baskin, sa hun. En av partnerne der tilhører den samme menigheten som jeg. Jeg skal filleriste ham litt. Fortelle ham at de ikke kan være så opptatt av penger. Alt handler da ikke om penger! I mitt stille sinn tenker jeg at jeg må få sendt noe fersk god norsk laks til henne når dette er over. Etter at hun har ringt, ringer jeg jentene. Snakker med H som vil vite når vi kommer hjem, og som jeg tror forstår at det er viktigere å få A hjem uten risiko enn at hun kommer fort hjem. H var glad for å høre at A kunne bevege høyre øye.
Ikke mere å fortelle herfra. Detaljene fra amerikanse venteværelser, de grønne vegg til vegg teppene, de hahogneybrune møblene, fjernsynet, det hele blir litt kjedelig etterhvert. Nå vil vi bare hjem, selv om vi ser at det kan ta litt mer tid.