Torsdag

Det er ikke lenger så mye skrive nå. Dagene tikker forbi. Solen skinner utenfor vinduet på Faircourt. Amerikanerne gjør seg klare til å dra på ferie, august er den store feriemåneden her, og sakte men sikkert blir A bedre til å gå, til å snakke, til å holde balansen, til å koordinere øynene, og sakte, sakte begynner det å gå opp for oss hva som har skjedd. Som en god venn, også han en tidligere slagpasient, nå frisk og fin, sa på telefonen, "ikke glem at slag er ikke en sykdom, det er en ulykke."
Igår var jeg hele dagen sammen med A på ARI. Vi begynte kl. 0900 med PT - physical therapy. Der trente hun armene med noe som så ut som sykkelpedaler men med håndtak hun holdt i mens hun sveivet i vei. Dessuten hadde hun ulike øvelser for å trene opp synet, og vi avtalte at vi senere på dagen skulle sjekke ut Nintendo Wii som er bra for å trene opp syn-koordinasjon. Jeg hadde glemt mobilen min, og måtte kjøre tilbake til Faircourt for å hente den -- en ca. 40 minutters kjøretur. Mobilen har vært helt avgjørende i denne tiden. Jeg har faktisk hatt to -- en med norsk og en med amerikank simkort. Jeg har brukt mobilen til å skrive eposter, til å blogge (jeg har et lite eksternt keyboard), til å ta bilder til bloggen, til å sende fakser, til å ta notater fra møter, fra å ta opp samtaler med leger og andre, til teksting, og til å vekke meg om morgenen.
Da jeg kom tilbake, hadde jeg en samtale med vår venn Reine som har vært i kontakt med forsikringsselskapets leger, som har forsøkt å koordinere de ulike legene, og som enda ikke kunne bekrefte at de hadde hatt kontakt. Hun hjelper meg også med å få tak i alle dokumentene jeg gjerne vil ha med for å unngå at vi trenger å finne opp hjulet flere ganger når vi kommer tilbake til Norge.
Deretter hadde vi speach theraphy med Tina. A sitter da med elektroder festet til den delen av ansiktet -- høyre side -- hvor hun ikke har kontroll på nervene og Tina sender elektriske impulser som visstnok bidrar til at A får mer førlighet. A sitter med et speil foran seg, og mens jeg videotapet, gjorde hun ulike tunge og leppeøvelser, noen av dem beskrevet på et eget ark. Idag skal vi lage en instruksjonsvideo med Tina som viser disse øvelsene, slik at vi kan fortsette å trene på dem senere. Jeg kommer til å legge ut klippet på YouTube slik at også andre med slag kan ha glede av hennes tips. Etter Tina rullet A rett over til mer trening. Nå var det gåing -- hun klarer nå nesten å gå uten hjelp, men Kay, fysioterapeuten, holdt henne såvidt i beltet bak på buksen. "De er ikke nådige disse folka her," sa A fornøyd. "De kjører meg, og det er jo bra. Ellers kjeder jeg meg bare." "Det er bra. Lengre skritt. Sånn ja!" ropte Kay oppmuntrende mens A med møysommelige skritt beveget seg nedover gangen. Deretter ut i gangen, og opp og ned trapper. "Det er viktig at noen går bak deg når du går opp trapper, og foran deg når du går ned trapper," sa Kay. "Vekommende må også sikre seg, ha et godt tak i gelenderet, slik at de ikke taes med i fallet hvis du skulle miste balansen."
Tilbake i treningssalen måtte A spasere langs en rød linje mens hun holdt seg fast i to stenger som gikk paralellt med gulvet i hoftehøyde. Kay satte et stort speil med en vertikal rød linje foran henne. A gikk først fremover, så baklengs etter at Kay hadde demonstrert. "Veldig bra, ta en pause," sa Kay. "Jeg klarer etpar til," sa A som ikke ville gi seg.
Kl. tolv spiste vi lunch på meal management rommet. Åtte pasienter i rullestol -- A den desidert yngste -- satt langs bordene med overdimensjonerte frottesmekker knyttet rundt halsen. A hilste på alle, kunne navnene på alle bortsett fra to som var nye og introduserte meg. De nye ble introdusert av en av meal management trenerne. "This is Rosie and Paul. They are the new kids on the block today. Paul and Rosie, this is A..." hvorpå hun ramset opp navnet på alle som i tur nikket til nykommerne. Man kan si mye om amerikanerne, men skikken med å introdusere mennesker til hverandre når man kommer inn i et rom er en god skikk som gjør at man føler seg sett og inkludert. Mens vi satt der, kommenterte A på de andre. En eldre mann ble rullet ut av en dame i rød jakke. "Det er Bob," sa A. "Hun i rødt er ekskona hans." "Så trist å måtte bli pleiet av ekskona," sa jeg. "Det er bedre en ingenting," sa A som rett var. Mens det ble spist i dyp konsentrasjon -- jeg hadde kjøpt meg mat i kafeteriaen i etasjen under: roastbeef sandwich, fruktjuice, Dorito og kaffe, -- gikk insturktørene, alle damer, rundt og ga gode råd. "Skal vi skaffe deg litt eplesaus istedet for epler Jerry? Blir eplebitene for store. Derja Rosie, så flink du er til å drikke idag."
Flere av pasientene hadde med seg pårørende -- flere av dem allerede godt kjent med A.
I det hele tatt er A nå på hilsern med alle her. Når vi spaserer ned korridoren til rommet hennes, roper hun inn til de andre pasientene, "How are you today John," og "You look great today." "Jeg er jo veteran her nå," sier hun til meg. "Fem uker, da kjenner man jo rutinene. Men jeg gleder meg enormt til å komme meg hjem," legger hun til, som om jeg ikke vet det.
Etter meal management er det pause frem til kvart over to. Jeg ruller A tilbake til rommet hvor hun sovner omtrent før jeg har forlatt rommet. Jeg setter meg i bilen på parkeringsplassen, og mens jeg halvsover i førersetet og lurer på om det kan være carjackings på ARI´s parkeringsplass -- jeg har jo sett noen episoder av Sopranoes, kommer det en thunderstorm, et kraftig regnskyll med hagl. Det stopper like plutselig som det har begynt, og kvart over to er jeg tilbake til en allerede våken A som er klar for neste runde. A sitter på sengekanten på dobbeltrommet, i grønne bukser, sorte joggesko, en hvit tskjorte uten armer og ser blid og fornøyd ut.
Halv tre er vi klare for en ny treningsrunde. Nå får vi instruksjon i hvordan man skal trene på flyet for å motvirke blodpropper. Stående, sier Kay, kan du bøye knærene mens du står i midtgangen og holder deg fast i setet foran. Gjør det til du blir sliten. Deretter kan du presse deg opp på tærene og ned igjen, opp på tærene og ned igjen. Hun står ved et rekkverk og viser. A står ved siden av henne, på en myk matte som skal gjøre det litt mer likt slik det er på fly med et underlag som er litt vinglete. Når du sitter, forklarer Kay, kan du løfte bena opp på tå, så bak på helen. Alterner disse to til du blir sliten. Deretter kan du strekke bena fremover -- hvis du sitter på business class -- og dra tærene mot deg, og strekke dem fra deg. Deretter kan du strekke tærene fremover og skrive bokstaver til du blir sliten. Du kommer til å kjenne det i lårene også. Deretter kan du løfte knærene, gjerne mens du sitter rett opp uten å lene deg mot ryggstøet -- da får du tatt mavemusklene også.
Klokken kvart over tre er vi ferdige. Jeg er sliten og det er tre kvarter til neste time. Jeg stikker bort til Reine igjen for å sjekke statusen, og få kopier av noen dokumenter. Kl. 16 drar vi til et recreational room hvor vi får innføring i NIntendo Wii. A blir vist hvordan hun skal spille bowling. Det er effektivt, jeg kan se hvordan hun får trent opp det motoriske og det visuelle. Kvart på fem er vi ferdige, og jeg kjører oss hjem til Faircourt hvor A sovner mens jeg sjekker mail. Kl. halv åtte er jeg ferdig med å grille ribeyer og gjøre klar salaten. A får ikke lov til å skjære noe men har laget en god dressing. Vi er alene idag, og spiser i stillhet på det store kjøkkenet. Til dessert vil A ha peanøttis. "Jeg skjønner ikke helt hva som går av meg," sier hun. "Før kunne jeg ikke utstå peanøttis, men nå kan jeg liksom ikke få nok. Kan jeg få en til?" "Akkurat nå kan du få hva du vil." Jeg reiser meg og henter enda en Snickerbar fra den gigantiske fryseren som står i pantriet ved siden av kjøkkenet. Serverer henne en espresso med varm melk. Cl og Cy kommer i hver sin bil ved halv ti tiden. Da har vi akkurat rukket å se nyheter -- BBC World Service -- på den store flatskjemen de har over peisen på kjøkkenet. A er så sliten at hun knapt klarer å gå til bilen. Jeg forsøker å støtte henne, men hun sier bare, "ikke støtt meg så mye, dette må jeg fikse." Vi er slitne begge to. Vi kjører i stillhet de 20 minuttene tilbake til ARI. Fem på ti er jeg tilbake i bilen, hjemme kvart over. Snakker med K&E på veien hjem slik jeg gjør nesten hver dag, en hyggelig avslutning før jeg kommer hjem til et mørkt hus -- CL og Cy legger seg vanligvis ved halv-ti tiden slik de fleste amerikanere legger seg tidlig -- og jeg trekker meg tilbake til leiligheten jeg har i 2. etasje, leser mail, legger ut dagens videohilsen som vi har gjort rett før vi spiste, forsøker å regne på hva jeg skal betale av regninger når vi kommer hjem, og ved halv ett tiden legger jeg meg, leser raskt igjennom New York Times før bokstavene begynner å danse, før jeg merker at konsentrasjonen svinner hen og jeg sovner momentant.
Nå begynner en ny dag. Først skal jeg løpe meg en tur, deretter ringe forsikringsselskapet, ringe hematolog, lese mail, og herlig -- først ved 15tiden skal jeg innfinne meg på ARI.