Bestemor er død

Min aller kjæreste bestemor døde i dag morges kl. 0645, 97 år gammel, og jeg våknet til nyheten på epost fra pappa.  Hun kommer til å være endel av meg sålenge jeg lever.  Før jeg la meg igår kveld, skrev jeg dette:

Idag har jeg tenkt mye på bestemor som ligger for døden -- effektive, udødelige, elskelige og i blandt nådeløse bestemor, hele storfamiliens mor, bestemor, olemor, tante, venninne, nære venn, confidant.  Alle har vi sett til henne for inspirasjon, alle har hun konversert, beskjedent egentlig, uten å snakke noe særlig om seg selv, alle har hun hatt på besøk, servert mat til, drukket te med, snakket med alt mellom himmel og jord med.  Gjennom et helt liv har hun skaffet seg nye venner, og ettersom hun ble eldre, ettersom bridgevenninnene falt fra en etter en av slag, blodpropper, av kreft, bilulykker, selvmord og alkoholisme, mens hun holdt stand i sin leilighet i tredje etasje uten heis, på Frogner må vite, den samme leligheten siden før krigen, siden bygningen ble bygget, hele tiden har hun bodd der, hele tiden har hun gått opp og ned de trappene, hele tiden har musklene hennes fått bryne seg mot tyngdekraften på daglig basis, først løpende opp og ned, så gradvis saktere, til hun mot slutten måtte ta seg en pust i bakken på hver trappeavsats, mellom inngangen og 2. etasje, deretter 180 grader i en bue, en hvilepause på avsatsen i annen, før en siste full bue opp til sin egen inngang i tredje etasje, hvor det stod bestefars navn på døren, i tredve år etter at bestefar døde har hun beholdt hans navn på døren, døren vi har gått inn og ut av mens vi også har blitt eldre, saktere til bens, men mens det også har kommet til nye kull av barnebarn og etterhvert våre barn, oldebarna, som har kommet inn, ivret frem av sine foreldre som gjennom bestemor har ønsket å videreformidle noe av sin egen barndom til sine egne barn, og ikke minst, vi barnebarna som har hatt et ønske om å vise bestemor at, se, vi har også blitt voksne, vi fører slekten videre, vi er i vår beste alder nå, og du, oldemor, du holder ut, du står her å tar i mot, du baker julekaker i flere sorter, du sylter og baker og serverer mat, du slår dine sønner i bridge og går fremdeles i teateret og på pensjonistuniversitetet og på konserter med Oslo Filharmoniske, du ber oss ta med gamle aviser når vi går, inntil for noen år siden pleide vi barnebarna å hjelpe deg ned med vinterdekkene i kjelleren når våren kom, enda en omdreining på livets årelange syklus, ned i kjelleren med dekkene til den lille gule bilen du kjørte helt til for noen år siden, ned i kjelleren, ned i sportsboden, ned i disse katakombene hvor våre egne foreldre i sin barndom under krigen ble båret ned nattestid i grå ulltepper hver gang flyalarmen gikk og bestemors hjerte slo hastig, mens hun selv forholdt seg rolig, forsøkte å puste rolig, forsøkte å ikke la barna merke faren, i denne kjelleren som nå ikke lenger husker krigen, som ikke lenger husker den gamle oljefyren, hele bygningen har blitt modernisert, de gamle naboene forlengst døde, damen i etasjen over deg som fikk slag i badekaret, som ble kokt i varmt badevann og som lå der til vannet etterhvert kom ned til din leilighet og du gikk opp å fant henne.
Nå er de gamle leilighetene pusset opp, nå er det nye par med nye barn som har flyttet inn, som har bygget ut kjøkkenet og modernisert badene, som har lagt inn varmekabler og oppvaskmaskiner, som har lagt inn downlight i takene, som har lagt inn elektrisk markise med fjernkontroll, som har fått inn kabelfjernsyn med 90 kanaler, som har fått hevd på parkeringsplassene i gaten utenfor, som kjører til Hemsedal og Vasser og andre dyre steder utenfor Oslo når helgene kommer, nå er det statsansatte og ingeniører, leger og arkiteket som bor her.
Plutselig en dag faller du.  Plutselig sklir du på kjøkkengulvet, blir liggende i en stilling du med engang forstår ikke er naturlig.  Forsøker å kjenne om noe er brukket. Konstanterer at det er det.  Klarer å få trykket på nødtelefonen som du har rundt halsen.  Din eldste sønn kommer, sier nei, uff mor, dette var ikke bra, han får ringt til ambulansen, du blir kjørt til sykehuset hvor de tar blodprøver, legger deg i en seng, gir deg smertestillende, du får næring gjennom små kabler som kobles til kroppen din, du blir dårligere, tynnere, du går glipp av din ukentlige avtale med frisøren, du får ikke sminket deg, plutselig ser du gammel ut, du som bare er såvidt nitti, og vi rundt deg tenker at du snart skal dø, vi kommer i strie strømmer, gråter som piskede skinn, holder i dine knoklede hender, gir deg blomster, mens du er rolig, trøster oss, så så, dette går nok bra, sier du der du ligger med en brukket hofte, med et brukket håndledd, med blåmerker langs hele siden av kroppen, du snakker rart oldemor, du gir klemmer, nesten fremmede mennesker som gråter, som ikke vil at du skal dø, dine barnebarn kommer, voksne mennesker, noen med sine barn, dine oldebarn som du føler at du  ikke kjenner så godt men som du er veldig stolt av, som får deg til å tenke på din egen periode som småbarnsmor, herregud så lykkelig du var, og hvor slitsomt det var og hvor glad du var da barna ble større, og nå står de her, de voksne barnebarna, noen har med seg sine nye kjærester som du har truffet en gang før, og som klemmer deg,  mens andre avlyser utenlandsreiser, kommer hjem for å ta et siste farvel.
Men du kommer deg.  Du har ikke tenkt å gi deg riktig enda.  Du har mer på lager.  Du blir flyttet til rehabilitetering.  Du forunderer alle, trener iherdig hver dag.  I løpet av seks uker er du tilbake i leiligheten.  Riktignok har en operasjon ikke gått helt etter planen, du har vondt, men du klager ikke, du inviterer som om ikke noe hadde skjedd, inviterer barnebarna på lunch, på frokost igjen, du har en fremmedarbeider som leverer mat fra en lokal kolonial, du fryser oppskåret brød, en svigerdatter gir deg en oppskrift på et brød som er bra for førdøyelsen, du vinker fra kjøkkenvinduet når folk drar, står der og vinker til de runder gatehjørnet og forsvinner tilbake i sine egne liv, og om sommeren tar du bussen til Tønsberg eller Valdres og blir hentet av din sønn som frakter deg i båt til et landsted, du får bo i gjestehytta, med små blomstrete gardiner, du blir vekket med te på sengen av din svigerdatter, om kvelden spiser dere grillet laks, de serverer hvitvin og snakker om gamledager og om krigen og om hvor frisk du har blitt, du nyter solnedgangen, sitter opp lenge, og etter en uke blir du kjørt hjem mens besøkene står i kø.
Et års tid senere faller du igjen.  Du merker at du begynner å bli sliten av dette, men du gir deg ikke.  Du må ha en operasjon i kneet, den blir ikke helt som du hadde ønsket, igjen må du trene deg opp, igjen trener du deg opp, igjen flytter du inn i leiligheten, men nå får din datter fått satt inn en liten heis opp, ordnet av Hjelpemiddelsentralen, det kommer folk hjem til deg for å vaske, du vil heller trene, du får dem til å gå opp og ned i trappen med deg til du kan gjøre det alene.  Den lille heisen står ubrukt, du har ikke tenkt å gi deg.  Et av dine barnebarn forelslår at du bør dra på cruice, og du booker deg på Hurtigruta, tar den fra Bergen til Kirkenes og tilbake igjen midt på vinteren.  Får lungebetennelse på veien tilbake, må legges inn på sykehuset, og igjen tror alle at du skal dø, igjen kommer alle for å ta farvel, og igjen lurer du døden, blir friskere, kommer tilbake til din daglige rutine med å lese Aftenposten, med å følge nøye med på debattene på fjernsyn, lærer deg epost, viderekobler telefonen, chatter med et barnebarn i Paris, lærer deg å programmere fjernsynet slik at du kan se programmer når du vil, følger med på valget i USA, tenker at du skal klare å holde deg i live til din yngste sønn fyller 70, til ditt eldste barnebarn fyller 50, til et annet barnebarn gifter seg, til din datter får sitt første barnebarn, du klorer deg fast, fester blikket på stadig nye milepæler som holder deg flytende, men sakte, sakte griper en nesten usynlig hånd fatt i deg og begynner å trekke deg nedover mot det mørke.  Først legges du inn på sykehus, på Diakonhjemmet, og denne gangen er det klart at du ikke vil hjem.  Du klarer ikke å bo alene og dine barn leter etter et sted du kan bo.  Du blir flyttet til Gamlebyen, bor på et hjem der med indiske pleiere og gamle sjømenn som raller om kveldene.  Du mistrives, synker mer og mer sammen for hver dag, blir spak i røsten, pistrete i håret, armene dine som fyrstikker, du må hjelpes over gulvet i gåstolen som du tvilholder på med skelvende hender.  Etterhvert får dine barn deg over til Nordberghjemmet.  Du får et stort eget rom.  Det er lyst.  Du kan høre lyden av baller som treffer tennisracketer, slag utført av mennesker i sin beste alder.  Det blir vår.  Du ser knoppene skyte ut på trærene, du får mye besøk, dine barn henter -- på din anvisning -- ut dine kjæreste eiendeler fra leligheten, et bilde du kjøpte  i din ungdom fordi det minnet deg om Monet.  En stol du og Leif kjøpte hos Blomkvist etter at han ble professor.  En morter i messing som du alltid har beundret.  Et bor og en sofa som ikke er så god å sitte i, men som du alltid har vært stolt av.  Du får et nytt høreapparat som gjør deg i stand til å høre hva dine besøkende sier til deg, som gjør at de ikke trenger å rope til deg.  På 17 mai kommer store deler av familien, flere oldebarn leker, og dere sitter utenfor.  Noen har med mat, med kaker, og du får en serviett rundt halsen, og sitter i vårsolen i en rullestol mens de fremmøte tar bilder med mobilene sine som de senere sletter fordi de ikke vil huske deg slik du er nå.  Du er glad for besøket, du klemmer dine oldebarn med mindre forbehold, du trenger kroppskontakten, du knuger på de varme hendene fra familien, holder dem, nyter hvert sekund, kanskje tenker du at du lever på overtid, at det snart får være nok?  Du får smertestillende plaster av legen for smertene etter kreften som har blitt oppdaget, du sier, jaja, noe skal vi jo alle dø av, jeg har fått nok, jeg føler at jeg har fått nok, jeg vil bare ikke lide, er redd for smerten, ønsker ikke å få noen forlenget periode med smerte, ønsker ikke å miste din verdighet, du vil dø med verdighet, og etterhvert mister du mye matlyst, og de som har greie på det sier at nå er det ikke sålenge igjen.
På din 97 årsdag kommer en liten utvalgt gruppe av familien -- de som ikke er på sommerferie -- på besøk.  Noen har med kurver med bringebær som er det beste du vet, og det serverers bringebær med melis og fløte på hvite tallerkner lånt fra Nordberhjemmet.  Det drikkes kaffe, du blir oppringt på den overdmensjonerte mobiltelefon fra dine barnebarn i utlandet som skulle ønske at de var der idag, som ønsker deg alt godt og som håper de får se deg snart.  Om kvelden sovner du utmattet og lykkelig over alle i familien din som har vært sammen med deg og tenker at du har det bedre enn mange andre på din alder, at du har hatt et fint liv og at du savner faren din, han skulle sett deg nå, han skulle bare visst hvordan det gikk med deg, hvordan du har klart deg her i livet, om han bare hadde sett deg, men han forsvant for tidlig, han ofret seg for familien.
Mot slutten av juli merker du at stemmen din begynner å svikte deg.  Du får mer vondt i ryggen, du får mer smertestillende, og mens sommerstillheten ligger som et lokk over hovedstaden og folk sjekker værvarslingene på internett i håp om mer sommervær, merker du at kreftene tar slutt, du merker at dine barn er hos deg mer og mer, og du forstår at det går mot slutten og du konstanterer at det meste har gått som planlagt.