Søndag kveld på vei inn i 6. uke

Klokken er ti, og jeg er i ferd med å legge meg.  Våknet opp til eposten om at bestemor døde kl. 0645.  Det føltes helt numment, uvirkelig, og samtidig, noe jeg har forberedt meg på lenge, noe organisk, en slags lettelse, lettelse over at hun ikke skulle lide mer, lettelse over at hun fikk en verdig avslutning. 

Det er slik med dødsfall at de utløser sorg for alle mulige andre ting også.  En ting er sorgen over fraværet av bestemor, sorgen over at jeg ikke var der -- selv om det kanskje ikke hadde spilt noen rolle, sorgen over ens egen udødelighet, og også sorgen over det som har skjedd med oss i sommer som gradvis treffer meg som -- som små drypp kastet mot meg med stor hastighet, nesten som hagl.  Og da gråter jeg som et pisket skinn mens det høljer ned utenfor og det får meg til å gråte enda mer og det føles godt, og idet jeg tenker at det føles godt, slutter jeg, slik det tropiske regnet slutter her, reiser meg og tar meg en dusj. 

Jeg kjørte tidlig idag i nesten to timer for å spise frokost med en gammel kompis fra college som lever i ytterst fattigdom i upstate New York, en sultnere kunstner skal man lete lenge etter, og selv om jeg ikke egentlig hadde lyst til å være borte fra A, visste jeg at han gledet seg til å sees, og jeg tenkte at A ville ha dratt, og derfor dro jeg og var glad for det. 

Da jeg kom tilbake hit ved 15-tiden, satt A å konverserte et par som var på besøk hos Cl og Cy.  Hun hadde nettopp ryddet ferdig rommet vårt fordi Cl og Cy gjerne ville vise gjestene sine rundt i huset.  Hun hadde krøpet rundt på gulvet og ryddet.  Resultatet var at hun var fullstendig utkjørt da jeg kom -- tiltross for at hun hadde sovet store deler av dagen.  Dette blir noe av utfordringen -- å få henne til å ikke alltid ta ansvar, få henne til å gi litt mer f.  Det blir ikke lett.  Jeg kjenner henne, hun kommer til å pushe meg til å rydde like mye som hun gjør, brette klær like fint som hun gjør og jeg kommer til å slite meg ut -- uten at hun kommer til å være fornøyd med min måte å gjøre ting på.  "Enten gjør du dette skikkelig," kommer hun til å si, "eller kan jeg like gjerne gjøre det selv."  "Hva skulle jeg gjøre?" spurte hun meg idag jeg påpekte at hun måtte ta det med ro.  "Jeg hadde jo bedt deg om å rydde, og du hadde jo ikke gjort noe," sa hun til meg, fremdeles lett lespende -- "rydde" kom ut som "dydde".  "Vel, kanskje var det en spesiell dag idag," sa jeg.  "Det er jo ikke hver dag man våkner opp til en epost om at ens egen bestemor er død."  Samtalen utspant seg mens vi spiste pizza til middag på et pizzasted i nærheten.  "Jo, det var kanskje et litt dårlig eksempel," innrømmet hun.  Etterpå tenkte at det ihvertfall var bra at hun begynner å komme dit hvor hun pusher.  Det er et godt tegn.

Dessuten gikk hun som som enn litt alkoholpåvirket fjellgeit opp trappen idag -- en fot på hvert trinn, venstre fot på oddetall og høyre fot på partall -- mens hun knuget om det matte metallrekkverket med begge hender.  I morgen skal vi ha familie møte for å høre hvordan planen er videre.  Hun er fremdeles svimmel, men gjør fremskritt hver dag. 

God natt.