Torsdag kveld: hjemreise lørdag henger i en tynn tråd.

090730 kl. 23 på Faircourt.
Hovedpunkter: A er klarert for å reise hjem, men forsikringsselskapet legger kjepper i hjulene for oss. Selskap på Faircourt.

Spratt opp kl. 0730 og ringte forsikringsselskapet. Jo, de kunne bekrefte at de skulle snakke med hematologen idag for å kunne erklære A for "transportabel." Jeg brukte sikkert to timer igår på å koordinere alle de ulike legene. Jeg hadde samtaler med Skerker og idag med Levitz, hematologen, som begge erklærte at det ikke var noe i veien for at A kunne fly. Etter å ha snakket med forsikringsfolka, tok jeg meg en joggetur, jeg har nå en fin runde på 30 minutter som jeg har gjort jevnlig. Snittpuls 145, makspuls 180, 580 kalorier på en halv time sier pulsmåleren. Ikke nødvendigvis riktig, men motiverende.

Da jeg kom tilbake lå det åtte eposter å ventet på meg. Noen hyggelige og noen mindre hyggelige. Å fortalte at hun begynte hver morgen på jobben med å lese bloggen vår. Det var hyggelig. N skrev:

Da C nevnte at det er mange som spør om du/dere er triste fikk jeg lyst til å fortelle dere om NN (venninne a XX) som fikk slag i fjor. Ette en stund tok hun kontakt med en gammel bekjent som en nevrolog. Han sa til henne at om noen år kommer du til å tenke at dette er det beste som har hendt deg. Han påstår at majoriteten av hans slagpasienter opplever på sikt slaget sitt som noe konstruktivt og positivt. Det gir livet en ny mening, en ekstra dimensjon. Det syns jeg var godt å høre. Needles to say, NN ser noe bedre ut noen gang og er kommet seg svært godt. Det vet jeg A også vil gjøre.

Etter løpingen fikk jeg beskjed fra forsikringsselskapet om at de ikke fikk tilgang til MRI´en fordi sykehuset ikke ville gi dem tilgang. Jeg måtte ringe Reine, care manager på ARI, og hun sa at hun hadde faxet det til dem to ganger allerede. Deretter ringte de fra reisebyrået. Alle fly til Europa er fullbooket, men vi har to billetter til deg på lørdag. Vil du ha dem? I såfall må vi vite det snarest. Ellers forsvinner billettene. Presset økte merkbart. Jeg fikk ringt Reine igjen og bedt henne faxe MRI scannene omigjen til forsikringsselskapet. Hva holder de på med, tenkte jeg. Røyker de sokkene sine? Sitter de å løser Soduko? Hva driver de med. Forstår de ikke at vi har dårlig tid? At vi har liv som skal leves, barn som skal koses med, plener som skal klippes, koner som skal trenes, bestemødre som skal gravlegges?

Kl. 1230 dro jeg en tur på shoppingsenteret. Spiste lunch, tunfisk, nesten rå, deilig, leste NY Times, og handlet deretter presanger -- sjokolade, enorme gigaekser med ting jeg kunne tenkt å bare stappet i meg for å døyve stresset, deretter presanger til jentene, altfor dyre, men det har de fortjent, deretter kjøpte jeg en hanske til A som man ikke kan skjære igjennom. Genialt for henne som ikke merker om hun kutter seg i fingeren, som ikke merker at hun brenner seg før det lukter svidde fingre, lukte lukte, lukter det svidd her?

Det er utrolig hva man får høre når man forteller om sykdom. Ekspeditøren i en av forretningene, en eldre herre som var ubetenksom nok til å spørre om jeg var her på business, fortalte meg om at han hadde fått slag. Det var ikke grenser til detaljer. Måtte tilslutt rive meg løs for å rekke tilbake til ARI.

På veien fikk jeg en hyggelig SMS fra Y. "Rekkverk ok" stod det bare. "My man." skrev jeg tilbake. Da har vi ihvertfall fått satt opp gelender i alle trapper og langs veggen i annen etasje. Vi har fantastiske venner.

På parkeringsplassen på ARI ringte jeg til forsikringsselskapet igjen. De kunne fortelle at A var transportabel. De visste også at jeg hadde booket billetter. Vår transportavdeling jobber med saken, sa den iskalde metallstemmen fra callcenteret. Vi har fått beskjed om at de må en sykepleier med på flyet.

Den var ny. Hvor kom den fra? Vår lege her sa at det ikke var vits i å ha med noen lege. "Hvis det skjer noe oppe i luften er det ikke noe en lege kan gjøre alikevel," hadde han lagt til i en bisetning, som for å berolige oss. Og nå skulle plutselig forsikringsselskapet ha med en pleier.

Kunne det være en amerikansk pleier,
Det visste de ikke.
Kan dere sjekke.
Ja det kan vi.
Kan dere kontakt meg igjen?
Ja, det kan vi.

Ikke før hadde jeg lagt på med dem, så ringte hematologen dr. Levitz. "A har helt klart en tendens til å få blodpropp. Jeg tror slaget var et resultat av en liten propp som forårsaket blødningen. Jeg anbefaler at hun tar 40mg lovenox på flyturen, og at hun går på blodfortynnende etter at hun har kommet hjem. Indefinitely. Det er helt greit å fly. Jeg har hatt en skokk av folk som har ringt meg idag om din kone." Takk for at du ringte tilbake, sa jeg. Jeg har alle testene. Gir dem til en hematolog i Norge. Ja, de kommer til å forstå akkurat hva det dreier seg om, sa han. Hun har klart seg i ti år uten blodfortynnende, tenkte jeg. Jeg skal sjekke med ihvertfall en hematolog til før jeg aksepterer det på lang sikt.

Oppe på ARI gikk jeg rett inn til Reine. "Er du fremdeles sertifisert som sykepleier," ville jeg vite. "Ja, selvfølgelig," svare Reine smilende. "Du fleipet tidligere om at du hadde lyst til å dra til Norge. Var du alvorlig? Forsikringsselskapet insisterer på at vi må ha med en pleier. Vi kan ta med deg."
Hun tenkte seg om. Kan jeg være tilbake til tirsdag? Ja, det går fint. Jeg har et gyldig pass. Jeg ringer deg senere idag. Fint. Etterpå sendte jeg en mail fra mobilen til reisebyrået. Kunne de fikse det? Var det forsent? Nei, det burde gå. Alt går. What are friends for?

Derfra løp jeg ut og laget et videoopptak med logopeden. Jeg hadde blitt enige om at det ville være kult for A å ha en video med T som demonstrerte alle øvelsene. Jeg hadde lovet å gjøre det anonymt, slik at vi kunne legge det ut på YouTube til glede for slagofre med lesping over hele verden. Jo, det syntes hun var en god ide, og mens A hvilte på rommet, satte jeg opp mitt lille videokamera stilte det inn slik at vi kune ser munnen til T, og i løpet av 17 minutter gikk hun igjennom alle øvelsene. Det føltes ganske rart å sitte å se på en fremmed kvinne vise meg tungen sin og leppene sine på alle mulige rare måter. Jeg har aldri tenkt på tungen og leppene som et så intimt instrument, men når noen gjør de øvelsene T gjorde, så må jeg innrømme at jeg -- en erfaren mann på 50 + -- følte meg lett beklemt.

Etterpå traff jeg Reine som virket veldig motivert. Ryktet hadde tydeligvis gått rund hele avdelingen. "Vi skaffer deg gjerne en pleier til å bli med til Norge," sa M, resepsjonisten som vanligvis er relativt bister, med smørmyk stemme.

Fra ARI dro vi til apoteket hvor jeg plukket opp blodfortynnende. Deretter dro vi rett hjem til Faircourt hvor en skokk med partyplannere og kokker hadde tatt over kjøkkenet. I borggården raste det inn med lekre biler - fortrinnsvis tyske -- enten overdimensjonerte eller bittesmå sportsbiler med unge lekre mennesker som steg elegant ut på den nyrakede singelen og ble geleidet inn hovedinngangen. A og jeg stavret opp trappen -- det går mye bedre nå -- jeg bak og mor foran, med bestemte lett sjanglende skritt. Vel oppe skiftet A til badedrakt mens jeg ringte forsikringsselskapet og fikk en myk stemme som fortalte meg at det var stor trafikk. Jeg la på, geleidet A ned i badekåpe, og sammen svømte vi ti runder i bassenget før vi stavret oss tilbake igjen, inn gjennom det store kjøkkenet, opp trappen, og deretter skiftet A til selskapstøy mens jeg ringte forsikringsselskapet.

Etter ti minutters venting fikk jeg en uvennelig kundebehandler. Han insisterte på at jeg måtte gi ham personnummeret. "Vi må ringe deg tilbake," sa han. "Jeg kan ikke nåes," sa jeg. "Det er ikke mobildekning her og linjen går til en telefonsvarer. Kan jeg ringe tilbake eller vente?" Nei, det går ikke. Har du et telefonnummer. Jeg merket at jeg var iferd med å bli skikkelig sint. "Jeg ringer tilbake," sa jeg og la på. Deretter sendte jeg en mail hvor jeg etterhvert hissset meg så mye opp at jeg begynte å skrive med STORE BOKSTAVER.

Jeg snakket med noen hos dere tidligere idag ang. hjemtransport av A. Jeg fikk beskjed om at vi er klarert til å reise fra New York til Oslo, men at vi må ha med en pleier. Jeg har skaffet oss to billetter med avreise lørdag. Jeg kan også skaffe en billett til pleier, men MÅ VITE DETTE NÅ!!! JEG HAR ALLEREDE BILLETTER TIL OSS, MEN MÅ VITE NAVN PÅ PLEIER. DETTE HASTER. VI MÅ REKKE EN BEGRAVELSE I OSLO OG MÅ FLY UT HERFRA PÅ LØRDAG. HVIS VI IKKE KAN FÅ TIL DETTE NÅ BETYR DET AT JEG MÅ REISE ALENE TIL OSLO, MIN SLAGRAMMEDE KONE MÅ VENTE HER MENS JEG ER I OSLO. VI HAR TO SMÅ BARN I OSLO. KAN DERE FÅ FART I DETTE? DET ER IKKE HOLDBART Å LA OSS VENTE PÅ DENNE MÅTEN. JEG FIKK BESKJED TIDLIGERE IDAG OM AT DERE SKULLE KONTAKTE OSS TILBAKE. DET HAR DERE IKKE GJORT.

VENNLIGST RING MEG SNAREST på mobil XXX XXX XXXX eller hvis du får mobilsvar, forsøk XXX XXX XXXX. JEG TRENGER Å VITE HVA SOM SKAL PÅ PLASS FOR AT VI SKAL FLY UT HERIFRA PÅ LØRDAG.

1. SKAFFER DERE EN PLEIER? ISÅFALL TRENGER JEG NAVN PÅ VEDKOMMENDE SÅ VI KAN BOOKE VEDKOMMENDE PÅ SAMME FLY SOM VI ER PÅ. JEG TRENGER DETTE IDAG. HVIS IKKE MISTER VI PLASSENE VI HAR RESERVERT FOR LØRDAG.
2. KAN VI BRUKE EN AMERIKANSK PLEIER? DETTE ER ENKLERE FOR OSS FORDI VI IKKE TRENGER Å VENTE PÅ Å FÅ NOEN FLØYET FRA NORDEN.
3. HVILKEN ANNEN INFORMASJON TRENGER DERE FRA OSS?

Etter at jeg hadde sendt denne mailen, angret jeg selvfølgelig på at jeg hadde vært så sint og at jeg hadde brukt store bokstaver som jo er å skrike på epostsk. Det er å fyre for kråkene. De gjør så godt de kan, tenkte jeg. Det kan ikke være så lett å sitte på et callcenter å skulle hjelpe mennesker i nød over hele verden. De gjøre ikke en bedre jobb selv om jeg skriker til dem. Da vil de bare grue seg til å snakke med meg. Jeg ringte tilbake. En fyr tok telefonen umiddelbart som hadde saken. Janus, het han, karakteristisk nok -- og det fikk meg til å tenke på et to-ansikted forsikringstroll som er vennlig og behjelpelig i det ene øyeblikket og som presser deg som en maur under neglen i det neste.

"Vi har ikke klart å få brakt på det rene hvorvidt en amerikansk pleier kan være med deres kone". Han snakket med en svenskaktig dialekt. "Kan du ikke spørre din sjef?" "Jo, det har vi forsøkt, men de tar ikke telefonen." Jeg så på klokken. To om natten i Danmark. "Da må jo du ta en beslutning," sa jeg. "Nei, det kan jeg ikke," sa Janus spakt. "Men det er jo det man gjør når sjefen ikke er der," sa jeg. "Nei, dette er en så uvanlig sak. Jeg ser at dere skal hjem til en begravelse. Men vi må forholde oss til regelverket. Det er flyselskapet som krever at det er med en pleier." "Ja, men de bryr seg vel ikke om hvor pleieren er fra sålenge vedkommende er sertifisert." "Nei, det er det vi må finne ut." "Ok, så det får dere finne ut til jeg våkner i morgen tidlig." "Ja, det skal vi gjøre. Men hvis det viser seg at vi må ha en pleier fløyet over herfar, så går det nok ikke å fly ut lørdag." "Det forstår jeg. Gjør så godt du kan. God natt, Janus," sa jeg så elskverdig jeg kunne.

Deretter stavret vi oss ned, festkledt, A nå allerede litt sliten, men villig til å gjøre hva som helst for våre elskverdige husverter. Der ble vi møtt av Cl som introduserte oss til kokken, og deretter geleidet Cy oss ut i en av vinterhavene hvor vi fikk et glass champange og traff G og R, han CFO for selskapet til Cl, og hun kone. Etter apretif ble vi vist inn i spiserommet som nå var dekket til 22 personer -- det tyske salgsteamet, ledelsen i selskapet og oss. Vi ble introdusert som hedersgjester, alle hadde hørt om A, og jeg ble sittende mellom A og konen til finansdirektøren, R. Vi snakket om først om A, deretter om barna våre, og hun fortalte om sine -- en på 16, en på 20 og en på 22. Den midterste jobber i Washington, bl.a. for en blind advokat. Jeg nevnte vår datter og at vi var på utkikk etter et ekspert vitne som kan hjelpe oss å beregne alle ekstrakostnadene man har igjennom et helt liv hvis man har mistet synet. "Ja, men naboen vår er jo president for American Foundation for the Blind!" utbrøt R begeistret. Jeg skal sette deg i kontakt med ham. I løpet av middagen fikk vi god kontakt. Hun fortalte meg om sitt liv, om sin oppvekst i fem ulike fosterhjem, og om erfaring med premature barn. Hun hadde vært ute en vinterdag før, og det er rart hvordan det merkes.
















Utsikt fra biblioteket mot spisestuen.

Etter middag fikk vi servert dessert i biblioteket til Cl, et rom litt større enn grunnflaten i vårt beskjedne hus, med håndmalte fasaner i taket, ostekake, fruktterte og sjokoladetrøfler. Kl. halv ti hadde alle gått, og jeg kjørte en utmattet A tilbake til ARI, fremdeles usikker på hva morgendagen vil bringe.

Nå lurer jeg på hva jeg skal gjøre. Skal jeg hyre en amerikansk pleier -- Reine -- og la det stå til? Jeg kan jo egentlig bare klarere dette med flyselskapet hvis det er riktig som forsikringsfolka sier, at dette er noe flyselskapet krever. Da er det jo de som bestemmer hva som er bra nok, og jeg vil tro at de vil foretrekke en amerikansk pleier fremfor en nordisk. Vi flyr jo fra amerikansk juridiksjon.

Vel, nå skal jeg sove. Mer info i morgen når jeg har noe å komme med. Jeg er veldig innstilt på å få oss hjem, men det sier jeg jo hver dag.

God natt. Det viktigste er at A blir bedre, og at vi er i live og har det bra.

Beste hilsen til alle dere der hjemme -- og en ekstra hilsen til alle dere som trofast skriver eposter og klipper plenen vår og tar inn posten og forteller oss om livet. Fortsett med det!